Ishavskutterene erstatter Hurtigruta på Finmarken under krigen

Magasinet for Alle nr. 46 1962

I 1936 var vi kommet så langt at det var daglig forbindelse nordover og sørover på kyststrekningen mellom Bergen og Kirke­nes. Hurtigruta var blitt den store stamåren med utallige forgreninger fra knute­punktene. Den gjorde avstandene mindre, den skapte muligheter og ga håp for frem­tiden. Men den var også blitt noe mer – noe mer enn en ferdselsåre. Det har vokst fram en romantikk omkring Hurtigruta, en eiendomsfølelse, en samhørighet og en kjærlighet som bare den forstår som har våknet i mange morgener av det brølende signalet – nordgående eller sørgående –, som har hastet til kaia for å se den legge til, som har sett de gamle travere bli borte og nye vidundere komme til – Kong Ha­rald, Vesterålen, Sanct Svithun, Polarlys, Midnattsol, Lofoten, Nordstjernen …

En dag for omkring 20 år siden ble disse båndene kuttet over. Krigen tar ikke mer hensyn til romantiske følelser enn til en landsdels livsbehov. Den 12. september 1941 ble «Richard With» senket av en ubåt utenfor Rolfsøy, en måned senere gikk «Vesterålen» ned utenfor Nuvsvåg. Fra den dagen snudde hurtigruteskipene i Tromsø. Det hjalp ikke at 50 000 mennes­ker lenger nord gikk og ventet på dem og var avhengige av dem. Krigen tok ingen hensyn.

Men forbindelsen måtte holdes oppe hvis ikke landsdelen skulle avfolkes, og det var heldigvis lett å finne fram til de rette far­kostene og folkene. De eneste som kunne løse en slik oppgave. Ishavskutterne ble satt inn. I september 1941 gikk «Skandfer» som første båt i erstatningsruten til Hammerfest, og tilfeldigvis skulle det bli «Skandfer» som fikk gå den siste turen tre år senere. Disse tre årene danner et eget kapitel i rutefarten langs kysten vår. Et kapitel breddfullt av dramatikk, slit, mannsmot, tålmodighet og sjømannskap på høy­de med våre beste tradisjoner. Det ble bare så lite påaktet – en hverdagsinnsats som druknet i alt ståket omkring heltenes hjemkomst, i seiersrusen og selvhevdelsens kaos.

Nå var det vel heller ikke så mye disse karene ventet seg. Det var bare en jobb de hadde utført mot fast hyre og krigsrisikotillegg utbetalt i nesten verdiløse sedler.

De fleste av disse båtene målte mindre enn 100 tonn, og distansen de hadde å trafikkere, tilsvarer så noenlunde kyststrek­ningen Oslo–Bergen. Men kystens store kongsvei – leia – strekker seg ikke så langt som Øst-Finnmark. Her er det ingen beskyttende barriere av holmer og øyer til å stenge storhavet ute. Her har sjøfolk i århundrer kjempet sin innbitte kamp mot de gamle fiendene – skodda, frostrøyken, kulda og stormen. Fiskebåter er drevet til havs av fralandsvinden selv når de gikk for full maskin imot, de store hurtigrute­skipene har ligget værfast og årlig er det noen som bukker under i kampen. Det er i fredstid.

Så kom krigen med sin redsel for lys. Heller ikke kystens fyr og lykter fikk lov til å brenne. Værvarslene ble borte. Mine­ne lå og drev styreløse og viljeløse til de en dag dukket opp foran en tilfeldig båtstevn. Ubåtene lurte utenfor Nordkyn. Fly­ene dukket brått opp fra havet og viste ikke sine kjennetegn på annen måte enn at de dro forbi eller begynte å skyte.

Den bakgrunnen må vi trekke opp før vi kan mane fram bildet av et lite fartøy som dyplastet av passasjerer, gods og post dunker seg fram gjennom vinterstormene for å holde ruta – for å gjøre det like bra som de store skipene de bare er en erstatning for. Og det var ikke bare på sjøen vanskelighetene tårnet seg opp. På land var det myndigheter med motstriden­de interesser, tyske trusler og norsk ufor­stand, det var oljemangel og opphopning av varer. Mer enn en gang var det nevespråket som ble tatt i bruk – enten det nå var den uforferdede Edenhart Larsson på «Morild I» som rundjulte en påtren­gende hirdmann, eller flokker av marinefolk som gikk løs på kutterskipperne for å trumfe gjennom sine private ønsker. Så var det bare for karene å bite tennene sammen og forsøke å ta igjen den halv­timen som julingen hadde sinket dem i ruta.

En av veteranene på Øst-Finnmark var «Polarfjell» som gjorde 67 ruteturer og seilte en distanse på mer enn 40 000 kvartmil uten alvorlige uhell. Men den hadde godt følge. I det farvannet hvor tyskerne hadde store tap i sine konvoier, dunket erstatningsbåtene fram og tilbake på sine ruteturer. Og på stoppestedene gikk finn­markingene og lyttet til de spinkle signa­lene på samme måte som de før hadde lyt­tet til hurtigruteskipenes dype, brummende varsler om at her kommer vi: Dronning Maud, Mira, Kong Harald, Lofoten …

Nå svingte en værslitt, dyplastet kutter rundt moloen og forkynte med stø selv­sikkerhet at her kom nordgående hurtig­rute – to lange og en kort og en lang. De store snudde i Tromsø. Her oppe var det andre navn som gjaldt: Skandfer, Polarfjell, Maiblomsten, Moder II. Blåsel, Grinnøy, Ethel May, Heimdal II …

En januardag i 1942 kom Våland til­hørende Brox i Tromsøysund ut fra Berle­våg på nordgående. Det første skuddet fra en ubåt gikk gjennom rorhuset og drepte rormannen. Ellers kom alle velberget i bå­tene og i land, men Våland sank på 5 mi­nutter. Morild I med skipper Larsson kom­mer i ruten etter Våland, den får låne liv­båtene, alle passasjerene blir utstyrt med livbelter. Så bærer det videre.

De fleste båtene var mer eller mindre i kontakt med krigshandlinger. Et fly bom­met med fire bomber på Polarfjell, Mai­blomsten fikk en matros såret av granatsplint. Morild I og Maiblomsten kom seg så vidt unna en russisk ubåt i Båtsfjorden takket være frostrøyken. Grinnøy ble både bombet og beskutt uten at noen kom til skade. Moder II ble entret av et russisk krigsskip mellom Vardø og Vadsø og fol­kene tatt ombord og ført til Russland før båten ble senket. Blant passasjerene var den nåværende fylkesmann i Finnmark, Peder Holt. Og så kom tragedien med Uløy kort tid etter. Båten gikk sin første tur i ruten og var på tilbaketur fra Vardø med 27 passasjerer og 8 manns besetning da den ble angrepet av fire fly med mitral­jøser og bomber fra lav høyde. 15 men­nesker mistet livet ved dette forliset.

Ute i havgapet var det ikke langt mel­lom hver kanonade, det hendte tyskerne kom inn med sårede gaster, flyene og alar­men var en nesten dagligdags hending. I mørke kvelder glimtet det fra de russiske batteriene på Fiskerhalvøya. To store krigs­makter tørnet oftere og oftere sammen i Varangerfjorden og på Østhavet. Men er­statningene kom og gikk med sine passa­sjerer, sitt gods og sin post. Stille og uanfektet klappet de til kaia, like fri for fak­ter kastet de loss igjen. Bare en eneste liten ekstravaganse kostet de på seg – hurtigrutas signaler. Her på finnmarks­kysten var de rutefartens storkarer. Så fikk det ikke hjelpe om de ble borte under bau­gen på de store når de møttes i Tromsø. I erstatningenes storhetstid viste de oss at også en erstatning kan være ekte tvers gjennom. Det skal være deres ettermæle.

Vist 1244 ganger. Følges av 9 personer.

Kommentarer

Jeg fant en liste over “erstatningsruta”:

MK “Skandfer”

MK “Mil 33”

MK “Maiblomsten”

MK “Vaaland”

MK “Morild I”

MK “Trygg I”

MK “Uløy”

MK “Svanhild”

MK "Juno"*

MK “Flid III”*

MK “Driveren”

MK “Polarfjell”

MK " Blåsel"

MK “Welcome”

MK “Yngvard”

MK “Grinnøy”

MK “Ethel May”

MK “Gry III”

MK “Harbakk”

MK “Brødrene Nygaard”*

MK "Nordfisk"*

MK “Heet”

MK “Åse”

MK “Heimdal II”

MK “Moder II”

MK “Angle I”

MK “Hell”

MK “Jana”

MK “Meløy”

MK “Einar II”

MK "Fiskarjenta"*

MK "Vårsild"*

MK “Drott”

MK “Nordlys III”

MK “Bilbao”

MK “Møllergutten”

MK “Havnnes”

MK “Ringøy”

MK “Hansnes”

MK “Fræmad”

MK "Karoline"*

MK “Driveren”

MK “Jana”

MK “Queen of the Fleet”?

Fra hun ble bygd i tre som byggenummer 303 i 1941 på Gravdal skipsbyggeri & trelastforretning på Sunde i Sunnhordland for rederiet Oskar Frøyland Minde, Bergen, beholdt hun hele tiden navnet Grinnøy.

Denne rederen solgte henne samme året til A/S Nordkyst (Astrup Holm), Tromsø.

En tid etter krigen gikk Grinnøy som erstatnings – hurtigrute i Finnmark.

I 1952 ble hun kjøpt for 340.000 kroner til Linesøya av Jonas Sørgård, som erstatning for sildesnurperen Linesøy som så tragisk forliste under storsildfisket på Snakken utenfor Fosnavåg. Ni mann omkom – de fleste var fra Linesøy-Stokksunds-området.

Grinnøy hadde følgende data: 100,2 fot lang 22.8 fot brei og et dyptgående på 10.5 fot. Kjenningssignalet var LKRI.

Lastekapasiteten var på 230t.dw. Framdriften ble besørget av en to-sylindret 150 hk Wickmann. Denne blir en stund etter at skuta ble overtatt av Jonas Sørgård, skiftet ut med en fire-sylindret 300 hk brukt Wickmann.

Grinnøy ble brukt til tradisjonelt sildefiske fram til 1960 – det var det siste året de deltok på storsildfisket. I mai samme år startet de med fraktfart med skuta. Da var det som regel stykkgods nordover til Nordland, Troms og Finnmark. På sørtur var det som regel dyrefôr. Dette var fiskeavfall innfrosset i rektangulær på ca.40 × 50 cm – de ble kalt for ”blækker” og var på rundt 30 kilo.

Like før jula i 1963 ankret de opp Grinnøy i Tørrvika på utsida av Linesøy.

Under arbeid med og bringe i land varer de skulle ha med seg heim til jul, skjer det en forferdelig tragedie. Småbåten går rundt og alle som havner i sjøen omkommer. De som omkommer er: skipper Arne N Sørgård, maskinist Alfred Sørgård, Karl Rinnan og Hans Hansen – alle fra Linesøya.

15 oktober i 1974 har Grinnøy fått om bord full last med dyrefôr i Kjøllefjord. Det var meget dårlig vær denne kvelden med snøtjukke. Blinken som står ytterst på moloen der hadde blitt nediset, dette gjorde at skipper Bjørn Lie Pedersen ikke kunne se noen blink. Det med det fatale resultat at Grinnøy gikk seg rett på moloen. Søkklastet som skuta var, bevirket det til at hun ble så ramponert i sammenstøtet at hun sank der.

Skipper Bjørn Lie Pedersen skadet seg stygt da han i uværet firte seg over baugen på Grinnøy og ned i steinura på moloen, for å lage bergningsvei med trossa for de øvrige tre besetningsmedlemmene om bord. Ingen av de andre kom til skade.

Ethel May
Bygget i Brixham, rigget som kutter.

Tonnasje: 51 TBR. 34 NRT.

Hoveddim: 67,8/18,5/9,1 (fot).

1893: Døpt “Ethel May” for ukjent reder, United Kingdom

1909: Innkjøpt av A/S Ethel May, Vesterøy, (Alexander Andersen), Fredrikstad. Call sign: KDRJ.

1916: Solgt til Didrik Pedersen, Vega, Mosjøen.

1919: Solgt til Johan Wilman, Trondheim.

19?: Solgt til Albert Lorentzen, Vega, Sannesjøen.

1934: Ommålt 52 TBR., 40 NRT.

1/1934: Nytt call sign. LIEC.

1939: Solgt til Otto Kjær, Tromsøysund, Tromsø.

1941: Motor innstalert: Volda Motorfabrikk, Volda, råoljemotor, ytelse 73 bhk.

1941: Ommålt 64 TBR 26 NRT.

1941: Eiet/disponert av Jørgen Jørgensen senior, og Ottar Lenvik senior. Finnsnes, fram til 1944.

31.03.1942: Innleid til erstatnings-hurtigruten på Finnmark til 22.07.1943.

1945: Solgt til Paul Strøm, Honningsvåg, Tromsø.

19?: Ny hovedmotor (bygget 1945) J. & C.G. Bolinders mek. Verkstads A/B, Stockholm, råoljemotor, ytelse 150 bhk.

1955: Solgt til Skibs-A/S Storsild (A. Kolstad, Honningsvåg), Hammerfest, omdøpt “Storhav”. (F-190-NK).

1955: Ommålt 60 TBR. 30 NRT.

1956: Ommålt: 71 TBR, 20 NRT.

1966: Solgt til Ragnar Breisnes, Larvik, Hammerfest.

2/1976: Solgt til Magnar Vevle, Isdalstø, Hammerfest.

27.11.1976: Sprang lekk og sank ved Fusa.

Fakta om MK Morild I (Den øverste båten) :
1904: Bygget med ukjent navn for ukjent eier i Hamburg.

Tonnasje: 49 tbr, 12 nrt.

Hoveddim: 76,4/19,7/7,4 fot.

1933: Solgt til Den Norske Stat v/Handelsdepartementet, Oslo. Døpt “Morild” call sign. LDBS.

1934: Skiftet call. sign. til LGVF.

194?: Solgt til A/S M/K Nordlys III, Hamnes. (Johs. H. Giæver jr.), Tromsø. Omdømt "Morild I ".

29.12.1941: Inn i erstatningshurtigruten Tromsø – Finnmark.

26.09.1943: Ut av erstatningshurtigruten.

1944: Ny motor installert; M. Haldorsen & Sønner, Rubbestadneset. Råoljemotor (Wichmann), ytelse 192 bhk. Ommålt til 84 tbr, 26 nrt.

194?: Solgt til Edenhardt Larsson, Hammerfest. (F-7-H)

1963: Ny hovedmotor; General Motors Corp., Detroit, Michigan diesel, 300 bhk.

1972: Solgt til Kristian Olsen, Ryggefjord, Hammerfest. (F-222-M)

3/1977: Sprang lekk og sank kl.01.00, 08.03.1977 utenfor Syltefjord, på reise med loddelast. Besetningen reddet av M/S “Strømsnes”.

Denne saken har en parallellpublisering på Mitt Finnmark.

Hurtigrutemuseet har også noe om dette på denne lenken.

Godt nyttår.
Angående tråden om Moder II ovenfor:

En av julegavene jeg fikk var boken “Stalins Norske Fanger” som forteller om nordmenn som ble tatt til fange av Sovjet under krigen. Moder II folkene, frontkjempere, partisaner, men også helt vilkårlige sivile nordmenn ble kidnappet. Det var russerne som ville ha nordmenn de kunne spørre ut om de tyske aktivitetene på tampen av krigen. Her er litt omtale:
“Ane Ringheim Eriksen (Spartakus 2012 kr. 349,-)
STALINS NORSKE FANGER

I løpet av andre verdenskrig ble over 200 nordmenn tatt til fange av sovjetiske styrker og tvunget til å kjempe for livet i sovjetiske tvangsarbeidsleirer. Hva hadde ført disse nordmennene til Sovjetunionen, og hvorfor ble de satt i fangenskap i et alliert land?

Ut fra tidligere utilgjengelig arkivmateriale både fra Norge og Russland, og gjennom intervjuer med gjenlevende fanger, kaster historiker Ane Ringheim Eriksen i denne boka lys over et glemt kapittel i krigshistorien."
En tragisk skjebne er den 79 årlige Ursin Olaussen fra Båtsfjord som ble kidnappet og fraktet til Murmansk, senere havnet han i en fangeleir hvor han til slutt døde sikkert forvirret, ensom og syk og langt hjemmefra.
Boken anbefales på det sterkeste.

Fra min gode nettvenn Arne Olav Wahl, kjent Båtsfjæring med sans for historie har jeg fått følgende oppgave ( han bruker av og til meg som sufflør eller hva man nu skal kalle det )å publisere følgende KrigsQuiz:
“Godt Nyttår.
Her kunne vi lage noen spørsmål og svar om Vardø og Vardø herred i krigens vold i 1944.
1). Hva het største båten registrert i Vardø i 1944?
2). Hva het største båten registrert i Vardø Herred i 1944?
3). Hvor mange båter i Vardø var rekvirert eller chartret av Wehrmacht i 1944?
4). Hvor mange båter i Vardø Herred var rekvirert eller chartret av Wehrmacht i 1944?
5). Hva het Abwehrs mann i Vardø?
6). Hva het Abwehrs sin fiskebåt registrert i Vardø?”

Husker jeg ikke feil, spm nr 5, så hadde Abwehr flere Vardøværinger i sin tjeneste i lang tid før tyskerten kom i april dagene.
Slikt var det i nesten alle større kommuner nordpå, Kilde: Hitlers Hemmelige Agenter- Tore Pryser.

For min egen del vil jeg jo tro at dette godt kan stilles også for andre havner og kommuner?
Vadsø, Kirkenes, Båtsfjord, Hammerfest. Fint å få samlet all slik info hos oss.

Fiskeflåten i Vardø by og Herred ble hardt desimert høsten 1944, noen nye kom til.
1). Størst i Vardø i 44. F-90-V = M/K Østervold. 55 fot. 60 HK Skandia. Rasmus Eriksen.
2). Størst i Vardø Herred 44. F-37-VH = M/K Frigg 49 fot. 35 HK Rapp. Jacob Eriksen
3). 18 båter var rekvirert av Wehrmacht i Vardø kommune.
4). 7 båter var rekvirert av Wehrmacht i Vardø Herred.
5). Abwehrs mann i Vardø het Christoffer O. Dahl født i Vestfold 1906.
6). Abwehrs fiskebåt F-82-V = M/K Fennia 41,5 fot. 40 HK Bolinder. C. O. Dahl.

For Kiberg vart vi fort kjente med Erstatninga. Ho kom og gjekk så regelmessig. Og for oss såg dei svære ut, for dei ankra opp like utfor hamna, der ingen hurtigrute hadde vist seg før. Ei gløgg lita tøtta i nabohuset ropte ut namna på båtene etter som dei passerte. Eg hugsar særleg det rare namnet Bilbao, men ho Ågot endra dette fort til Billo. Eg og ein kamerat leika nede i fjæra ein dag på våren 1943, og plutseleg ser vi ein bevegelse opp frå sjøen som stoppar heilt oppe på vegen i Sandsend. Vi hadde registrert at ei av dei større erstatningane låg rett utafor stranda der vi leika, i bredda med Thomasskjeret. Det viste seg at det var ein stor torpedo som strauk rett bakom Erstatninga som låg og dreide litt på seg. Heldigvis bomma dei på Erstatninga denne gongen, og det var fullt opp av kibergsfolk ombord.

Jeg er veldig interessert i bildet av Morild. Hvor er det hentet fra?

Annonse

Nye bilder