1. mai 1945 ble 22 norske soldater drept i mineulykke.

Bjarne Smeby (90), pensjonert barnelege fra Elverum, er en av de få gjenlevende reservepolitisoldatene som var i Karasjok 1. mai 1945.
Tyskerne var forlengs jagd ut av Finnmark av Sovjets Røde Hær, mens resten av landet var fortsatt under Hakekorset. Det hadde kostet Sovjet 2.122 soldater og nå var det nordmennene som skulle ta resten av jobben.
Etter russerne kom det 300 norske soldater fra Skotlandsbrigaden og etter de igjen fulgte det omlag 2.400 mann fra de norske polititroppene i Sverige. Bjarne Smebys avdeling kom i midten av februar 1945 med Bernt Balchen og hans DC 3 fly fra Kalix i Sverige til Kirkenes. Oppdraget de hadde fått var å komme seg etter tyskerne for å presse de ut av Finnmark og da måtte de vestover. I øst var det “bare” en befolkning i nød og noen russiske soldater.
Det så forferdelig ut i Øst-Finnmark og de måtte snegle seg vestover fordi veiene var gått fullstendig i oppløsning og minefaren stor.
Oppdraget var at de skulle til Alta for å bryne seg på tyskerne, men det ble oppgaver nok med å berge befolkningen fra alle minene som var lagt igjen. I etterkant forteller opptegnelser at omlag en kvart million miner ble gravd opp i Finnmark det første fredsåret. I årene etter freden var det tyske krigsfanger som måtte grave opp og destruere sine miner, noe som ettersigende strider mot Geneve konvensjonen.
Men i 1944 var det ingen tyske krigsfanger i Norge, så det måtte norske soldater til få å rydde unna svineriet.

For de unge norske politisoldatene var det minst like farlig å drive med minerydding som å komme i kamp med tyskerne. De var totalt uforberedt på mengden av minefellene og det måtte stadig til med utdannelse av flere ryddere.
Den 1. mai var vanlig hverdag for soldatene. En tropp fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II skulle ha en leksjon i minetjeneste, altså opplæring av flere soldater i hvordan man skulle desarmere miner og feller.
En annen avdeling, den motorsykkel ordonans troppen Bjarne Smeby var sjef for, skulle gjøre syklene klare for inspeksjon. Major Andersen skulle komme til kompaniet utpå dagen.
Mens de vasker syklene på en slette ikke langt fra elven blir det hektisk trafikk over sambandet.
Kompaniet forteller at det går rykter om en eksplosjon? Men Bjarne Smeby må bare si at det er helt ukjent for de. Intet er hørt der de står under brinken.
Men like etter kommer kompanisjefen selv til vaskeplassen og insisterer at noe må ha skjedd. De hadde hørt et smell helt ned i Karasjok og en røysøyle stiger mot himmelen.
Stedet der motorsykkeltroppen driver med puss ligger 10-15 meter lavere i forhold til plassen hvor minetjenesten foregår. Så Smeby må igjen si at de har ikke har lagt merke til noe som helst.
Sammen klatrer han og kaptein Tøndevold opp over skråningen og da får de se et skrekkelig syn.
En større antall soldater ligger spredt rundt omkring, uten tvil døde.
Innvoller, hodeløse lik, armer og bein ligger strødd. Store røde flekker i snøen.
Noen soldater har kommet til og driver febrilsk med førstehjelp, men det er fullstendig kaos.

En av de overlevende, som ikke var med på selve leksjonen, men befant seg litt lengre bort i sanitetstjeneste kunne fortelle at temaet var stridsvognminer og hvor mange kilo trykk en Tellermines tennsats tålte.

Troppens sersjant skulle lære opp soldatene i de forskjellige tennsatser som ble brukt på minen. Tellerminen skulle i teorien tåle et trykk opp til 325 kg i motsetning til hoppminene som gikk av for et godt ord.
En del av instruksjonen gikk ut på at man på ingen måte skulle ikke stole på at Teller stridsvognminen måtte ha over 300 kg trykk for å gå av. Et voksent menneske var tungt nok til å få avtrekk på minen og nå skulle leksjonen vise det i praksis.
Foran seg hadde sersjanten 2 Tellerminer.
Han hadde tatt ut utløsermekanismene i begge minene, men i den ene utløsermekanismen hadde han satt inn en salongpatron hylse som skulle gi fra seg et lite smell for å demonstrere at et menneske var tungt nok til at utløsermekanismen ville ha tent sprengstoffet. Men i teorien skulle soldatene bare høre et lite smell fra salonghylsen, denne hadde ikke nok futt i seg til å få minen til å gå av. Slik ble det ikke.
Han skrudde utløsermekanismen på plass, nå med en salongpatron hylse der tennsatsen skulle være.
Minen satte han opp den den andre.
Sersjanten ba om en frivillig til å tråkke på minen(e), det skulle bevises at det var helt ufarlig.

Det var ikke noen som så frem til dette med lyst og iver og først etter mye nøding var det en som kom nølende frem.

Bjarne Smeby ble fortalt at soldaten kom fra ytterkanten av ringen og angivelig skulle ha hoppet på minen.
Et voldsomt smell, trykk og en ildsøyle var resultatet.

Da sanitetssoldaten kom til seg selv lå det 18 døde og ett dusin lemlestede og skadde soldater.
Senere skulle antall døde øke til 22.

Bjarne Smeby, som etter krigen utdannet seg til lege, sier at dette var det desidert verste synet han har sett og kommer aldri til å glemme det.

De skadde ble fraktet til den eneste bygningen som sto etter at tyskerne hadde svidd av bygda halvåret før. Det var kirken i Karasjok som straks ble omgjort til førstehjelpspost.
Men den medisinske ekspertisen på stedet var nesten fraværende, heldigvis hadde den norske avdelingen godt med sanitetssoldater. Men likevel var det påkrevende at de måtte få hjelp fra Stokholm hvor en norsk kirurg, dr. Semb, og en sykepleier i en fart ble sendt nordover med fly. Det var ikke mulig å lande i Karasjok og de to ble utdannet i fallskjermhopping på 2 minutter. Og det skjedde mens Dakotaen var på vei til ulykkesstedet.

Nå var det hastverk og det trengtes en førsteklasses kirurg på stedet.
Bjarne Smeby sto og så på at det hoppet ut folk i fallskjerm og først etterpå fikk han vite at de to hadde aldri hoppet før.
For et mot de to sivile fallskjermhopperne utviste.
Smeby syntes også det var trist å se på de uskadde soldatene som kom til og lette etter sine kamerater blant døde og sårede.

Bjarne Smeby er nå pensjonert, naturlig nok, har oppnådd den anseelige alder av 90 år og bor fortsatt hjemme sammen med sin Aase (87) i Elverum. Aase er forresten fra Sulitjelma og selv etter så mange år kan man høre en vakker nordnorsk klang i stemmen.

Jeg var hjemme hos de i Elverum og så kunne han fortelle at han var godt kjent i Finnmark og hadde tilogmed sovet en natt på festningen i Vardø.

Hvorfor var du der, spurte jeg, men så kom jeg plutselig på at jeg nylig hadde lest boken om svenske soldatene som kom i skyggen av Englendersoldatene, Milorg og gutta på skauen,
Tilsammen hadde over 15.tusen nordmenn meldt seg til frivillig tjeneste i Sverige og fått en solid militær utdannelse og gjort viktig innsats i Norge i de farlige mai dagene 1945.

Se under i kommentarfeltet hvor det er bilder og tekst fra Karasjok og hvordan ulykkesstedet ser ut idag.

Den tyske Tellerminen med forskjellige tennsatser.
Disse minene, som var beregnet for bruk mot tyngre kjøretøy, var i stand til å ødelegge en stridsvogn.
Da jeg var guttunge på 50/60 tallet og var på ferie i Jarfjord i Sør-Varanger, kom pappa og jeg til stede like etter at en bulldozer hadde kjørt på en Tellermine ved Storskog, like ved grensen til Sovjet. Sjåføren var sterkt skadet og døde visstnok på veien til sykehus. Jeg kan ganske klart huske at skåkene og jernet var forvridd som om de var av plast og røyken hang ennå ved stedet da vi kom.

Kilde: Bjarne Smeby, og boken " Den glemte armè" av Anders Johansson
Boken anbefales på det sterkeste for de som har interesse for denne tidsepoken.

Vist 6142 ganger. Følges av 16 personer.

Kommentarer

KARASJOK DEN 7. JULI 2009
Bygda ligger på begge sider av elva Karasjokka i Indre Finnmark, 20 km fra grensen mot Finland. Vi er på åstedet for mineulykken i 1945.
Det er en del utenlandske turister å se her i ”samenes hovedstad”, men de er av den lavmælte sorten, og forstyrrer ikke preget av doven sommerdag.
Jeg vet fra før at det står en minnebauta på sørsiden av elva, ved den gamle kirkegården langs riksvei 92 i retning grensen. Den mørke steinen er lett å finne. Gresset rundt er nyklippet, men en vissen krans antas å være lagt ned 17. mai i år. Navnene på de omkomne fra ulykken er risset inn; unge menn fra hele landet. Tankene vandrer til redselsscenen her for mer enn 64 år siden, og til lignende scener på Verdens slagmarker i alle år senere. Ikke minst til bombeangrepene mot sivile i den nyeste tid.

Den gamle kirkegården i Karasjok er en inngjerdet, fredelig bjørkelund, som vi ser utkanten av til høyre i bildet.

Etter en liten minnestund ved bautaen, er det naturlig å oppsøke selve ulykkesstedet. Det skal ligge på nordsiden av elva, på en liten furumo, en avsats i terrenget der det gamle Karasjok gjestgiveri lå, og der selve bygningen fortsatt ligger. Litt bortenfor ligger det nye Karasjok Rica hotell.
Det er i de senere år også bygget et Samelandssenter, med lyd- og bildeshow og suvenirbutikk, og med en egen utendørs avdeling, en slags samisk kulturpark.
En av guidene mener at det ligger en minnestein rett ved denne parken, og der ligger den ganske riktig, like ved en av fløyene til det gamle gjestgiveriet.

Bildet er tatt fra ulykkesstedet og vestover mot det nye Samelandssenteret. Til venstre det gamle gjestgiveriet. 200 meter til høyre utenfor bildet ligger Rica hotell.

Bildet er tatt østover. Da ulykken inntraff, sto det bare spredte småfuruer her på moen, og det var fin utsikt nedover dalen mot Finland. Bebyggelsen lå den gangen i det alt vesentlige på sørsiden av elva. Denne idyllen var det altså som ble revet i filler i den voldsomme eksplosjonen.

Selve minnesteinen. Jeg merker meg særlig to kjente navn fra Karasjok, Anna Næss og hennes datter Alfhild Berg. Anna Næss var det som tok met’en – de meteorologiske observasjonene – ”i alle år”, og hun har uten tvil målt mye interessant, særlig temperaturmessig. Hun var for øvrig mor til den mangeårige og høyt respekterte lensmann i Karasjok, Georg Næss. Alle fotos: Aage Hegge Hansen 2009.

Min bestemor mistet sin bror i denne ulykken, hans navn vises på bildet av minnestøtten: Emil Nilsen, Lyngen. Har selv besøkt stedet.

I Vi Menns julenummer (nr 51/52 2009) er det en artikkel om hendelsen: “22 soldater sprengt i lufta.”

Reportasjen bygger i det vesentlige på intervju med Bjarne Smeby, og det var vår utmerkede vert Bengt Rønning som satte bladets reporter i kontakt med veteranen.
På denne måten vil historien nå et enda bredere publikum, og jeg anbefaler alle interesserte å kjøpe Vi Menn til jul!

Flott innlegg. Skal kjøpe det Vi Menn. Var på tur fra Vadsø til Harstad, tror det var i mai 2005. Overnattet i Karasjok og fikk tilfeldigvis vite at det skulle være et minnearrangement om denne hendelsen på søndag. Min samboer og jeg stillet ved hotellet (ulykkesstedet) om formiddagen, og ble med på hele opplegget, i tog og med flagg fra hotellet til minnesteien på andre siden av elva. Det var ganske mange av disse veteranene og de bar sommeruniformer, lys blå skjorte synes jeg å huske. Reservepolitisoldater utannet i Sverige. Avslutning på skolen eller var det et grendehus med diverse samiske innslag og historier. Ordfører Sæther holdt også et innlegg. Snakket med et par av veteranene. En av dem fortalte at noen av dem kom på ski over vidda, ganske uforberedt og lett kledd. Svært interessant og tilfeldig opplevelse for oss. Hadde faktisk aldri hørt om hendelsen før.

Elverumlegen Bjarne Smeby (90) opplevde tragedien på nært hold og imorgen er det 65 år siden 22 norske soldater ble drept i den største mineulykken i Norge noensinne. Her er hans historie.

_*Krigshistorisk Landskap Finnmark arbeider med arkivmateriale, tyske minekart, fotografier, upubliserte manus og lokalhistoriske artikler som kan belyse den mer eller mindre ukjente historien omkring mineryddingen i Finnmark etter krigen. Rundt 2000 tyske krigsfanger ble satt til å rydde minefelt i Finnmark. Totalt ble 28 tyskere drept og 21 såret under opprydningen. I alt hadde Tyskerne lagt ut 7 000 sjøminer og 90 000 landminer i Finnmark.
*

Her følger et lite utdrag av informasjon om mineryddingen i Finnmark:

Osmund Jenssen var kontrolloffiser for mineryddingen i Vest-Finnmark sommeren 1945. Han ble sendt nordover etter trening i minerydding. Jensen skildrer arbeidet i boka Minerydding i Finnmark.
Mineryddingen måtte igangsettes raskt, prioritert var i første omgang områder knyttet til tyske militærforlegninger og tilhørende militæranlegg.
Den lokale mineryddingen startet straks, og det varte ikke lenge før ulykkesmeldingene strømmet inn til Allied Forces Headquarters fra hele landet, opplysninger om antall døde, sårede, navn og omstendighetene rundt ulykkene måtte innrapporteres.
For Finnmarks vedkommende var det besluttet rydding i hele fylket vest for Tanafjord, men først den 2. august 1945 ble det tillatt at britiske offiserer kunne dra inn i Finnmark inntil linjen Banak – Karasjok uten spesialtillatelse fra Allied Head Quarter.
Mineryddingen i Finnmark ble derfor sporadisk og utilstrekkelig i første omgang, men atskillig rydding ble likevel utført blant annet i Hamnbukt, Kistrand, Lakselv og Børselv.
I Nord Norge forøvrig foregikk minerydding i lengre tid av flere tyske militære som var blitt værende i landet på grunn av de forsinkede muligheter for retur til Tyskland. Ut desember 1945 ble det ryddet i Karasjok og Porsanger.
Inntil 21. juni 1945 var det registrert 119 døde og 163 sårede tyskere samt fire britiske og to norske soldater på grunn av minerydding i Norge.
Den 24.juli 1945 var tallet steget til 179 døde og 292 sårede, den 29. august til 275 døde og 392 sårede.
Støtt Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark med medlemsskap eller Grasrotandel. Les mer her

Interresante innlegg. Jobbet på Gjestgiveriet fra jeg var femten, og husker godt furua på plassen foran Gjestgiveriet hvor vi kunne se splintene etter ulykken.

Hei.
Interressant artikkel og gripende historie. Min fars onkel omkom i denne ulykken så langt fra hans hjemsted i skogene på det indre østlandet, og jeg skal om få uker besøke minnebautaen og stedet der ulykken skjedde i forbindelse med sommerens ferietur nordover (2011).
Min avdøde far besøkte stedet for tretten år siden – og da vår familie var sterkt involvert og preget av motstandskampen under krigen, ser jeg på det som en slags “familiær plikt” å besøke dette stedet en gang i løpet av min levetid.
Hva jeg lurer litt på, er om ofrene for denne ulykken er begravd der minnebautaen står? Historien i vår familie har fortalt at mange av likene var så maltrakterte at ingen visste riktig hvem som ble begravd hvor. Men det er vel naturlig å tro at de ble lagt i en fellesgrav?

Takk for at du deler din familiehistorie med oss!
Jeg har hele tiden trodd at de omkomne er begravet i Karasjok, på den gamle kirkegården der bautaen sto da jeg tok bildet av den (se ovenfor).
Men nå kan jo du som har konkrete interesser i saken, kanskje avklare dette helt sikkert med Sognepresten Karasjok? Vi hører gjerne resultatet her på FuH.

Da er sommerens ferietur på 450 mil gjennom Sverige, Finland og Nord Norge gjennomført. Ankom Karasjok fra Finland tirsdag 5. juli. Så gravlunden og den gamle kirken når kom veien fra Karigasniemi, og etter å ha instalert oss på hotellet fant jeg også plassen for selve ulykken rett bortenfor hotellet.
Dagen etter la vi ned blomster både på gravlunden og ved bautaen på kirkegården.
En spesiell opplevelse, og det kjennes godt å ha vært der.

Sonevertskapet takker OKS for fint og personlig innlegg!

Tekniske problemer har forhindret en tidligere oppdatering, men nå kan vi presentere bilder av i år fra Karasjok. Alle fotos: Kirsten Hegge Hansen, juli 2011:

Karasjok gamle kirke sett fra vest, bautaen til høyre i bildet.

Selve bautaen ligger åpent og godt synlig, men allikevel fredfullt til.

Den gamle kirka i sin beskjedne prakt, slik den også så ut i 1944, da den gjorde tjeneste som nødfeltlasarett.

Slik sett har bautaen nå fått sin mest naturlige plassering, som en verdig avslutning på denne historien.

Minnearrangement fotografert av kunstmaler Ivar Sælø fra Vadsø. Antakelig fra begynnelsen av 50-tallet.
Fane tilhørende Karasjok skole.

Min far Wilhelm Wilhelmsen var med i Polititroppene 3. Kompani av 2. feltbataljon. Han var fly mekaniker ved Kjeller flyplass da han måtte flykte på vinteren i 1943 til Sverige. Tyskerene likte far så godt og syntes han gjorde en god jobb. De ville gjærne ha far med seg i kantinen og flygninger til Trondheim. Derfor valgte far å stikke av, han fikk en dame Lillestrøm, som jobbet med pass for tyskern til å skrive ut et falsk feriepass. Er det en pårørende som jeg kan komme i kontakt med som har informasjon eller bare har lyst til å slå av en prat, så blir jeg veldig glad for det. Min far led av de påkjendelsene som skituren, mangel på mat, og mine ulykken satte sine spor..

Hei, Jeg har søkt i mange arkiver omkring fars liv, spesielt mye i forsvarets arkiver, men jeg har funnet svært lite, og det vekker i meg en bitterhet overfor myndighetene. Min far ga hele seg selv, og min mor prøvde så godt hun kunne å hjelpe han. Skadene som han slet med var så omfattende psykisk at jeg tør påstå at myndighetene sleit en i utgangspunktet ressurssterk familie i biter. Ser meg nødt til å skrive om den urett og uverdige behandling han og hans familien fikk i hjelpeapparatet. I psykriatrien ble han … Det vil komme en bok om denne hjerteråe béhandlingen av en krigsskadet.

Hei Julia. Takk for praten i dag.
Jeg er allerede registrert på dette
forumet jeg. Det hadde jeg glemt
i farten. Klem, Ola

Hei Ola jeg håpe at siden du er en venn og poet kan lese manuset mitt, jeg har mye på hjertet men sliter med ordblindhet. Tror jeg sitter med en viktig side av vår krigshistorie direkte fortalt av en som har fått føle følgene min kjære far. Julia

Hei allesammen! Lenge siden sist, jeg har ikke klart å komme inn på Origo. Men nå er jeg inne igjen! Jeg har planer om å legge mitt manus inn på min face book side. Det jeg vil oppnå med det er å gi et vitenesbyrd om hva som skjedde før og etter mineulykken i Karasjok. Jeg hadde en helt spesiell oppvekst. Min far var hardt krigsskadet, psykisk. Min og mine søsteres barndom, var det fars flukt til Sverige, opptreningen der, og overmasjen fra Kirkenest via Tanaelven, minelagt, og det som skjedde i Karasjok, som preget vår barndom. Det ødla så mye, men også gjorde meg i stand til å fortelle om noe som har blitt lagt bort for å glemmes. Det var ikke et dokument, som jeg har fikk av arkivene. Bare at far var før krigen flymekaniker og var med i polititroppen 2 kompani. Derfor ble det far som forteller, i min historie. Vi får se om den ligger der snart, om en mnd. Håper dere forstår og vil lese når manus er lagt utpå siden min. Julia Baalsrud

Hei Julia. Det er lenge siden du la inn din siste kommentar, men jeg tar sjansen: Min far var i samme kompani som din, men i 2.tropp, dvs den som ble rammet hardest av ulykken. Han hadde imidlertid engelvakt, fordi han hadde halsbetennelse med feber, og ble lagt i sanitetsteltet 50 m unna av sanitetskorporalen i kompaniet, senere lege i USA, Rolv Slungaard. Han overlevde altså, var selv fysisk uskadet, men var jo med i hjelpearbeidet etterpå med de inntrykkene og den belastningen det var for en da 17 år gammel soldat.
Jeg kjente ikke til din fars situasjon spesifikt, men “Kompani Tøndevold” (etter kaptein Olav Tøndevold som var kompanisjef), ble rammet hardt, og det gjorde kameratskapet som oppsto da og som forsatte etter krigen med mer eller mindre regelmessige samlinger, spesielt og særlig sterkt. Først var de en “egnere krets” i Oslo-området, og deretter (fra begynnelsen av 1980-tallet, tror jeg,) mer formalisert som en kameratklubb, med september 2010 som den (forløpig) siste gangen de hadde en markering, da det var 8 fra kompaniet (deriblant min far) som reiste opp i forbindelse med restaurering og flytting av minnebautaen over ofrene i mineulykken, til Karasjok Gamle Kirke. Da ble det laget et innslag om minnemarkeringen på NRK Finnmark, og den ble omtalt i Finnmark Dagblad (se fotoserie her ).
Jeg kjente ikke til historien om Feltbn.II/ Kp3/ Tr.3 før jeg selv var godt voksen, og etterhvert som den ble kjent, fortalte min far mer og mer. Jeg har vel vært heldigere enn deg, og hadde ikke en far som vi barna i alle fall merket så mye til hadde problemer med å takle de påkjenningene som han hadde på slutten av 2.verdenskrig, sammen med bl.a. din far. Alvoret og seriøsiteten har nok likevel vært der, men det har kanskje like mye med hans oppvekst og hele krigssituasjonen å gjøre, noe som vel definerte manges holdninger og livsinnstilling på den tiden.
Ditt og gjennom deg, din fars vitnesbyrd, er imidlertid svært viktige både i forbindelse med Kompani Tøndevolds, Finnmarks og Karasjoks historie, men også som en del av Norges generelle krigs- og militære historie. Har du det skrevet ned, leser jeg det gjerne.
Mvh
Nils-Petter (Norman)

Hei takk for at du vil lese manuset mitt.. Jeg har desverre helseproblemer og jobber sammens med mange på Facebook, som har blitt smittet av flåtten. Vi får som kjent ingen god behandling i helsevesenet. Jeg skriver på siden min om det spessielt i dag. Vi kaller oss borrelia krigere. Dette tar alt av min tid, sykdommen og helsekrigen. Så du må vente, hadde jeg hatt øknomi til det hadde jeg bare fått den trykket opp. Takk vi snakkes, kjære venner. Julia

Karin Solbakken var også din far med i mineulykken??? Noen andre, please? Takk for støtten. Jeg henger ennå inne her. Det har blitt Natron på meg jeg vil prøve om den hjelper med med å får knekken på borrelian, og annet som vi får av flåttbitt. Jeg går og har lyst til at Jon Michelet skal lese manuset. Jeg har prøv å sendte det inn til forlaget som ikke leste stoffet. Bortsett fra Cappelen forlag de leste manus, og i følgesbrevet sto det at de hadde hatt boken helt til rundt bordet. Det likte jeg og det at de spanderte på med å sende manus tilbake til meg. Jeg vet manuset er ok, og jeg har håp ennå. Hadde vært fin å komme i kontakt med andre som hadde en nær som var med i mineulykken. Jeg er svært samfunnkritisk i manus. Jeg tenket på gutta som kom fra Karajokk, var nok de som min far ødlagte i nerver, og all dere tilliten hadde blitt til paranoia. Er det ikke rart at så mange søkte krigspensjon? Noen fikk den ikke, for som NAV pensjon sa det, det holdt ikke at de bare var tilstede, da det smalt. Hva var det han mente med det? Det har nok skjedd noe før ulykken. Som tok kneken på dem i nervene. Bli så gal som min far. Eller hadde han rett i det han hevdet i sin galskap. Jeg har prøvd å se det fra hans side, om en gal. Jeg har også snakket med far psykriatroker. Lattelig man og dum som det. Han var ikke i stand til å tolke far rett. Det er nå min oppfattelse av han. Julia

Det er bra at siden vår FuH har en viss terapeutisk effekt, også.

Og for øvrig:
Ut fra lang erfaring, men uten å ha nærmere kjennskap til den aktuelle saken, vil jeg allikevel si at det har formodningen for seg at din far hadde rett, og at psykiateren tok feil.
Din far hadde hatt sine unike opplevelser ute i den virkelige Verden, og uansett hvilke reaksjoner han måtte ha fått i ettertid, være seg pykologiske eller psykiatriske, så var det bare han som, med krav på troverdighet —kunne tolke det som hadde skjedd .

Dette er helt grunnleggende, men psykiatere (og andre leger) glemmer det ofte, og setter med sin synsing til side pasientens egen oppfatning, uten at det fins grunnlag for det i faktum. Det skjer særlig dersom terapeutens ego er større enn vedkommendes klokskap, uten at jeg kan påstå at det er dette fenomenet som foreligger i din/din fars sak.

Jeg har kun gjort rede for hva mine egne observasjoner gjennom 43 års legeliv tyder på.
Og gjør samtidig oppmerksom på at allerede Schiller fant ut noe lignende: Mit der Dummheit kämpfen die Götter selbst vergebens.

Aage Hegge Hansen innlegget ditt var godt skrevet. Det var kloke ord, og du har en god innlevelses sans. Det stemmer nok det som du skriver, at det er uansett de som var tilstede som kan si noe om hva om skjedde. Det var hard trening de gikk igjennom i Sverige. Det sies at de er de hardest trente kompani noen sinne. Rasjonene var satt sammens av en Dr. Det var bare bulionjterninger og greier, sa far. Det var en umennesklig trening de fikk i Sverige, og i tillegg til det ble de sendt til gensen, det var hardt og farefule skiturer, tyskerene, sulten, og far frøs. Jeg så det i hans øyne og at dette var ikke snakk om human behandling av soldatene. Ha det bra så lenge! Julia

Den medisinske ringen er på en måte sluttet, når jeg nedenfor kan legge ut en faksimile fra Norsk Ukeblad av 29. juni 2015, som forteller at det i år er 70 år siden de sårede soldatene i Karasjok var de første pasientene i Norge som fikk behandling med det nye penicillinet:

Min far var i den halvdelen av troppen som overlevde Han fortalte om strabasiøse skimarsjer hvor sekken var så tung at det var dumt å sette seg ned for da kom man ikke opp igjen. Om selve ulykken fortalte han ikke mye, men jeg så private bilder han hadde fra ulykken. Har prøvd å finne disse etter at han døde, men fant de aldri. Han fortalte også at en av de som var til stede kastet seg ned på bakken før det smalt, de andre lo, men han overlevde. Etter sigende ble vedkommende aldri helt kvitt minnene etter ulykken, men gikk stadig og grunnet på hvorfor han “fant på” å kaste seg ned.

Hei Steinar. Het din far Erling? I så fall var han maskingeværskytter (MG 1-er) i Lag 2. Min far var lader (MG 2-er) i lag 3 i samme tropp (Tropp 2). Har du boken “Fra flukt til Sverige, til krig i Finnmark” av Erling Eikli som var NK (neskommanderende) i samme tropp? Der står det veldig mye om både Sverige-tiden og Finnmark, bl.a. mineulykken, også bilder.
Min far bor på et sykehjem nå, men jeg skal spørre ham om han vet hvem som kastet seg ned, og berget livet. Selv var han for første gang i livet (som 17-åring da), sengeliggende med halsbetennelse i et syketelt i nærheten og berget livet på den måten.

Annonse

Nye bilder