Historiene om BSIN, krigen, tvangsklipping og spionasje.

Denne boka ligger nå åpent på hjemmesidene til Nasjonalbiblioteket. Hvis dere blar dere fram til side 128 og 129 kan dere lese om kampene på Sørøya samt Hopseidettragedien. Det er ikke så mye fra Øst-Finnmark, men Sørøya og Hopseidet hører jo med til Finnmark. Lenken er her: Sørøya.

Vist 4056 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 144 kommentarer

Takk til Harald Kyrre for presiseringa av dette emnet før uansvarlege får starta opp med ordkrig og svada! Til Willy må eg seie at har ein først sagt A så kjem neste utsetn logisk som utsegn B. Når ein ordskiftar om eit emne, så vert det logisk samanhang i det ein seier. Det vert for lettvint å seie: men det har eg ikkje sagt! Kven var det som drog til franco-spania og til Finland under trengselstidene der? Det var idealistane og forkjemparane for fred i Europa.

Reint historisk er det ein gammal tradisjon i Noreg at når trengselstidene tetnar til, så ser ein til slutt ingen anna råd enn å rømme landet i staden for å gje seg inn under åket som trugar. Her ligg blant anna årsaken til at Island vart bygd av nordmenn, det same Grønland. Opp gjennom soga finn vi svært mange døme på at nordmennene greip til denne utvegen. Med den lange kysten låg det alltid ein open port til fridom her. I vårt høve er det og interessant å merke seg at heile familiane følgde med over havet! Dette høyrer vi og ofte om frå soga!

Oddvar husk nå på en ting jeg lar meg ikke kue av dine kvasiformuleringer av mine betraktninger av denne partisansogaen. Jeg forbeholder meg retten til å komme med mine synspunkter selv om synspunktene mine ikke samsvarer med dine. Og du skal vite at det er mange med samme syn som meg både i Kiberg og Vardø. Men du har meddelt leserne at du ikke vil ha noen videre dialog med meg så da jeg vil bare ønske deg lykke til videre.

Eit moment i 1940-soga som eg meiner fekk stor verknad på norsk tenkjesett og handlingsmønster, var nettopp det at Kongen og regjeringa flydde landet. Det vart her skapt eit handlingsmønster som staka opp vegen for tusener av nordmenn. Hos oss ser vi det klårt i og med at dei første drog av landet alt før kapitulasjonen 10. juni 1940.Utover sommaren var det stadig fleire som vaRT BORTEHAVET, MEN SAMBYGDINGANE MINE VISSTE FOR SIKKERT KOR DESSE BÅTANE HADDE TEKE VEGEN. Alt slikt levde vi ungar tett innpå, vi høyrde kva som vart sagt, korleis dei vaksne tenkte og vurderte. Og framfor alt: ikkje eitt ord i avisa! Willy har eit poeng når han nemner ordet partisan. Vi brukte aldri dette ordet. Det kom først offisielt med bøkene til Hans Kr. etter 1969. Vi brukte ordet ‘russan’ om desse grupperingane. Og namna til kjentfolk vart heller ikkje nemnd. Eg høyrde heller aldri namnet på den partisanen som vart frakta daud ut til Internatet i Kiberg. Her satt han på utstilling slik at folk kunne identifisere han. Men enno i dag er dette namnet ukjent for meg. Det fortel litt om kor tett folk flest heldt korta opp mot brystet. To av dei drepne frå persfjordhula vart tekne til Vardø for identifikasjon. Kjentfolk frå Kiberg vart henta, men heller ikkje her kom det ut sikre opplysningar: Ingen kjente til dei. Det var slik ein hegna om dei etterlatte.Eit anna drag frå denne tida var at kibergsfolket sjølv planta ut rykte som kunne dekke over farlege ting. Eg hadde vanka i heimen til Karstein (sonen til Trygve E.) i alle barneåra. Så kom ryktet om korleis folka hadde oppdaga at flyktningane var reist sin veg: Kyrne stod umelka og rauta i fjøsane. Først etter krigen fekk eg vite at dyra i nattas mulm og mørke stilt var leid inn til fjøsa hos kjentfolk. Berre denne detaljen fortel kor stor omtanke det vart lagt i å skjule alle spor. I Kramvik låg partisanfolka innesperra frå 19. til 22.otober. Dei kunne ikkje rekke på seg, for ute var det kommen nysnø. Elles kunne dei ha teke over til Persfjord slik dei 4 gjorde etter slageti Lambones. Derfor var einaste utvegen seilasen mot Sovjet med treroringen hannes Gammel-Jakob. Men korleis segle med ein båt som låg avrigga på fjæra? Her måtte ryktet fortelje at båten enno ikkje var avrigga, og fleire måtte kunne sanne dette! Så måtte E. Malin take den farlege vegen innover til Lambunes og instruere dei 4 om vegen til Persfjord.Her er for mykje logikk i desse intense hendingane til at alt berre kunne vere tilfeldigheiter. ( eg kan ramse opp enno minst 10 utrulege ting i denne samanhengen). Men i ettrtid var det vanskeleg å få detaljar ut av hovudpersonane. Dei hadde vore tagal så lenge, så alt var berre frose til. Eg har i mange år mistenkt Sigurd Eriksen for ha ei hand inn i alt dette. Og ein dag gjekk eg rett på Albert, stefaren min: Men såg du noko til Sigurd Eriksen (Trygves eldste bror)i desse dagane? Ja, han for jo der med den hekka si, svara han. Sigurd hadde teke over hesten Sextus etter broren som for til Russland. Altså for han med høyhekka si der mellom Lambones og Kramvik. Kva fekk du for båten og alt ståket elles? Eg fekk 6000, 600 fekk far min for båten, resten gav eg til Sigurd Eriksen. Kvifor det? Dei sa at eg skulle gjere det! Vi ser no klårt teikninga! Sigurd er sjefen. Det var og han som ordna opp med Heikkilæ og fekk han over til Persfjord etter brannen i Kiberg. Her ligg ei indre soga som ingen enno har snerta innom. Korleis kunne den forvirra ungguten klare å take seg ut til Grundnes aleina, etter ei grusom natt i Lamboneshuset, og med russedorken på seg på høglys dag?

Tror det kan interessere forsamlingen – for på siden til Oslo Militære Samfund, ligger foredraget:
Bak piggtråd i øst – nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940 – 1955 av Ane Dalen Ringheim,
prosjektleder for Pomormuseet i Vardø.

Det er godt at Knut Georg har funne fram til hovudoppgåva til Anne Dalen Ringheim. Faget hennar var historie, og ho gjorde eit framifrå forskararbeid alt den gongen. Ho peikar og på det faktum at lærar Lind kom uheldig ut i kontrovers med NKVD. Som ved eit mirakel slapp han unna klørne til NKVD og kom seg heim saman med norske frontkjemparar. I 5 år sat eg ringside med Lind på lærarværlset og høyrde på alle historiene frå krigens dagar, men aldri fortalde han denne soga som Anne Dalen her kjem med. I denne forskaroppgåva til Anne D. R. står nedteikna alle frå Kiberg som vart fengsla då dei kom i 1940, kor dei satt og kor lenge fengslinga vara. Så her kan Willy få svar på røvarhistoriene sine, og all den dokumentasjon han kan ønske seg om dette emnet! Anne Dalen Ringheim har vore tilsett ved Musea i Vardø i fleire år. Men det var partisanmuseet i Kiberg som opptok henne mest!

Oddvar holder koken ennå ser jeg, men da du i en alder av 7år og ni måneder var nesten voksen og samtidig hadde handa di inne i den Sovjetiske etterrettningstjenesten da slokker jeg lyset og lukker døra. Skriv heller bok om dette slik at vi får forståelse av hva du mener om sambygdingene dines aktiviteter som bidro til et fritt Norge. Ta gjerne med alle skjebnene som fulgte i kjølvannet av dette motstands arbeidet.

Det ble nok mange trasige skjebner som følge av krigen, min bestefar, en onkel og en tante fikk bokstavelig talt føle det på kroppen. Finnmarkingene kom ut av krigen med æra i behold takket være de som kanskje ufrivillig risikerte noe.
Et antall av Russlandsfarerne og medhjelperne ble overvåket etter krigen, men man kan ikke hevde at alle var spioner.
Det blir helt feil i mine øyne, det samme mente vel også kong Harald i sin tale i Kiberg
På den annen side var det jo en hel del fra østfylket som sloss på tyskernes side som frontkjempere og hvem vet hva de foretok seg. Mange av de befant seg inne i de dype finske skogene uten å se sivilister, men det var jo avdelinger i Waffen SS som opptrådte bestialsk lengre syd.
Det er jo en kjent sak at Abwehr ( tysk militær etterretning ) hadde sine norske medløpere før krigen og som var med på som 5.kolonne. I Vardø er det navngitt 5 personer.

Som en liten digresjon til det overstående, her er en interessant link til en artikkel som ble publisert i Aftenposten 17.juni 2009.

Den egentlige krigen skjedde i Nord

!Fra en annen tråd for snart 3 år siden:
Sovjet-russere som frekventerte Øst Finnmark i mange år
Vi skal tilbake til 1969 og 25 -års jubileet for frigjøringen av Finnmark.
I oktober og utover høsten hadde Sovjets Røde Hær jaget tyskerne ut av Finnmark og hadde store tap i den forbindelse. Finnmarks befolkning er russerne evig takknemlig og dette ble feiret både ved 15 (1959) og 25 (1969) års jubileet.
Otto Westvang var i 1969 en ung offiser på Luftforsvarets stasjon i Vardø og med på feiringen. Otto beretter om en imponerende pensjonert Sovjetisk general og engang sjef for styrkene som sparket ut Wehrmacht:

“Denne generalobersten var slik jeg husker det en stor og kraftig eldre kar. Han var litt dårlig til beins så major Askheim som var sjef for Luftforsvarets stasjon i Vardø ordnet med militær transport for generalen. Ved besøkets slutt ble det delt ut tre medaljer av russerne. Det var en medalje til sjefen, en til den menige sjåføren og en til løytnanten med paradeavdelingen. Det var Hjalmar som var ordfører og det var han som valgte ut støtta for bekransning. Litt usikker på om han hadde valgt riktig sted sa han: Vi får heller si det gjelder for alle som falt og slik ble det.

Vardø hadde vel også et godt brytermiljø, var ikke frisøren vår gammel bryter? Han fortjener kanskje å komme med i en tråd med småhistorier fra dagliglivet i Vardø i nær fortid?"

Otto Westvang

Takk for Sørsdal-linken Otto!
Den og mere til, synes jeg absolutt bør finnes på en egen tråd, i tillegg til at den er “bortgjømt” her på atombombetråden.
Von Porat bør dertil ha en egen tråd, og hvorfor ikke også Hjalmar Halvorsen, som for eksempel kan være hovedperson på en TUNNEL-tråd. Kanskje noen kan fortelle historien om da Hjalmar ved en tilstelning på Samfunnshuset fikk tilbake “grunnsteinen” til bru, som han noe tidligere hadde lempet ut i Bussesundet. Vi lo så vi skreik, og mange datt under bordene på huset – av forskjellige
årsaker, rett nok.

Aage Hegge Hansen

Otto!
Du hadde rett mht navnet. Jeg har lånt dette bildet ut fra Viktor Grusjko s bok " Mitt liv i KGB.". Grusjko var også generaloberst og NK i KGB og sjef for sovjetisk kontraspionasje.Den samme Grusjko var sjef for KGBs etterretning i Norden og England og senere hele Europa. Men her et et bilde tatt i Finnmark under 25 års jubileet for frigjøringen av vårt kjære fylke. Så du husker nok fabelaktig godt. Jeg mener å ha noen fotos av Kaptein Jersov som var NKVD s vervingsmann i Finnmark både under krigen og etter frigjøringen(?). Høsten 1991 ble Viktor Grusjko arrestert av sine egne. Han var med på komplottet med å kvitte seg med Gorbatsjov.
I boken forteller han at han også var involvert i feiringen av 15 års jubileet for frigjøringen i 1959.
Grusjko var nok ingen hvem som helst også i norsk sammenheng. Han forteller åpent om at han var resident (sjef ) for KGB i Norge, at han kjente familien Gerhardtsen svært godt og var sterkt overvåket av overvåkningspolitiet i Norge. Han er grundig omtalt i bøkene til Gunnar Hårstad, tidligere sjef for POT og Ørnulf Tofte som skrev boken "Spionjegeren " om sin tid i POT.

Bengt Rønning

Kommentarer
Generaloberst K Grusjevoj akkurat slik som han huskes. Han la ned krans på kirkegården i Vardø. Etter noen små forviklinger var det støtta over de som døde på sykehuset som ble beæret. Finnes det en egen støtte over de fra Vardø som døde under krigen også? Forstod det nesten slik på ordføreren. Løytnanten som ledet paradelaget hadde vært tidlig ute og det var litt uklart hvor han skulle stille styrken før generalobersten kom. Grusjevoj ledet et lite antall offiserer under besøket og de var også en tur til Kiberg.
For å unngå misforståelser så var det altså ikke meg, men en kollega som ledet paradestyrken. Samme mann hadde ansvaret også ifm avdukningen av Kong Haakon VII monumentet på Vardøhus Festning. Kong Olav var tilstede og året var vel også 1969, sikkert noe tidligere på året enn russerbesøket. Er det noen som har bilder fra avdukningen av kongemonumentet?

Otto W.
fredag 10. juli 2009 kl 14Bra?

Under vår sone kjem mange ubehagelege emne opp. Det ser vi av meiningsytringane som svinger svært mykje. Men vi må tåle at historias skarpe lys vert retta mot dei ubehagelege tinga og som gjekk føre seg under siste krigen. 50 % av det norske politikorpset vart nasistar under krigen, seier Steinfeldt. Heile korpset var ansvarleg for jødeforsendingane til Ausvich og andre Nacht-und Nebel-leirar i Tyskland. Etter krigen bytta dei ikkje ein gong uniformar, men heldt fram som før! Dette har vore ein verkebyll for oss nordmenn, og vi har vore uvillig til å ordskifte om desse problema. Eg vart vitne til det som skjedde i Estland etter 18.august 1991: Heile KGB-korpset vart byta ut med det unge politikorpset under utdanning. Det røynte på med respekten og tiltrua frå allmeinheita, men i dag står det estiske politiet sterkare enn nokon gong før! Dei er reinvaska og utan blod på hendene!

Det er meget bra at du Oddvar medvirker til å få åpnet disse verkebyllene.

En verkebyll som jeg selv har “jobbet” med helt siden jeg var ung tenåring, er hvordan mishandlingen av tysker- og naziungene, og tausheten rundt, ga opphav til en ukultur av vold og andre overgrep, som ikke minst satt i veggene i norske barne"verns"institusjoner i årtier, og noen steder finnes den dag i dag.

Jfr. for eksempel barnemisbrukssaken i Alvdal, som ble aktivt dysset ned i kommunale organer der i årevis, og utvilsomt er en arv fra 1945. Det vil si det motsatte av den åpenhetskulturen som ellers har vært en del av det sosialdemokratiske prosjektet.

Vi har det samme fenomenet i Finnmark; den gamle ukulturen medfører at man automatisk iakttar taushet om ubehagelige saker, være seg kamaraderi, nepotisme eller ren korrupsjon. Jeg vet at Oddvar har opplevd sin del av dette. Synd at fylket vårt er for lite og ubetydelig for en Eva Joly.

Men altså; tilbake til tyskerungene og tyskertøsene.
Er det noen som føler seg kallet til å la oss få en liten oppsummering? Med andre ord ikke noe partsinnlegg (foreløpig), men bare en gjengivelse av det som finnes av objektive kjensgjerninger.

Helt enig. Ved diskusjon av ubehagelige 70 årig tema dukker det opp verkebyller. Verkebyller kan kun fjernes ved å klemme ut materien.
Jeg har tidligere sett ett spørsmål som jeg synes passer i denne sammenheng: Hvorfor opplever/opplevde vi krigen så forskjellig?

Aage går rett i strupen på oss nordmenn: Kva er det med oss at vi så ofte går støvlande av oss i slike moralske og etiske spørsmå? Korleis kunne vi vise oss så hjerteråe andsynes jødane under krigen, og andsynes tyskerungane etter krigen? Her må liggje eit moment av manglande oppdragelse og oppsedng til skikkelege menneske, ein alvorleg skort på medmenneskeleg empati og sympati med kvarandre. Og vi har jo vore eit kristent folk i tusen år, med alle dei påboda og læresetningane som står nedfelt i våre lærebøker: bergpreika og dei 10 bod osb. Berre få av våre forfattarar har teke opp spørsmålet omkring tyskerungane. Litt kan vi gje etter for haldningane til finnmarkingane. Dei var ikkje fullt så steile som det vi opplevde frå dei lenger sør i landet! Tenk at våre styresmakter kunne tenkje seg å sende ut alle tyskerungane med mødrene til Australia eller andre framande land.

Til Bengt vil eg seie at mykje har å gjere med den ståstaden kvar einskild av oss hadde under krigen. tenk berre på korleis vi opplede denne tida kontra ein osloenser eller ein sørlending! Ståstad og personlege opplevingar har nok mest å seie, og sjølvsagt kva informasjon vi vert fora med! Eit godt døme her er nordmenn og midtøstenkonflikten! Dei fleste av oss som opplevde Holocaust står på jødane si sida, medan dei unge og historielause står på den andre sida.

For dei som vil lese seg opp på emnet om tuskungane, rår eg til å google på tyskertøs eller tyskunge!

Å leva det er å elska, det beste di sjel fekk nå
Å leva det er i arbeid, mot rikare mål å trå

Å leva det er i livet å finna det største verd
Å leva det er å vinna til sanning i all si ferd

Å leva det er å leggja all urett og løgn i grav
Å leva det er som haver å spegla ein himmel av

Dette skulle vere noko å strekkje seg etter for kvar og ein av oss!

Ja!

Klødde litt i fingran. Under krigen hadde alle de som var nyttet til den vestlige motstands bevegelsen stående ordre om ikke å samarbeide med noen som hadde kommandolinje fra Sovjet. Et avvik kunne medføre krigrett. Dette skapte mange finurlige situasjoner, da det var aktive grupper på begge sider i Varanger. Etter krigen viste man om Partisaner men ikke om de vestlige, de ble mørkelagt i “Stay Behind” grupper. Følgende maktgrupperinger er side blitt klarlagt. LO sekretæren i Kirkenes, les Ronald Bye sin bok. Grupperinger rund Finnmarken i Vadsø. Tidligere redaktør som knapt hadde sett en sprettert ble områdesjef i HV, Sverre Nielsen. Stasjonssjefer på forsvarets lyttestasjon ble viktige aktører i lokalpolitikken. Så hadde vi politimestrene i Sør Varanger, Vadsø og Kirkenes. I realiteten var politikerne maktesløs. Alle innflytelse fra Sovjet måtte opphøre. Makten helliggjør alle midler med den uforstand dette medfører. I denne “makt orgasmen” var det ikke rom for å ta vare på de mest sårbare, unger med tysk far eller jenter som hadde fatt dem, de var en plage som måtte vekk. Landet skulle bygges og makten befestes. Det som forundrer meg mest er at disse maktmennesker fikke betydningsfulle stillinger i regjering, Ronald Bye, Trygve Brattlie. De øvrige ble toppbyråkrater.

Hansteen og Wickstrøm var dei første nordmenn som vart avretta som represalier for motstandsarbeid av tyskarane under krigen. Merkeleg at ingenting hendte i Kiberg. I 1942-43 vart fleire av slektningane til russlandsfararane arresterte, men ingen vart skotne. Brørne til Trygve, Karl og Sigurd vart sende til Tyskland, men ikkje for det dei hadde vore med på i 1941. Bror til Alfred Mathisen vart og sendt til Tyskland, men alle kom att etter krigen. Eg traff Thoralf Mathisen som fange på kaia på Jakobsnes. Mykje russefangar arbeidde på kaia med lossing av sement, då plutseleg ein russefange snakka til meg: Oddvar , det her er han Thoralf frå Kiberg. Du må sende bod til foreldra mine at eg har det bra og at dei ikkje skal engste seg. Eg fortalde tildragelsen til tanta mi, og ho sende bodskapen straks vidare. Etter krigen spurde eg om han hadde fått svar, og det hadde han! Alfred Mathisen var då alt skoten i Vadsø for det som hendte i Komagdaleni 1941. Dei som vil vite noko om motstandsviljen til dei norske gutane som motarbeidde tyskarane, skal lese avskilsbrevet til foreldra som Alfred skreiv etter at han hadde fått dødsdomen. Eit strekare vitneprov frå fridomskampen i Noreg finn ein ikkje i norsk litteratur! Det er reinhekla og ærleg demokratisk kjærleik til land og folk han her legg fram for oss, med dødsdomen hengane over seg: Eg har ikkje angra ein dag for at eg sette meg opp mot desse hyenane, men eg bed berre om at de, mine foreldre prøver å forstå meg, at eg førte så mykje sorg og elende over dykk! Men snart, når dette er over kjem Franz, bror min attende, og då vert det betre for dykk! Franz kom ikkje attnde, han tok sitt eige liv i Komagdalen i 1943, Men Thoralv nådde heim til slutt!Slik var det for mange familiar i Kiberg, men eg har aldri høyrd at dei har klaga. Då 3. av Mikaelbrødrene frå Komagvær falt i bakhald i Pasvik, vart 4.broren teke ut av tenesta og sendt bak Ural. Han overlevde og kom heim etter krigen! Men som vi har sett av denne strengen, så finst det verdsmeistarar nok somveit best korleis vi alle skulle ha tedd oss!

Til Oddvar: Tusen takk for de tilsendte bøker! Jeg takker her på Origo, så det blir en slags offentlig markering av saken.

Til Trond: Jeg håper skrivekløen din vedvarer. Nøkkelordet er “uforstand”.

Jeg kom på sporet av denne uforstanden som guttunge, da jeg observerte at noen av de såkalte “hedersmennene”, som gikk fremst både i første- og i søttendemaitoget, var de rene drittsekker. De banka kjerring og unger (med andre ord banka de kompisene mine) nesten til døde, i alle fall til selvmord, men hadde et like fint offentlig omdømme for det!

Disse karene må ha vært ganske fulle av faen, som man sier.
Den store skandalen var at de hadde så mye offentlig makt.

Jeg vet positivt at mange av dem var jøssinger (ekstreme tyskhatere). Når du kombinerer det å være full av faen (kanskje det var derfor de var jøssinger), med offentlig og offisiell makt, er det ikke noe rart at alt som kunne smake av nazi eller tysk fikk en særs ufin behandling, ikke for det de gjorde eller hadde gjort, men bare fordi jøssingene ikke likte trynet på dem.

Jeg vet om bra borgere som hadde sonet sin landssvikdom, men som allikevel ble plaget på alle mulige måter etterpå. Jeg vet også om flere tilfeller der de samme mekanismene rammet neste generasjon, og atter neste!

Det er nettopp det som er skandalen, at alle andre lukket øyne og ører, og at jøssingene fikk fortsette sitt bedridne spill i årtier, sogar i enkelte tilfeller sørget for at djevelslapen gikk i arv, slik at vi fikk flere generasjoner med jøssinger, som kunne plage flere generasjoner med “nazi” eller “tysk” i slekta.

Dere får finne fram de beste lesebrillene, for jeg ser ikke bort fra at jeg etter hvert vil servere et par konkrete eksempler, med navn og det hele. Jeg venter bare på de nødvendige fullmaktene.

Det er muligens dette brevet Oddvar Støme skriver om, eller?

Det er dette brevet som står hos Hans Kr. i bok Partisaner i nord. Skrive av den 22-årige kibergsgutten Alfred Mathisen i fenglet i Vadsø. Han vart arrestert dagen etter slaget i Komagdalen, 7. oktober 1941. Alfred var skippar og soleis hovudlinken mellom Kiberg og Murmansk. Alt frå årsskiftet 1940-41 tok dei hemmelege aktivitetane til mellom “heimefronten” i Kiberg og “utefronten” i Murmansk til. NKVD-kaptein Jesjov fortel i sine skrifter at han med Olav Larsens Storskjær ofte møtte Alfreds båt i open sjø og utveksla etterretningar. Lærar Lind fortel at han dagen før det tyske åteket på Sovjet fekk sendt ilmelding med Alfred om dag og tid for åtaket! Det er denne trafikken eg siktar til med merknaden om “handa i russisk etterretning” som W. Jakobsen bærer seg så svært om! Han har stakkars ikkje skjøna eit kvekk av desse sakene!

La meg fortelle om en 6 åring som sto på på gata i Vadsø med en bunke Finnmark Tidne under armen i 1959. Prøvde å selge dem for 50 øre pr. stk. Ble hudfletta av de som senere ble de store taperan i byen. Husker dem ikke minst ungan dem som forsøkte seg men fikk et godt slag på kjeften. De e ikke i byen i dag. Merkelig kor et lite samfunn klarer å rydde opp. Min bestemor Grete sa alltid " det er forskjell mellom hundskit og fiken". Hun sorterte. Ble valgt en gang til å være med i 17 mai komiteen, jeg klarte ikke å stille opp sammen med enkelte av de som var i komiteen. Halvparten var en del var jeg kaller mennesker som til en hver tid lener seg mot maktapparatet for å dra nyttet av det. Uspiselig. Min far sa jeg vil ikke se deg først i de hjævla toget. Han har jeg alltid lytta til. Han hjalp flere i det stille enn de fleste kan ane. Derfor var kirka full ved begravelsen. Noe som jeg satte umåtelig pris på.

VARSELSSKUDDET FRA UTØYA

Forfatteren Carsten Jensen er ikke snauere enn at han ser ABB som en litt skarpere variant av faenskapen, av bygdedyret, i en kronikk i Dagbladet med overskriften Varselsskuddet fra Utøya.

Faksimile fra Dagbladet (utsnitt av kronikk) av 27.juni 2012.

Teksten i utsnittet behøver ingen ytterligere kommentarer – foreløpig.

Trond.

Jeg har også solgt aviser på gata i Vadsø. Men da het produktet Finnmarken, og årene må vel ha vært 1968-70, – eller deromkring. Det var opp og ned hovedgata, turer innom både Aarsætherkaia og Dampskipskaia, bortover Havnegata, noen ganger også opp Bybakken helt bort til Ballo-kiosken. (Men det hadde ingen hensikt å gå for langt øst i byen. Ingen kjøpte der.)

Bunken med aviser fikk jeg av en ung ansatt i avislokalene om morgenen. Noen timer senere var jeg tilbake, og overleverte posen med “omsetning”, samt de aviseksemplarene jeg ikke hadde greid å selge. Med “gravalvorlig mine” telte han så opp pengene jeg brakte tilbake, og “kalkulerte nøye” det provenyet jeg skulle sitte igjen med for jobben. Lønningen fikk jeg så høytidelig overlevert i hånden. Det var noen sølvblanke mynter. En liten vadsøgutt gikk da fornøyd hjem, lykkelig over å ha tjent penger på eget arbeid!

Strengt tatt hadde vel hverken Finnmarken eller de som kjøpte avisene noe stort behov for dette tilbudet. Men begge innså kanskje at det var av samfunnsnyttig verdi. Barn lærte seg at en krone må tjenes før den kan brukes. (Gid snørrungene i vår nåværende regjering hadde måttet selge aviser før de ble statsråder!)

Gode minner, – fra en god barndom! :-)

Joda – Gaup. I min barndom var det to aviser i byen. Meget harde konkurrenter. Finnmarken og Finnmark Tidne. Den siste ble ledet av høyrepolitikeren Erling Nordvik og hadde sitt trykkeri der sykehuset lå ( asylmottaket i dag.) Jeg bodde rett over. Det gjaldt å holde seg inne med sentralbordet på telegrafen for å de gode storyene. Sverre Nilssen, redaktøren på Finnmarken var ikke fra Vadsø, med den ulempen det var. I tillegg var “lille Erling” en sjarmør og en stor revyskriver i miljøet rundt Vårbrudd. Han dyktighet irriterte AP eide Finnmarken og kretsen rundt den. De kunne ikke tillate seg å styre Vadsø etter sopp prinsippet, mørkt og fuktig. Noe som ble en realitet etter at Finnmark Tidne ble flyttet til Honningsvåg ? – tror jeg, Erling Nordvik ble fylkessekretær for Høyre med kontor i Hammerfest siden ble han en klippe i Høyre på landsplan med et mangeårig Stortings sete fra Finnmark. Les boka hans " Hiv deg i kalosjan" Munter lesing.

Jeg har sett og hørt noe av den underliggende argumentasjon for å plassere sykehuset der det ble plassert i tillegg ekspropiere Sirrka sin landbrukseiendom for å rydde plass til ny bolig til overlegen på sykehuset. Dette er konspiratorisk stoff. De samme krefter forsøkte også å få fjernet min onkel og fars bolig rett ovenfor. Her ble det bråstopp. Her var det ikke mye demokrati men demokratur. Riv vekk “blekka til Nordvik”. Slå tre fluer i en smekk. Her ble man kvitt en oposjonel kanal, fikk herjet litt med Sirrka familien og ikke minst plass til sykehus og legebolig. De kunne ta knappe svinger før også.

Jeg har lagt ut den artikkelen som jeg skrev i historiebladet om Sølvrevene i Vardø herred. Artikkelen ligger på min blogg. De som er interessert kan gå inn på bloggen og lese artikkelen.
PS. Artikkelen er delt opp i fem deler bloggen ikke tillot større opplastinger.

Sølvrevene i Vardø herred

Det skal så lite til, seier Aage Hegge Hansen, gjengjeve i ein faksimile frå 27. juni 2012: “Det skal så lite til, før balansen tipper”. Det er ikkje lange steget mellom det vyrdsame (anstendigheita)og barbariet. Eg les vidare – og skvett til: Mordlysta stig med eitt fram i dagen, frå eit alltid lurande anarki i menneskesinnet. Det er ikkje galskapen som kjem til makta! Det er vår sivilisasjon som bryt ihop! Det er vårt potensial for ondskap som ikkje lenger let seg undertrykke. Slik les eg bodskapen “skotet frå Utøya”! Og uvilkårleg så krympar eg biletet til vår heimlege arena: Vi treng ikkje gå så langt som til Utøya. Vi har bødlane iblant oss her og no, rundt føtene på oss, like bortom hjørnet! Det er ein nifst tanke, mesta umogleg å tru. Men dog sant! Her til lands kallar vi det for bygdedyret eller noko liknande. Men vi veit alle kva det er, korleis det ter seg: Det er bloddampen som slit i naseborene våre. Men vi lest som ingen ting, for vi vil ikkje tru det. Vi bygde på fred som i tross, seier diktaren Nordahl Grieg. Og dei som følgjer etter oss, har grunn til å håne oss for griskheita, småmannsskapen, manglande kjærleik og empati, manglande medmenneskelege relasjonar! Det hjelpte oss altså ikkje at vi fekk leve opp i verdas rikaste land! Vi vart berre dårlegare medmenneske av det!
Kva var det som gjekk feil, kor var det at vi valde den gale stien? Eg er ikkje vis eller klok nok til å kome med det fullgode svaret. Men eg har levd eit langt liv, og hausta mange erfaringar og røynsler undervegs. Og det er ein ting eg ser klårt gjennom skoddeeimen: Vi halda oss på vitskapen, på moderniteten, på den menneskelege fornuft og på framsteget. Den nye tid skulle frigjere oss og hjelpe oss til å løyse alle problem. Men kanskje vi har fått erfare at mennesket lever ikkje berre av brød aleina! Vi må ha tru og optimisme med i nistepakka! Vi må på nytt lære oss at ein mann er ein mann og eit ord er eit ord. Vi må på nytt lære oss å tru på sanninga, på kjærleiken, på det å vere ærleg og hjelpsom, med andre ord: Vi må på nytt lære oss dei ti bod. Eg trur ikkje lenger at det er nok med fornuften. Aldri før har vi hatt meire fornuft enn i dag. Og kva har vi fått tilbake?

Annonse

Nye bilder