En dyster aprilkveld i 1979 landet en Hercules-maskin på Gardermoen. Intet uvanlig i det. Mer uvanlig var det at to generaler, en oberst og to militærattacheer sto og ventet i største alvor. En æresvakt fra skolekompaniet på Sessvollmoen sto også oppstilt. Om bord i flyet sto en båre drapert i det norske flagg. I den lå Norges første soldat som hadde falt i strid siden andre verdenskrig. Norge hadde deltatt i UNIFIL i ett år.

Jarle Haavard Warberg ble bare 21 år og hadde vært to uker i FN-tjeneste da han ble drept av et granatnedslag i den sør-libanesiske byen Ebel Es Saqi. Det var en BK-granat som tok livet hans onsdag 18. april 1979. Den traff mens han løp for å hente hjelm og splintvest. Den 22 år gamle Jan Sverre Aasbøe ble såret samtidig og løp mellom granatnedslagene med avrevet hånd og splinter i overkroppen. På sykestua var det folketomt fordi sanitetspersonellet hadde gått i shelter. Men skrikene hans hørt og det reddet ham, Warberg derimot kunne ingen redde.

Hei alle sammen. Jobber med et omfattende researcharbeid for et fiksjonsprosjekt om partisanerne i Finnmark under andre verdenskrig. Det jeg lurer på er om det finnes noen her som kjenner de som reiste, eller familiene til de som reiste, til sovjet og fikk militærutdannelse. De fleste som var der selv er det sikkert ikke så mange igjen av, men om det er noen som vet om noen så hadde det vært supert å få kontakt med de.

Vi har lyst å ta en turnè nordover førstkommende sommer for å intervjue alle som har relevans for prosjektet og få dokumentert det, før det er for sent.

Eg har fått trøbbel med debattforumet Den evige debatten, og må derfor , i påvente av ein ordning, få svare vår alles bekjente, anonymus JanHansen: Han spør om korleis eg vil forklare korleis selr-seløya vert til sallarøya. Eg skal gjere det så kort som mogleg: Gammalnorsk var øynamnet sildarøy, meir dialektisk selarøy. At ein kartskrivar meiner seg å ha høyrd sallarøy er berre ein skrivefeil eller høyrefeil. Over lang tid får vi ofte slike reggressive allimilasjonar, men vi kan og få vokalutjamning. I Møre og Romsdal seier dei ikkje berre å leså, men hamnar til slutt på å låsså. Vokalane kan drege dein eine med seg. Det nemnde ordet består av to ord: førstelekken sel+ komposisjonsfuga -ar + sistelekken -øy. -ar er det gammalnorske genitivsmerke. I dag kunne vi seie selsøya. Det gammalnorske Kinnarodden har same komposisjonen, og her kunne vi i dag seie kinnsodden. Verre var det ikkje!

I papiravisa ble vi nylig presentert for Rune Rautio.

Faksimiler fra Finnmarken av 4.4.2012.

Denne boka ligger nå åpent på hjemmesidene til Nasjonalbiblioteket. Hvis dere blar dere fram til side 128 og 129 kan dere lese om kampene på Sørøya samt Hopseidettragedien. Det er ikke så mye fra Øst-Finnmark, men Sørøya og Hopseidet hører jo med til Finnmark. Lenken er her: Sørøya.

Jeg vet ikke om medlemmene har lest denne interessante og oversiktlige artikkelen av Tønne Huitfeldt. Jeg forsøkte å lime inn lenken, men fikk den ikke til å virke. Adressen er her, og det går an å kopiere den og lime adressen i adressefeltet øverst oppe på siden til nettleseren: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0CCUQFjAA&url=http%3A%2F%2Fbrage.bibsys.no%2Ffhs%2Fbitstream%2FURN%3ANBN%3Ano-bibsys_brage_20742%2F1%2FINF0397.pdf&ei=k7liT-77JMWm4gSJvpGwCA&usg=AFQjCNGarnftaQfbU_unGhDJ43qyukVMuA&sig2=oVcK-zG7m7ax88VEgWAa_g

Jeg gjør et nytt forsøk på å legge inn lenken. Det er mulig den kan virke hos noen: Partisanene

Nrk s mann Morten Jentoft har sluppet ny bok om den spennende krigshistorien fra ØstFinnmark, under såvel hakekorset som hammer og sigden. Her er forhåndsomtalen

Under hele krigen lå det i Kirkenes havn en såkalt fordelerflåte bestående av fiskekuttere på inntil 500 BRT. Fartøyene var praiet av Kriegsmarinediensstelle Kirkenes. Alle mindre havner i Varangerfjorden, på Varangerhalvøya, i Petsamo og Liinahamari ble etterforsynt av denne flåten. Når en forsyningskonvoi skulle gå til Petsamo rekvirerte alltid sjøkommandanten i Kirkenes eskortefartøyer. Eskorten bestod av en miks av minesveipere, ubåtjagere, forpostbåter og schnellboote. Det hendte også at flymaskiner fra Høybuktmoen måtte på vingene for å tåkelegge konvoien eller bekjempe de sovjetiske kystbatteriene på vestkysten av Fiskerhalvøya. Disse batteriene hadde skutt seg godt inn på den utsatte strekningen mellom Peura bukten og yttersiden av Petsamofjorden. I rom sjø ble konvoiene alltid engasjert til strid av kystbatteriene. Det ble etter hvert stadig vanskeligere å få forsyningsskipene velberget frem til Petsamo. Av den grunn iverksatte XIX. Gebirgskorps i 1943 bygging av en forsyningsvei fra Petsamo til Tårnet i Jarfjord med tilknytning til Kirkenes. Dette forkortet forsyningsruten landveis såpass at lastevogntransporter kunne gjennomføres, noe som økte forsyningskapasiteten til fronten ganske betraktelig. Veiforbindelsen over Jarfjordfjellet sto ferdig på forsommeren 1944. For å holde forsyningsveiene vinteråpne ble det satt inn to kraftige snøfresere drevet av terrenggående lastevogner på 14 tonn. Brøytetjenesten i korpsområdet ble uført av Schneeräum-bataljon 602 som besto av stab og tre brøytekompanier som igjen var inndelt i brøytetropper, hver med 4-6 snøploger av forskjellige art. Under normale tilstander var dette tilstrekkelig, men etter snøstormer var veiene som regel blokkert og skavlene for høye til å bryte igjennom. Da måtte det i tillegg til maskinelt brøyteutstyr også settes inn arbeidstropper med snøspader. Brøytetjenesten på veiene mellom Tårnet, Petsamo og Litsa krevde til en hver tid to snøryddekompanier sammen med mannskaper fra Baupionier-Bataillone 427-428-429. Grunnstammen av disse bataljonene var hærpersonell med store innslag av krigsfanger. Alt i alt hadde 20. Gebirgsarmé i 1942 over 8 000 krigsfanger innrullert i såkalte Kriegsgefangenen-Arbeits-Bataillone. Men den mest betydningsfulle hjelpen for å lette materielltransporten til Litsa-fronten var byggingen av taubanen. Dette ble gjort på ordre av sjefen for 6. Gebirgsdivision Generalmajor Ferdinand Schörner, og Pionier-Hauptmann Ungerathen fikk i oppdrag å ferdigstille første etappe. Taubanen av type Feldseilbahn 150/250 ble bestilt fra firma Adolf Bleichert & co i Leipzig og var med sine 58,5 km Europas lengste taubane. Byggearbeidene startet opp den 24. oktober 1941. Taubanen strakte seg fra det sydlige Parkkina (Petsamo) og frem til den innerste delen av Litsafjorden ved det såkalte sanitetsstøttepunkt Herzberg. Baneverket som sto ferdig i løpet av 1942 var helt uavhengig av både vær og føreforhold og besto av i alt 24 maskinstasjoner. Underveis forsynte den atskillige lager, og på sitt lengste strekk overskred den både Petsamo elven men også Litsa elvens utløp. Kun to eller tre ganger gjennom hele krigen ble taubanen truffet og skadet av det flittig skytende sovjetiske artilleri. Nyttelasten i taubanens bærestang var inntil 250 kg der det for eksempel kunne henges en høyballe, en sekk havre sammen med en ammunisjonskiste, ett knippe stillingsbyggermaterial, to sekker kull, eller en godt innpakket såret bergjeger. For å vedlikeholde taubanen ble det den 1. oktober 1943 etablert et taubanedriftskompani (Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn) underlagt XIX. Gebirgskorps AK. Kompaniet fikk feltpostnummer 2487 og ble tildelt 176 krigsfanger fra Baupionier-Bataillon 412 som dannet grunnstammen i kompaniet. Dette personellet utførte førstelinjes vedlikehold i all slag vær, men ila taubanens levetid ble bare 3 tyske mannskaper drept som følge av sovjetisk beskytning. Hvor mange krigsfanger som mistet livet er ikke kjent. Takket være taubanens egenskaper kom ingen byggeforholdsregler for veibaner, tunneler og snøskredbeskyttelser slik de var utformet i Nord-Norge til anvendelse øst for Petsamo, og ikke en eneste gang sviktet dette verdifulle redskapet til tross for at taubanen var produsert lenge før første verdenskrig. Alle selvløftende korps- og divisjonstropper avhentet sine forsyninger fra omlasteplassene. På samme vis ankom forsyningene også troppenes trosstillinger hvor utallige hesteforspente kjerrer og sleder sto parat. De kjempende troppene omlastet ved behov forsyningene over til kløvdyr. De stillinger (hovedsakelig ved Fiskerhalsen) som lå så avsides til at deres egne mannskaper ikke kunne hente forsyningene, ble ført frem vha Gebirgsträger-Bataillon 55. Tomgods vandret den samme veien i retur. Bærer og avdeling var normallastet når de maktet å tilbakelegge ruten ila 24 timer. Mange av forsyningsrutene var svært utsatt for russisk beskytning og kostet ofte tap. Taubanen var i drift inntil oktober 1944 da den delvis ble ødelagt under XIX. Gebirgskorps retrett fra fronten. Etter krigen demonterte sovjetiske styrker deler av taubanen pga. innenlandske behov. Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn ble i desember 1944 innrullert i 14. Feld-Division (L) i Bodø/Mosjøen området.

Disse to snapshots har ingenting med Finnmark under hakekorset som sådan å gjøre, men representerer på mange måter en del av vår militære etterkrigshistorie. I 1984 tjenestegjorde jeg i den norske FN-bataljonen og bildene er tatt ifm reisingen av den nye antenna til kortbølgestasjonen ”Radio Norge” som på 1980-tallet var bindeleddet mellom utestasjonen (den norske FN-bataljonen i Libanon) og lederstasjonen (oppsettende enhet) i Norge som på denne tiden var Jegerkorpet/Akershus Forsvarsdistrikt nr 4 på Onsrud. Inntil tidlig på 1990-tallet var kortbølgetelefoni, telegrafi og teleks den vanlige måten man kommuniserte på via sambandsmidler. Siden overtok de digitale globale systemer for mobiltelefoni (GSM) og satellittsamband. Det betydde også slutten for Radio Norge. Antenna og radiostasjon var posisjonert på den såkalte Vannhøyden over byen Ebel es-Saqi. Radio Norge kunne sende både militær og sivil radiotrafikk, og den sivile trafikken gikk via Rogaland Radio (kystradiostasjon). All militær radiotrafikk gikk over de militære radiostasjonene på Østlandet, (Tuentangen) samt radiostasjonen til Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) på Jåtta. Kallesignalet til Radio Norge på militært nett var LBL1 og på sivilt nett LG2J. Den avbildede antenna var en 17 elements retningsstyrt Yagi (direktiv sender- og mottagerantenne for radiobølger, sammensatt av en rekke dipolelementer) som i 1984 hadde en innkjøpspris på ca 250 000 kr.

I tråden “Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark” har Rune R postet et par bilder fra vraket av en Messerschmitt Bf 110 G-2 som ligger i nærheten av Skallelv. I begynnelsen av september var det noen dager med fantastisk vær, og en av disse dagene bestemte jeg med for å prøve å finne stedet der denne jageren hadde styrtet.

Oddvar Støme er øyenvitne fra WW2, og har tilgodesett oss med interessante skildringer på Origo. Han har sett flere flyangrep, og han har meget god greie på partisanhistorien.

Jeg har limt inn noen smakebiter her, i form av utdrag fra en nabotråd på Finnmark under Hakekorset; Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark, der Oddvar og et par andre er sitert og lett redigert.

Fra tid til annen er det sånn her i livet at man innser at det er visse ting det er best at man ikke vet.

Det som foregikk bak Jernteppet under NATO-øvelsen Able Archer er blant de tingene man i ettertid er glad for at man ble holdt lykkelig uvitende om mens det pågikk:

Relativt kjente er de to episodene der russerne skjøt ned koreanske passasjerfly som krenket sovjetisk luftrom i 1978 og 1983.

Mindre kjent i Vesten er den episoden som fant sted i 1975 der den sovjetiske fregatten Storozhevoj gjorde mytteri og forsøkte å stikke til Leningrad for å gjøre en" “Potemkin II” , og som senere skulle danne inspirasjon for Tom Clancys kaldkrigsthriller

For de som liker kaldkrigshistorie har jeg funnet en liten godbit her: Filmsnutten viser en vellykket test og detonasjon av en torpedo med atomstridshode:

http://www.youtube.com/watch?v=M7aaQb2HpWE&NR=1

Tobakkskvoten

7. mai 2009 skrev jeg på dette forumet en artikkel om den russiske Pe-2 jagerbomberen som ble skutt ned ved Domen, på fastlandet ved Vardø, under en luftkamp 29. mars 1943. Artikkelen var basert på rikholdig kildemateriale i form av dokumenter og fotos. Imidlertid hadde jeg til tross for mange års leting fortsatt ikke lyktes i å finne et samtidig foto av flyet på havaristedet.

Min erfaring er imidlertid at den som leter, han finner, selv om det i blant kan ta veldig lang tid og mye arbeid. Og for en måned siden fikk jeg igjen en bekreftelse på at dette er et gyldig motto, da jeg fikk i hus et knippe originalfotos etter en tysk soldat som hadde tjenestegjort i Vadsø under deler av krigen. Blant flere flotte fotos fra Vadsø og omegn tatt i perioden senhøsten 1942 – våren 1943 dukket det overraskende også opp et foto av et sovjetisk flyvrak. Det var umiskjennelig en Pe-2 i et terreng, i et område og på en årstid som gjorde at dette etter en rask utsjekk av andre havarier i Finnmark bare kunne dreie seg om “min” Pe-2! Jeg publiserer fotografiet her som et supplement til min artikkel (s.d.).

Jeg regner med at sonemedlemmene også har interesse av dette programmet med Harry Westerheim om evakueringen. Lenken er her og jeg kan ikke se at det er lagt ut tidligere.

I papirutgaven av 11.mai 2011 har Albert Moe et innlegg som fortjener en større leserkrets, om den gangen han var med på å skifte ut det sprengstoffet som tyskerne hadde plassert under veier og bruer i Varanger-området.

Et defilé (fra fransk) er et trangt veistykke, en vanskelig passasje som en troppesrtyrke bare kan passere på smal front, og der det ikke er plass til den nødvendige utvikling for kamp.

I dette forumet, Finnmark under Hakekorset, har vi vært inne på temaet i flere varianter.

Bjarne Smeby som fortalte om mineulykken i Karasjok 1.mai 45 hvor 22 norske soldater ble drept. Vi har lest om minefellen i bunkersen på Skagen vinteren 44/45 hvor 2 Vardømenn ble drept inne i fjellet. Vi har også såvidt vært innom Vardøs Barneskole som var underminert og nære på ble sendt til himmels, kun reddet av vaktmester Sundkvist.

Filmfotografen Sigurd Agnell fulgte gjenreisningsprogrammet i Finnmark etter krigen på nært hold, og denne filmen fra 1947 er satt sammen av hans reportasjer til Filmavisa. Da folk som hadde flyktet fra Finnmark, kom tilbake etter krigen, var synet som møtte dem ubeskrivelig: hele byer i ruiner, nakne tomter som gapende sår i landskapet, svarte brannruiner og døde husdyr. Hundrevis av broer var blitt sprengt, tusenvis av veier ødelagt og mer enn ti tusen hus brent ned til grunnen av tyskerne. over førti tusen mennesker var blitt hjemløse, og i den første tida måtte alle greie seg i provisoriske hytter og telt. Den nordnorske befolkningen var svært hardt rammet, og filmen retter en innstendig oppfordring til det norske folk om å hjelpe finnmarkingene i den store gjenoppbygningen.

Du kan se filmen ved å la den elektroniske pekefingeren din trykke her

Er det noen som vet om filmer fra under og etter 2. verdenskrig er tilgjengelig for folk flest? Under Snøballkrigen episode 4 (tror jeg) ble det vist filmkutt fra hvordan Vardø så ut etter bombing og brann. Skulle gjerne studert slike kutt nærmere. Heidi