Tv prosjekt om partisanerne

Hei alle sammen. Jobber med et omfattende researcharbeid for et fiksjonsprosjekt om partisanerne i Finnmark under andre verdenskrig. Det jeg lurer på er om det finnes noen her som kjenner de som reiste, eller familiene til de som reiste, til sovjet og fikk militærutdannelse. De fleste som var der selv er det sikkert ikke så mange igjen av, men om det er noen som vet om noen så hadde det vært supert å få kontakt med de.
Vi har lyst å ta en turnè nordover førstkommende sommer for å intervjue alle som har relevans for prosjektet og få dokumentert det, før det er for sent.
Er også interessert i gode historier fra okkupasjonstiden og hvordan det var å leve i den tiden generelt.

Er et vanvittig interessant tema, liker FuH, mye god lesing.
Setter utrolig pris på om noen kan hjelpe oss!

Anders Pedersen
Nineofive

Vist 1048 ganger. Følges av 13 personer.

Kommentarer

Lykke til med prosjektet!

Det er nok mange som kan hjelpe til her. Oddvar Støme er gammel nok til selv å huske krigen, og har bidratt med mange selvopplevde skildringer her på sonen. I tillegg sitter Rune Rautio inne med imponerende detaljkunnskaper om hendelsene i Øst-Finnmark. Aage Hegge Hansen ville jeg også ha tatt en prat med. Han var jo distriktslege i Vardø en årrekke etter krigen, og kjenner vel i kraft av det alle innbyggerne i området.

Trygve Eriksen hadde tre døtre, Borgny, Gundlaug og Gunnhild. Eg kjente dei alle. Men det må vel finnast barn etter desse nydelege jentene? Borgny var sjølv partisan, seinare gift Schanke i Vadsø, Gunnlaug vart gift Henriksen, og Vadsø. Gunnhild døydde ung, men eg veit ikke om ho nådde å få etterkomarar! Eg veit at Borgny som var høgintelligent, skreiv mykje på sine memoarar. Dei finst hos etterkomarane! Borgny var forlova med Oddvar Siblund som falt på Vestfinnmarka. Alf Siblund var gift med Dagny Sneve, båe frå Jakobsnes. Eg gjekk på skule saman med Erry på Jakobsnes, dattera til Henry Pettrsen som vart fanga i Persfjord saman med Aage Halvari, frå den stranda ubåten. Eg veit ikkje kor mykje Halvorsengutane på Jakobsnes visste. Dei to eldste er nok borte. Men Bjarne Halvorsen var hovudmannen bak jakobsnepartisanane. Kjøpman H. Halvorsen, broren var kontaktmann med partisanfolka i Pasvik og partisanhytta der! Her er mange trådar å spinne på, men synd at dette initiativet kom så seint. Eg har teke samband med både Fjørtoft og filmmannen Knut Erik Jensen, og filmskapar Gaup, men har aldri fått nokon reaksjon. Eg har arbeidd tett med Hans Kr. Eriksen om dette stoffet i alle år, men no er det verre med å nå han! Men hos han finst eit hav om partisanverksemdheita. Dottera, som no er redaktør for Nordnorsk Magasin,m disponerer sikkert alt dette stoffet frå han som vart opphavsmannen til partisanlitteraturen, og som gjorde hovudarbeidet med Partisanmuseet i Kiberg. Eg har og vore i samband med oppsittaren på Neiden Fjellstue. Han visste mykje om det som hadde gått føre seg der. Han visst i detalj om kva som hadde hendt med Reidar Mikkelsen og kameraten frå Kirkenes som falt i kamp i området mot finskegrensa, etter svik frå norsk side! Om ein vil take dette alvorleg, så må det et grundig forarbeid til. Men alt er betre enn ingenting!

Takk for svar! Er ikke lett å gape over dette stoffet, mange skjebner og mange historier. Man må nesten bare begynne et sted! Noen som vet om Alfhild Bruvoll har noen etterkommere?

Mitt råd til deg er å take til med opphavslitteraturen her: Partisaner i nord av H.Chr. Eriksen. Her får du ei lauseleg ramma over det viktigaste. Så kjem Fjørtofts Lillemoskva og den dokumentariske boka til Otto Larsen: Jeg var sovjetspion. Ein groeningenstudent, hollandsk, Alt det andre som er skrive omkring emnet.har teke som hovudoppgåve på Partisaner i Finnmark. Eo elles har vi mykje stoff’ tett på nett’. Når det gjeld spørsmålet om militæropplæring, så fekk alle partisanane grundig militær skolering, mesta på elle emne: forsvarskamp, bruk av eksplosiver, kart og kompass, fluktruter, fallskjermhopping, og telegrafi. Mange av dei yngste fekk full telegrafioppplæring. Arnulf Mathisen var norsk offiser alt då han drog over til Russland.Elles var dei fleste vante fjellfolk og jegarar, og som skyttarar på fiskebåtar under springarjakta. Hei hadde komplett utdanning til det dei vart sette til. Men dei var ikkje krigarar nok når det kom til avretting av svikarar og angjevarar, og det vart deira lagnad.

Jeg tror ikke Alfhild Bruvoll hadde barn. Hun hadde nemlig ingen direkte arvinger, og en en kompis av meg, som dessverre er død nå, arvet hennes jordiske gods; en gammel Varg R8 sneskuter og “ranchen” i Persfjord.

Alf R. Jacobsens bok “Rød august” må være pensum. Den berører mye av det samme som Fjørtoft skriver om i sin bok “Lille Moskva”, men er mindre forutinntatt, og mer historisk etterrettelig.

Vardø by og Vardø herred var antakelig et av de områdene i Norge som var mest med i krigen. Vardø herred var så innvolvert i krigen at til og med ordføreren dro ut i strid. Disse som kjempet mest for Norges frihet, ble holdt lengst bort fra medaljeskuffene etter krigen.

Godt at dette initiativet er i gang! Når først snøballen har tekee til å rulle, så tullar han alltid mykje på seg.Eg lurer på om Bruvoll familien i Lakselv har noko referansar. Bruvoll var nemleg onkelen til han Bruvoll som har mange barn i Lakselv. Men dei har vakse opp så lagt borte frå der det skjedde, men ein veit jo aldri!I alle fall er bøkene om partisanane berre toppen av isfjellet. På sørsida er det han Nils som har skrive mest. Her er mykje å hente frå grensemuseet i Kirkenes. På sørsida var det mykje angiveri med i spelet, så her enda det ofte galt.

Et godt poeng, i den forbindelse synes jeg det var påfallende at denne Eiliv Austlid som gikk inn i døden for å beskytte regjeringen og anus til Trygve Lie (som selv ga orden til Austlid i 1940, men ga skylden på Austlid som ofret livet) først fikk medalje posthumt nærmere 70 år etter hans død, like etter at Trygve Lie selv døde.

Wahl skrev:

“Disse som kjempet mest for Norges frihet, ble holdt lengst bort fra medaljeskuffene etter krigen.”

Kan Anders Pedersen fortelle oss kva eit fiksjonsprosjekt er, og kven har tinga dette prosjektet, eventuelt står bakom som betalarar? Eg har vitja blant anna Vasamuseet i Stockholm. Er det noko slikt ein tek sikte på? Eg har og nemnd eit slikt prosjekt for Partisanmuseet i Kiberg! Innsamlinga av stoff må alt i starten ha laga rammene for det ferdige produkt. Her ligg og eit politisk aspekt innbaka i partisansoga: Dei fleste var alt kommunistar då dei drog. Nestan ingen var kommunistar då dei kom att. Ein må øve seg til å tenkje i tid og rom og ikkje gå i den fella å overføre 30- og 40åra inn i vår tid!

8 Mai Frigjøringsdagen.
Heiste i dag flagget for å ære de fra Vardø og Vardø Herred pluss alle som kjempet for vår frihet. D/S Bencas kom fra USA til Antwerpen 9 mai 1940. Mannskapet ville ha utbetalt hyra for å dra til Narvik å hjelpe Alta Bataljon. På sjømannskjerka sto det i avisene at Tyskerne var stanset ved Narvik. Glad dro de på stamsjappa “Fattige Augusta”der var det glad sang og dans. Midt på natta sto det flere Tyskere i døra med “Kriegsmarine” på båtlua. Pang sa det og sirkuset var igang. Det var så mange tyskere at de måtte sende folk ombord etter forsterkninger. Nevekamper ned hele gata. Det kom flere Politi og Ambulansebiler. På morran kom Stukasflyene til Herman Gøring. Det tyske angrepet på Benelux landene var igang. Det var bare å komme seg ombord, kappe tampene å dra ut i kanalen og over til England.

Jeg har etter bøkene om partisaner fra Hans Kristian Eriksen kom ut, fordypet meg i denne skrevne historien, derimot er jeg kommet fram til at det ikke bør lages film om dette da denne historien om partisaner blant annet fra HKE er delt i befolkningen, boken “Rød August” er vel den boka som forteller den virkelige “sannheten” om denne virksomheten. Spørsmålene er mange og svarene er få. På den annen side om film skal lages bør vel det heller lages film om skjebnen til alle ofrene som dessverre ble involvert i partisanbevegelsen.

Willy Jakobsen

Jeg er enig i at “Rød august” gir den mest etterrettelige framstillingen av det som skjedde dengang.

Jeg husker et “litteraturhusmøte” i Kirkenes i 1984 eller 1985. Fjørtoft var invitert for å presentere sin ferske bok “Lille Moskva”. Han gjorde det på en glimrende måte, etter min mening. Men så ble det åpnet for kommentarer fra tilhørerne. Det var særlig Tor Aarnes som dro i gang. Han slet Fjørtofts framstilling i fillebiter, og drev forfatteren til barrikadene. En ung journalist fra “Sør-Varanger Avis” fulgte opp, gjennom å lese opp et ferdigskrevet manifest mot Fjørtofts histrorieforståëlse.

Selv satt jeg der som fjetret. Var det virkelig mulig å mønstre så mye hat og engasjement omkring forhold som lå flere tiår tilbake? Det var det tydeligvis.

Hei,
Hva skjedde med dette prosjektet?

Har nettopp gjennomlese det som står her ovanføre. Det ser ikkje ut til at det har skjedd det minste med dette prosjektet, anna enn at Willy Jakobsen og Gaup har snudd oppned på all historieforståing. Dei har ikkje skjøna at det er Hans Kr. Eriksen som er sjølve opphavsmannen til heile partisanlitteraturen hos oss. For han står i nært samband med den genuine informanten som opplevde det meste av partisansoga på eigen kropp. Alt det som vart skrive seinare er berre oppsop og kverulering over det opphavlege tema som vart ført i pennen av HKE.Med dette meiner eg ikkje at alt det andre ikkje skulle ha vore nedskrive. Som den hollandske studenten seier i boka si, Partisaner i Finnmark, Det er skrive mykje om dette tema, men likevel skulle det ha vore skrive mykje meir. Det som imidlertid er brigde (forandring) i denne soga i dag, er at vi først no har fått auga opp for kor viktig partisankrigen var i den store samanhengen. Berre den sekvensen at det stod vepna nordmenn på norsk jord alt sist i august i 1941, berre 3 månader etter det tyske åtaket på Sovjetrussland. Det er det få som har gjennomanalysert av alle dei som skreiv. Og desse karane arbeidde og virka ut frå Komagdalen heilt til samlinga i Langbunes (Lambones) den 18. oktober 1941. Så følgde kampane i Lambones og spreiinga av flokken til Kiberg, Kramvik og Persfjord. Flokken frå Kramvik segla over til Vaida Guba den 23. oktober, men flokken frå Persfjord vart først henta over til Russland av ein u-båt den 14. november. I nestan 3 månader oppheldt dei seg her i landet med heile den tyske garnisonen i Austfinnmark i helane. Og dei mista berre 4 mann, men to sivile følgde med dei over i tillegg. Den første gruppa har sidan vorte kalla sjølvmordsekspedisjonen. Men ingen utanom HKE har skjøna korleis stoda var i Sovjetrussland i desse dagane. Vi har lov til å anta at det var Stalin sjølv som godkjente denne ekspedisjonen. For stoda i Russland var no meir enn prekær. Opptil 500 000 soldatar var alt nedkjempa og tekne til fange, dei tyske tanksane stod framføre Leningrad og Moskva, og Stalin sjølv med heile stavkaen var budde tril å rømme bak Ural. Vestmaktene kunne ikkje love å opprette ein 2. front på fleire år, og berre Churchill skjøna den klemma som Stalin var kome i. Det siste halmstrået for Stalin var å få til ein ny front i Finnmark. og det var det desse karane våre samla opplysningar om. Seinare har eg snakka med folk berre spør om alt du vil vite. Eg kjente alle partisanane, like til dei på Jakobsnes. Send meg berre skriv om emnet til min e-post så skal du få svar!

Litt historikk om siste krigen: Åtaket på Noreg kom den 9. april 1940. Mesta heile det norske offiserskorpset svikta, men ikkje General Fleicher som den dagen var i Vardø. Heile altabataljon vart sett inn ved Narvik, og Varangerbataljonen var fullmobilisert og på tur til kampane i Narvik. Dei engelske styrkane vart uttrekt frå Narvik då nordmennene hadde segra over dei tyske styrkane på Bjørnefjell og Narvik var på norske hender att. Regjeringa og Kongen drog til England, kronprinsfamilien til Amerika. Hitlertyskland tok benelux-landa og Danmark, seinare Frankrike etter tre veker. Men i staden for å erobre England, sette Hitler i gang med Barbarossa 23. juni 1941. Russarane sloss for livet med store tap og svære sår heilt til utgangen av 1942. Då var den tyske 6.arme omringa og seinare tilintetgjort med 250 000 mann Ved Stalingrad. Partisanverksemda oppstod i ny form i børjan av 1942. Då var den militære førebuinga ferdig og 3-mannsgruppene kunne sendast over til Finnmark og Troms. Desse gruppene låg fast frå Sørvaranger og langs heile finnmarkkysten og heilt ned til Arnøya i Troms. Det var forsyningslinene til 2. og 3. alpejegerarme samt 6. divisjon som måtte ha tilgang til forsyningar av brennstoff, ammunisjon og forråd, der dei låg fastklemt på tundraen ved Litza elv berre nokre få mil frå Murmansk. Den tyske armeen her ved Litza utgjorde om lag 68 000 mann med hestar og køyretøy osv. Merk at den einaste fronten som ikkje rakna og gav etter hos russarane var nettopp Litza-fronten. Merk og at dei tyske alpejegarane frå 2. alpejeger arme ikkje fekk tilsendt sine våpen og utrustningar, og gjekk derfor uverksame i Kirkenes eit heilt år på grunn av torpederinga frå russiske u-båtar. I 1942 gjekk engelskmennene til åtak på nordafrika, og sloss med tyskarane her for å avlaste russarane inntil den 2.front kunne kome i Frankrike. Men først den 6.juni 1944 gjekk angloamerikanarane til åtak på Atlanterhavsvollen. Då først hadde Stalin fått sin 2.front, men kampane opp gjennom Italia hadde og bunde mange tyske divisjonar. Og det hadde Stalin sett seg tilfreds med. Men framgangen på vestfronten var minimal, inntil Hitler sendte sin Ardennerarmada mot dei alierete nyss før jul i 1944. Dei knuste dei alierte fullstendig, men etter 10 mil mot den engelske kanalen var det slutt på drivstoffet. og åtaket døydde ut av seg sjølv. No var angloamerikanske forsterkningar på plass, og med stor tangs- og flystøtte vart tyskarane pulverisert, og dei mista 100 000 mann på dette villmannseventyret, samt det dei hadde att av tangs og fly i vesteuropa. !. januar 1945 stod russarane ved “Udyrets hule”. Alt av tysk våpenmakt var reinska ut av Sovjetrussland og dei andre austerlanda. Den sovjetiske arme var omgruppoeert og reorganiserg, og var klar med 6-7 millionar soldatar til å starte laupet mot Berlin. Den 12. januar 1945 gjekk russarane til åtak på det tyske riket med ein front frå Balticum til Warsava. I sør starta Konjev med sin 1. ukrainske front, lenger nord med front rett mot Berlin stod Chukov med sin 1. kviterussiske front, deretter følgde Rokkosovski med sin 2. kviterussiske front, lenger nord stod 3. kviterussiske front og 1. og 2. baltiske front heilt opp til Østersjøen. Den 12 januar starta dei lange tog mot Berlin, og først den 15. januar hadde angloamerikanarane fått nedkjempa Ardenneropprøret. Men no sette Eisenhover fart på sine divisjonar som talde om lag 550 000 mann. Men han var overlegen tyskarane i tanks og flystøtte. >Og dessutan hadde angloamerikanarane heilt brilliant sambandsutstyr. Vi veit at Konjev sine styrkar gjekkopp og rundt Berlin og møtte angloamerikanarane her. Shukov inntok Berlin nokre dagar ut i April, og nokre dagar etterpå tok Hitler sjølvmord.

Partisanhistorien har alltid interessert meg. Og jeg leser alt jeg kommer over om den. For ytre sett handler den jo kun om helter fra Den annen verdenskrig, som i stort monn ga sine liv for den endelige seier, – og at de gjorde det ut fra en selvutslettende vilje til å bekjempe nazismen.

Går vi i dybden på det som er skrevet om dette, ser vi at det nok ikke var så enkelt som ettertidens politisk korrekte historieforståelse vil ha det til.

For Kiberg var jo en bygd med mange hundre innbyggere på den tiden. Det var kun noen titalls som valgte å flykte over til Sovjetunionen, for senere å bli tvunget av NKVD til å bli under-cover-agenter i Norge.

Resten av deres sambygdinger innfant seg med det tyske styret. Og for første gang på lang tid ble de jo også i stand til å fø sine familier, gjennom fast arbeid! For tyskerne bygde ut både veier og forsvarsverker over hele Øst-Finnmark. Og den norske arbeidskraften ble rundhåndet betalt!

Folk flest husket krisen få år før, da havet kokte av torsk, med det resultat at prisene sank som en svenskepilk. Fiskerne fikk ingenting igjen for innsatsen. De landet enorme fangster, men foredlingsleddene stakk av med fortjenesten. Husfedrene levde i dyp fortvilelse, fordi de ikke greide å forsørge kone og barn.

Det er mulig at jeg opptrer politisk ukorrekt nå. Men jeg har fylt 52, og husker meget godt samtaler jeg har hatt med folk som var både gamle, voksne og unge under krigen. Felles for dem alle er at de kun har gode minner om tyskerstyret. For første gang i sitt liv fikk de anstendig betalt for sin arbeidsinnsats, og følte seg i stand til å brødfø både kone og barn.

I lys av dette må vi se de tilfellene der “gode nordmenn” tross alt valgte å angi bygdefeller til Gestapo, når de kom over dem inne på Varangerhalvøya. De anså at disse menneskene var på ville veier, når de ønsket å bekjempe den etterlengtede nyordningen som alle nå så ville komme.

Så partisanhistorien er vanskelig. Jeg skjønner godt at de involverte fra den gang ikke ønsker å snakke om det.

Men før dere angriper meg, – husk følgende: Jeg er Djevelens Advokat. Jeg hater politisk korrekthet. Jeg sier alltid ting rett ut, slik jeg har sanset at de er.

Då må eg først fotelje deg at sansene dine er svært sløve no for tida. Om dei har vore det alltid, veit berre du sjølv, Gaup. For det første har aldri den historisk korrekte partisansoga vorte fortald. Det var den angloamerikanske krigssoga med Gutta på skauen, som tok over og overlevde. I dei første åra etter krigen vart vi alle frå Kiberg forfølgd som kommunistar. Og var vi det ikkje så kom vi sikkert til å verte det, var meininga hos det norske militæret. Og dei folka du har hatt samtalar med, høyrde sikkert til blant dine kjenningar og sjelikarar. For ikkje ein einaste kystfiskar ville tenkje seg å samanlikne førkrigstidas økonomiske problem med tyskertida og tvangsarbeidet folka vart utkrivne til. Du er og ukorrekt når det vert snakk om vervinga til partisanverksemda. Kvar einaste av dei melde seg frivillig. Mange av dei yngste hadde alt teke den avgjerda før dei drog. Når dei ikkje kunne kome ti England, så valde dei Sovjetsamveldet. Lærar Lind har fortald om eit møte han hadde med dei øverste militære i Murmansk. Han fortalde om sine erfaringar saman med partisanane, og så vart han spurd om kva planar han personleg hadde no for framtida. Han sa då at han ville reise til England og melde seg for dei norske militære der. Øverstkomanderande ba då om ikkje å tenkje meir på det. Her i Sovjet ville han få svært interessante oppgåver der han virkeleg kunne hjelpe sitt eige land til friheit. Men i staden for å berømme kibergsfolket som drog over på den farefulle ferda med koner og born i skrøpelege småbåtar, så grunnar Gaup på kvifor ikkje feire av kibergsfolket hadde teke av stad. Kan du peike på ei bygd i Noreg med om lag 500 innbyggjartar som sende eit så stort antal folk over til England? Det var om lag 70 menneske frå Kiberg som drog den første hausten. Og Molotov- Ribbentropp-avtalen stod enno ved lag. Det Gaup her insinuerer er dkamlaust og uhistorisk. Kor mange var det som løfta fingeren mot tyskarane frå hans bygdefolk og slektningar?

Dette er ikke trivelig! Jeg respekterer og deler langt på vei din mening om at historien er skrevet av dem som ikke forstod og heller ikke ville forstå de valg disse kibergsværingene gjorde. Men la oss nå slippe nedvurderende karakteristikker av hverandre. Det er så mange variable som skiller Kiberg fra en hvilken som helst bygd på sør- eller vestlandet eller Tana for den del at det blir helt umulig å sammenligne Kiberg med noe som helst. Stikkord her er den geografiske beliggenhet, et gammelt kulturelt fellesskap fra pomorhandelen, nordmenn til Fiskerhalvøya, en verdensomspennende vanskelig situasjon på 30-tallet, nazisme og fascisme på frammarsj i store land som Tyskland, Italia og Spania og en norsk regjering som la landet vårt åpent for dem som ikke ville Sovjetunionen vel (på en tid da man ikke visste hvilken grusom skjebne millioner av russere fikk i eget land). Den jevne finnmarking hadde tøffe tak på tredvetallet og forskjellen på den nøkterne politikken til Nygårdsvold og det kommunistene drømte om sammen med AP bare 15 år tidligere hadde ikke begynt å vise seg ennå. Jeg tror, men kan ta feil, at mange i Finnmark med kommunistsympatier på tredvetallet ikke så noen virkelig store forskjeller og at det dermed ble noe tilfeldig om man falt ned i rosenes leir eller hos kommunistene.
Jeg ønsker å være raus med bra og du får det derfor denne gangen også Oddvar.

Ukvemsord er ikke bra, det kan vi være enige om. Men ellers er det flott med denne diskusjonen mellom etterkrigsmodellen, for anledningen Djevelens advokat, og vårt kjære øyen- og tidsvitne, som personlig har kjent aktørene, lærer Lind for eksempel, og dermed uttaler seg med en unik autoritet. Please go on, gentlemen!

Jeg har lest en del arkivmateriale fra krigen, der i blant forhør av folk fra Kiberg. Det jeg kan si er at ikke alle dro til Sovjet frivillig.
I arkivene fant jeg blant annet fortellingen til en yngre mann (i 1940) fra Kiberg som kunne fortelle at han hadde vært mannskap ombord i en av de båtene som dro til Sovjet. Dvs. han var mannskap på en av båtene før de dro. Han fortalte at han hadde overhørt en samtale/krangel ombord i båten. Krangelen var mellom to menn. Den ene var han som eide båten. Disse to var svært uenige. Den ene var fast bestemt på å rømme til Sovjet, mens den andre var sterkt i mot dette. Han som var imot ble med da han ikke hadde noe valg. Han ville miste alt ved å bli igjen, som levebrødet med mer.
Man kan ikke se bort fra at flere av de som dro, gjorde dette på grunn av at de så det som sannsynlig at de ville utsette seg selv for fare, eller ville tape materielle verdier, ved å bli igjen.

Angående Gaups påstand om at nordmennene fant seg i okkupasjons styret, så er det kun en påstand som er basert på et svært generelt grunnlag. Det virker som om Gaup vil ha det til at folk jobbet frivillig for tyskerne. Jeg kan si det sånn at jeg har intervjuet minst to personer (som jeg kommer på) som fortalte at de jobbet for tyskerne. Den ene jobbet for tyskerne på bunkerne i Vardø. Og den andre jobbet for tyskerne på bunkerne i Hamningberg.
Han som jobbet for tyskerne i Vardø var ikke så veldig meddelsom om det. Jeg vil si det sånn at han var en mann som ikke ville gjøre så mye ut av seg, så mulig det var derfor. Han var også norsk soldat vinteren 1944/45. Her var han blant annet med og leita etter folk (huleboere) på Nordkynnhalvøya. Herfra ble de fraktet i sikkerhet før de ble tatt med til de frie områdene.
Han andre fortalte gjerne om sitt arbeid i Hamningberg. Han fortalte at de ble kommandert til å arbeide for tyskerne, så kalt AT-tjeneste. Han fortalte at et år da fiskesesongen var over (jan-mars) måtte de opp og jobbe for tyskerne. Han fortalte blant annet at de måtte bore tunneller i fjellveggene i Hamningberg.

Otto Larsen kom heim frå Gulagfengsel i 1953. Frå den dagen var alt som heitte kommunisme eller komunistiske sympatier i Kiberg tatt av vinden. Det var den første bygda i Noregs land som forstod alvoret i den kursen som Stalin hadde dreidd inn på. Bort frå alt det som den opphavlege kommunismen hadde bygd på. Når eg vurderer partisansaka i Kiberg, så er det ut frå denne ståstaden + alt som vi seinare opplevde og lærte frå 1945 og utover til i dag. Dei to verdskrigane er dei verste menneskeslakta som historia har opplevd, og det er skrive store bokverk om desse hendingane i mest alle landa i verda. Dei som vil skaffe seg kunnskapar, har i dag fått i tillegg til alle bokverke, alle dei nyaste oppfinningane som fører kunnskapen rett inn i vår eiga stove. Til neste år, 2014, er det 70 år sidan Finnmark vart fritt, men og samstundes nedbrent og totalskada. Der det enno stod att nokre husklynger, var nettopp dei stadene som gjennom heile krigen hadde vorte torturert og nedbomba, slik at det ikkje var stort å spandere brennveske på. I 1945 kom russlandsfararane attende, forhutla og nedslitne av opplevingane i Sovjet. Men mannfolka var borte, nestan alle. Dei hadde vore på krigstokt på dei aller mest utsette postane i krigens Noreg, Og dei hadde døydd av det. Er det stort meir å seie om dette? Dei gav sitt liv for Noreg! Meir kan ikkje eitt menneske gjeve! Så sit vi her, sivilistar, i velstandsnoreg og skal ut frå personlege legningar og interesser gjeve dei attest for godt utført arbeid. Vi rekk dei ikkje til støvelskafta ein gong. At Gaup på nytt prøver seg med historieforfalsking er ikkje noko nytt. Det er berre litt irriterande lesnad. Elles har eg merka meg at historikarane vektlegg hendingane frå den siste krigen på ein litt annan måte enn det som vart servert i etterkrigstida. Churchills Jupiterplan kunne ha ført storkrigen inn på våre område. Men det var dei allierte militære som stod imot denne planen. Hitler sjølv sette fingeren på Kibergsnesset og sa: Her skal den store festninga byggjast! Det vart og gjort, av russefangar og organisasjonen Todt. Det var ikkje kibergsværingane som gjorde dette arbeidet. Tyskarbeid var tvangsarbeid. Men dei store brakkebaronane frå Sørnoreg kom gladeleg opp og henta sin profitt på store anleggsarbeid. Og dei fekk veksla inn tyskpengane til siste øre. I Kiberg heitte det under heile krigen at ikkje eitt øre av tyskpengane kom til å gjelde etter krigen. Men det gjorde dei jo til gagns. Kibergsamfunnet var eit mektig samfunn å oppleve under krigen. Vi visste alt om verdas og krigens gang. Men vi visste ikkje at det illegale arbeidet heldt fram, for det var tabubelagt. Her vart det ikkje ymta eit ubekvemt ord. Men etter at fleire arrestasjonar følgde utover på -43 og 44-talet så skjøna alle at her var ugler i mosen. Vi veit at Brødrene av Kiberg vart kapra og ført inn til russisk område i august 1941. Alle dei andre båtane hadde reist av landet etter nøye planleggjing og med full semje av dei som drog. I boka til HKE står det eit kapittel om ungguten Alfred Mathisenh frå Kiberg. Hans familie brukte familienamnet Kittilä, og båe foreldra var finsktalande. Les det originale farvelbrevet han sende til sine foreldre frå tysk fangenskap. Dette er det mest talande og ærlege som er skrive av norske fangar under krigen. Og det lyser av stoltheit over å vere av ein nasjon som vil motarbeidde all undertrykking og brutalitet. Og han ville gjere det ein gong til om høvet baud seg! Gjennom dette brevet vil forståsegpåarane skjøne korleis stoda var i Kiberg under krigen, og blant dei som drog over. Han sjølv hadde vore den viktigaste kontaktmannen mellom sovjet og Kiberg. Men han nemner ikkje kommunismen med eitt ord. Men han er berre stolt og kry over å vere nordmann i desse tider. Han seier rett ut at tysk tortur ikke bit på han, for tyskarane har ikkje skjøna at han er nordmann og ikkje tysker. Etter å ha lese dette brevet, kan kvar og ein gjere seg sine tankar om det emnet som vi her ordskiftar om.

Takk til både Arnfinn og Aage for utviste gentlemans-takter.

Når Oddvar så til de grader går til personangrep mot meg, uansett hva jeg skriver, så er det historisk betinget. Han har lagt meg for et evigvarende hat, fordi jeg for et par år siden her på Origo stilte spørsmål ved om alle hans beretninger fra krigen i Øst-Finnmark egentlig kunne være så selvopplevde som han selv påstår. (Oddvar var jo tross alt bare 7 år den gang.) For dreier det seg egentlig om fortellinger han har fått gjenfortalt senere, og som han så i ettertid dikter seg selv inn i, i en slik grad at han faktisk tror han selv var til stede da de inntraff?

Det var dette jeg konfronterte Oddvar med for et par år siden. Han svarte aldri saklig, men la meg for et evigvarende hat. Det er i lys av dette vi må se de innleggene han nå poster.

Om det er nokon som har fått tildelt frekkheitas nådegåver i rikeleg monn, så kan alle sjå at det må vere Gaup. At det går ann å vere så intrikat udanna, og til å med setje det ned på papiret? Eg har då aldri korkje tenkt eller ynskt å hate noko menneske, aller minst eit så lågpanna individ som Gaup, sjølv om han kan få seg til å lire av seg slike grove og insinuerande løgner om eit menneske han ikkje kjenner. Det er rett at eg merka meg desse insinuasjonane hans alt for mange åt sidan. Men den gongen innrømma han at han ikkje hadde lese noko av dei forteljingane vi den gongen tumla med. Men når han enno kjem med desse løgnene, så skjøner eg at han ikkje les det andre skriv, berre det han trur at dei skriv. Men det som opprører meg er den slentrande og nedlatande måten han omhandlar heile partisankrigen på. Kom i hug at staten ikkje opprette partisdanmuseet i Kiberg utan ein vektig grunn. Det er berre Kiberg som har eit partisanmuseeum i heile Noreg.

Søndag morgon, før sporten bryt laus, er ei fin tid til historiske refleksjonar. Og denne gongen har eg nokre tankar om Jupiterplanen til Churchill. Denne planen gjekk ut på å gjere landgang i Finnmark, erobre kontrollen over flyplassane og kysten. For deretter å stenge all tilførsel av ressurser og forsyningar til Alpe-armeen som låg like sør for Kirkenes. Britisk tonnasje skulle setjast inn, og alt av våpen og utstyr skulle transporterast av britiske. Men Sovjek skulle stå for bakkepersonell og kampgrupper. Det som stansa dette prosjektet, var generalane, særleg dei canadiske, som så faren ved å operere så langt borte i Vintermørkret. Men vi ser her at arbeidet til den første partisangruppa alt hadde fått verknad på Stalins tenkning. Rapportane frå denne gruppa gjekk ut på at berre eit lite antal tysk krigsmakt stod i vegen for denne invasjonen. Det som fasinerer meg no i ettertid, er at vårt lille samfunn stod midt oppe i storpolitiske maktspel. Men like etter krigen kunne vi ikkje tru at dette var sant. Men som Bønå seier, så var det Kibergs lokalisering som naturleg peika staden ut, for ein stad må jo alltid vere det gunstigste valet når ei avgjerd skal takast, både i krig og fred. Hitler hadde skjøna kor viktig det var å verne seg mot ein slik invasjon, og bygde Kiberg festning med storkanonar som kunne nå mesta heile vegen til Fiskerhalvøya. Churchill ville kunne rulle opp europakartet frå nord utan av britisk territorium var krigsskueplass, og Stalin ville ha ein 2. front snarast, før russland gjekk heilt til grunne.I ettertid ser vi og at ei slik krigsføring ikkje ville ha skada Finnmark så mykje som vi trudde, for folket ville sikkert ha vorte evakuert. Det vart vi jo og likevel. Mykje av bebygglesen vill ha fått store skadar, men det fekk den og likevel. Men denne fiksredsla hos Hitloer gjorde art han batt opp kjempekonsentrasjon av troppar i Nordnoreg som aldri kom i kamp. Ved krigens slutt stod det minst 400 000 soldatar i Noreg som ikke kunne delta i forsvaret av Tyskland.

Og det var kanskje hensikten med noe av denne “planleggingen”, som ganske sikkert ble lekket ut via dertil egnede kanaler. Nålestikkoperasjoner (f.eks. raid i Lofoten) gjorde samme nytten.

Det er nok rett, men eg trur Churchill meinte dette alvorleg, for ekstranytta ville vere å få tryggare vegar med murmansk konvoiane. For kort tid etterpå opplevde vi denne katastrofekonvoien som kom fram med berre 7 skip. Vi ser at historikarane no har teke til til å vurdere dei altertiva som låg føre, men som ikkje vart nytta. I ettertid vil ein prøve å vurdere det som var feil og det som gjekk bra. Til dømes har sterke røyster gått ut og fordømt atomboma i Hiroshima og Nagasaki, medan andre seier at det ikkje var veg utanom. Gjort er gjort. Eit mysterium hos oss var at Hitler så halsstarrig ville bite seg fast i Nordnoreg, endå då russarane tok til å fløyme inn over Tyskland. Det verkar som om han var så fiksert på denne påtekte invasjonen, at han aldri kunne rive seg laus. Ein tvangstanke. Og dei allierte var berre glade til. Å få isolert 250 000 soldatar utanom kampområda, var til god hjelp. Då lapplandsarmeen og kom til frå nord, hadde tyskarane 450 000 mann uvirksomme i Norge. Det var slike tinhg som HKE berra ymta om når han skreiv partisansoga si. Og eg trur at han snerta borti sanninga: Kvifor skulle Sovjetrussarane sende oppklaringsgrupper til Finnmark mindre enn 3 månader etter tyskaråtaket 22 juni 1941. Då alt var berre kaos og blitzkrig over heile Russland? Eg fekk så mange gangar høyre frå nasistane og halvnasistane at alt dette var berre tull og tøv, for dei utretta då så lite! Slike utsegner var berre til nytte for dei lunkne og feige, som ingenting hadde gjort i motstandsarbeidet. Vi veit at Stalin og Stavkaen kjende til komagverferda. Og no i ettertid veit vi at denne planen var eit siste halmstrå for å få oppretta den 2. fronten. Stalin visste og at Churchill ville gå iinn for denne, for han stolte på Churchill. Men dei alierte kom aldri med den lova 2.front, når ein ser bort frå dei alierte regimenta i Nordafrika og Italia. Då spranget kom over Kanalen til Normandie, visste Stalin at han kunne greie seg utan denne hjelpa. Og han ville take heile Tyskland og heile Mansuria og Japan aleine. Og då Tyskland og Berlin var nådd, så vendte han sine horder av legionærer og hasta mot aust, for å konfiskere mest mogleg før amerikanarane nådde å nedkjempe Japan. Kanskje var det og forklaringa på kvifor han så fort tok sine troppar ut frå Finnmark og Kirkenes? Han hadde betre bruk for dei andre stader. Og alt dette visste amerikanarane. Stalin hadde alt fått romistere i 6 månader med sin kjempehær i Mansjuria og andre japanske besittelser. Om dei ikkje klarte å få Japan til å kapitulere, så ville Stalin også her gjere jobben heilt aleina. Amerikanarane rygga tilbake for det menneskeslaktet som venta ved ein invasjon på moderlandet. Stalin hadde ofra blod på 30 millioner av sine landsmenn allereie. Det var hans taktikk for å vinne fram i krigane. No hadde hybrisen teke han, slik som Hitler i 1940. Og han hadde pakt med angloamerikanarane at først skulle krigen i Europa vinnast, så kom turen til Japan. Var det kanskje derfor at atombomba vart sluppen? For vi veit at då atombomba fall, samstundes som russarane agerte i nord med japanske territorier, så kom kapitulasjonen svart fort.

Vektige momenter fra Oddvar her.

Vi kjenner jo også til at amerikanske diplomater informerte Stalin om at de hadde atombomben klar, og vurderte å bruke den. De ønsket hans synspunkter på å skulle ta i bruk et så determinativt våpen i krigen mot Japan. Stalin nikket mens han fikk budskapet oversatt, og svarte kontant: “Bruk den, og bruk den effektivt!”

Eg veit ikkje om alle her fekk med seg det som denne kroppen Gaup presterte her ovanføre om min person? (sitat) “For det dreier seg jo egentlig om fortelliger han har fått gjenfortalt senere, og som han så i ettertid dikter seg selv inn i, i en slik grad at han faktisk tror han selv var til stede da de inntraff” (sitat slutt). Går det an å vere meir direkte injurierande og skamlaust frekk mot eit menneske han ikkje kjenner? Om eg ville melde utsegna inn for politiet, så måtte det verte ein rettssak utav det. Men det skal eg vurdere seinare dersom Gaup ikkje svelgjer kvart ord i seg igjen. Men uvilkårleg må eg grunne på kva slagt miljø og omgangskrets han har vokse opp i. Og kva slagt personlegheitsspalting som her har gått føre seg! Ingen i Noregs land ville finne på å lire av seg personkarakteristikkar om folk dei ikkje kjenner eller har levd saman med. Slike utsegner er heilt nye for meg og røper ikkje berre uforstand, men og lågt intelligensnivå. Med å setje slike utsegner ned på papiret opptil fleire gonger steller han då og seg sjølv lagleg til for hogg! Til Bønå vil eg seie: Skriv litt meir om dei haldningane du meiner som rådde i Kiberg inntil 1940. I alle fall hadde vi ikkje ein lang tradisjon med kommunisme, slik mange trur. I 1886 var berre 1 mann av om lag 600 bygdefolk fødd i Kiberg. Resten var fødde i Bergen, og omegn, i Trøndelag, og nokre få i Lofoten, i Målselv/Bardu og på Helgeland. Den mannlege befolkninga var såleis av ungt materiale, frå mesta heile landet, mest vestlendingar.

Ta det med ro, Oddvar, vertskapet her på FuH deler ikke Gaups oppfatninger om deg.
Min prinsipielle mening er dessuten at slike innvendinger som Gaup sine, er ganske ufarlige nettopp når de står på trykk.
Da er det langt verre med “brønnpissing” i det skjulte (som jeg er blitt utsatt for i rikelig monn gjennom 51 år nå) – den slags er det mye vanskeligere å forsvare seg mot. For øvrig regner jeg med at Gaup gjør meg den tjenesten at han ber deg om unnskyldning, så freden igjen kan senke seg over FuH, som seg hør og bør nå ca 70 år etter at den virkelige krigen fant sted.

Jeg må si at jeg ble litt overrasket over å få det spørsmålet Oddvar, men jeg kan forsøke å si litt.

Men først; når man siterer noe som du har gjort over fra Gaups innlegg er det særdeles viktig at man siterer korrekt. Det du har gjort er å utelate spørsmålstegnet som Gaup hadde i sitt innlegg. Dermed framstår Gaups spørsmål som en påstand i ditt sitat. Dette er ikke bra Oddvar og det regner jeg med at du er enig i. Forøvrig lar jeg det være opp til Gaup å svare for underlaget i hans spørsmål. Jeg vil nok en gang mane til raushet med hverandre – historiefortellingen som blir igjen på denne siden fortjener det… kanskje særlig fordi det er krigsopplevelser vi snakker om.

Tilbake til meg. Jeg har aldri tatt sikte på å presentere meg som særlig kunnskapsrik på Kibergs lokale forhold under krigen. Noen bøker har jeg konsumert over årene der noen av disse i større grad enn andre fokuserer på livet i Kiberg – ja enkelte av disse bare som streif å regne. Men du har altså utfordret meg til å si noe om … dei haldningane du meiner som rådde i Kiberg inntil 1940. I alle fall hadde vi ikkje ein lang tradisjon med kommunisme, slik mange trur. Det jeg skrev over her i mitt forrige innlegg gir tydelig uttrykk for at vi er ganske enige, men kanskje var det ikke tydelig nok. Jeg skrev jo blant annet at Den jevne finnmarking hadde tøffe tak på tredvetallet og forskjellen på den nøkterne politikken til Nygårdsvold og det kommunistene drømte om sammen med AP bare 15 år tidligere hadde ikke begynt å vise seg ennå. Jeg tror, men kan ta feil, at mange i Finnmark med kommunistsympatier på tredvetallet ikke så noen virkelig store forskjeller og at det dermed ble noe tilfeldig om man falt ned i rosenes leir eller hos kommunistene.
Jeg kunne sakt det på en annen måte, men meningen er den samme. Jeg tror ikke Kiberg var noe kommunistreir på tredvetallet. Tvert i mot tror jeg kibergsværingene forholdt seg til hverdagens bekymringer, vansker og gleder på en måte som var vanlig i Finnmark. Felles for de fleste var trolig at de drømte om en bedre framtid og at de hadde nok med hverdagens strev. Politikk i form av diskusjoner og organisering tror jeg skjedde ved at mennene diskuterte over en støyt av det sterke på lørdags ettermiddag og i noen grad når man hadde tid til å samle seg til hyggelig lag på søndagen.
Så skjer det selvsagt noe helt spesielt med den tyske invasjonen. På en måte som er svært lett å forstå skjerpes de ideologiske frontene ved krigsutbruddet. Arbeiderpartistene måtte innse at deres ledere gjorde feil og de som hadde kommunistsympatier (og disse ble det sikkert noen flere av i disse dager) ble innstilt på å stå opp for nasjonen og den freden vi hadde lært oss å sette pris på gjennom mer enn 100 år. Nå er vi inne på helt normale psykologiske og sosiologiske krefter – nesten slik som vi fylles av stolthet når det er vårt landslag som vinner håndball-EM eller hva det måtte være. Når landet er under angrep mobiliserer man sinne og motvilje.
Etter krigen ble mange i Kiberg utsatt for mistanker som først senere viste seg å være urimelige. I det spørsmålet har jeg ingen ønske om å uttrykke støtte til vårt etteretningsvesen selvom også jeg kan forstå opprinnelsen til en viss grad. Det er klart at man hadde lært litt mer om Stalin gjennom disse år med krig og ikke minst hvilket kynisk vesen han var. Etteretningen vår var ikke under normal politisk kontroll, den opererte direkte på oppdrag for landets politiske ledelse i et anti-kommunistisk hysteri. Årene fra krigens slutt til kongens beklagelse og opprettelsen av Partisanmuseumet er en skamplett i den norske historien og en påminnelse om at sjela og nerven i AP i disse tiårene ikke var så demokratisk som man gjerne får inntrykk av når man leser hvordan de selv presenterer byggingen av dette landet.
Dette er for så vidt helt i parallell med undertrykkingen den samiske befolkning ble utsatt for. Det er selvsagt en annen historie, men den historien forteller oss også at det var ikke et vakkert politisk indre vesen som utfoldet seg. Jeg håper derfor Oddvar at jeg nå har overbevist deg om at jeg dypt respekterer og beundrer det kollektive Kibergs historie. Det at mange av dem betalte den største prisen ved å gi sitt liv i krigshandlinger forteller om karakter, mot og noe vi skal være stolte av. Dernest ikke glemme at alle de som levde med vonde mistanker rettet mot seg i mange tiår etter krigen og selvsagt mistet muligheter som de med partiboka ikke gjorde.

Vidare fortel han at ein 7-åring ikkje kan minnast konkret kva som skjedde. Eg var 7 år og 3 månader 9. april, og eg minnast det som i dag, for då måtte far min i militæret på Nyborgmoen. Seinare var eg og mor på vitjing der saman med Håkon Halvari sin familie. Vi bodde hos Per Balk i Vesterelva, og dattera der i huset var 4.5 år. Drengen til Balk heite Ingvald, om mesta kvar dag køyrde vi med bekkvogna til Karlebotn. Øvst oppe i bakken stod soldatbrakkene på vegen over høgda mot Karlebotn. Far hadde ein militærhest som heitte Mona. Men ho vart att då soldatane måtte heim igjen då krigen var slutt. Eg minnest og då tyskarane kom og tok internatet frå oss. Det var haust og eg gjekk i 2. klasse, og i friminutta var vi oppe i bakkane og åt blåber. Dei smaka særs godt den hausten, for dei var litt frosne. Ein dag då vi kom ned frå blåbermarka, var det fullt opp av tyskarar der, og lærarane var svært oppskjørta. I ettertid veit eg at dette var den 8. oktober 1941, og at tyskarane leita etter læraren, Han Rikart Eriksen som hadde vorte borte. Det var altså dagen etter slaget i Komagdalen. Men lenge før dette hadde russlandsfararane rømt den 26. september 1940. Den dagen hugsar eg særs godt, for eg hadde mista leikekameraten min, kan karstein som hadde fore av stad saman med familien sin. Men før det igjen hadde ein av kameratane mine, Han Tonte, mista faren sin på havet. For Brødrene hadde ikkje kome att, og folk børja kviskre om at dei sikkert var tekne av russarane og ført til Murmansk. Alt det andre eg har skrive om, skjedde etter at eg mista far min, den 25. juni 1942. Etter den dagen steig eg sjølv opp frå barndomens trygge og lugne halvmørke og til ein iskald og utrygg verd. Frå den dagen vart eg fullvaksen kar, berre 9 1/2 år gammal. Takk til deg , Aage, men du skjøner at eg er opprørt over denne imbesille og ondskapsfulle insinueringa frå denne noksakten.

En veldig dyp og god analyse fra Arnfinn her! Selv har jeg alltid næret stor sympati for partisanene, – helt siden jeg første gang leste Fjørtofts “Lille Moskva” på 80-tallet, og noe senere også Harjos “Moskva kjenner ingen tårer”. I ettertid har det jo også kommet annen litteratur, som Jacobsens “Rød august” og Jentofts “Mennesker ved en grense”. Til sammen gir disse verkene et nyansert bilde av virksomheten, dog ikke slik at min grunnleggende sympati for partisanene påvirkes.

På den annen side kjenner jeg også noen som havnet på den andre siden, som SS-legionærer på Østfronten, – alle sammen det jeg vil kalle framifrå og helstøpte mennesker.

Og det jeg tror jeg kan si med sikkerhet, er at virkeligheten dengang så helt annerledes ut for folk – uansett hvilken side de havnet på – enn den senere har fortont seg i etterpåklokskapens opplagte klarsyn.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg setter stor pris på sonen “Finnmark under hakekorset”. Vertskapet her oppviser meget solid integritet. Jeg føler det nærmest som å komme inn i en engelsk “gentlemens club”, der det er en selvfølge at omgangstonen skal være høvisk. Oddvars angrep på meg fredag 8. mars kl. 14 kom derfor som lyn fra klar himmel. Ikke at det kom i seg selv, men at det skjedde på denne sonen. For det finnes nok av andre fora der personsjikane heller er regelen enn unntaket, – som for eksempel “Den evige debatten”. Slike ting kan henlegges dit. Jeg vet at sonevertskapet på “Finnmark under hakekorset” forutsetter en helt annen debattkultur.

Et saklig og godt innlegg fra deg Jan-Erik, spesielt presist formulert det om at virkeligheten så helt annerledes ut den gangen. Jeg har selv hørt fra eldre pasienter i Kiberg at det var mange i bygda som irriterte seg over partisanvirksomheten, blant annet fordi de mente at partisanene ikke bare utsatte seg selv, men også andre for unødig fare. Men det var ikke-tema under krigen, og selvsagt enda mer ikke-tema etterpå.
Oddvar er en kjernekar, men han et stappfull av følelser. Jeg velger å tolke etterslengen om “imbesill” (åndssvak) og “noksakt” (null) i lys av det. Når Jan-Erik allikevel fortsetter å skrive, antar jeg at han ser det på samme måte, og er enig i at vi er ferdig med personkarakteristikkene nå. Jeg antar videre at vi alle bare kan bøye oss i støvet for Oddvar sin framifrå hukommelse, og evne til å formidle facts og stemninger fra den gang. Takk for at dere begge bidrar!

Aage.

Jeg setter også stor pris på Oddvars framifrå hukommelse, og hans evne til å formidle facts og stemninger fra den gang. Og jeg har berømmet ham for det mang en gang. Om man for eksempel scroller tilbake til nestførste kommentar på denne sonen, vil man se at jeg skrev følgende:

“Det er nok mange som kan hjelpe til her. Oddvar Støme er gammel nok til selv å huske krigen, og har bidratt med mange selvopplevde skildringer her på sonen. I tillegg sitter Rune Rautio inne med imponerende detaljkunnskaper om hendelsene i Øst-Finnmark. Aage Hegge Hansen ville jeg også ha tatt en prat med. Han var jo distriktslege i Vardø en årrekke etter krigen, og kjenner vel i kraft av det alle innbyggerne i området.”

For øvrig ergrer det meg at jeg ikke fikk stukket innom deg i sommer, slik vi hadde snakket om. Ettersom årene går merker jeg at jeg blir dårligere og dårligere på “multi-tasking”, så det kokte rett og slett bort i kålen. Men jeg dro med Konemor en tur til Sundet. For dette partisanstedet hadde jeg i mange år hatt lyst til å oppleve selv. Jeg tok noen bilder der, som jeg etterhvert skal legge ut på tråden om partisanenes skjulesteder.

Det var ein god og oppvakt analyse som Bønå kom med her. Men konklusjonen på utsegna frå Gaup held ikkje vatn, for han har oversedd ordet ‘egentlig’ som betyr i røynda eller verkeleg. I vår dialekt heiter det ‘etter retten’. Det betyr at saksinnhaldet ikkje kan rokkast på eller manipulerast med med tlfeldige teiknvariantar. Hadde det stått ‘kanskje’ eller ‘truleg’ kunne eit spørsmålsteikn gjeve grunn til varierande tolkingar. Elles kan ikkje tolkinga av ein klårskriven tekst som vert gjengjeven fleire gonger med års mellom tolkast som ein glipp. Då må ein verkeleg leggje vrangviljen til!

Oddvar Støme er gammal nok til selv å huske krigen, seier Gaup no i ettertid. Men likevel seier han i vår tekst: han var då berre 7 år den gangen då dette hendte. Og her kunne det ha vore på sin plass med eit spørsmålsteikn. Men her er han skråsikker med vilje! Eg har aldri hata eller kjem aldri til å hate noko menneske, men falske og uærlege folk reknar eg som ondsinna. Ein forfattar eg las for nokre få år sidan sa det slik: Men når du møter ondskapen, då skal du ikkje bere styre undan, for ondskapen skal du flykte frå, rømme straks, for ondskapen er farleg!

Jeg håper at de to herrer besinner seg og selv setter sluttstrek for disse pinlige og kritikkverdige episodene som truer med å avspore debatten. Høflighet betyr alt i mellommenneskelige forhold, men er også et uttrykk for hensynsfullhet og aktelse av andre. Alle vet at det finnes skrevne og uskrevne regler for god framferd, og kjenner man til disse så behersker man de fleste situasjoner og vet hvordan man skal opptre med sin språkbruk uten å overskride normene for anstendighet og sømmelighet.

Du veit vel, Kjell Svenske at i all mellommemneskeleg samband er det lov til å forsvare seg når åtaket kjem utanifrå? La du ikkje merke til dei åtaka som denne Gaup kom med på sakeslaus person som han aldri har møtt og heller ikkje kjenner, la du ikkje merke til at åtaket var å slite i filler motparten, skulde han for løgn og oppdikta fantasier. Han har ikkje ein gong brydd seg med å finne ut alderen min, men seier som klårgjering for skuldingane: han var då berre 7 år den gongen dette hendte. Litt seinare kom han med skuldinga på Origo, “den evige debatten”: Oddvar Støme er hjerneskadd, og i dag på same debattforum; etter eit innlegg frå meg: No kom sjefsklovenen på banen! Når du Kjell Svenske skal prøve å skape semje mellom partane, så må du først sjå på årsak og verknad. Og ein ting til; Du skal ikkje tåle så inderleg vel, den urett som ikkje rammer deg selv! I dette ordskiftet som har vara ved i mange år, har eg kome ut for mykje sjikanering og harde skuldingar, men aldri vorte kalla for løgnar, hjerneskada person og sjefsklovn, eller andre karakteristikkar som går på personlegdomen laus. Men slike ting har Gaup slengt om seg med i årevis, og alltid først maksimert kor fæle dei andre har vore mot han først. Eg er samd med deg om at slikt er fæle ting, men eg er overtygd om at det er tilsikta frå Gaups side, Han har ein agenda her som går ut på at dei personar som ikkje er samd i det anskuelsene han står for, skal nedkjempast med alle midler. Og då passar det hans gemytt og legningar å gripe til sverting, løgn, bakvasking og trakkasering. Og det saken i røynda gjeld, er herredøme over Land og vatn i Finnmark, rettigheitskampen som hans gruppering sjølv har starta og alt det som desse nyordningane med Urfolk169, Fefo og finnmarkseigedomen har rota fram i dagen. Berre det av vi vanlege finnmarkingar protesterer mot desse udemokratiske nyordningane, framkaller det største raseri frå Gaup og dei som soknar til den aktivistiske avkomsrelaterte grupperinga. Det er her det heile stikk. Og ingen må late seg lure til å tru noko anna!

OK, Oddvar, nå har du fått redegjort grundig for ditt syn på det problemkomplekset du har slitt med i mange år, og da regner jeg med at du i fortsettelsen holder deg til WW2-historie og andre emner som er relatert til WW2 i Finnmark, når du skriver her på FuH. Vi setter stor pris på dine beretninger fra krigens dager, men ber om forståelse for at vi ikke kan ta stilling til det andre.

Det er i orden,Aage, men ver klår over at nettopp i desse dagar har ein fokusert på det alvorlege med nettshetsing, og denne formen for raljering og mobbing av sakeslause folk vil verte gjort straffbar i framtida!

Hei,
Det var mye interessant informasjon. Takk skal dere ha!

Annonse

Nye bilder