Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Mitt Finnmark (onsdag 8. september 2010). Les mer om roperten…

Der schwere Gustav

Denne saken hører bestemt inn under Hakekorset, dog nokså langt fra Finnmark.

Mitt påskudd for å ta den med her, er å sette ting i litt perspektiv. Man kan ikke minst sammenligne størrelsen på kononen Gustav med størrelsen på det skytset som sto plassert for eksempel på Kibergneset.

Bildet er tatt på Lofoten Krigsminnemuseum (www.lofotenkrigmus.no) i Svolvær, og viser kanonen Der schwere Gustav (kaliber 80 cm), som ble brukt ved beleiringen av Sevastopol.

Av hele historien om kanonen, nevnes her bare at siderettingen ble foretatt ved å kjøre monsteret frem og tilbake langs en kurvet jernbanelinje. Elegant!

Vist 510 ganger. Følges av 7 personer.

Kommentarer

Og her er en større del av historien slik den framkommer på en plaket:

Bilde tatt på Lofoten Krigsminnemuseum. Det er et flott museum, vel verdt et besøk!

Stor og stygg altså – men likevel veldig fascinerende. Bare å komme på tanken å bygge et slikt monster er jo nærmest en prestasjon.

Jeg supplerer med et bilde av den 7,1 t tunge pansergranaten med kardusladning. Delladning og granat utgjorde en komplett ammunisjonsenhet. Motsetningen var hylseladningen/patronert ammunisjon. Maks skuddvidde var 47 000 m. Benevnelsen “GUSTAV” var tatt ut av det tyske fonestiske alfabet.

Nå ble jeg virkelig nysgjerrig. GUSTAV og det fonetiske alfabet? Her er det “dringend nötig” med en nærmere redegjørelse.

Fant Gustav og det fonetiske (tyske) alfabet her

Dette har sin opprinnelse fra tiden da krigsskip var bestykket med bevæpnede dreibare kabiner. Kanontårn var vanlig på krigsskip inntil rundt slutten av andre verdenskrig da skipenes hovedbevæpning ble erstattet av missiler. Tårnene ble benevnt på forskjellige måter, alt etter hvilken nasjon det gjaldt. Storbritannia anvendte f. eks bokstaver der det første tårnet fra baugen var A-tårnet, neste B-tårnet og så videre. Kanontårn akterut fikk benevnelsen fra alfabetets siste bokstaver. Kriegsmarine brukte også bokstaver men akter og forut hentet fra det fonetiske alfabetet, så som Anton, Bruno, Cäsar, Dora, Emil og så videre. Det gamle tyske fonetiske alfabetet var noe annerledes i forhold til det du har funnet linken til Otto! Som du ser er det litt forskjell, f. eks Bruno-Berta.

Sehr gut til begge to! I den forbindelse: I Norge har vi også operert med (minst?) to fonetiske alfabet, idet vi hadde Televerkets heimavla, som var meget forskjellig fra Alfa, Bravo, Charlie …

Spell it, sa politimannen til den unge norske flyeleven som het UV.
Uncle Victor, svarte han, for han hadde nettopp lært det amerikanske fonetiske alfabet.
Tror ikke det gikk så bra – en avsporing, men dog!

Apropos det fonetiske alfabetet. Følgende er også en avsporing fra det opprinnelige! I dag opplever man ofte at personell som har eller har hatt tilknytning til bruk og behandling av sambandsmidler og det fonetiske alfabetet, slår om seg med såkalte “ekspedisjonsord” i dagligtale. Dette synes jeg er utrolig kult selv om det kan fremstå som ganske ”internt”. Mange morer seg med bruk av ekspedisjonsord i mobiltelefonsamtaler, f. eks Mottatt-Over-Hva er din posisjon-Møt her om 10 Mike (10 minutter)-Erkjenn-Forstått-Forbered-Les tilbake-Gjenta hele siste setning osv. Andre uttrykk som er adoptert fra ekspedisjonsforskriftene (felles språkplattform som brukes i standard sambandstjeneste) og som blir overført til dagligtalen er: Tenk, Trykk, Tal som rett og slett betyr at man må tenke etter hva man skal si før man sier det. Sambandet foregår jo muntlig men det snakkes om å være leselig, som når man lurer på hvordan mottakeforholdene er, kan svaret være: Sterk og klar, svak men leselig eller svak og uleselig. Sambandsprosedyrene har vært nesten uforandret i det norske Forsvaret siden 1950-tallet, men noe nytt er kommet til. Etter TV-serien Generation Kill er ”On the Move” brukt over sambandet, fonetisk forkortet til ”Oscar Mike” når avdelingen setter i marsj.

Legges inn etter anmodning fra Aage HH,
Schwerer Gustav 800mm 1942

Artig! Litt info om skytset som ble vist i første del av filmsekvensen. Dette var en 60 cm morter eller mørser benevnt som ”Karl” eller ”Thor”. Skytset skulle virke mot mål bak eller under dekning. På grunn av sin krumbaneild skjøt man ofte over fjell hvor målet var skjult for betjeningen. Prosjektilene ble skutt ut med stor utgangsvinkel og lav hastighet i en høy, krum bane. De gamle mørsere hadde svært korte løp med høy elevasjon der skuddvidden ellers også var kort. Hensikten var å oppnå en krumbane slik at granaten på forholdsvis kort hold mer eller mindre loddrett rammet sitt mål. Dette gjorde at fiendtlige festningsverker kunne knuses ovenfra. For å oppnå tilstrekkelig steil nedslagsvinkel på de forskjellige avstandene brukte man å skyte med varierte ladninger som gav forskjellig utgangshastighet. Morteren skjøt med både over- og undergrader (over eller under 45 grader). Betegnelsene morter og den senere haubits gikk til dels over i hverandre. Mørsere trengte som oftest ingen artilleriobservatør på grunn av sin korte skuddavstand.

Bilder hentet fra boka: Die Deutschen Geschütze 1939-1945, F. M von Senger und Etterlin.

Min hjemmelsmann uti artillerispørsmål synes dette er blitt en bra tråd, men har følgende lille kommentar til det siste:
“En bagatell: Jeg syntes det ble sagt på en av videoene på Youtube at “Karl” var en typebetegnelse for beltegående 60 cm’s mortere, og at de hadde 2 slike, med navn “Thor” og “Eva.”
Dette kan sikkert Kjell S oppklare.

Ja det er korrekt som du nevner at “Karl” var typebetegnelsen på dette skytset. Iflg. F. M von Senger und Etterlin ble ytterligere 6 eksemplarer produsert, men bare noen få kom i frontinnsats, først og fremst ved Brest Litovsk og Sevastopol. Pga. morterens størrelse, materiellforbruk, uegnethet i forflytning og det den krevde av produksjonskapasitet, ble Karl-skytset aldri noe mer enn en våpenteknisk severdighet. Det kan også meget godt stemme at det eksisterte 2 stk av disse morterne ved Sevastopol uten at jeg kan verifisere dette nærmere.

Litt underlig at man har laget en så ekstremt lang undervogn til “Karl” når det er belteframdrift. Som kjent svinger man et beltekjøretøy ved å bremse eller frikople framdrift på det ene beltet når man skal “svinge” eventuelt også kjører beltene hver sin vei. Dess lengere beltevogna er, dess mer vil det røyne på transmisjon og belter, strammemekanismer osv. Karl er rett og slett et misfoster i denne sammenhengen og det er lett å forstå det Kjell skriver om uegnethet i forflytning.

Eg veit ikkje om Kjell S. har fått svar på spørsmålet kven som fjerna desse storkanonane i Finnmark. Eg veit berre at hos oss i Kiberg kom O. Gunnari sine skjerebrennarar med spesialutstyr og skar i sund det mest og frakta metallet i båtlaster . Om Gunnari tok marerialet til Kirkenes for opplagring eller om han solgte det vidare, veit eg ikkje. Han vart i alle fall millionær på skrapmetallet etter tyskarane.

Annonse

Nye bilder