Flyvraket ved Skallelv

I tråden “Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark” har Rune R postet et par bilder fra vraket av en Messerschmitt Bf 110 G-2 som ligger i nærheten av Skallelv. I begynnelsen av september var det noen dager med fantastisk vær, og en av disse dagene bestemte jeg med for å prøve å finne stedet der denne jageren hadde styrtet.

Jeg hadde ikke posisjonen til vrakstedet, det eneste jeg viste var at flyet styrtet på Falkefjellet, vest for Skallelv. Et bilde på siden “World War II Aircraft wrecksites in Norway” viste at vrakstedet, bebyggelsen i Skallelv og Kvalneset ligger på en rett linje. Med dette som utgangspunkt parkerte jeg bilen ved Falkekeila og begynte å gå i retning mot der jeg antok vraket ville ligge.

Ett sted her fremme ligger vraket.

Ikke alle var like fornøy med å bli forstyrret i godværet.

Å få peilet retningen slik at Skallelv og Kvalneset ble liggende på linje var enkelt nok, men spørsmålet var hvor langt inn på fjellet vraket lå? Selv om terrenget er flatt, er det ikke enkelt å finne et vraksted som består av små deler og ikke et inntakt vrak.

Utsikt mot Skallelv.

Med jevne mellomrom speidet jeg i kikkerten uten å se annet en stein og en og annen rein. Jeg gikk hele tiden mot høyere terreng for å få bedre oversikt. Etter en matpause fortsatte jeg det siste stykke opp på det som så ut til å være en høyde i terrenget, og på toppen av denne kunne jeg endelig se noe noen rustne metalldeler som stakk opp av lyngen. Dette måtte være vraket jeg lette etter.

Restene av vraket. I midten av bildet er den kraftige konstruksjonen landingshjulene var festet til, oppe mot høyre hjørne av bildet kan en skimte en av motorene.

Når jeg sjekket GPS-en viste det seg at jeg hadde gått i en rett linje fra veien og til vraket!

Vrakrestene er etter en Messerschmitt 110 G-2 fra Zerstörerstaffel13.(Z)/JG 5. Messerschmitten ble skadet i luftkamp med russiske P-39 Airacobra 20. juli 1943. Piloten forsøkte en nødlanding på en motor, men flyet krasjet og begge besteningsmedlemmene, piloten Felwebel Heinrich Drechsler og radiotelegrafisten Unteroffizier Georg Möst, omkom.

På vrakstedet er det ikke mye igjen som viser at dette en gang var et fly. En kraftig bjelke med feste for landingshjulene og en motor er de største delene en kan se. Rundt disse er det spredt mindre deler, noen av disse er merket med tysk tekst. Det finnes en hel del patronhylser og kuler fra våpnene til flyet. Vrakstedet vitner om at flyet brant kraftig etter styrten, et stort felt er uten vegetasjon og der ligger det mye smeltet aluminium. Patronhylsene er revnet etter at ammunisjonen eksploderte i brannen.

En DB 605 motor.

Merking på motoren.

Understell som landingshjulet var festet på.

“Der einsatz hat eigene Fl Nr”.

I brannen har smeltet aluminium lagt seg rundt en patron som har eksplodert av varmen.

En tur til vraket anbefales, terrenget er lett å gå i med flott utsikt utover Varangerfjorden. Hvis en velger å gå fra veien nord for vraket (se kartet) er avstanden til vraket bare en drøy kilometer.

Vist 1451 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Flott JT!

Sterkt og godt dokumentert!

Det er en egen følelse å gå på et flyvrak som du på forhånd ikke kjenner den nøyaktige kartreferansen til. Jeg har selv opplevd det to ganger; i Sandfjorddalen og på nordsiden av Langryggen (jfr. nabotråden MINNER FRA LUFTKRIGEN I ØST-FINNMARK). På Varangerhalvøya med sin sparsomme vegetasjon er det en ekstra fascinerende opplevelse.

Plutselig står du der, på et åsted som ligger slik det lå for nærmere 70 år siden, hadde det ikke vært for litt korrosjon på metalldelene. Da vandrer tankene lett tilbake til WW2, og hvordan det må ha vært å kjempe en luftkrig over det karrige landskapet her, eller å utkjempe en krig i det hele tatt. Det er ikke mye romantisk over det.

Som Otto W skriver; godt dokumentert! Og med kartreferansen på plass har vi andre ingen unnskyldning for ikke å legge en familietur dit sommeren 2012 senest. Ungdommen har godt av å se det konkrete resultatet av krig rett foran øynene sine. Det er den beste vaksine mot å gi seg inn på politisk ekstremisme av noen art.

Aage Hegge har et godt poeng der: Hvis man tenker seg nøye om, ser man at det fins smartere ting å gjøre enn å springe rundt og skyte på hverandre:)
Baksiden er at kanskje vi trenger noen kriger til før vi faktisk begynner å innse det…

Jeg anbefaler dere å lese Alf R Jacobsens 4 siste bøker om 2. verdenskrig. At Norge var i fredsmodus, akkurat som nå, er riktig, men at også Nygårdsvold hadde sterke planer om, og argumenterte for at man skulle forhandle og overgi seg til tyskerne, hersker det ingen tvil om. At forsvaret var totalt nede på bunn, og at forsvarsministeren ikke ville mobilisere, selv etter at angrepet var ett faktum, stemmer også. Dessuten, de to som virkelig gjorde en stor innsats i Norges forsvar, og bidro til at konge og regjering kom seg unna, og også sørget for at Nazistene for første gang ble stoppet, ble svært dårlig behandlet av regjeringen Nygårdsvold, og også av Gerhardtsenregjeringen etter krigen. Det gjaldt kommandanten på Oscarsborg, som selv tok det nødvendige initiativ stikk i strid med hva politikerne selv ønsket, og General Fleisher, som ble behandlet på en skammelig måte etter å ha stoppet Hitlers fremmasj og sørget for at ledelsen kunne rømme via Tromsø.. I Norge i dag har vi ca 16000 personer i det norske forsvar, bare litt over 3000 av disse er stridende, resten sloss med penn og papir.

Annonse

Nye bilder