Jeg har ventet noen dager på en ekspertuttalelse i anledning av at det smalt i ovnen den gangen.
Siden slik uttalelse ikke er kommet, får jeg selv kommentere.
Det med sprengstoffbiter i kruttet høres nemlig nokså usannsynlig ut, i hvert fall for en glad amatør som meg.
Jeg vil heller tro at det var en kombinasjon av temperatur og trykk som førte til en noe forsert avbrenning av kruttet. Min erfaring fra guttedagene er at slik forsert forbrenning fort kunne bli eksplosjonslignende.
Men historien er god, uansett. Takk for den, Lars!

Det er mulig at gass som dannes under forbrenningen og ble samlet opp i ovnen, antente og gav en eksplosjon. En annen årsak kan være noe jeg har blitt fortalt av forsvarets sprengningseksperter som har tatt seg av ammunisjonsfunn etter krigen. Når disse kruttstengene blir liggene kan det over tid felles ut krystaller av rent nitroglyserin. Dette gjør at det kan oppstå eksplosjon når kruttstanga brenner.

Forsvarets sprengningseksperter fra den tiden hadde mye å fare med. Det med nitroglyserinet kan derfor ha noe for seg.
Jeg fikk lyst til å fortelle hvordan vi fikk tak i det kruttet vi i sin tid brukte til våre eksperimenter:
Det lå dumpet mengder av FLAK-ammunisjon 39mm i den lokale elva, og naturligvis strengt forbudt å fiske opp. Allikevel greide vi guttunger av og til å berge på land noe uten å bli oppdaget.
Neste trinn var å skille granaten fra hylsa, for å få ut kruttet på innsiden. Det lå en liten silkepose med kruttkorn nærmest hylsebunnen, mens hovedladningen var mørkegrå, sylindriske kruttstenger med et par millimeters diameter og rundt 20 cm lengde, buntet sammen med tynn silketråd.
Vi følte oss som reneste commando-gruppa, der vi banket granatene løs mot en stein til de løsnet, la dem til side og tømte kruttet ut av hylsene. Det hendte at noe av kruttet var fuktig, og det ble da lagt pent til tørk. Kruttbunter og poser ble det holdt nøyaktig telling på, så alt kunne deles rettferdig.
Den meget betrodde oppgaven å banke løs granatene ble merkelig nok alltid delegert til de yngste karene, de på 4-5 år. Forklaringen er imidlertid enkel: Etter hvert som vi ble 7-8, og begynte å synes nærkontakten med granater var litt nifs, overlot vi med glede den delen av operasjonen til de yngste.
Selv trakk vi oss et stykke unna, mens de som var enda litt eldre, 10-11, gjerne gikk i dekning. Men der gikk grensen for oss tøffinger på 7-8; det ble for pysete. Vel, vel.

Etter at kruttet var tørket og fordelt, ble det brukt til omfattende eksperimentering så snart som mulig. De mest forutseende av oss tok allikevel vare på en del av det fram til nyttårsaften. Det var det fineste med romjula på den tiden, at man kunne sitte i ro og mak, fri fra skolen, og forberede et hjemmelaget fyrverkeri av høy klasse, slik vi selv vurderte det.

Her er noen av de typene krutt som det var vanlig å eksprimentere med, fra bunn til topp:

Mofferstang, disse kunne en hente i et av vannene på Kibergsneset. Vannet ble da også å hente Moffervannet. Dette er bare en del av ei stang, de var i utgangspunktet lengre. Disse var fra det største skytset på Kibergsneset. Mofferstengene brenner veldig godt, setter du fyr på en og kaster den i vann vil den fortsette å brenne under vann. Er fint triks var å ta en 1 1/2 liters brusflaske av plast og fylle den litt over halv full av vann. En ca 10 cm bit med mofferstang ble satt fyr på og sluppet ned i flaska, korka måtte da skrues på flaska i full fart. Vannet gjorde at mofferstanga ikke brant hull i flaska. Etter noen sekunder var trykket så stort i flaska at den revnet med et smell som dynamitt.

Den neste er en Hestefjært, denne er mørkere og har litt mindre diamater en Mofferstanga. Når
Hestefjærten brenner uler den, det er mulig det er denne lyden som gav den navnet. Hestefjærten ble også funnet i Moffervannet.

Den tynne lange stanga er fra 88 mm Flak ammunisjon. Disse kan en fremdeles finne på Svartnes.

De tre tynne stengene har diameter som spagetti og er fra hylsene til 37 mm og 40 mm
luftverngranater. Disse er også vanlige på Svartnes.

De to kruttplatene er også fra et vann på Kibergsneset, dette er også drivladning til en eller
annen ammunisjon.

Det var vanlig med ekspedisjoner med sykkel fra Vardø til Kibergsneset for å hente mofferstenger. Man vadet ut i vannet og rotet rundt i mudderet for å finne stengene. Etterhvert ble det mindre å finne på denne måten, dette var ikke rart siden denne aktiviteten hadde pågått i årtier. Tre av oss tok da med en lånt dykkerdrakt som en tok på seg. Med denne på kunne han nå over hele vannet. Et tau i beinet hans gjorde at vi kunne trekke han inn til land når det var nødvending. På slutten av 80-tallet ble Moffervannet tømt for vann og ryddet opp. Med det ble det slutt på brennende kruttstenger i høstmørke Vardøgater.

Det vi fant, var "spaghetti"en du har bilde av, og jeg regner med at du som vanlig har rett mht kaliberet, det vil 37 eller 40 mm. I ettertid kan du kanskje si noe om risikoen ved den metoden vi brukte?

Sitter her i Mandal og prøver å følge med i hva som skjer.

Her var det mange skumle historier. Det er tydelig at gud holder sin hånd over små gutter. Det er utrolig at så mange overlevde. Årsaken til at granatene ikke har gått av, er at det er en sikring på disse, som gjør at granaten først blir armert et stykke ute i flyvebanene, men alikevel skal det lite til ved ukjyndig behandlig for at granaten går av.

Litt fakta:

Kruttet av alle typer har den funkjsonen at den skal skape gass som skal drive en ladning/granat.

Dersom en ser på en valig gevær patron så vil kruttet bli antent av knallperla og trykket av kruttgassen vil drive prosjektilet ut ut av patronen og videre ut av løpet.

Det er forskjellige typer krutt, som har forskjellig brannhastiighet, avhengig av hva den skal brukes til.

De fleste kjenner til “rødfis” her brenner kruttet fort for å skape et smell. ( noen tømte krutt fra flere patroner i løpet med det formålet å få større smell, dette resulterte flere ganger i skuddbule/pipespreng da kruttmengden ble for stor, og brandt så fort at trykket ikke rakk å gå ut av løpet.

Kruttladningene til kanon granater er gjerne delt opp, slik at en kan bruke den mengde som skal til, avhengig av avstanden det skytes på. Jo mere krutt, lengere avstand, men også større slitasje.

Jeg vil tro at det er slike rester som er funnet rundt forbi.
Kruttet er ofte formet som rør for å få større overflate og god forbrenning.

Smellet i ovnen var nok et resultat av at gassen ikke slapp fort nok ut.

Siden dette kruttsmellet har blitt et såpass omskrevet emne, kommer det opp en liten tilleggsbemerkning fra min side: Sommeren 1976 var det en avdeling sprengningseksperter som opererte i Vardø med oppgave å fjerne/sprenge etterlatenskaper slikt som granater etc. Disse karene var også på Kibergneset. Sjefen (dere møtte ham Aage og Bengt) fortalte (hvis hukommelsen min ikke har blitt alt for forsumpet av god cocnac) at de fant så store mengder granater at de ikke kunne finne på å sprenge dem, men i stedet måtte sprenge fjell for tildekking. Granatene ligger nok der fortsatt. (Om de hadde blitt sprengt, ville vel kanskje store deler av Kibergneset som geografisk landemerke vært historie…)

Ekspertisens forklaringer om kruttet er helt sikkert riktige; mitt postulat var dog bare den teorien vi hadde.

Hei Lars. Dette er interessant. Det må ha blitt tildekket langt inne i fjellet fordi hvis jeg ikke husker feil så er alle åpningene åpne. Men en lignende historie har jeg hørt om fjellanlegget ved Høybuktmoen, like under høyde 376 ( med trippel spørsmåltegn bak ). Dette er bare noe jeg hørte for nesten førti år siden og minst like mye, om ikke så god, cognac som det du har fortært. Det finnes jo folk med svært god peiling på såvel Kibergsneset som Ytre-Skagen. John Terje kan sikkert bidra her. En annen sak Lars. Var det ikke du som engang fortalte at forsvaret tilsatte Salpeter i maten til rekruttene for at de ikke skulle bli for yre? Jeg tror de drev på med det i mine dager, her begynt å merke virkningen nå-40 år etter. Men dette har ikke noe med krigen å gjøre, men heller unge soldaters krutt.

Salpeter? Jojo, kanskje det (eller krutt). Dumt med de langtidsvirkningene da….
Disse granatene lå antagelig langt nede i ammobunkere, og det er nok innganger og overdekninger til disse som ble sprengt. Jeg husker i alle fall at sjefen fortalte oss (hjemme hos Aage) at de ikke kunne sprenge dem p.g. av mengden og farligheten.

Jeg har også hørt historien om at det er finnes ammunisjon som er skjult i fjellanlegg som er sprengt igjen. Kibergsneset er stort, så det skulle ikke forundre meg om det er noe i denne historien.

I boka “Ammunisjonstjenesten i Hæren etter 1945 Bind 1” fortelles det om de oppryddingsaksjonene som ble utført bla. i Varanger etter krigen. Her fortelles det om Kibergsneset:

Da russerne angrep Kirkenes, forlot tyskerne dette området (Vardø – Kiberg) meget raskt for ikke å bli avskåret i Varangerbotn, og mengder av utstyr og ammunisjon ble liggende igjen. En del, bl a drivladningskruttet for 28 cm kanonene og ammunisjon av forskjellige kalibre, ble dumpet i tjernene på platået, men det lå også mye ammunisjon igjen i stillinger, bunkere og løpegraver. Foruten de store 28 cm kanonene hadde tyskerne også en mengde annet skyts på Kibergneset, bl a 15 cm kanoner, luftvernskyts og bombekastere, og det lå ammunisjon av forskjellige typer og kaliber spredt over hele området. Dette var et yndet og spennende område for både voksne og barn å utforske etter krigen, og i årenes løp er flere blitt skadet ved omgang med ammunisjon på Kibergneset. Spesielt har det vært populært å fiske opp krutt fra tjernene og sette fyr på kruttstengene som brenner etter kort tørketid. De store rørformete kruttstengene brenner med kraftig lyd og små eksplosjoner, og ble av ungene kalt “Hestfjerter”. Derfor har et av tjernene, hvor det ble funnet mest av denne typen krutt, fått navnet “Hestfjertvann”.
Kibergneset er et meget vanskelig område å renske helt for ammunisjon og
eksplosiver. Ammunisjonen ligger spredt over et stort område sammen med alskens jernskrap og rester av piggtråd, og er ofte dekket av jord og stein i sammenraste bunkere og skyttergraver.

Kibergneset var et av mange liknende områder som sto på oppdragslista for tidligere minekommandoer. I bunkere, skyttergraver og tunneler var det ofte is til langt ut på sommeren, og det var be-grenset hvor mye de årlige minekommandoene kunne arbeide på Kibergneset i den tiden de oppholdt seg i Finnmark hver sommer.
I 1961 hadde minekommandoen for første gang med froskemenn, og det ble dette året tatt opp store mengder drivladningskrutt og ammunisjon fra tjernene. Det samme ble gjort i 1962. Da minekommandoen ankom Kibergneset i 1961, oppdaget de små bål som det fortsatt røk fra rundt det ene tjernet. Det viste seg å være rester av bål påtent med drivladningskrutt og med 40 mm sprenggranater i.

I 1968 gjorde minekommandoen forsøk på å drenere et par av tjernene som inneholdt mest drivladningskrutt og ammunisjon. Dette arbeidet ble videreført i 1969, og en klarte etter hvert å få bort mesteparten av eksplosivene fra tjernene.
Men det ble fortsatt funnet ammunisjon og eksplosiver på Kibergneset. I 1976 satte DKN opp en ryddegruppe som kun hadde i oppdrag å rydde her. Gruppen var oppsatt som følger:

Kaptein L Kristoffersen, DKN (leder)
Løytnant J Kosnes, GSV
Fenrik Regevik, Am tropp/Brig N
En pionertropp fra Brig N med fungerende troppssjef sersjant Aaser Leif Vognild (avgitt fra Bjerkvik Tekniske Versted for eventuell reparasjon av kjøretøyer)

Ryddearbeidet ble påbegynt i begynnelsen av august 1976. Med støtte fra kommunale myndigheter ble det nyttet gravemaskin for å tømme de aktuelle tjernene for vann. Hele neset ble gått over med manngard. Tunneler, bunkere, stillinger og løpegraver ble gjennomsøkt. og det ble lett i mudderet i de tømte tjernene etter ammunisjon og eksplosiver. Det ble funnet og tilintetgjort 1990 granater av diverse typer og kalibre og mye drivladningskrutt under denne ryddeaksjonen som ble avsluttet 2 september.

I samme bok gjengis det også rapporter fra befaringer i 1944 – 45. I disse anslås det at det var 600 – 800 tonn tysk ammunisjon på Varangerhalvøya. Boka anbefales for alle som er interessert i denne delen av etterkrigshistorien.

Ammunisjonstjenesten i Hæren etter 1945 Bind 1
Sverre Steinbakken, Odd Kristian Myran,
Leiv Arnfinn Kristoffersen og Ole Petter Flaten

Utgitt av:
Hærens Forsyningskommando 2000
ISBN 82-995310-1-2(kpl)
ISBN 82-995310-2-0(b.1)

Under en av Vardøfestene i Oslo snakket jeg med en av de godt voksne som opplevde årene etter krigen og han spurte om jeg visste noe om fjellanlegget inne i Vårberget. Det gjorde jeg ikke, men husker jeg ikke feil så ble det spurt om ammo lager som ettersigende ligger fortsatt inne i berget. Samtidig som jeg mener å ha hørt at de ble styrtet store mengder fra sydtoppen på Vårberget. I årbok for Vardø 2010 er det skrevet om Krudtå ulykken som hadde så tragisk slutt.

Det er no ei tid sidan denne tråden har vore aktiv, men i samband med forteljingane her om hæstefjert og moffarar kjem eg på ei historie som eg opplevde sjølv. Truleg har eg skrive om dette på ein eller annan plass tidlegare, men kanskje kan det vere av interesse å høyre denne ein gong til? Dette gjekk føre seg om lag 15. november 1944, denne eventyrhausten då tyskarane for! Det hadde no vore stor trafikk på Kibergnesset i mange dagar. Og ingen hadde skada seg i alt virvaret av ammunisjon og kanonar der oppe. Men kanonkrutet (hæstefjerten) låg att i kjempestore dungar som små fjellknausar. Eg og Åge M. var aleina der oppe den dagen. Vi brann av nokre kruttstenger her og der, men våga oss ikkje på stordungen. Vi skjøna at dette var farleg. Men før vi tok på heimveg inspiserte eg den kjempestore dungen for å sjå etter om kva som var inni. Her låg spreidd heile patronar av mange slag. Særleg hugsar eg desse som likna på flak-ammunisjon. Dei var og stabla opp kassar liknande på dagens ølkassar. Og svært mange kassar stod fint på fjellet med kulespissane vendt oppover. Men vi skjøna at ved brann så ville alle dei andre patronane og eksploodere. Vi tok derfor avgjerda om å kome oss ned frå fjellet, for vegen var lang attende til Grundnes. Eg prøvde meg fleire gonger med kruttstenger oppi små dungar rundt omkring, men ingen ville moffe seg bort til stordungen. Vi gav det derfor opp og fjerna oss frå dette kjempesvære kruttlageret. Hadde voksne sett oss så ville vi ha vorte skyssa handfritt ned frå fjellet. På ein avstand av 30-40 meter kasta eg berre på måfå ei brennande kruttstand inn i nærmaste smådunge. Det var ein muffar, og han tok straks til å muffe seg i retning av dei større dungane. I eit glimt ser vi kva som no kan kome til å hende. Vi ropte berre ‘spring’ til kvarandre, og valde ut retninga etter der det var beste skjul å finne. Etter om lag 100 meter høyrde eg alt knitringa av brannen bakom meg. Og etter første smellen valde eg meg ut ein liten knaus der eg i alle fall kunne skjule hovudet. Eg låg skinnflat og klora meg til underlaget medan flammane og eksplosjonane tiltok. Eg kjende varmen frå flammane så sterkt så eg vurderte på om eg skulle flytje meg lengre unna. Men no kom eksplosjonane så tett og flammane stod himmelhøgt. Eg kjenner enno den ekle følelsen i magen: Om eg berre kunne ha fått dette ugjort! dette skulle du ikkje ha gjort! Etter ei stund var det som heile fjellet brann. Men heiten vart ikkje verre. Eg snudde meg på ryggen for å sjå etter kameraten min. Då observerte eg noko underleg oppe på den høgblåe himmelen: Ein heil flysverm gjekk der oppe, og eg vart ennå meir skræmd. Kunne dei finne på å bombe oss? Etter ei stund vart flysvermen burte, men no tok flakkanonane til å skyte. Eg såg tydeleg dei karakteristiske dottane på himmelen, nærmast som ein kross for kvart skot. Og medan eg låg der så tok det til å klårne for meg, det heilt fantastiske: Dottane der oppe vart snart til ein kross, og så forsvann dei fort. Det var altså ingen fly der oppe. Men kor var flakkanonane? Tyskarane var jo burte for lenge sidan! Ei stund mista eg min realistiske sans. Kunne det vere patronkassane som stod der på berget med tennsatsen ned som ved sjølvskot skapte heile denne morbide seansen? Eg merka meg og at desse dottane som vi kalla, kom i serier med etterføljande røykkrossar. Etterpå har eg tenkt på at kassane inneheldt 8 -10 patronar, og vart oppvarme kvar for seg. Dette må eg ein gong diskutere med ein våpenekspert. Det var i alle fall ein grusom opplevelse for ein gut som hadde overlevd krigen, og slik sjølvforskyldt skulle ende slik! Men himmelstormen tok etter kvart til å leggje seg. No tok redsla for dei vaksne frå bygda overhand. Vi ville sikkert få juling, for alle forstod kva som no hadde hendt her oppe på fjellet. Heilt forfjamsa kom vi oss ned frå fjellet, og la heimvegen langt utanom bygda. Vi snakka heller ikkje om denne hendinga oss i mellom seinare. Ingen skulle vite noko bestemt om dette. Men som fleire har merka seg, så var det nok av hestefjært att for ungar i generasjonar å leike seg med!

Ja du Oddvar ! Det virker her i disse fortellingene fra etterkrigstiden at alle har glemt den vanvittige leken vi hadde med de detonerende luntene, eller ogsaa groennlunte som vi sa.
Det var jo et par av mine bekjente inne i Vadsoe som mistet et par fingre i denne “leken”
Groennlunte var ogsaa populaert blant husmoedrene i byen som klesnorer. Saa snart gutta oppdaga et det var noen groenne snorer saa forsvant disse veldig fort.
Kruttet inni disse snorene ble saa fjernet og ble lagt paa en toerr stein under en kai i ytrebyen.Deretter var det aa sikte noeyaktig fra kaikanten med en ny stein for aa treffe ladningen. Saerlig paa 17nde mai var dette en populaer maate aa lage salutt paa.
Heldigvis i de fleste tilfelle saa skjedde det ikke noen store ulykker, men politiet hadde nok
aa gjoere for aa faa fatt i de som deltok i sporten.
Det var en farlig tid vi ungene vokste opp i !

Den vanvittige leiken som v ivar var med på. som Kjell K. seier, den krevde og sine ofre, sjølv om vi var vane med farleg sprengstoff. Eg har fortald om dei 700 minene som vi gutungar rydda hausten -44. Då dei tyske mineekspertane vart førde fram til minefelta, og ikkje fann ei einaste att, då rysta dei berre på hovudet! Men ofte gjekk deg og galt: Ein av mine nærmaste kamerater frå Jakobsnes mist foten, ei jenta frå Haganes som eg kjende, gjekk på mina og vart heilt lemlesta. Tre guta frå Indrekiberg eksperimenterte med ein granat, den eine mista foten, den andre skada leggen og den tredje mista fleire tær. Ein større gut frå Kiberg mista fleire fingrar, og ein gut frå Ytrekiberg mista eitt auge. Alt dette etter at tyskarane var farne. Men i seinare tid kom neste generasjon, og her og gjekk det galt for mang i vårt område. Men vi rekna det som heldig at ikkjefleire hadde skada seg! Tyskarane hadde åtvara oss ungar om at dersom vi vart oppdaga, så skulle vi få smake både fengsel og det som verre var. Den dagen då den store guten i Kiberg mista fingrane, så vart vi ungar så redde at vi rodde ut på Tomasskjeret og gøymde oss under tangklasane der ute. Etter som dagen leid så roa vi oss litt, og rodde iland. Men skjebnens ironi: Han som fant på at vi skulle gøyme oss på Storskjeret, var nettopp han som mista tærne i ei seinare uløkka!

Så var det han som mente at politimesteren i Vadsø trengte en skikkelig salutt da det ble avholdt et avskjedsmiddag på Vårbrudd. Hele nobes , noblisen i Vadsø var til stedet. Det var fyrt godt in storovnen som sto ved kortveggen mot vest. Alle satt til bords. Det var da han som ville gi politimesteren en avskjed som han sent ville glemme. Han hadde lager fylt en malingsboks med grønnlunta, laga hull i lokket der han hadde dradd ut en bite av lunt. Gikk oppå taket av Vårbrudd og slapp boksen ned i pipa. Du himmel for en katastrofe,ubeskrivelig, hele lokalet ble sotlagt i smellet. Ovnslukan hang og slang. Gjerningsmannen ble sendt til Bastøy.

Ble en del skrivefeil , beklager. Fingran blir litt for tykke på en Ipad.

Vil ikke ødelegge tråden med ytterligere en digresjon, men min svigermor, født 1939 lekte sammen med venninner i Gamvik like etter at freden var kommet. Der skadet to jamngamle jenter seg til døde i lek med sprenglegemer. Den ene døde momentant og den andre levde noen i noen timer etterpå. Kan godt forstå at barna var redde for å la foreldrene få rede på leken.