De som er gamle nok til å¨huske Russlands daværende sterke mann Nikita Krusjtsjov, vil kanskje huske at han var kjent for sitt eksplosive temperament. En gang tidlig på 60-tallet buldret han ut fra FN’s talerstol at han skulle gi amerikanerne en “Kuzkina Mat’” – en liten overraskelse.

Og noen måneder etterpå samme året holdt han løftet sitt: Den 30. oktober 1961 slapp russerne “tsar-bomben” på 57 megatonn over Sukhoj Nos på sørvestkysten av Novaja Zemlja, så og si rett utenfor kjøkkentrappa vår. Den ble satt av i 4000 meters høyde, og skapte en plasmakule på 5 kilometer i diameter. Lysblaffet var synlig i tusen kilometers omkrets, smellet var hørbart i 3000 kilometers omkrets, og sjokkbølgen var fortsatt målbar på sin tredje runde rundt jorda. Vindusruter ble trykt inn så langt unna som Dickson i Sibir, og jeg har snakket med russiske studenter i Arkhangelsk som kunne fortelle at soppskyen som ikke flatet ut før den nådde 60 km’s høyde var synlig helt fra Arkhangelsk i Kvitsjøen.

Jeg har sjekket litt rundt på engelsk-og russiskspråklige nettsider, og funnet endel beskrivelser av denne mildt sagt spektakulære begivenheten. Det var opprinnelig en 100 megatonns hydrogenbombe, men ble moddet ned til halve styrken grunnet frykten for “uforutsigbare virkninger” som russerne forretningsmessig formulerte det. Min personlige magefølelse er snarere den at de var så muchos pisse redde da de slapp den der at de var nær ved å drite i buksene sine.

Den enkle vitenskapelige forklaringen er at ved eksplosjoner av en slik størrelsesorden inntrer det et naturfenomen som kalles atmosfærisk fokusering. Grunnet lokale variasjoner i trykk og temperatur i amosfæren, forsterkes trykkbølgen fra eksplosjonen tilsvarende, i prinsipp det samme fenomenet som gjør at lyset i vann spres ulikt langs med bunnen, og at stjernene på himmelen “blafrer”. Det betyr at hadde de smelt den der bamsen av på full styrke, hadde det i tillegg til at flymannskapet ville hatt like mye sjanse som en ynkelig sneball i helvete, kunne oppstått en viss risiko for at bebyggelse tusenvis av kilometer unna kunne blitt jevnet med jorden.

Øyenvitner beskrev hendelsen slik: “Skyene under flyet og et stykke unna ble opplyst av det kraftige ildblaffet. En lyssjø spredde seg under luka og selv skyene begynte å lyse og ble gjennomsiktige. På det tidspunktet fløy vi ut mellom to skylag og i gapet under det kom en gigantisk oransje ildkule til syne. Ildkulen var kraftfull og arrogant som Jupiter. Taust og sakte steg den oppover mot himmelen. Etter å ha brutt gjennom det tette skylaget fortsatte den å svelle. Den så ut til å suge hele verden inn i seg. Synet var fantastisk, uvirkelig, overnaturlig”.

En av kameramennene mintes å ha sett “et kraftig hvitt glimt over horisonten”, og etter en lang pause hørte han “et fjernt, uklart og kraftig smell, som om jorden hadde blitt myrdet.”

Jeg har vært innom biblioteket og gjort et kjapt søk gjennom mikrofilmrullene, og ved siden av den forventede blandingen av vantro, sjokk og sinne som underliggende sinnsstemninger etter at de slapp den store(bare for å understreke alvoret, fant jeg en helside med Sivilforsvarets krigsutflyttingsplan for Oslo, med oppfordring om å klippe ut og ta vare på – det tyder på at dette var ikke noe de tok lett på den gangen) , fant jeg noen anekdoter.

Den ene var historien om en engelsk pubvert som etter noen drinker med sine gjester over en diskusjon over den lenge annonserte rekordbombetesten, fant det for godt å ringe herr Krusjtsjov personlig for å få si sin ærlige mening om hva han mente om Krusjtsjov hvis denne gjorde alvor av sine trusler. Han bestilte samtalen lørdags kveld, men måtte vente til mandagen. Da fikk han snakke med Krusjtsjovs tolk.

Engelskmannen insisterte på å få snakke med Krusjtsjov personlig. Dette ble avvist, men han fikk anledning til å gjøre det klart at Krusjtsjov var en tosk hvis han gjennomførte sprengningen.
(Med til historien hører det at siden han ikke fikk tak i den personen han ønsket, fikk han pengene igjen. Men – dette var i 1961; )

Den andre er historien om det amerikanske magasinet Life som sendte sin fotograf hele veien til Vardø for å få tatt bilde av det på forhånd annonserte kjempesmellet:

*Life’s fotograf måtte reise fra Vardø uten bilde av soppskyen *

“I hele formiddag har det vært overskyet og dårlig sikt ved Vardø. Det var heller ikke antydning til ildblaff i horisonten fra superbomben. Efter hva Aftenpostens korrespondent har fått opplyst, så heller ikke de norske fiskerne som driver linefiske i Barentshavet hverken blaff eller soppsky fra kjempebomben, enda de lå opptil 80-100 nautiske mil nord/nordøst av Vardø. Blant befolkningen i Vardø hersker det stor glede over at vinden er så gunstig, nærnedfallet fra kjempebomben driver nu innover Sibir.”

Legger ved lenke til et filmopptak av forberedelsene og utførelsen av tsar-testen den 30. oktober 1961(musikken er fra Wagners Niebelungenring). Filmen ser ut til å være lagd for propagandaformål på bestilling av kommunistledelsen.

Den siste lenken er en videomontasje lagd av en videoamatør som har stilt sammen klipp fra ulike tester sammen med musikken fra filmen “The Day After Tomorrow”, som tilsammen gir en gripende effekt.

http://www.youtube.com/watch?v=NiyUSv2Z07A

http://www.youtube.com/watch?v=WwZDiHJp-Kg

Det er viktig å huske på at hele greia var et gedigent propagandastunt iscenesatt av Krutsjtsjov personlig. Russerne gjorde et stort nummer av at de kom til å utføre gigantsprengningen, som ikke hadde noen millitær eller vitenskapelig verdi – de samme resultatene kunne vært oppnåd med en mindre test(faktisk testet de en 15 megatonn-bombe mandagen før, som nok må regnes som en “generalprøve” på selve stortesten). Bomben ble “forhåndsbooket” for å la den eksplodere midt under den 22. partikongressen i oktober 1961 – et velregissert propagandastunt kun for å vise alle – sine egne og Vesten – hva russerne var istand til.

Bomben var overhodet ikke brukbart eller designet for praktisk bruk – derav kallenavnet tsarbomben – oppkalt etter “tsarkanonen” en megakanon designet i det 19. århundre som heller ikke var brukbar i praksis. For å bære den måtte de bygge om en langsomtflygende Tupolev-95 – som er lett å skyte ned – og slå hull i flyskroget for å få plass til bomben som veide 27 tonn.

I linken under er et opptak fra FN hvor USA’s FN-ambassadør Adlai Stevenson uttrykker sin indignasjon over hva som hadde skjedd:

http://www.youtube.com/watch?v=LOwEcLiK4cA&feature=related[/img]

Sukhoj Nos – “Tørrneset” var åstedet for testen, også kjent som teststed C. Fra 1957 til 1962 ble over 80 prøvesprengninger utført her.
Historiens 4 største menneskeskapte eksplosjoner ble utført her. Den 24. desember 1962 ble en 24.2 megatonnstest utført over teststed C, sammen med en 21.1 megatonn-test den 5. august 1962, og en 19.1 megatonn-test den 25. september 1962.

Disse var den andre, tredje og fjerde største atomtesten noensinne utført(amerikanernes Castle Bravo kom på 5. plass, og Ivy Mike (http://www.youtube.com/watch?v=asAkcbI2nt4), verdenshistoriens første fullskala hydrogenbombe – på 6. plass.

kilde: http://www.freewebs.com/atomicforum/tsar2.html

Man skjønner fort at dette var ikke noen kinaputter.
Når Onkel Krusjtsjov lekte med ilden, gjorde han det til gangs…..

*Småfolket *

Det kan være interessant å la storpolitikken hvile en stund, og se på hvordan småfolket der nord tok dette, de som havnet i klemma mellom supermaktenes sabelrasling. Her er noen artikler jeg fant i lokalavisa “Finnmarken” datert torsdag 26. oktober. Dette var tre dager etter at russerne testet 15-megatonnsbomben(på samme størrelse som amerikanernes “Castle Bravo”.http://www.youtube.com/watch?v=fd1IFjBNNVo – tsarbomben var 4 ganger kraftigere):

Befolkningen savner orientering

Behersket ytre ro men frykten ligger på lur

Forleden slapp Sovjet en ny bombe, sannsynligvis i 30 megatonnklassen ved Novaja Zemlja. Befolkningen ute ved kysten og spesielt fiskerne, er de nærmeste til å se alvoret i øynene. Men hvordan tar de egentlig dette?
Tar de det med fatning eller er det engstelse å påvise?
“Finnmarken” tok en liten gallup rundt om i de forskjellige fiskevær i Øst-Finnmark. Vi snakket med fiskere, folk innen fiskeribransjen og ellers mannen i gata. Samtlige ble forelagt det samme temaet: Sovjets prøveserie, spesielt den siste eksplosjonen på mandag og hva de egentlig tenkte da de fikk høre om den.

Det ble med det samme slått fast at situasjonen var helt normal. De fleste tok det med ro, eller som en fisker i Vardø uttrykte det: -Hm, man kan ikke si noe om det, det er ikke stort å gjøre. Man har ikke tid, man har nok med den daglige driften. Det blir heller ikke tid til noen passiar med de øvrige fiskere.
Men bak ordene lå alvoret som han prøvde å skjule.
Av fiskerne er de som drifter for Båtsfjord og Vardø de som er nærmest prøvefeltet. Men etter det inntrykket man fikk, drifter bankfiskerne i Vardø som før, diskuterer saken mellom seg, mens de venter og ser. Men etter det vi erfarte, var enkelte av slubberne i Båtsfjord ikke særlig lystne på å gå ut på tirsdag.

De øvrige blant fiskeribefolkningen stilte seg uforstående til situasjonen, kanskje fordi de færreste var klar over hva dette innebar. Men andre kom med uttrykk som ikke kan gjengis på trykk.
Men som naturlig kan være, merket man en viss nærvøsitet blandt folk. De så samtidig alvoret i øynene.
Fra et hold ble det hevdet at eventuelle skader på fiskebestanden kanskje var overdrevet. Russerne kunne ikke være med på å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. De visste nok hva de gjorde i så henseende.

En liten forespørsel om hva fiskerne skulle gjøre i tilfelle de ble utsatt radioaktivt nedfall, fikk et negativt utfall. De fleste var ikke klar over hva de skulle gjøre hvis uhellet skulle være ute eller hva dette med radioaktiviteten i realiteten innebar. Jevnt over visste ikke folk om nær-og fjernnedfall o.l. For de aller fleste sto det som noe ukjent og samtidig skremmende.

Men det var unntak heldigvis. En kaiformann sa det slik: -Vi lærte jo i millitæret hvordan vi skulle beskytte oss mot dette. I første omgang gjelder det å søke ly, – Hans humoristiske sans dukket fram da han sa: – Hvis det er kommet noe nedfall på skøyta, er det bare å gå inn i frisk kuling, så blir det vasket av:)
Det ble også hevdet at det har vært på sin plass med en orientering om hva en kjernefysisk bombe egentlig var, hvilke virkninger den hadde og hvordan man best kunne verne seg mot den. Folk flest tok situasjonen med ro, men bak lå alvoret og frykten for det ukjente og lurte.

En forbrytelse

Vi som bor her oppe i den nordøstligste del av landet vårt, nærmest det sovjetiske atomprøvefeltet ved Novaja Zemlja, føler selvsagt som alle andre en stadig stigende uro og frykt for følgene og skadevirkningene av de sovjetiske atomsprengningene så og si like utenfor stuedøra vår.
Vi næret jo et ørlite håp om at russerne skulle bøye seg for for en verdensopinion og stoppe galskapen, men nå er altså superbomben sluppet.
Det er med gru og forferdelse man hører en slik melding, og etter min mening kan det som er skjedd nå, karakteriseres som en forbrytelse mot menneskeheten, en forbrytelse som kulminerte med droppingen av 50-megatonnsbomben. Når en har i erindring de forferdelige virkninger atombombene over Hiroshima og Nagasaki hadde, og samtidig vet at disse var rene leketøyet mot hva det her er tale om, ja da behøver en ikke væe noen fagmann for å skjønne at russerne her har sluppet løs dødsens uhyggelige krefter, krefter som de absolutt ikke har noen kontroll over når de først er sluppet løs, uttalte ordfører(i Vardø) Karl Holt til Finnmarken i går formiddag.

Vis storhet til å redde en hel verden!

Da meldingen om den store sovjetiske bombeprøven forelå i går formiddag, uttalte ordfører Jarle Johansen i Vadsø:

Utad viser folk en beundringsverdig ro, men under dette skallet, som nå synes tynnere og tynnere, lurer frykten. Man hører at folk kjøper opp hermetikk og rydder og ordner i kjellerne.
Folk er også levende interessert i værmeldingene.
Diskusjonene rundt om dreier seg nå mer og mer om dette ukjente, disse farlige krefter som det eksperimenteres med. Kan det være nødvendig og kan det være mulig at vitenskapen som har gitt oss så mange som har gitt oss så mange materielle goder gjennom tidene, nå helt vender de gode krefter ryggen og ødelegger alt for oss?
Vi får imidlertid håpe at de store tar til vett og kommer sammen, snakker ut og blir enige. Dette er jo dødsens alvor. Bekymringene preger alle ansikter, som gir uttrykk for et eneste stort spørsmål: Hva vil fremtiden bringe oss og våre barn? Det vi opplever er en tragedie som berører hele menneskeheten.
Jeg tror vi kan sammenfatte alles ønske slik:
For fremtiden – for våre barns skyld: kom nå sammen og bli enige dere som rår over atomkreftene.
Kast prestisjehensyn og vis storhet – storhet nok til å redde en hel verden!

Og for å understreke alvoret, her er en kunngjøring om hva som skulle gjøres hvis nedfall truet:

Varsel om radioaktivt nedfall

vul først og fremst bli gitt over radio. Ellers vil bli brukt høyttalerbiler, budstikke, kiming i kirkeklokker. Luftvernsirener vil gi signalet: “Strek, prikk”, hvor “streken” er et støt på 1-2 sekunder og “prikken” et støt som er kortest mulig. Signalet vil bli gjentatt 20 ganger og betyr akutt fare for radioaktivt nedfall.

Ved akutt fare for radioaktivt nedfall er regelen:

Hurtigst mulig i best mulig dekning!

BLI I DEKNING
inntil du får greie på at du kan forlate dekningsstedet.
Sørg for å ha mat og drikke, klær og tepper samt lommelykt og batteriradio i tilfluktsrommet eller kjelleren. Det kan bli nødvendig å bli i dekning i flere dager.
(Brosjyren Selvhjelp i krig)

Nå er værforholdene på den nordlige halvkule slik at lavtrykkene roterer mot klokka, og stiger nordover fra sydvest skrått nordøstover. Derfor ble det heldigvis aldri aktuelt med noen nedfallsalarm. Bomben ble satt av i 4 kilometers høyde, noe som gjorde at mesteparten av fjernnedfallet ble sugd opp i troposfæren, og så og si alt nærnedfallet falt ned over tynt befolkede områder i Sibir.

Men man skjønner fort ut fra det man leser mellom linjene at det kan ikke ha vært en særlig hyggelig opplevelse for folket der nord som allerede hadde gjennomlevd krig, okkupasjon, russiske bombetokter og evakuering, og som nå på nytt måtte sitte og høre på de rabiate utbruddene fra en liten illsint mann(uten bart for en gangs skyld ) med et fryktinngytende våpen i baklomma.

Det ser ikke ut til å være noe nytt at verden ser ut til å gå av hengslene. Bare spør foreldrene og besteforeldrene våre..

*
“Johanni Radioaktiva” *

Finsk lappland i oktober.
-Jeg føler det i hjertet, jeg kjenner det i hendene.
Den aldrende kvinnen stirrer fortvilt på oss. Vi møtte henne i Finland, to timer etter at radio og aviser hadde fortalt at Krusjtsjov samme morgen hadde sprengt superbomben på femti megatonn.
Det var tirsdag i denne uka.
Det var ikke radioaktiv stråling, men den nakne angst som fikk kvinnen til å føle at hendene visnet og smerter kom og gikk i hjerteregionen.
Siden viste det seg at russerne denne gangen ikke hadde brukt “dommedagsbomben”, men trolig en bombe på 30 megatonn. Førstkommende tirsdag skal 50-megatonnsbomben detoneres, har Krusjtsjov erklært.
Førstkommende tirsdag – om 60 til 70 timer kanskje. Vi er inne ved den sovjet-russiske grensen. I de skogvokste og endeløse områdene i Finsk Lappland. Det er her radioaktiviteten i legemene til den stedlige befolkning nettopp er blitt målt av et internasjonalt vitenskapelig team under finsk ledelse. Det er samene, eller lappene som de betegnes i dette området, som har stilt seg til disposisjon for vitenskapsmennene.
De er rolige og forekommende.
De rusler rundt på veien i Enare, og venter på tur til å komme inn til undersøkelse i helsehuset.

“Radioaktiva”

I en liten kafè er de stadig vekk å finne ved de spartanske bordene. Et utall kaffekopper konsumeres, mens Edith Piafs skjønne stemme stiger og synker under det lave og umalte taket.
Platespilleren i hjørnet har ikke en hvilepause. Vi drikker kaffe sammen med Johanni, som er 26 år. Han er en mann med kjølig verdighet, en mann av få ord. For oss kan det også være det samme om han snakker i det hele tatt. Vi skjønner likevel ikke noe av det han sier – med unntak av et eneste ord – det som alle mennesker i verden forstår.
For Johann peker på seg selv, og sier det ene ordet: “Radioaktiva”.
Han gir ikke uttrykk for noen angst, er kanskje heller ikke redd.
Men Johanni og familien hans bor knapt 100 mil fra stedet der “dommedagsbomben” etter alt å dømme vil eksplodere om 60-70 timer.
Heller ikke da vil Johan vise angst. Man må jo regne det som usannsynlig at russerne vil la bomben springe under værforhold
som gjør at det radioaktive nedfallet vil drive mot de nordligste delene av Finland, Sverige og Norge.

Naboer til superbomben

Men skulle det verste, mot alle formodninger, inntreffe 31. oktober, den dagen Krusjtsjov har bebudet superbombens eksplosjon,
ville disse områder bli rammet av et tettere, lokalt nedfall. Strålingen fra de radioaktive stoffene på marka ville under slike omstendigheter stige til et risikabelt nivå. Altså nettopp der Johanni bor, i den trakten hans familie har reinsdyrflokkene, der ville et tettere radioaktivt nedfall komme over trær, myrer, mose, dyr og mennesker. Vi nevner Johanni i denne sammenhengen. Sant nok ville tusener av mennesker rammes på samme måte. Men det kan være praktisk å holde seg til den unge mannen fra Enare-området.
Hva “dommedagsbomben” i verste fall kunne komme til å bety lokalt og for Johanni, gjør det muligens lettere å skjønne hva den i det lange løp kan bety for menneskeheten.
Det er ikke lett for mennesket å fatte virkningen av en enkelt bombe, som alene har større sprengkraft enn sumen av alle ladninger av vanlige sprengemner(krutt, dynamitt, trotyl), som er eksplodert i hele menneskehetens lite sympatiske og fredelige historie. Selvsagt har man i dette regnestykket tatt med alle former for bombing og skyting i de to verdenskrigene.
Skulle bombens art kanskje være enda lettere å forstå om man forestilte seg at den ble sluppet over Oslo. Da ville den utrydde alt levende liv i mer enn en mils omkrets. Innenfor en radius av tre mil ville alle bygninger bli rasert. Innenfor en radius på åtte mil ville alle ubeskyttede mennesker få brannskader. Det radioaktive nedfallet ville dessuten drepe på enda lengre avstand.

Hva kan skje tirsdag?

Det er operert med tre muligheter for Krusjtsjovs spesielle form for politikk ved Novaja Zemlja tirsdag 31. oktober 1961-

1) Bomben springer i stor høyde. Praktisk talt vil all den radioaktiviteten som da dannes gå opp i stratosfæren og fordeles over hele jordkloden.

2) Bomben springer i lav høyde og mens vinden er vestlig eller sørlig. Dette er den mest “heldige” situasjonen. Større deler av nedfallet havner da over Ishavet. Vi unngår da lokalt nedfall og større mengder langsiktig nedfall.

3) Bomben springer i lav høyde, og vinden driver det radioaktive støvet mot de nordiske land. Dette er en situasjon som innebærer en viss risiko for mindre stråleskader i de nordligste områdene – der også Johanni bor.

Det er den siste situasjonen man må regne som usannsynlig. Bare det at om russerne kan sende raketter like til månen. så kan de ikke kommandere værgudene.

-Dagbladet, slutten av oktober 1961.