I tråden “Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark” har Rune R postet et par bilder fra vraket av en Messerschmitt Bf 110 G-2 som ligger i nærheten av Skallelv. I begynnelsen av september var det noen dager med fantastisk vær, og en av disse dagene bestemte jeg med for å prøve å finne stedet der denne jageren hadde styrtet.

Oddvar Støme er øyenvitne fra WW2, og har tilgodesett oss med interessante skildringer på Origo. Han har sett flere flyangrep, og han har meget god greie på partisanhistorien.

Jeg har limt inn noen smakebiter her, i form av utdrag fra en nabotråd på Finnmark under Hakekorset; Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark, der Oddvar og et par andre er sitert og lett redigert.

Fra tid til annen er det sånn her i livet at man innser at det er visse ting det er best at man ikke vet.

Det som foregikk bak Jernteppet under NATO-øvelsen Able Archer er blant de tingene man i ettertid er glad for at man ble holdt lykkelig uvitende om mens det pågikk:

Relativt kjente er de to episodene der russerne skjøt ned koreanske passasjerfly som krenket sovjetisk luftrom i 1978 og 1983.

Mindre kjent i Vesten er den episoden som fant sted i 1975 der den sovjetiske fregatten Storozhevoj gjorde mytteri og forsøkte å stikke til Leningrad for å gjøre en" “Potemkin II” , og som senere skulle danne inspirasjon for Tom Clancys kaldkrigsthriller

For de som liker kaldkrigshistorie har jeg funnet en liten godbit her: Filmsnutten viser en vellykket test og detonasjon av en torpedo med atomstridshode:

http://www.youtube.com/watch?v=M7aaQb2HpWE&NR=1

Tobakkskvoten

7. mai 2009 skrev jeg på dette forumet en artikkel om den russiske Pe-2 jagerbomberen som ble skutt ned ved Domen, på fastlandet ved Vardø, under en luftkamp 29. mars 1943. Artikkelen var basert på rikholdig kildemateriale i form av dokumenter og fotos. Imidlertid hadde jeg til tross for mange års leting fortsatt ikke lyktes i å finne et samtidig foto av flyet på havaristedet.

Min erfaring er imidlertid at den som leter, han finner, selv om det i blant kan ta veldig lang tid og mye arbeid. Og for en måned siden fikk jeg igjen en bekreftelse på at dette er et gyldig motto, da jeg fikk i hus et knippe originalfotos etter en tysk soldat som hadde tjenestegjort i Vadsø under deler av krigen. Blant flere flotte fotos fra Vadsø og omegn tatt i perioden senhøsten 1942 – våren 1943 dukket det overraskende også opp et foto av et sovjetisk flyvrak. Det var umiskjennelig en Pe-2 i et terreng, i et område og på en årstid som gjorde at dette etter en rask utsjekk av andre havarier i Finnmark bare kunne dreie seg om “min” Pe-2! Jeg publiserer fotografiet her som et supplement til min artikkel (s.d.).

Jeg regner med at sonemedlemmene også har interesse av dette programmet med Harry Westerheim om evakueringen. Lenken er her og jeg kan ikke se at det er lagt ut tidligere.

I papirutgaven av 11.mai 2011 har Albert Moe et innlegg som fortjener en større leserkrets, om den gangen han var med på å skifte ut det sprengstoffet som tyskerne hadde plassert under veier og bruer i Varanger-området.

Et defilé (fra fransk) er et trangt veistykke, en vanskelig passasje som en troppesrtyrke bare kan passere på smal front, og der det ikke er plass til den nødvendige utvikling for kamp.

I dette forumet, Finnmark under Hakekorset, har vi vært inne på temaet i flere varianter.

Bjarne Smeby som fortalte om mineulykken i Karasjok 1.mai 45 hvor 22 norske soldater ble drept. Vi har lest om minefellen i bunkersen på Skagen vinteren 44/45 hvor 2 Vardømenn ble drept inne i fjellet. Vi har også såvidt vært innom Vardøs Barneskole som var underminert og nære på ble sendt til himmels, kun reddet av vaktmester Sundkvist.

Filmfotografen Sigurd Agnell fulgte gjenreisningsprogrammet i Finnmark etter krigen på nært hold, og denne filmen fra 1947 er satt sammen av hans reportasjer til Filmavisa. Da folk som hadde flyktet fra Finnmark, kom tilbake etter krigen, var synet som møtte dem ubeskrivelig: hele byer i ruiner, nakne tomter som gapende sår i landskapet, svarte brannruiner og døde husdyr. Hundrevis av broer var blitt sprengt, tusenvis av veier ødelagt og mer enn ti tusen hus brent ned til grunnen av tyskerne. over førti tusen mennesker var blitt hjemløse, og i den første tida måtte alle greie seg i provisoriske hytter og telt. Den nordnorske befolkningen var svært hardt rammet, og filmen retter en innstendig oppfordring til det norske folk om å hjelpe finnmarkingene i den store gjenoppbygningen.

Du kan se filmen ved å la den elektroniske pekefingeren din trykke her

Er det noen som vet om filmer fra under og etter 2. verdenskrig er tilgjengelig for folk flest? Under Snøballkrigen episode 4 (tror jeg) ble det vist filmkutt fra hvordan Vardø så ut etter bombing og brann. Skulle gjerne studert slike kutt nærmere. Heidi

Jeg tror følgende nettsted også har interesse for medlemmene i sonen:

Bilder tatt av tyske soldater under krigen.

I disse førjulstider poster jeg et vinterbilde fra Vardø våren 1941:

To SS-soldater i Strandgata. Sett fra sør. Soldatene tilhører trolig SS-IR 7 og var innkvartert i bygningen tilh. Fiskerioppsynet (t.v.). I bakgrunnen Kanstads jernvareforretning i Strandgata 21 og Tusenhjemmet i Strandgata 23. T.h. ser vi bl.a. Vardø Koop i Strandgata 20.

Da var foreningen en realitet.

Dere finner mer informasjon om foreningen og arbeidet på bloggen

En av de russiske hjernene intervjues og gir sitt syn – kjølig og analyserende:)

Av Ksenia Fokina.

Er det nokon av lesarane av “Finnmark under hakekorset” som veit noko å fortelje om skolen i Finnmark under krig og gjenreising, eller om finnmarkselevar sin skolegang under evakueringa?

Eg samlar stoff til verket Samisk skolehistorie, og har tidligare skrive ein artikkel om tapt skolegang under krigen. No arbeider eg med to nye artiklar, “Skolen i Finnmark under krigen” og “Skolen i Finnmark under gjenreisinga”. Det er lite å finne om dette i bøker, eg har funne litt i arkiv, Er det nokon som har noko å bidra med? Så skal eg legge ut litt på dette forumet etter kvart.

De som er gamle nok til å¨huske Russlands daværende sterke mann Nikita Krusjtsjov, vil kanskje huske at han var kjent for sitt eksplosive temperament. En gang tidlig på 60-tallet buldret han ut fra FN’s talerstol at han skulle gi amerikanerne en “Kuzkina Mat’” – en liten overraskelse.

Og noen måneder etterpå samme året holdt han løftet sitt: Den 30. oktober 1961 slapp russerne “tsar-bomben” på 57 megatonn over Sukhoj Nos på sørvestkysten av Novaja Zemlja, så og si rett utenfor kjøkkentrappa vår. Den ble satt av i 4000 meters høyde, og skapte en plasmakule på 5 kilometer i diameter. Lysblaffet var synlig i tusen kilometers omkrets, smellet var hørbart i 3000 kilometers omkrets, og sjokkbølgen var fortsatt målbar på sin tredje runde rundt jorda. Vindusruter ble trykt inn så langt unna som Dickson i Sibir, og jeg har snakket med russiske studenter i Arkhangelsk som kunne fortelle at soppskyen som ikke flatet ut før den nådde 60 km’s høyde var synlig helt fra Arkhangelsk i Kvitsjøen.

Dagsnytt Atten redaksjonen forsøker å få dratt igang en diskusjon omkring krigen og rettsoppgjøret etter. Saken er den at de nyutgitte, og tidligere forbudte, Langeland bøkene reiste skarp kritikk mot den offisielle historiefortellingen og omfordeler en god del skyld til politikerne og næringsliv.

Ubetydelige NS medlemmer fikk gjennomgå og ødelagt sine liv etter krigen, mens de som virkelig samarbeidet med tyskerne, slapp unna med nesten uten en ripe i lakken.

Dette skulle være kjent stoff for de som er interessert i den delen av krigshistorien som omhandler tyske kystbatterier. Hovedbevæpningen på MKB 4 Mestersand/Kjelmøya besto av 4 stk 24 cm SKL/40 fartøykanoner modell 1898 i feltmessige stillinger. Etter tysk målestokk var skipsartilleri over 20 cm betegnet som tungt, 12–20 cm som middelstungt og under 12 cm som lett. I kirkenes-Vardø området ble det virkelig satset på kraftig kystartilleri, og batteriet ble derfor benevnt som fjernkampbatteri. Kanonene var tyskproduserte og umoderne allerede ved utbruddet av første verdenskrig. Opprinnelig var de tiltenkt for bestykning om bord i den viktigste skipstypen inntil andre verdenskrig, artilleriskipene. Største skuddavstand med ny kanon var 26 000 m med en skuddtakt 1 sk/min. I fredstid sto kanonene landfast på øya Sylt under benevnelsen Batteri Skagerrak. Kjelmøy-batteriet ble en del av den 2 685 km lange tyskbygde Atlanterhavsvollen som strakk seg fra Frankrike via Belgia, Nederland og Danmark, videre nordover langs kysten gjennom Norge, og videre inn på det daværende finske området. Forsvarslinjen ble beordret etablert i 1941 da Adolf Hitler skrinla invasjonen av Storbritannia og rettet blikket østover. Kort sagt besto linjen av en sammenhengende kjede av flere hundre kystfort som var tenkt å skulle stoppe en eventuell alliert invasjon. Kjelmøy-batteriets hovedoppdrag var å møte en eventuell trussel fra tunge allierte sjøstridskrefter, forhindre et sjøverts angrep gjennom Bøkfjorden, og sammen med Kiberg-batteriet motvirke en fiendtlig landgang i Varangerfjorden. Batteriet sto kampklart i september 1942 og den samlede personellstyrken på øya var på ca 500 mann. I oktober 1944 beskjøt batteriet de fremrykkende sovjetrussiske styrkene. Batteriet ble deretter sprengt og kanonbetjeningen evakuerte med jagere.

Noen vet sikkert litt om både Mestersand som kystfort og selve hovedskytset. F. eks kunne det vært artig å få oppklart følgende: Hvordan var disse kanonene oppbygd, med kilemekanismer eller skruemekanismer? Hvor mange ble produsert og hvem var produsent, Rheinmetall eller Krupp kanskje? Var kanonene bestykket med panserskjold? Er det sannsynlig at kanonlavettene/understellet var utformet med sledeaffutasje (kort skinneføring for sideinnretting), og er dette ensbetydende med kystlavett og tårnaffutasje? Hvor ble det av skrapmetallet og den ødelagte infrastrukturen etter krigen?

I 1974? var en feltprest ved navn Nils Jacob Tønnessen og hans kone en tid ved Luftforsvarets stasjon Vardø. En kveld var jeg og noen andre invitert til en hyggelig kveld hjemme hos dem. Ute var det et ufyselig vintervær med snebyger og kuling. Praten kom inn på krigen, og presten fortalte at han og kona hadde tidligere på året (sommeren) vært på Kibergneset hvor det hadde vært større kanonstillinger. Ved tilbaketrekningen hadde tyskerne dumpet mye sylinderkrutt i regnvannsdammer, og dette hadde siden grodd til med grønske og annet. Varmt som det var hadde presten tatt seg en dukkert i dammen, og da han skled på bunnen, dukket kruttet opp. Dette var formet som rør, og hadde en sylindrisk form for å få jevn avbrenning. Han tok noen biter med seg hjem, og etter tørking var de riktig brennbare! Dette skulle demonstreres samme kveld. Kona: “Ikke gjør det Nils Jacob, det lukter så ille”. Nils Jacob: “Skal bare vise LITT!” I kaminen var det fin fyr. Foran kaminen lå Franzozka, familiens katt, og koste seg. Presten la inn ca 20 cm krutt, og det begynte å brenne med en fresende, gul flamme og med masse tett røyk som veltet ut i stuen. DA smalt det! Kruttet hadde sannsynligvis blitt sabotert under produksjonen, og inneholdt sprengstoffbiter. Røyken og soten i kaminen veltet i bølger ut i den lille stuen, og selskapet måtte øyeblikkelig ut av rommet. Franzozka hadde sitt livs høyeste hopp, og forsvant som et lyn. Kona (med hendene foran ansiktet): “Nils Jacob, Nils Jacob, jeg er så flau!!!” Etterhvert greide to av oss å ta oss inn for å få åpnet et vindu, men det hadde slått seg, og var bom fast! Etter en del slag og spark fikk vi opp vinduet, og luftet ut en stund. Da det meste var ute, skulle vinduet lukkes i kulingen, men det tok lang tid og hjelp av en større kniv å få teljet vekk karm og ramme nok til å få det lukket.
Dagens avslutningsbemerkning: “Dette blir en kjempehistorie når du blir biskop Nils Jacob!”