Partisanenes skjulesteder

Det er skrevet mye om partisanene, og Morten Jentofts “Mennesker ved en grense”, som kom ut i 2005, førte til at partisanhula på Øretoppen i Sør-Varanger ble funnet av Harald G.Sunde samme år.

På denne tråden vil vi dokumentere hvordan det ser ut på en del av lokalitetene nå mer enn 60 år etter at begivenhetene fant sted.

Vi begynner med partisanhytta i Indre Syltevik. Sonen har fått bilder fra Thorbjørn S.Johansen og fra Jan-Erik Holko, som begge har vært der i 2009, og sett på restene etter hytta/gammen.

Letteste adkomst er forbi Syltevikvannet, som her er i forgrunnen. Vi ser vestover mot Syltevika.

Elva fra Syltevikvannet renner ut i Syltefjorden utenfor venstre billedkant. Rett fram og til høyre ligger Syltevika.

Mellom steinknausene ligger “Syltevikveien”.

I Indre Syltevik ligger den gamle Bruvollboplassen, her sett fra nord.

Fra en litt annen vinkel. Her ser vi fjellet bak boplassen. Partisanhytta lå inn ved fjellet utenfor venstre billedkant.

Bak steinknausen til venstre i bildet ligger restene etter partisanhytta.

Detaljer fra stedet.

Utsikt tilbake til Bruvoll-boplassen.

Ditto. Fjellene på vestsiden av Syltefjord i bakgrunnen.

Hjemtur på Syltevikveien.

Vist 3906 ganger. Følges av 30 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 70 kommentarer

Takk, dr. Hansen! Du har vore krumtappen til alle desse sogene som her har kome på papiret. Det har vore ei stor glede at du stod bakom og følgde med og inspirerte til stadig fleire opplysningar. Og vi skal heller ikkje gløyme at av alle dei som kom med sine bidrag i bokform var alle inspirert av Nordnorsk Magasins redaktør, Hans Kristian Eriksen frå Indre Kiberg. Han er den røynlege faren og skaparen til heile partisansoga.

Det som gjør fortellingen til tannlegen (se rett ovenfor på tråden) ekstra interessant, er at han resirkulerer den gamle “sannheten” om at Bruvoll-paret under den tyske opprullingen søkte tilflukt i Sandfjorddalen, sitat:

“I syv uker holdt de til inne i Sandfjorddalen før de besluttet å gå til Båtsfjord. Der lå de ni måneder i dekning i et fjøs til krigen var over.”(sitat slutt)

Mye tyder på at dette er feil, og at det påståtte oppholdet i Sandfjorddalen er en bevisst villedende opplysning, plantet av paret selv for å skjule det virkelige oppholdsstedet.

I fjor sommer ble det nemlig gjenoppdaget en steinhytte på fjellet i sørvest, og denne har sannsynligvis vært hovedstillingen for Sundet-partisanene.

I denne steinhytta ble det for mange år siden ved en tilfeldighet funnet batterier som åpenbart stammet fra krigens dager, og batteriene var blitt innlevert til vårt lokale museum.

Vissheten om batterifunnet ga motivasjon til å gjenfinne selve hytta, som nå er fotografert og plottet inn på kartet, og saken overlatt til muséet for ytterligere, fagmessig dokumentasjon.

Hytta ligger i ca 170 meters høyde, og består av et oppholdsrom samt et observasjonsrom, sistnevnte med direkte sikt til hele havstykket i nordøst. Det hele er meget forseggjort, og må derfor ha vært planlagt og bygget i god tid før det ble tatt i bruk.

I nærheten av hytta ligger det dertil et mønster av steingroper som overveiende sannsynlig har vært et signalanlegg for flydropp. I så fall en genial plassering, for droppet kunne for eksempel gjøres samtidig med en angrep på en konvoi, eller et skinnangrep mot de tyske stillingene ved Hamningberg, da et naturlig angrepsmønster vil bringe flyene rett over stedet under vending, samtidig som tyskernes øyne ville være rettet mot konvoien og/eller de angripende fly, og ikke de som var inne på vidda og snudde før neste angrep, eller for retur til basen.

Beliggenheten av en så betydningsfull stilling måtte det ha vært særdeles viktig å holde hemmelig, og siden stillingen er tilgjengelig fra flere kanter, også via Sandfjorddalen, er det en helt naturlig dekkhistorie å foregi at den var i Sandfjorddalen.

Men hvorfor fastholde historien etter krigen?

Det fins det flere mulige svar på, men det enkleste er at de hadde ordre om aldri å røpe stillingen, den kunne jo komme til nytte senere en gang.

Jeg for min del har en mistanke om at den faktisk gjorde det, og at Nordflåten i det minste vedlikeholdt sin kompetanse i landsetting fra ubåt i Syltefjorden. Rett nordvest for stillingen er det nemlig brådypt og glimrende forhold for nettopp det. Enkelte etterretningsoffiserers opplysninger “off record” under den kalde krigen kan tyde i samme retning.

Det som imidlertid er enda mer interessant, er hvor dypt Bruvoll-paret var involvert i forberedelsene til partisan-landingen i 1942. Begynte byggingen av hovedstillingen på fjellet allerede sommeren 1941, etter det tyske overfallet på Sovjet? Og hvem bygde den? Var dette den virkelige grunnen til at partisanmiljøet ble så intenst overvåket etter krigen?

Var dette den verkelege grunnen til at partisanmiljøet vart så intenst overvaka etter krigen? spør Aage her ovanføre! Både ja og nei! Heile svaret får vi truleg aldri vite. Til det er kommandolinene for kompliserte og uoversiktlege. Men eitt er sikkert: Her låg sterke føringar frå krigens haldningar hos både dei heimvende partisanane og hjelparane deira. Sjølv opplevde eg som unggut å gå på den nybygde sendarhytta i Svartnesbergan. Året etter var ho borte, og klårgjeringa fekk eg mange år seinare: Ein av hjelpesmennene sa det slik: Krigen er no over for vår del. Vi vil ikkje vere med på spionasje for russarane meir. Eg reiv ner hytta og køyrde materialene til Grundnes. Der ligg dei enno den dag i dag. Partisanhytta i Persfjorddalen vart og bygd etter åtaket på Sovjet i 1941. Det var unggutar frå Indre Kiberg som gjorde jobben etter ordre frå Sigurd Eriksen og Erling Malin som hadde køyrd opp materialene. Dette står det utførleg om i boka Partisanar i nord av Hans Kristian Eriksen. Både Sigurd og Erling var djupt involvert i partisanarbeidet alt frå den første aksjonen i Komagværdalen i september-oktober 1941. Som vi veit så vart motstandsarbeidet lagt om etter Komagværaksjonen i 1941. Og etter 1. januar 1942 så vert alle telegrafistgruppene sendt ut frå Murmansk fortlaupande. Meir om dette seinare!

Eg lova å kome attende til denne spalta seinare. Som ein av dei siste gjenlevande frå denne epoken skuldar eg kanskje dykk interesserte enno nokre kommentarar. Som kjent fekk partisanhistoria stor merksemd etter krigen. Det var særleg norsk etterretning som blåste opp utrulege rykte om spionasje og moldvarparbeid. Men norsk etterretning kom aldri til botnar i denne soga, og klarte aldri å greie ut vasen, sjølv om dei fleire gonger laga stort oppstuss med Oslopolitiet som spydspiss. Vi heime i Kiberg kalla desse folka for framand-politiet som køyrde rundt med Osloskilt. Kva dei fann ut og kva dei veit vert ikkje mi sak. Men aldri vart ein einaste person arrestert eller på annan måte gått etter i saumane. Så hendte det igjen merkelege ting limt til dei gamle partisanane. Ein fekk ein merkeleg død på sykkel innover landet, den neste drukna i ein bekk med vassføring som knapt gjekk over lakkskoane, og den 3. drukna i ei elv under arbeid på brua i Persfjord. Den siste av desse dramatiske hendingane tok nestan livet at fiskeskipparen på sjøen. Alle desse var svært aktive partisanar under krigen. Bygdefolket gav skulda på KGB, men kvifor skulle dei straffe sine eigne. Det spurte vi oss aldri om. I ettertid lever rykteflommen frisk og freidig vidare. Men den siste partisan er no borte.

Takk for meget interessante opplysninger, Oddvar! Jeg kommer tilbake med et tilleggspørsmål til deg i løpet av kort tid.

Skunda deg, Dr. Hansen! Enno sit eg pal ved pc’en min kvar morgon!

Ja, nå er jeg på plass igjen, klar med det siste spørsmålet.

I mellomtiden har jeg fått vite at det lakker mot slutten for Origo også, nettstedet blir stengt 31. oktober 2016. Jeg prøver nå å finne ut hvordan vi kan få bevart våre tråder, og ikke minst dine unike øyenvitneskildringer, for ettertiden. Vi er forgjengelige, men ordet bør ikke være det.

Men altså:

Du har langt på vei, Oddvar, bekreftet at partisanhistorien strekker seg helt tilbake til like etter det tyske angrepet mot Kola sommeren 1941.

Og selv om det er delte meninger om det, mener jeg partisanvirksomheten dermed i prinsippet var legitimert av at Sovjetunionen de facto var alliert med vestmaktene, herunder den norske eksilregjeringen/Norge fra det øyeblikket Tyskland gikk til angrep.

Det som derimot i manges øyne ville diskreditere partisanene for alltid, var om de hadde begynt en virksomhet til fordel for Sovjetunionen FØR tyskerne gikk til angrep, det vil si før SU på noen som helst måte var alliert, og mens det ennå var høyst uklart hvorvidt de i det hele tatt noen gang ville bli det.

Dette ville være å arbeide for en fremmed makt som hadde vennskapsavtale med dem som okkuperte Norge.

Jeg har alltid tenkt at de sterkt negative følelsene (for partisanene) som gjennomsyret den norske eliten og ikke minst etterretningstjenesten, vanskelig kunne skyldes bare det at de hadde arbeidet for en tross at alliert nasjon, selv om denne nasjonen var kommuniststyrt og senere ble en kaldkrigsfiende.

Så derfor blir spørsmålet til deg:

Har du noen som helst informasjon eller observasjoner som kan tyde på at det var noen form for spionasjeaktivitet til fordel for Sovjetunionen i tiden mellom 9. april 1940 og det tyske angrepet på SU i 1941?

Det vi nemlig vet generelt, er at russerne, gitt sin historiske erfaring, og at de hadde lest Mein Kampf, ikke hadde noen illusjoner om de tyske hensikter, og allerede fra 1939 av begynte med systematiske forberedelser til å forsvare seg mot et tysk angrep.

Da er det nesten utenkelig at de ikke gjorde sine forberedelser i Arktis også, eller kanskje nettopp der hvor de hadde en viktig havn og bakdør.

Det var en viss aktivitet også før angrepet på Sovjetunionen. Av de rundt 100 nordmennene som dro over sommeren og høsten 1940, var det i hvert fall fire som dro tilbake som agenter for russisk etterretning i perioden fram til angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Disse var Gunnar Berg, Harald Utne, Henry Pettersen og Richard Johansen. Utne vervet ungkaren Alfred Mathisen i Kiberg som fast informant, og de to møttes regelmessig på sjøen mellom Norge og Sovjet i tiden helt fram til dagen før det tyske angrepet. (Kilde: “Rød august” av Alf R. Jacobsen)

Kan det tenkes at disse agentene vervet noen til å sette i gang bygging av anlegget på fjellet ved Syltefjord allerede i 1940?

Russerne måtte jo regne med at tyskerne ville begynne oppmarsjen i Kirkenes-området så snart som mulig, og fra observasjonsposten på Syltefjord-fjellet kunne det foretas en kontinuerlig opptelling av tonnasje på tur den veien.

Jeg tviler kanskje litt på det, Aage. Denne etterretningsvirksomheten før det tyske angrepet kom egentlig i stand litt tilfeldig. Russerne hadde indikasjoner på at tyskerne drev styrkeoppbygning i Finnmark av et omfang som ikke bare kunne forklares med behovet for å sikre landsdelen mot britiske angrep. Så hadde omstendighetene gjort at man høsten 1940 også fikk en hel bråte norske flyktninger i fanget, som man ikke visste hva man skulle gjøre med. Det var sånn sett kun et situasjonsbestemt initiativ å spørre om noen av disse kunne tenke seg å dra tilbake for å hjelpe russerne med å finne ut hva som egentlig foregikk i Finnmark. Det var ikke snakk om å drive militær aktivitet, kun informasjonsinnhenting.

Når det da gjelder denne observasjonsposten på Syltefjordfjellet, så forstår jeg Oddvar dit hen at den kan ses i sammenheng med militær oppklaring rettet mot skipstrafikken. Men russerne nektet jo i det lengste å innse at det faktisk kunne komme til krig med Tyskland. Så at man skal ha planlagt med sikte på partisanvirksomhet allerede i 1940, virker ikke sannsynlig.

Ja, her må eg få kome med både det eg veit og det eg ‘formoder’. Det eg veit er at kommunismen var ei aktiv politisk verksemd heilt frå den russiske revolusjonen, ikkje minst i Finnmark, og kanskje særleg i Austfinnmark, med sitt nærved til den sovjetiske grensen. Om det på våre kantar var direkte sovjetisk aktivitet før 9. april 1940, veit eg ikkje. Men det ser ut som om landet i nord var opent for trafikk for personar som politisk kjente seg truga på grunn av si politiske haldning. Formelt var det ikkje synleg spionasje frå norsk hald den vegen. Det var aldri ymta eitt ord om det før 9. april. Men etter åtaket på Noreg, endra situasjonen seg raskt. Når ein analyserer hendingsforlaupet like før flukten til Sovjet 25. september, så ser ein at desse planane er klåre straks etter 9. april. Far min var i militæret saman med Håkon Halvari heilt til krigsslutt i juni 1940. Men alt 17. mai 1940 dreg kommunistformannen Alf Mikkelsen til sovjet i ein open nordlandsbåt. Då er vi enno i krig med tyskarane, så formelt gjer han seg skuldig i forræderi. Sovjet er formelt i samband med Tyskland etter Ribbentroppavtalen. Men eg minnest klårt at folket i Kiberg straks tok stoda, og dei slo seg til ro med at han hadde flydd til Sovjet, og at han var redd for tysk forfølgning her heime. På ein eller annan måte må dei som flydde i 1940 ha hatt ein mistanke om at denne Ribbentropp- Molotovavtalen berre var bløff, eller at den ikkje kom til å halde særleg lenge. Overbeviste kommunistar hadde vel den trua at Sovjet ALDRI VILLE SVIKTE SEG SJØLV OG REVOLUSJONEN MED I DET LANGE LAUP å stå saman med Hitlertyskland. Noko anna ville jo vere å svikte revolusjonens røyst. At Stalin gjorde det likevel, har jo vore gjenstand for utallige politiske overlegningar i ettertid! Det Dr. Hansen her spør om, er om det var spor etter ein sovjetisk spionasje før åtaket på Noreg 9. april. Lenin flydde vel over Vardø/Kiberg før revolusjonen. Fleire andre eminente personar flydde og den vegen. Så her var nok ei naturleg gjæring i folket politisk sett. Vi veit og om kommunistmøtet på Jakobsnes om sommaren 1940, der Thorleif Utne, Sverre Sødertstrøm, Hølvold og flleire andre kommunistar var til stades. Denne kretsen hadde ein informant inne hos politiet i Kirkenes, så dei kjente til arkivet til Jonas Lie. Det ser ut som om avgjera om flukten vart teken alt i møtet på Kirkenes/Jakobsnes sommaren 1940, for alle frammøtte der kom seinare med på flukten. Etter 9. april vert spionasjen straks synleg, og Hans Kristian med fl. har lagt dette fram skriftleg. Men inntil 22.juni 1941 er dette eit lukka kapitel i Sovjet og. Men vi ser av litteraturen at Nordflåten forsiktig trossa Stalins påbod, og tok til å ruste seg mot eit eventuelt åtak frå Tyskland alt før 22. juni 1941 (Åtaket på Russland). Dei sende ut nordmenn til Kibergområdet mellom 25. september 1940 og 22. juni 1941. Men førebels må eg svare Dr. Hansen med at personleg har eg ikkje kjennskap til sovjetisk spionasje før 9. april 1940. Men eg kjenner til at mange frå Kiberg var på grensevakt i Pasvik under den russisk-finske krigen frå november 1939 til mars 1940. Eg høyrde mange historier om denne brutale og grusomme krigen frå dei som var der. Men det var mest dei finske flyktningane som dei hadde medynk med og omsorg for. Men dette spørsmålet er svært interessant, for det har aldri vore stilt før.

No veit vi og at 2 av partisanane frå Blåsenborghula kom seg undan. Dei hadde sikkert sendar med seg. Samstundes er Alfhild og mannen på flukt etter at dei har kostatert at det er tyskarar ved den same hula i Persfjord. Kan det tenkast at ein eller begge desse gruppene har hatt tilhald i denne steinhula oppe på Syltefjordfjellet? Ingen av dei trudde vel frå først av at opphaldet på fjellet skulle verte så langvarig. Truleg har dei fått slipp av proviant og utstyr. Alfhild fortel lite om kor dei heldt seg mesteparten av tida på fjellet. Du går ikkje tomreipa i fjellet i denne tida over eit så langt tidsrom. Vi låg sjølv i fjellet om nettene i denne tida, både med mat og sengetøy. Dei to partisanane som flydde frå Persfjord har nok ikkje kome på tanken om å gå rundt heile Varangerfjorden med ein gong. Truleg har dei fått melding om dette frå Sovjet. Og til denne marsjen trong dei både mat og utstyr. Ein annan tanke er at det ei tid var 5 partisanar i Syltevika i mange månader. Her var det hensiktsmessig å sende fleire av dei opp på fjellet for å gjere noko til gagns? Samstundes som dei speida etter tysk skipsfart kunne dei uforstyrra take imot slipp frå russiske fly.

Sidan det no er på hell med spalta vår, så er det kanskje ein ide å krote ned mest mogleg av dei tilgjengelege opplysningane frå den tida vi her snakkar om? Her er mange uavklåra straumdrag, som til dømes den tyske militærtransporten gjennom Sverige i heile krigen, brakkebygginga i Sverige som vart overført til Nordfronten, dei tyske armeane som vart haldne att i Noreg trass i at det var betre bruk for dei andre stader, Stalins påståtte frustrasjon og redsle i dagane rundt 22. juni 1941, samanbrotet av dei russiske armeane, Hitlers personlege styring av dei tyske disposisjonane osb. Mykje av dette tek Anthony Beaver seg av i bøkene sine, men og andre forfattarar har skrive mykje om krigen. Vi kjem nok aldri til botnar i alle problema som krigen handlar om, men frå våre heimlege krigshendingar er vel vi som høyrer til her, dei beste til å granske. Vi ser at spalta vår etter kvart har vorte stor og fyldig, med mykje detaljar som ikkje har vore kjent før. Eg vonar at Dr. Hansen kan finne eit smutthol der vi kan gøyme bort det viktigaste!

Oddvars siste forslag er kanskje det mest sannsynlige. Jeg har selv vært i Syltevika og sett på dette gamle partisanreiret. Det er ikke store sakene, og 5 mann stuet sammen her tror jeg rett og slett ikke ville gått bra særlig lenge. Det ville heller ikke vært nødvendig for å bemanne OP-posten. Trolig måtte man ty til noe for å sysselsette denne overtalligheten. Kan hende ble da bygging av et alternativt skjulested oppe på Syltefjordfjellet løsningen.

Vær trygg, Oddvar, jeg skal sørge for å ta vare på det du har skrevet.
Men generelt vil jeg tilrå at alle som har produsert viktige ting her, for sikkerhets skyld selv tar kopi og oppbevarer det digitalt, gjerne også skriver det ut.

Tilbake til tidsperiodene, så er tiden før 9. april 1940 interessant nok, men da var ikke spionasje annet enn spionasje, uansett hvordan man så på tingene.

Likeså er det ikke særlig tvil om at partisanvirksomheten/spionasjen fra juli 1941 til mai 1945 kan sies å ha vært bistand til en alliert makt, og således “legitim”.

Det er perioden fra 9. april 1940 til ultimo juni 1941 jeg særlig ser behov for å drøfte litt nærmere. Det er ingen tvil om at russerne var ytterst forsiktige, og måtte balansere sitt langsiktige behov for sikkerhet opp mot det kortsiktige behovet for midlertidig fred.

Enhver norsk bistand til Sovjetunionen var i denne perioden formelt sett spionasje, selv om den er blitt mildt ansett av folk flest på grunn av det som faktisk skjedde etterpå, ved at spionasjen fra og med juli 1941 gikk direkte over i det som da ble en legitim partisanvirksomhet.

Noe annet blir det dersom virksomheten i den perioden ikke var tilfeldig, men så godt organisert at det for eksempel ble satt i gang bygging av et anlegg på Syltefjordfjellet.

Slik restene av anlegget framstår i dag, er det ikke tvil om at det har vært et perfekt tilholdssted for opptil flere personer over lengre tid, som Oddvar drøfter forbilledlig ovenfor, og at det må ha vært en helt sentral stilling i hele partisanopplegget.

Det er synd vi ikke har sikker informasjon om byggestart før juni 1941, men jeg har mistanke om at etterretningstjenesten nettopp hadde slik informasjon, og at det kan ha vært avgjørende for overvåkingsregimet etter 1945.

Hvorfor?

Selvfølgelig fordi en så målbevisst og oppofrende innsats for Sovjetunionen FØR det i juli 1941 forela en nasjonalt akseptabel begrunnelse for innsatsen, meget lett kunne føre til en tilsvarende målbevisst og oppofrende innsats for Sovjetunionen også ETTER at det i mai 1945 var slutt på den nasjonalt akseptable begrunnelsen.

Eg trur at du er inne på det rette, Jan Erik! Eg trur og at dette forseggjorte steinhuset oppe på 170 m høgde var den første, opprinnelege peilingsstasjonen, men at partisanane måtte søke kontakt med hjelpesmenn seinare, slik det gjekk i Berlevåg. Alltid når partisangrupper vart pressa, så søkte dei kontakt med sine hjelpesmenn eller sine nærmaste slektningar. Det skjer i Lambones i 1941, i Komagvær i 1943, i Berlevåg alt i 1942. Og mange gonger i Sørvaranger både hos Halvorsen på Jakobsnes, på Kirkenes og oppe i Pasvik. Utan hjelpesmennene har dei vore hjelpeslause. I 1941, etter slaget i Girojänki i Komagdalen 7. oktober så flyr alle krigsdeltakarane opp til Bjørneskarhytta om møter hovedgruppa der. Alt dagen etter lemnar dei hytta og lagar eit steinhus under Bjørneskaret. Denne teknikken er alt kjent i første del av partisantida. Vi ser elles at denne teknikken er gammal på Varangervidda, for vi finn mange slike steinhytter etter dei gamle falkefangarane frå 16- og 1700-talet. Enno står mange av desse forbausande godt.

Eg må få lov til å spinne litt vidare på denne steinhytta oppå fjellet mellom Sandfjord og Syltefjord. Vi har ein ressurs i nærleiken som vi ikkje har tenkt på: Gina Olsen sine gutar i Persfjord. der Gudvar er den eldste. Dei var med alt i 1941, for gruppa til Komagvær visste om at dei kunne søke tilflukt hos Gudvar alt før dei landa i Lambones først i september 1941. Her er altså kontakt, i alle fall mellom Gudvar og Sigurd Eriksen, sjefen, som har slåttemark og ein bror i Persfjord. 3 av desse gutane til Gina vert avretta på Kirkenes på grunn av spionasjen heilt fram til 1943. I alt er dei 4 brør og ein slektning til som kunne ha vore med på å byggje dette steinhuset. Dei er alle unge og spreke og lokalkjende her. Det må vere Sjefen sjølv, Sigurd Eriksen som har planlagt denne byggjinga, for det er og han som køyrer opp materialene til russehytta lengst opp i Persfjorddalen. Vi minnest at han og Erling Malin møtte dei to reinfolka der oppe då dei nyss hadde skote ein rein. Erling Malin vedgår etter krigen til retten i Vardø at han aleine har skote 30-40 rein til partisanane. Her må ha vore ein intenst aktivitet inntil opprullinga sommaren 1943. Elles er eg samd med Dr. Hansen i at etter 22. juni 1941 er partisanarbeidet legitimt for vestmaktene. Det er jo direkte trugsmål mot den tyske båttrafikken langs heile norskekysten. Og Stalin ber fleire gonger Churchill om hjelp.

En flott oppsummering, Oddvar!

Jeg ser nå at startdatoen ikke er så nøye, siden omfanget av den norske bistanden er så stor, allerede i 1941, særlig i forbindelse med anlegg av skjulesteder/stillinger – at omfanget alene må ha gitt etterretningstjenesten mareritt i flere tiår.

Jeg er i hvert fall glad for at Oddvar og Jan-Erik er enig i at steinhytta på Syltefjordfjellet har vært et vesentlig element i det samlede partisanopplegget, ikke minst på grunn av de ideelle forholdene der for flydropp.

Kanskje den ble påbegynt sommeren 1940, den må uansett blitt ferdigstillet i løpet av sommeren 1941, slik at den var klar til bruk da Sundet-partisanene ankom sommeren 1942.

Dei to vesentlege spørsmåla Dr. Hansen stilte, var desse: 1. Var det sovjetisk spionasje her før 9. april 1940. 2. Var denne aktiviteten legitim etter 22. juni 1941? Det var desse spørsmåla som vår etterretning aldri klarte å finne svar på, i alle fall ikkje svar som heng på greip. Vi veit at vi hadde aktiv tysk spionasje her før 9. april 1940. Vi veit og at russarane sette i gang ein heil krig mot det lille Finland for å sikre sine vitale kjerneområde like før 9. april 1940. Var det då ikkje tenkeleg at dei og hadde eit vakent blikk mot havet utanføre Finnmark? Franskmennene var då her oppe med ein heil invasjonsflåte før 9. april 1940! Russarane må ha kjent seg usikker på både tyskarane og England/Frankrike. Engelskmenne hadde jo alt skipa inn sin invasjonsher som seinare landa som støtte til den norske heren etter 9. april Og sjølv hadde vi heile vår arme av landsoldater plassert kloss opp mot dei russiske grensene i nord. Svaret må derfor verte: Ja, her var russisk spionasje heilt oppe i nord før 9.april 1940. Då kan det og tenkjast at her var kommunistiske sympatier innvolverte på norsk grunn.
Så til det andre spørsmålet om legitimitet: Sjølv om vestmaktene etter kvart sendte store forsyningar med konvoitenesten til Murmansk og Arkangelsk, så var russarane svært mistenkelege til dette samarbeidet. Vi veit at russarane ikkje såg på dette samarbeidet som heilt legitimt. Det ser vi av arrestasjonen av partisanane Rickart Lind og Ingolf Eriksen som prøvde å take seg ut til dei engelske skipa på hamna i Murmansk. I ettertid kan vi kanskje sjå på dette samarbeidet etter 22. juni 1941 som legitimt. Men då partisanane kom heim att, så var det tydeleg at heller ikkje den norske etterretninga såg på denne aktiviteten med særleg godvilje! Desse folka vart plaga og påført store psykiske og fysiske skader som følgde dei livet ut.

Denne skulle vi ha hatt på Finnmark under Hakekorset i Facebook varianten. Er det greit for deg, Åge? Der er det over 1000 medlemmer.

Det er ikke bare greit, det er ønskverdig!

I litteraturen er det hintet frampå at nordmenn og finlendere som bodde i Øst-Finnmark drev spionasje for Sovjetunionen før krigsutbruddet 9.april 1940. Jeg mener at Osvald Harjo delvis bekrefter dette i et intervju som ble vist på TV i 1987. Her forteller han om sin far som var aktiv støttespiller for sovjetregimet under den finske borgerkrigen i 1918, og i tiden som fulgte. Osvald Harjo arvet dette engasjementet.
Morten Jentoft antyder også dette i sine bøker.
Nordmenn reiste over til Sovjetunionen på 1930-tallet og de var aktiv i å smugle folk over grensen fra norsk side til Sovjetunionen. Vardøetat er et godt eksempel på det.
Jeg tolker det også slik at broren til Otto Larsen var en aktiv brikke i dette før krigen. Han seilte med folk over til Sovjetunionen mot betaling.
Under vinterkrigen (1939-1940) gjorde man blant annet arrestasjoner av “finske” flyktninger som kom over grensen til Sør-Varanger som flyktninger, men som viste seg å være spioner for russerne. Noen av disse klarte å rømme fra fengsel i Vadsø august 1940. Det gikk da rykter om at de hadde fått hjelp av sympatiserende nordmenn til å flykte. Mistanken skal blant annet ha falt på enkelt personer som samme høst flyktet til Sovjetunionen fra Kiberg.

Jeg har lagt ved en link som er litt informativ.
Jentoft skriver om Nordmenn som var i Sovjetisk tjeneste

Det andre spørsmålet er om nordmenn, i perioden etter 9.april 1940 men før det tyske angrepet på Sovjet sommeren 1941, var engasjert i å anlegge noen observasjonspost på norsk jord, som en av flere forsvarsforberedelser for russerne.

Tja, si det. Det kan jo ha vært at offiserer i hæren eller marinen eller i KGB tok seg visse friheter.

Men skal man tolke det ut fra hva som er skrevet om Stalin, så er jeg villig til å tro at Stalin ikke hadde noe ønske å provosere tyskerne, og dermed sannsynligvis ikke ville ha gitt føringer om slike tiltak.
Dette helt klart gjetninger fra min side. Svaret finner man nok i arkivene til det russiske militære og FSB (KGB).

Det var helt klart kontakt mellom norske informanter og sovjetiske militærmyndigheter før sommeren 1941. Flere av de som rømte høsten 1940 ble rekruttert til slikt arbeid allerede før årsskiftet 1940/41.
Hvis jeg ikke husker feil, så var de som flyktet fra Sør-Varanger i kontakt med russiske myndigheter før de flyktet for å få til trykking av kommunistvennlige propaganda. Jeg er litt usikker på forhistorien her, men det er ei stund siden jeg leste om det.

Dette er de eldgamle spekulasjonane som reid oss gjennom heile etterkrigstida. Vi som vart ungdommar og vaksne etter krigen, følgde nøye med i folkelivet, men berre det at Oslopolitiet av og til gjorde sine sveip inn i dagleglivet til russlandsfararan, var einaste indikatoren på at noko kunne ha gått føre seg på det viset. Eg kjende alle russlandsfararane personleg, og greip dei aldri i å drive med noko utilbørleg. Heller ikkje politiet arresterte nokon gong ein einaste frå Kiberg i å vere russisk spion. Etter mange år kom vi til den slutninga at dersom det likevel skulle vere noko i desse rykta, så måtte aktørane vere særs dyktige og løyndomsfulle. Men ei anna sak var at det norske politiet ofte engasjerte særs uryddige personar til å overvake personar dei hadde i sitt sikte. Ei tid var det slik at mesta alle vaksne personar hadde kjensla av at telefonane var overvaka. Og ofte oppførte informantar frå politiet seg så brautande at det heile berre var skammeleg og latterleg. Visse personar frå politiet og lensmannsetaten viste ei framferd som kvalifiserte til kjennelsen manglande åndsevner.

Det er nærmest utenkelig at russisk personell var fysisk involvert på norsk territorium før juli 1941.
Det er derimot sannsynlig at norske, 100% pålitelige (sett med russiske øyne) kommunister, ble brukt til nøyere befaring av kysten mellom Kiberg og Båtsfjord, og kanskje også til forarbeider med i hvert fall den forseggjorte stillingen på fjellet ved Syltevikvannet.

Ein norsk hovudfagstudent har skrive om nordmenn i sovjetiske fengsel, og der dokumenterer ho at mannfolka som kom som flyktningar til Sovjet hausten 1940, alle hamna i russiske fengsel. Otto Larsen skriv i boka si ‘Jeg var sovjetspion’ at han og broren Olav etter kvart slapp ut og fekk løyve til å ro fiske. Kaptein Jesjov, nestkomanderande i Komagdalen, seier i sin rapport at han seint i 1940 tok til å følgje med båten Storskjær på spionasjetokt til Noreg. Dei møtte Frans Mathisen på opent hav og utveksla informasjoner. Kva tid Frans vart innvolvert, er uvisst, men Sigurd Eriksen, sjefen i Kiberg, er inne i varmen alt før storaksjonen mot Komagværdalen vert sett inn først i september -41. Jesjov fortel med stor begeistring om turane med Olav Larsen og Mk. Storskjær. og han har stor respekt for Olavs dugleik på havet. Han seier i rapporten at han i ettertid har angra på at han ikkje bad om å få Olav Larsen til å berge dei frå Lambones 18. oktober 1941. Den tilkalte ubåten viste seg då aldri. Storskjær ville ha klart den saken, seier Jesjov, for ingen ting kunne stoppe Olav Larsen på havet. Men frå oktober-november 1940 til oktober 1941 er det eit heilt år. Og det er i dette tidspunktet at spionasjen utviklar seg. Då denne ‘sjølvmordsgruppa’ landar på Lambones først i september, er alt sett i gang for å bistå dei. Sigurd Eriksen er informert, Frans Mathisen er informert, Lærar Lind er informert, og Gudvar Olsen i Persfjord er informert. Og kanskje mange fleir med dei?

Alt jeg skriver nå tar jeg på husken, så ta det med ei klype salt.

Det er ei stund siden jeg har lest boka, “Jeg var sovjetspion”, men jeg tolker det dithen at Olav Larsen ikke satt i fengsel, eller ikke satt så lenge i fengsel som Otto Larsen. Var ikke Olav noen med det første Otto møter da han slapp ut av fengslet?
En annen ting jeg kommer på er at kommunister fra Sør-Varanger drev spionasje for russerne i Sør-Varanger i tiden rett etter august 1940. De reiser til Sør-Varanger med en av Kiberg-båtene som var blitt tatt av russerne. Jeg tror det var Prøven de reiste med fra Sovjetunionen til Sør-Varanger.

No er det så greitt at dersom noko er dokumentert om desse hendingane, så kan vi finne det fram. Vi treng ikkje å gå på husken. Skippar på Prøven av Kiberg var Oskar Olsen. Eg minnest enno denne krumstemningen. Mannskap var Håkon Halvari og Emil Borander. Han vart borte på havet i august 1940. Men så sikker var kona på at han var i Murmansk at ho tok døtrene med seg i båten til Olav Larsen då dei drog over i september 1940. Denne hovudfagstudenten som eg nemnde har nemnd at alle mannfolka vart fengsla. Her er ikkje undantak for Olav Larsen. Men vi veit jo ikkje alt om det som hende i 1940-41? Eg skal medgje at Otto Larsen ikkje er heilt grei å forstå alle gongane i boka si. Blant anna seier han at då dei vart forhøyrde i Sverige, så seier han at det er Ragnvald som er telegrafist, men til russarane i Murmansk seier han at det var Ragnvald sjølv som sa dette. Han seier og at Ragnvald såg lenge og forbausa på han då han sa dette. Vi veit at det var mange som var i trafikken frå Kiberg/Vardø over til Vaida Guba like før krigen, ikkje berre Olav Larsen. Men denne trafikken var berre hjelp til dei som trengde å kome bort frå forfølgjarane. Lenin sjølv kom vel og den vegen?

Det er ein sak som lite har vore oppe i desse drøftingane: Kven var desse russlandsfararane, og kor sto dei politisk? Oftast snakkar vi om kommunistar, slik vi i dag forstår med kommunistar. Men for det første så var ikkje kommunisme før krigen slik vi lærte om den under den kalde krigen, Mc/Carty og den amerikanske hetsinga. For oss unge like før og under krigen så var kommunistane fridomsheltar, reinhårige idealistar og samfunnets beste menn. Det såg vi under Spaniakrigen, Finlandskrigen, under 1. mai- og 17.mai-feiringa, og elles i tusen døme på ærlege og hjelpsome menn og kvinner. Og mange av dei som drog ut frå Kiberg i 1940 var ikkje kommuistar i det heile. Dei ville som så mange andre norske gutar og jenter vere med å kjempe mot fasistane og nazistane. Mange av kommunistane hadde den same innstillinga. Det ser vi at brevet som den unge kibergguten Alfred Mathisen skreiv heim til foreldra etter at han hadde fått dødsdomen: Eg har aldri angra ein dag…. Dette autentiske brevet burde verte lest av heile den norske ungdommen i dag. Det er svimlande mektig og inntil døden fast og bestemt: Eg kunne ikkje berre stå der og sjå korleis desse hyenane for fram….Etter krigen vart det nok av nytolkningar på både det eine og det andre.

Annonse

Nye bilder