Norske soldater på etterretningsoppdrag i Finnmark, desember 1944

Det som følger er en tilnærmet avskrift av Arne Alexandersens rapport til Oberst Dahl. Rapporten vil ikke bli gjengitt ordrett. Ord og begreper som er utydelige har blitt tolket, og enkelte begreper har blitt omskrevet. Rapporten er på flere sider og vil i utgangspunktet bli gjengitt i sin helhet. Enkelte deler vil nok bli utelatt. Rapporten har ikke en ren objektiv framstilling, og den bærer preg av å være en fortelling da enkelte av beskrivelsene er ganske så maleriske.

Den 5. desember dro en gruppe menn fra Kirkenes. De hadde fått i oppdrag å utføre oppklaring langs kysten av Finnmark. Oppdraget var et fjernoppdrag, noe som betydde at de skulle dra så langt kunne inn i ukjent farvann. På grunn av oppdragets natur besto deler av gruppen av frivillige. Oppdraget ble ansett som svært risikofylt og direkte livsfarlig. De som hadde meldt seg som frivillig fikk lov til å trekke seg, etter at de fikk kjennskap til oppdragets natur. Det hele var på eget ansvar. Hva de ville få se og hvilke situasjoner som ville oppstå var ukjent. Oppdraget var også svært lite konkret, og arbeidsoppgavene var åpne.

Oppdraget kan i klartekst defineres slik: Gruppen skulle dra så langt de kunne, og ut fra egne vurderinger besette og holde et ikke angitt område. I tillegg skulle de fra sitt “område” opprette radiosamband med den oppsatte radiostasjonen i Vadsø. De skulle altså utgjøre et framskutt kommunikasjonssamband mellom de frigitte områdene og ingenmannsland i vest. Til denne oppgaven hadde de med seg div utstyr, der i blant en 50 kg tung bensinmotor.

Ingen av de som meldt seg som frivillig til oppdraget trakk seg. Patruljen besto av følgende personer: Leder fro gruppen var løytnant Henningsen, kommandosoldat Kåre Karlsen og korporal Omdahl fra kp 1. De frivillige var Reidar Amundsen, Harald Karlsen, Nils Persen, Arnt Isaksen, Viktor Trøite og Informasjonskontorist fenrik Arne Alexandersen. De var i alt 9 mann. Av våpen hadde de et tysk maskingevær, maskinpistoler og revolvere. De hadde også med et antall Hills handgranater.

Som sagt, den 5. desember kl.11.30 forlot gruppen Sandnes i Sør-Varanger. Det først stykket rundt Varangerfjorden kjørte de med bil. Målet var Vadsø. Alexandersen beskriven veistrekningen fram til deres først stopp ved Nyborg som elendig, og kjøreturen som risikofylt. De var alle klar til å hoppe av mer enn en gang under reisen når det hele så som nifsest ut. De holdt et øye med sjåføren for å se hva han gjorde. Hver gang sjåføren åpnet bildøra og kjørte med en hånd på rattet, og satte den ene foten ut døra på stiftbrettet skjønte de at de måtte holde seg klare.

Ved Nyelv var brua sprengt. Nyelv ligger på sørsiden av Varangerfjorden. Elva var heller ikke isbelagt slik at bilen kunne kjøre “tørrskodd” over. Men de valgte å ta sjansen og kjørte bilen utpå. Midt ut i elva “svømte” bilen og de kom seg ikke lengre. De ble dermed nødt til å tømme bilen for gods slik at de fikk dratt den over. Dette var starten på en kjøretur med våte bein. Inn mot Varangerboten måtte de passere enda en elv, Vesterelv. Også har var brua sprengt. Noen meter opp i elva kunne de se restene etter den minesprengte bilen til Vadsø mannen Schjetnes. Schjetne hadde noen uker tidligere forsøkt å passere elva. Han hadde kjørt i kjølvannet av en russisk bil. Russerne hadde kommet vel over, men med Schjetne hadde det ikke gått så bra. Han ble drept da han kjørte på en mine på turen over. Om bord i bilen til Vadsømannen var det også to barn. De ble sterkt skadet.

I Nyborg treffer Alexandersen på ulike skjebner

Senere på dagen var de framme på Nyborg på nordsiden av Varangerfjorden. Her skulle de komme til å oppholde seg til 7.desember. De tok de inn i et hus som var blitt rekvirert av lensmannen Pleym. Huset tilhørte en lokal nazist som var blitt satt i arrest. Da gruppen kom til huset var kona og barna enda i huset. De holdt på å bære ut sine eiendeler. Gruppa skulle bo under oppholdet på Nyborg.

Da de kom uttalte kona i huset at hun var glad for at tyskerne endelig var blitt jaget vekk. Nå ville alt bli så mye bedre. Hennes uttalelse må nok sees som et forsøk på å tilpasse seg det nye regime, ellers ville hun muligens få problemer, da hun oppholdt seg i et område der absolutt kontroll og myndighetsutøvelse ikke var tilfredsstillende. Alexandersen kommenterer videre at “kona i huset” glemt igjen et stort ku-lår da hun flyttet ut. Dette kan nok også sees på som en gest. Alexandersen tolker det som et bevis på at familien hadde hatt det bedre enn de fleste familier ved Nyborg og i Finnmark under krigen. Det kan nok stemme. Hvem vet.

Mangel på husvære som en følge av brenning og folk som forflyttet på seg gjorde pleiehjemmet i området til et valfartssted. Fordi her fikk de hjelp og pleie. Alexandersen skriver:at på pleiehjemmet ved Nyborg var det livlig trafikk. Folk kom og reiste, og belegget var jevnt. Rundt 20 og 50 personer var innom her daglig. Den store suppegryten surret dag og natt på kjøkkenet og betjeningen under søster Helgas ledelse var utrettelig i sine bestrebelser for å hjelpe så godt de kunne.

På lensmannskontoret (som antageligvis var i det rekvirerte huset) traff Alexandersen Einar Manninen. Manninen beskriver Alexandersen som en stor og sterk mann av finsk avstamning. Han snakken norsk med finsk brytning og var visstnok et godt eksempel på mange av de småbrukerne og fiskerne som hadde tilhold i området. Men Manninen hadde sine problemer å stri med. Og han framsto, i følge Alexandersen, som et såret dyr. Manninen følte han hadde sviktet da det gjaldt som mest. I den første tiden under tvangsevakueringen hadde han tatt med seg familien og flyktet til fjells. Her hadde han og familien tatt inn på hytta. En etter en stund hadde han måtte gå ned igjen til Nyborg for å hente mer ting som han hadde i huset sitt. Familien ble igjen oppe i hytta. Da han gikk tilbake og var kommet noen hundre meter fra hytta oppdaget han tyske soldater. Han sto da på den andre siden av ei elv. Her fikk han se tyske soldater trekke hans kone og han tre år gamle barn med seg. Det Manninen ikke hadde regnet med var at tyskerne skulle bruke en vei som gikk rett ved hytta. Han hadde blitt veldig i tvil hva han skulle gjøre. Skulle han løpe etter, og dele skjebne med hans kone og datter? Eller skulle han bli? Han valgte å bli. Dette plaget han. Han håpet, han hatet og han bebreidet. Hadde han gjort det som var riktig, eller hadde han sviktet? Han hadde mistet kone og barn, og han følte han hadde sviktet dem da det gjaldt som mest. I påvente av å få høre fra sin kone igjen reparerte han på huset, som var delvis ramponert av tyskerne. Han fikk hjelp av sin far. De strevde begge hardt fra morgen til kveld. Huset måtte stå klart til kona og barnet kom hjem igjen.

Hos lensmannen traff Alexandersen også Isak Maja. Han beskriver Isak som en liten og seig mann. Isak jobbet for lensmannen. Han hadde hatt egen gård i Gornitak men den var ikke mer, i følge Alexandersen. Isak kunne fortelle at under tilbaketrekningen hadde tyskerne begynte å drepe husdyr. Da de holdt på å drepe sauer hadde en person ved navn Johan Paulsen i Gornitak tatt til motmæle. Han hadde brukt en forferdelig kjeft på tyskerne. Han var så grov i språkbruken at tyskerne forsto at de ble skjelt ut og arresterte han. Ute på kvelden fikk Isak Maja besøk av en tysk soldat bevæpnet med maskinpistol. Tyskeren var der fordi Paulsen hadde klart å stikke av, og som straff skulle menn i bygda straffes. Tyskerne hente inn 5 mann i Gronitak, og brakte disse inn til arrest. De ble tatt med til den tyske leiren. Her måtte de stå ute på gårdsplassen under vakthold. Etter at de hadde stått her i bitende kulde i fire timer, fikk de gå alle sammen. Isak fortalte Alexandersen at han var forbannet over at han måttet stå ute og vente i kulden i fire timer, men samtidig var han lykkelig over at han ikke hadde blitt skutt.

Alexandersen fikk også høre om presten i Nesseby, Sverre Raddum. Han hadde ikke tyskerne klart å få med seg. Folk fortalte Alexandersen at presten var sterkt i mot tyskernes framferd, og han talt dem midt i mot. Raddum skal ha fått flere av de eldre tyskerne til å ta til tårene. Raddum hadde sagt at han ville heller la seg skyte, enn å måtte oppleve og måtte begrave sine medmennesker (sognebarn) som bukket under i snøen over Ifjordfjellet.

Alexandersen fikk et lite flatterende bilde av tyskerne under sitt opphold på Nyborg. Enkelte av tyskerne skal ha tente varme på husene med den ene hånden, mens de ga ungene sukkertøy med den andre.

Del 2 vil komme om en stund, forhåpentligvis i løpet av februar. Del 2 vil ta for seg turen til Vadsø og Båtsfjord.

Kilde: Blogg Harald Kyrre Wahl

Vist 792 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

@Harald Kyrre, nå har jeg sendt en link av denne tråden til Helge Reiss-Andersen. Han var jo aktiv på flere områder i Finnmark i denne perioden og huskes av noen av oss både fra sambands og etterretningssiden. Kanskje vi får Helge til å skrive noen ord her også – eller hvis jeg får noen kommentarer privat så skal jeg informere dere!

Jeg har lagt ut litt mer, men det tok litt tid, så jeg legger det kun ut på bloggen.
For å se det på bloggen, så er det bare å gå inn på denne linken: Blogg Harald Kyrre Wahl

For de som er interessert har jeg lagt ut del 5 og 6 av Arne Alexandersens reiseskildring inn i ingenmannsland. Den her gangen beskriver han reisen fra Båtsfjord til Nordkapp.
Blogg Harald Kyrre Wahl – Del 5 og 6

Veldig bra blogg Harald, men den kunne “lese-messig” vært skrevet i motsatt rekkefølge, del 1 øverst osv.
Bare litt konstruktiv kritikk, ellers veldig bra formidling av lokalhistorie fra krigen som jeg ikke har lest før :-)

Ja, den har blitt sånn fordi det blir lagt ut etterhvert som æ skriv, da blir rekkefølgen motsatt. Æ trur æ legg ut resten i mårra. Æ får se ka æ klare å få til. Det i så fall vil bli en betydelig del (mye tekst) :)
Æ har masse arkivmateriale liggende, og mange flere historier på lager. Det neste kan for eksempel bli tyskere som jakter på partisaner på mellom Vadsø og Vardø. Den historien er litt komisk. En mistenkt får huset blir beskutt og granater blir kastet inn. Vilt kaos :)

Det tok litt tid, men nå har jeg lagt ut nest siste del av Alexandersens reiseskildring. Den nest siste delen omhandler blant annet deres oppklaring av Honningsvåg. Teksten kan tolkes dit hen at de norske soldatene var preget av et visst overmot.

Den siste delen vil bli lagt ut i løpet av mars måned.

Topp-artig å lese litt “krigshistorie” fra Nyborg,hjembygda mi!Husker de fant beinrestene av en tysk soldat begravd bak Elverhøy(grendehuset) så sent som i 1991 under graving av telefonkabel på jordet som ligger der.

Når jeg leste dette, – interessant lesning forresten; så kom jeg på en morsom historie fra Båtsfjord da disse som var utdannet til politi i Sverige var kommet dit ca. des.-44/Jan. -45. Detaljene husker jeg ikke lenger, men det var en forsendelse med gjær til Båtsfjord som var kommet bort – gjæren ble funnet i Kongsfjord kort tid etter. Hisorien ble fortalt meg under apretiffen til et julebord i des. 1980 i Handelsdepartementet, av vedkommende som hadde vært med på etterforskningen. Når en har glemt de detaljene som var morsomme i hisorien, blir den “tørr,” men jeg synes den bør med her uansett.

Ja, eksemplet ditt viser at tilgangen på ressurser som mat og annet var svært begrenset vinteren 1944/45. Mangelen og svinn kunne få store konsekvenser for de som var avhengig av forsyningene, og at det ble satt inn ressurser for å hindre tyveri.
Jeg snakket med en som hadde vært soldat i Båtsfjord, Kjøllefjord og Kirkenes vinteren 1944/45. Han sa at han ikke var særlig imponert over enkelte av politisoldatene som kom til Finnmark. De var visst ikke helt skikket til å holde vakt over varelagre.
Angående Arne Alexandersens reise så er planen å legge ut siste del på bloggen i løpet av påska.

For en flott reiseskildring du har laget på bloggen din Harald! Man kan ane stemningen til karene såvel som hos de som de møtte på sin vei. Kort sagt veldig bra og sterkt anbefalingsverdig!

Jeg merket meg at du viste til noen stedsnavn som det hersket usikkerhet om rett og slett fordi skriften var så utydelig. Når det gjelder vestsiden av Mehamnfjorden er det jo flere muligheter ettersom det er flere fjorder. Man har jo i rekkefølge fra øst selve Mehamnfjorden, så Steinfjorden som er en sidearm til Mehamnfjorden og til slutt den større Magkeilfjorden og i alle disse bodde det folk på vestersida. Inne i Steinfjorden er det en plass som heter Kuskjellhamna. Det er ikke så langt fra Mehamn – kanskje ei nautisk mil så det ville være enkelt for tyskerne å se lys der inne. Kan dette være den Munkhamn som du med store forbehold har gjettet deg fram til? Jeg har ikke hørt om noe Munkhamn, men hvis ikke tipset mitt gjør deg klokere skal jeg ta en prat med eldre herrer her i Mehamn.
Når det gjelder den siste seilasen fra Oksefjord på Nordkyn til Nordkapp så tror jeg i motsetning til deg at de mest sannsynlig fulgte nordsiden ut av Oksefjorden. Dette på grunn av følgende forhold:
1. Du skriver i merknad 1, del 6, at det er vanskelig å tyde, sitat; “Jeg går ut fra at det skal være Kjelsnæringen. Det geografiske navnet i rapporten er vanskelig å tyde, men det er en eller annen næring. Det jeg klarte å tyde var E..fjordnæringen. Jeg tolker, som sagt, det dit hen at det er snakk om Kjelsnæringen.” Jeg tror det imidlertid er slik at Aleksandersen refererer til Engelsnæringen. Den ligger også ytterst i Oksefjorden, men på nordsiden av fjorden i motsetning til Kjelsnæringen som ligger ved søndre utløp. Ingen av disse næringene har riktignok fjord i seg, men er det din eller Aleksandersens (skrive)feil?
2. Ved å snike seg langs land på nordsiden ville fiendtlig båttrafikk fra Laksefjord raskere bli oppdaget av nordmennene. Og dette ville trolig være det naturlige ettersom de var ganske sikre på at det fantes fiendtlige båter der inne. Samtidig ville de ha bedre mulighet for å gå i ett med den særs uryddige kyststripas bakgrunn hvis det ble fare for at de ble observert. Holdet ville jo bli vesentlig lenger enn om de skulle entre Laksefjorden ved Kjelsnæringen. Men som det indikeres i teksten – livsfarlig var det uansett ettersom de ikke kunne vite noe om hvor tyskerne var.

Jeg ser fram til resten Harald! Det kan bli en like bra påskeaktivitet som denne lørdagskvelden ble.

Takk A. Bønå. Dette var bra. Jeg har forsøkt å finne de ulike stedene som blir nevnt i teksten ved hjelp av kart, men jeg har ikke funnet alle navnene på de kartene jeg har brukt. Det er fint at dere som er lokalkjente retter opp ting i teksten, slik at jeg kan rette på det.
I teksten som jeg har skrevet av Alexandersens rapport, har jeg skrevet Munk…havn. Jeg har skrevet det slik fordi det mangler en bokstav, eller et ord i teksten. Stedet skal ha ligget ligge vest for, eller vest i, Mehamnfjorden. Jeg valgte å trekke ordet sammen til Munkhavn da det ser ut til å passe. Jeg er som antydet ikke kjent i området.
Hvorfor Alexandersen har skrevet E….fjordnæringen, med fjord, vet jeg ikke. Det navnet du nevner må helt klart være det rette. Her er det greit å nevne at Alexandersen sannsynligvis ikke var fra Finnmark. Jeg tror han var fra Østlandet eller Vestlandet noe som betydde at han mest sannsynligvis var avhengig av andre for å få navnene på de ulike stedene.
Personen Arne Alexandersen ser også ut til å kunne knyttes til illegale aviser under krigen.
Etter krigen fikk han (eller en med samme navn som han) en utmerkelse for den jobben han gjorde under krigen – Liste over tildelinger av St.Olavs medalje med ekegren.

Jeg har skrevet del 8 for reiseskildringen til Arne Alexandersen. Den ligger på min blogg.

Nå har jeg også lagt ut del 9. Her får man blant annet innblikk i tyskernes herjinger i Gjesvær på Magerøya.

Jeg har nå fullført Arne Alexandersens reiseskildring. Den ble på hele 11 deler. De som er interessert kan lese hele skildringen på min blogg (haraldkyrrewahl.blogg.no). Ellers får dere ha en god sommer :)

Annonse

Nye bilder