Under hele krigen lå det i Kirkenes havn en såkalt fordelerflåte bestående av fiskekuttere på inntil 500 BRT. Fartøyene var praiet av Kriegsmarinediensstelle Kirkenes. Alle mindre havner i Varangerfjorden, på Varangerhalvøya, i Petsamo og Liinahamari ble etterforsynt av denne flåten. Når en forsyningskonvoi skulle gå til Petsamo rekvirerte alltid sjøkommandanten i Kirkenes eskortefartøyer. Eskorten bestod av en miks av minesveipere, ubåtjagere, forpostbåter og schnellboote. Det hendte også at flymaskiner fra Høybuktmoen måtte på vingene for å tåkelegge konvoien eller bekjempe de sovjetiske kystbatteriene på vestkysten av Fiskerhalvøya. Disse batteriene hadde skutt seg godt inn på den utsatte strekningen mellom Peura bukten og yttersiden av Petsamofjorden. I rom sjø ble konvoiene alltid engasjert til strid av kystbatteriene. Det ble etter hvert stadig vanskeligere å få forsyningsskipene velberget frem til Petsamo. Av den grunn iverksatte XIX. Gebirgskorps i 1943 bygging av en forsyningsvei fra Petsamo til Tårnet i Jarfjord med tilknytning til Kirkenes. Dette forkortet forsyningsruten landveis såpass at lastevogntransporter kunne gjennomføres, noe som økte forsyningskapasiteten til fronten ganske betraktelig. Veiforbindelsen over Jarfjordfjellet sto ferdig på forsommeren 1944. For å holde forsyningsveiene vinteråpne ble det satt inn to kraftige snøfresere drevet av terrenggående lastevogner på 14 tonn. Brøytetjenesten i korpsområdet ble uført av Schneeräum-bataljon 602 som besto av stab og tre brøytekompanier som igjen var inndelt i brøytetropper, hver med 4-6 snøploger av forskjellige art. Under normale tilstander var dette tilstrekkelig, men etter snøstormer var veiene som regel blokkert og skavlene for høye til å bryte igjennom. Da måtte det i tillegg til maskinelt brøyteutstyr også settes inn arbeidstropper med snøspader. Brøytetjenesten på veiene mellom Tårnet, Petsamo og Litsa krevde til en hver tid to snøryddekompanier sammen med mannskaper fra Baupionier-Bataillone 427-428-429. Grunnstammen av disse bataljonene var hærpersonell med store innslag av krigsfanger. Alt i alt hadde 20. Gebirgsarmé i 1942 over 8 000 krigsfanger innrullert i såkalte Kriegsgefangenen-Arbeits-Bataillone. Men den mest betydningsfulle hjelpen for å lette materielltransporten til Litsa-fronten var byggingen av taubanen. Dette ble gjort på ordre av sjefen for 6. Gebirgsdivision Generalmajor Ferdinand Schörner, og Pionier-Hauptmann Ungerathen fikk i oppdrag å ferdigstille første etappe. Taubanen av type Feldseilbahn 150/250 ble bestilt fra firma Adolf Bleichert & co i Leipzig og var med sine 58,5 km Europas lengste taubane. Byggearbeidene startet opp den 24. oktober 1941. Taubanen strakte seg fra det sydlige Parkkina (Petsamo) og frem til den innerste delen av Litsafjorden ved det såkalte sanitetsstøttepunkt Herzberg. Baneverket som sto ferdig i løpet av 1942 var helt uavhengig av både vær og føreforhold og besto av i alt 24 maskinstasjoner. Underveis forsynte den atskillige lager, og på sitt lengste strekk overskred den både Petsamo elven men også Litsa elvens utløp. Kun to eller tre ganger gjennom hele krigen ble taubanen truffet og skadet av det flittig skytende sovjetiske artilleri. Nyttelasten i taubanens bærestang var inntil 250 kg der det for eksempel kunne henges en høyballe, en sekk havre sammen med en ammunisjonskiste, ett knippe stillingsbyggermaterial, to sekker kull, eller en godt innpakket såret bergjeger. For å vedlikeholde taubanen ble det den 1. oktober 1943 etablert et taubanedriftskompani (Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn) underlagt XIX. Gebirgskorps AK. Kompaniet fikk feltpostnummer 2487 og ble tildelt 176 krigsfanger fra Baupionier-Bataillon 412 som dannet grunnstammen i kompaniet. Dette personellet utførte førstelinjes vedlikehold i all slag vær, men ila taubanens levetid ble bare 3 tyske mannskaper drept som følge av sovjetisk beskytning. Hvor mange krigsfanger som mistet livet er ikke kjent. Takket være taubanens egenskaper kom ingen byggeforholdsregler for veibaner, tunneler og snøskredbeskyttelser slik de var utformet i Nord-Norge til anvendelse øst for Petsamo, og ikke en eneste gang sviktet dette verdifulle redskapet til tross for at taubanen var produsert lenge før første verdenskrig. Alle selvløftende korps- og divisjonstropper avhentet sine forsyninger fra omlasteplassene. På samme vis ankom forsyningene også troppenes trosstillinger hvor utallige hesteforspente kjerrer og sleder sto parat. De kjempende troppene omlastet ved behov forsyningene over til kløvdyr. De stillinger (hovedsakelig ved Fiskerhalsen) som lå så avsides til at deres egne mannskaper ikke kunne hente forsyningene, ble ført frem vha Gebirgsträger-Bataillon 55. Tomgods vandret den samme veien i retur. Bærer og avdeling var normallastet når de maktet å tilbakelegge ruten ila 24 timer. Mange av forsyningsrutene var svært utsatt for russisk beskytning og kostet ofte tap. Taubanen var i drift inntil oktober 1944 da den delvis ble ødelagt under XIX. Gebirgskorps retrett fra fronten. Etter krigen demonterte sovjetiske styrker deler av taubanen pga. innenlandske behov. Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn ble i desember 1944 innrullert i 14. Feld-Division (L) i Bodø/Mosjøen området.