Hvor uforberedt var vi 9.april?

Det er tittelen på et hefte som Norsk Hjemmefrontsmuseum har utgitt, en faktasamling av Gen.løytn. Rolf R Eriksen og kommentarer av Arnfinn Moland, historiker og leder for museet.
I alle år har det kommet forskjellige vinklinger og myter om hva som egentlig skjedde før og etter det tyske overfallet av Norge.
På nettsider kan en følge hissige og engasjerte debatter, desverre er svært mange innlegg preget av hvilket politisk ståsted man befinner seg i. Kanskje skal man påstå at det forteller på hvilken side debattantenes forfedre befant seg under krigen, eller gjerne etter krigen.
Husker selv barnslige diskusjoner i ungdomsskolen i Vardø hvor jeg i ettertiden har skjønt bakgrunnen for flere påstander.
I Øst Finnmark var det flere skarpe politiske fronter. Kommunistene med stor tiltro til Sovjet, vi hadde en mindre kontigent med NS medlemmer som hadde bilde av Vidkun på veggen i glass og ramme, borgelige, arbeiderbevegelsen og nøytrale. Slik det var i de fleste samfunn i Finnmark.
Tilbake til overskriften og jeg lister opp endel påstander vi har hørt og lest i alle år.
(Vi må ha i mente at historien har ikke noen eksakt facit, men tolkninger av hva som egentlig skjedde)

-Quisling forrådte Norge og gikk Tysklands ærende!
-Tysklands invasjon var forhåndsavtalt med Q og NS.
-Arbeiderpartiet la landet åpent med sitt brukne geværs politikk!
-Det ble ikke satt igang mobilisering!
-Nygårdsvold og Koth forråde Norge med sin passitivitet!
-Norge kunne lett ha kastet tyskerne på havet!
-Offisersstanden saboterte mobiliseringen!
-Svært mange avdelinger i sør overgav seg uten å ha løsnet et skudd!
-Forsvaret var livredd for at arbeideropprør og skilte tennstempler fra resten av våpnene.
-Vi hører bare om “gutta på skauen”, men innsatsen til partisanene ble glemt i det offentlige rom og ble forfulgt av norsk politi.

Slik kan man fortsette i det uendelige, det kunne vært morsomt å finne ut hva folk mener om akkurat dette temaet. Dere som er lesere av FuH er mer enn gjennomsnittlig interessert i temaet og har sikkert synspunkter. Ja, hva mener vi?

Tilbake til heftet jeg startet med. Koster noen få kroner og er verd hvert øre og kan bestilles fra hjemmefrontsmuseumet.

Vist 642 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

9.april-legenden er seiglivet; at Arbeiderpartregjeringen nærmest skulle ha lagt landet åpent for fiender. Det hadde de slett ikke!

Men hele Norge var i fredsmodus. Vi hadde unngått blodbad i 1905, samt under WW1, og var innstilt på å unngå også WW2.

Sakte men sikkert gled allikevel realitetene inn, og det hele ble et spill for i hvert fall å unngå å havne på tysk side, samtidig som man gamblet på å forholde seg så rolig som mulig.

Dette selvsagt til Nasjonal Samlings store ergrelse, og Quisling iverksatte da også sitt eget spill.

Det forhåndsbestemte, moralske og politiske norske NEI til Tyskland fikk klare konsekvenser: Kohts avvisning av Det tyske ultimatum, Elverumsfullmakten, samt Kongen og Regjeringens flukt til England.

Vi må ikke glemme senkningen av Blücher, og innsatsen til Alta Bataljon i dette bildet.
Men selv med de geografiske forhold på sin side, er det utenkelig at vesle Norge kunne ha holdt seg med et militærvesen som skulle motstå hele den tyske krigsmakt anno 1940.
Uansett regjering.

Vi kan derfor med god samvittighet ta livet av 9.april-legenden nå.

Som forsvarsvenn er dette et tema som alltid har opptatt meg.

Den manglende forsvarsevnen i 1940 gjenspeilte at mellomkrigstidens politikere hadde blitt sterkt preget av erfaringene fra 1 VK. Leveregelen ble ”Aldri mer krig”, likesom tesen etter 2 VK ble ”Aldri mer 9. april”. Uansett må Nygaardsvold-regjeringen bære sin del av ansvaret for den ulykken som rammet nasjonen ifm den tyske okkupasjonen, først og fremst ved at den i likhet med regjeringen Mowinckel i mange år hadde forsømt den norske militære nøytralitetsberedskapen med en styrt nedbygging av landets forsvarsevne. Begrunnelsen var mangelen på en tydelig trussel, nøyaktig det samme argumentet som i dag benyttes når Forsvaret skal fornyes mot 2020. Slik ble Forsvaret bygd ned materielt, personellmessig og psykologisk, samtidig som politikerne unnlot å ta inn over seg den sikkerhetspolitiske utviklingen i resten av Europa. I så henseende var Mowinckel fra Venstre og Koht, Nygaardsvold fra AP ledende i denne tankegangen som skulle få så ødeleggende virkning for forsvaret av Norge, og som medvirket til at en forvitringsprosess startet i offiserskorpset. Oberst Laake og major Ruge deltok begge i utviklingen av Forsvarsordningen av 1933, noe som betalte seg med formidable karrierehopp av en type som i praksis bare skulle være mulig i krig.

Etter krigen ble det skapt illusjoner om at Norge i 1940 hadde vært offer for et folkerettsstridig angrep av en militærmakt som var så overlegen at all motstand ville vært nytteløst uansett om Forsvaret hadde vært mobilisert eller ikke, og at de borgerlige partiene hadde vært like medansvarlige i nedbyggingen av Forsvaret som Nygaardsvold-regjeringen, og videre at det ikke hadde eksistert vilje i oppunionen til å heve den militære beredskapen. Disse usannhetene bidro til at det heller ikke ble reist riksrett mot Nygaardsvold-regjeringen.

Når det gjaldt oppfatningen av det militære vakuum definert som strategisk sensitive områder uten militær beskyttelse, var det en vesensforskjell mellom Arbeiderpartiet og Venstre på den ene siden og forsvarsledelsen med støtte fra Høyre og Bondepartiet på den andre. De førstnevnte hevdet at folkeretten og bilaterale avtaler var et tilstrekkelig vern for det nøytrale Norge. I tillegg var de overbevist om at forsvarsledelsen overvurderte den strategiske verdien av Norges territorielle områder. Forsvarsledelsen på sin side fremholdt at jo høyere prisen var ved å angripe landet, jo mindre var sjansen for at en krigførende stormakt ville være villig til å bære omkostningene. Det samme prinsippet gjelder også i dag.

Den 15. september 1947 skrev general Otto Ruge et brev til Statsminister Einar Gerhardsen med tittelen ”mitt militære testamente”. Det var særlig tre punkter i brevet hvor han bebreidet både seg selv og de regjeringer som hadde vært ansvarlig for forsvars- og sikkerhetspolitikken i trettiårene:
1. At de ikke hadde overveid muligheten for at de kunne ha tatt feil i synet på krigsfaren, men innrettet seg som om deres vurderinger var de eneste riktige.
2. At de ikke satte seg inn i nasjonens sikkerhetsspørsmål, hverken de strategiske forhold eller de krav som måtte oppstå ved ulike krigsscenarioer, eller forsvarsberedskapens virkelige status, og heller ikke grundig nok hadde vurdert hva som ville blitt krevd av tiltak, herunder kostnader og tidsperspektiv for å bringe forsvarsberedskapen opp på et akseptabelt nivå.
3. At ingen av de vekslende regjeringene hadde orientert befolkningen om resultatet av sine beslutninger og om den virkelige tilstanden på nasjonens forsvarsberedskap.

Selv om det i dag er vanskelig å spekulere i hva slags konsekvenser det ville fått dersom regjeringen hadde handlet annerledes enn det de gjorde for mer enn 70 år siden, lå ansvaret for nasjonens sikkerhet da som nå hos Statsministeren, og Johan Nygaardsvold var i høyeste grad ansvarlig for at den fatale Forsvarsordningen av 1933 (en minimumsordning for et krigsforsvar av norsk territorium) ikke ble fulgt opp, og for at nasjonens stridskrefter ikke ble satt på krigsfot allerede ved krigsutbruddet i september 1939 slik at den norske nøytraliteten kunne blitt ivaretatt ihht til internasjonale forpliktelser. Det er ennå makt i det gamle ordtaket: Ønsker du fred så forbered deg på krig.

Gjennomtenkt, godt fundamentert og svært godt skrevet, Kjell.
Vi må jo også ha i mente at det ble så tafatt og underlig mobilisering. Handlingslammede politikere, militære ledere som gav opp istedenfor å forsøke, Quislings ( og hans menns ) rolle, unnlatelsessynd osv.
Alle feil som kunne skje, skjedde.
Våpen som var demontert av frykt for at arbeiderklassen skulle få hånd om de og når så mobiliseringen endelig var et faktum, så sto soldatene igjen med ubrukelige våpen. Ikke rart at alt gikk i oppløsning i sør.
Fleischer i nord hadde bedre muligheter i og med at flere avdelinger var inne til nøytralitetsvakt like før og at tyskerne ikke kom til Troms og Finnmark i april dagene.
Vi må også huske på at AP kom til makten i 1935 og da var militæret allerede i møllposen og hadde i praksis vært der siden 1. vk.
Tyskland blitzkriget seg gjennom Europa og land som var adskillig bedre rustet militært enn Norge.
Ingen av landene som ble utsatt for Tysklands krigføring maktet å stå opp mot Wehrmacht.
Norge var et lutfattig land på den tid, hadde nok fått knekket økonomien hvis mobilisering hadde blitt resultatet i september 39.

Dette ble et sivilisert ordskifte.
Men vi må prøve å skille mellom de faktiske forhold, herunder den alminnelige tankegangen, på 1930-tallet, og den klarheten som etterpåklokskapen gir.
Husk at man i 1930-årene forberedte seg på en ny WW1!

Jeg vil sammenligne med at man under den kalde krigen forberedte seg på en ny WW2. Det var ganske rørende å være vitne til, gang på gang, at feltøvelsene på repkursene VRGRBN, drev oppholdene strid langs våre riksveier, som om FI ville komme langs veiene. “Striden” langs E6 på sørsida, for eksempel, var nesten en blåkopi av den tyske tilbaketrekningen i ’44 fra Neiden til Varangerbotn.

Jeg pleide å spøke med at vi kom til å bli skutt i rompa av en liten styrke FI som var blitt landsatt i Tana. En gang lagde jeg et lite stunt, der jeg under feltøvelsen faktisk spilte et landgangsparti som “sprengte” Tanahus, og deretter rullet opp bataljonen bakfra.

Da jeg endelig trampet inn på KO i Bugøyfjord, var BN-sjefen blitt så eitrende forbannet at han hadde avlyst min sanitetsøvelse med helikopter, som alltid pleide å være et høydepunkt for meg.

“Synd” sa jeg, “og så jeg som hadde ordnet markør med hodeskade og allting”.
“Jøss, hvem var det?” spurte NK.
“BN-sjefen”, svarte jeg, “for han trengte ikke sminke.”

Kjell virker som en svært kunnskapsrik herre og kan kunsten av å legge frem sine synspunkter.
Som vår felles venn Oddvar sa i en annen tråd så er dette temaet det helt basale spørsmålet.
For meg, i tillegg, har jeg alltid undret meg over hvorfor vi " opplever" krigen så forskjellig.
Til de gamle repøvelsene så er jeg helt enig med deg, Aage. Forrige forsvarssjef Sverre Disen skriver i sin bok at vi(Forsvaret) øvde på trefninger fra 2.vk. Klaging på at Forsvaret nedbmannes
Forklares med fornying. Heldigvis ser det ut til at det blir nye amerikanske moderne fly og ikke gammel europeisk teknologi. Norge har vel neppe så store behov for jagerbombere av dette slaget, men Nato trenger solide langtrekkende knyttnever.

Da skjønner jeg at jeg har Bengts velsignelse til å utvikle resonnementet videre.
Og da går jeg rett løs på uttrykket “amerikanske moderne fly”.

Jeg følger litt med på det som skrives i USA-pressen om F-35.
Det er mye som tyder på at flyet på den ene siden er nesten for moderne, og så kostbart at det av den grunn kanskje aldri vil komme i fullskala produksjon.
På den annen side er det allerede så umoderne at det også av den grunn neppe noensinne vil bli aktuelt å benytte i større antall.

Det har med følgende to enkle kjensgjerninger å gjøre:

1
Noen WW3 mellom to eller flere jevnbyrdige motstandere er filosofisk utelukket, da det uten tvil vil lede til Mutual Assured Destruction.

2
Lavintensitetskriger vil av folkeretts-etiske grunner neppe i mye lenger tid kunne foregå så asymmetrisk som i Gaza og Libya, der den ene parten benytter et overlegent luftvåpen til å slakte ned for fote. NATOs krigføring i Libya kan til nød forsvares med at det var forholdsvis lett å skille ut målene på bakken, som var stridsvogner, artilleri og andre militære installasjoner.

Videre:
Tilfellet Syria viser til fulle at den som vil gripe inn i en slik konkflikt, værsågod får ta seg ulempen med å delta på bakken, på lik linje med de styrkene som allerede er der. Noe vakkert syn er ikke det heller.
Men at det er farlig å delta, er selvsagt ikke noe valid argument for å starte en bombekampanje i stedet. Da får man heller la være å gripe inn.
Assad blir med rette klandret for å bruke artilleri og panser mot lett bevæpnede terrorister. Da er ikke svaret å ty til enda kraftigere våpen mot Assads side (som tross alt er regjeringen i landet!)

Og enda er jeg ikke kommet til dronene, altså de “førerløse” (førerne sitter på bakken et godt stykke unna) flyene. Sammen med cruise-missilene har de endret hele den luftstrategiske tenkingen, samtidig som historien biter seg selv i halen, ved at begge disse strengt tatt bare er en videreutvikling av Vergeltungswaffe 1.

Da begynner man å bli litt varm i trøya:)

Tanker om tiden før angrepet på Norge:
Ved unionsoppløsningen i 1905 var de norske styrkene i alarmberedskap og klar til å forsvare landets selvstendighet til tross for at svenskene sannsynligvis ville ha nådd sine krigsmål. Nettopp den militære beredskapen og styrkeoppbygging var en viktig medvirkende årsak til at unionsoppløsningen kunne skje uten at det oppsto en væpnet konflikt med Sverige. Et gammelt ordtak sier at dersom man ikke tar lærdom av historien vil den gjenta seg. I etterpåklokskapens navn kan man si at regjeringene Mowinckel og Nygaardsvold viste en bemerkelsesverdig historieløshet da de i mellomkrigsårene lot Forsvaret forfalle. Hærordningen av 1933 reduserte landforsvaret til et lavmål, og Marinens fartøyer som nesten utelukkende var sjøsatt mellom 1874 og 1918 ble ikke fornyet. Regjeringens forsvarspolitiske linje bygget på en alarmerende nedbygging av Forsvaret, og resultatene lot ikke vente på seg. Halvparten av årskullene ble ikke innkalt til verneplikt, repetisjonsøvelsene utgikk og rekruttskolene ble redusert med 50 %. På materiellsiden var situasjonen like kritisk. Ute i Europa hadde de krigførende statene erkjent at Norge ikke hadde holdt Forsvaret i orden og dermed sto svakt rustet til å gripe inn overfor nøytralitetsbrudd. Dette kan ha påskyndet Storbritannia og Tysklands forberedelser i å skaffe seg støttepunkter på strategisk viktige områder i Norge. Og begge parter strebet virkelig etter ressurser og tilgang på baseområder på norsk territorium. Så kan man spekulere i om Tyskland ville ha våget et overfall på Norge i 1940 dersom vi hadde disponert Forsvaret slik Statsminister Gunnar Knudsen etablerte det i 1914.

Kampflyanskaffelsen:
Det påligger regjeringen et tungt ansvar når strategier og forsvarskapasiteter for nasjonens fremtid skal velges, og spesielt risikabelt blir det dersom man antar at fremtidige konflikter kan komme til å ligne på de foregående. Når det skal analyseres hvilke militære kapasiteter det er behov for i fremtiden, er scenariorobust materiell et nøkkelord. Ut i fra de trusselvurderingene som er foretatt og det faktum at F-35 er et av verdens mest avanserte og kompliserte kampfly, er det ingen grunn til å tvile på at man militærfaglig sett har valgt det mest riktige alternativet for å ivareta nasjonens kommende oppgaver. Kampflyene skal ivareta norske interesser i 30-40 år fremover og med den fleksibiliteten de representerer blir de særdeles omsettelig og relevant i de fleste militære operasjoner. I tillegg besitter de det nødvendige endringspotensialet som skal til for å møte et bredest mulig scenariospekter. Avgjørelsen om å erstatte F-16 med F-35 er etter manges oppfatning en av de viktigste forsvarspolitiske beslutninger som er tatt i de senere år.

Godt underbygget resonnement, selv om altså jeg mener at det smaker litt av annodazumal (kaldkrigstida).
Bare utviklingen kan vise hva som er den rette tankegangen nå i 2012, hva som blir det virkelige scenariet. Følg med, den som er ung og sprek i dag, vil får se i morgen!

Annonse

Nye bilder