Flukten til Sovjetunionen og den første aksjonen 1940-41

Sivile nordmenn ble brukt som levende skjold under kampene på Langbunes i oktober 1941

Natt til 9.april 1940 ble Norge angrepet av tyske styrker langs hele kysten, fra Oslo i sørøst til Narvik i nord. To måneder senere, 10.juni 1940, kapitulerte de norske styrkene og landet var fra da av okkupert av den tyske vernemakten.

Det tyske angrepet med påfølgende okkupasjonen førte til at mange flyktet fra Norge. I sørlige deler av Norge reiste flere til Sverige og Storbritannia. Helt i nord-øst, i Øst-Finnmark reiste en rekke personer fra Varangerhalvøya og til Sovjetunionen. Den første som dro, dro allerede i mai 1940, før den tyske okkupasjonen av Norge var et faktum. Andre igjen dro i august. Et større antall mennesker dro fra Kiberg i september, mens en mindre gruppe dro i november 1940. Disse flyktningene ble arrestert ved ankomst til Sovjetunionen. Etter en tid ble de frigitt. Flere av mannfolkene endte opp som russiske agenter og soldater, og mange av disse utførte oppdrag i Norge. De fikk oppdrag som spioner langs kysten eller som los på russiske ubåter. Noen utførte også oppdrag i Finland. Nordmennene ble en viktig ressurs for russerne, spesielt for den sovjetiske Nordflåten og den sovjetiske etterretningstjenesten (NVKD). De var ettertraktet fordi de hadde lokalkunnskaper, de hadde sine bekjentskaper (kontaktnett) i Norge, de kunne språket, de visste hvor det fantes gjemmesteder/tilholdssteder og de kunne bevege seg nokså fritt bak fiendens linjer.

I løpet av krigsårene skulle flere av disse operasjonene som nordmennene deltok i ende tragisk, både for de som direkte tjenestegjorde for russerne og for de sivil personene som hjalp disse radiospionene fra Sovjetunionen. Fortellingen om partisanene har blitt belyst flere ganger tidligere og har blitt beskrevet i en rekke bøker (se litteraturliste). En av de mer omtalte operasjonene er det første oppdrag som ble forsøkt gjennomført noen få måneder etter tyskernes angrepet på Sovjetunionen 22.juni 1941.

Hvorfor skrive om noe som er omtalt flere ganger tidligere?
En hendelse kan belyses fra flere sider og den blir mer utfyllende når flere kilder tas i bruk. Fortellingene om nordmennene som sloss sammen med sovjetiske soldater i Øst-Finnmark, stammer i hovedsak fra noen få personer som deltok aktivt (Ottar Larsen, Rikard Eriksen/ Lind og Osvald Harjo) og fra andre som var med og hjalp til eller som tilfeldig ble dratt inn i dette (Jørgun Sivertsen, Dagny Loe, Alfhild og Andreas Bruvoll). I tillegg til disse fortalte historiene hentet fra minnet, finnes også en rekke dokumenter liggende i militære arkiver i Norge, Russland og Tyskland. Litteraturen om den skjulte krigføringen er altså et produkt med utgangspunkt i de som deltok, de som hjalp til og diverse dokumenter fra arkivene. Altså, hvilke kilder vi bruker avgjør hvilken synsvinkel vi får på en historisk framstilling.

Hva med de som ikke aktivt deltok eller som ikke var en aktiv del av denne skjulte krigføringen, men likevel ufrivillig ble en del av dette? Bruk av andre kildler gjør det mulig å gi en ny synsvinkel. Denne framstillingen har til hensikt å belyse hvordan sivilbefolkningen kunne bli tvunget til å ta del i en krigføring som de sannsynligvis ikke var en aktiv part i. Kildene som vil bli brukt i denne framstillingen er bygget på dokumenter funnet i sivile arkiver. Kildene vil gi ny informasjon og en ny vinkling. Kildene, som her er tatt i bruk, tar i all hovedsak for seg en del av det aller første oppdraget der nordmenn og russere ble satt i land på norsk jord under 2.verdenskrig. Det vil si at ikke hele oppdraget vil bli beskrevet, men deler av det.

Men før vi går inn på det som er nytt må vi se på det store bilde, som vil forklare hendelsene og sette de i en større sammenheng. Her må det nevnes at den opprinnelige planen var å kun gi en framstilling av hendelsene i Langbunes, men på grunn av kilder knyttet til flukten/ forsvinningene fra Kiberg som også gir ny informasjon, vil det også bli redegjort for flukten/ forsvinningene. Framstillingen vil derfor starte med å redegjøre for de som dro til Sovjetunionen høsten 1940.

Hvem flyktet fra Varangerhalvøya til Sovjetunionen?
Som sagt, fra mai til og med november 1940 var det flere personer som forlot Varanger-halvøya til fordel for det kommunistiske Sovjetunionen. Flere av de som dro var ikke ukjent med dette landet i øst og styresettet som ble praktisert der, da de hadde vært på reisefot i dette området flere ganger tidligere. Byen Vardø og tettstedet Kiberg var steder der personer kunne kontakte folk og få skyss over til Sovjetisk side. De som utførte slik skyss kunne motta god betaling. Dette blir beskrevet i boken til Morten Jentoft «Mennesker ved en grense». Heller ikke sosialistiske ideer og kontakten med Bolsjeviker var noe nytt i Øst-Finnmark. Den gamle pomorhandelen hadde gjort det mulig for nordmenn å ha utstrakt kontakt med russerne, noe som også førte til at politiske ideer ble utvekslet over grensen (Norge-Finland-Sovjetunionen). I august 1921 skrev sognepresten i Vardøprestesognsembete sitt avslutningsskrift. Her beklaget han seg over det moralske forfallet i Vardø herred og Vardø by. Han viste blant annet til Bolsjevismen (den russiske kommunismen) som hadde fått grobunn i området. Han skriver: Den bolsjevikiske tankegang har i de senere år funnet en gunstig jordbunn her. Tiltrekningen mot kommunismen kom nok som et resultat av fattigdommen, det harde livet og manglende forutsigbarheten i forhold til inntektene. Dette gjorte, som sagt, at mange i Øst-Finnmark ble tiltrukket den Leninistiske tolkningen av sosialismen utover 1920 og 1930-tallet. Ønsket å gjøre seg uavhengig av de som satt med pengemakten, av de som kontrollerte fiskeoppkjøpet og av andre som de følte gjorde livet vanskelig for dem. De ønsket en stat der arbeiderne selv satt med makten slik at de fikk kontroll over sin egen hverdag.

Den første som dro
Den første som dro over til Sovjetunionen fra Varangerhalvøya var Alf Guttorm Mikkelsen. A. G. Mikkelsen var født 23.februar 1896 i Komagvær i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Jentoft beskriver han som kommunist og løsarbeider. Politiet, som først ser ut til å ha fått interesse for saken ut på høsten 1940, undersøke forsvinningen for å få klarhet over hva som hadde skjedd. En av de som ble forhørt og som hadde opplysninger av interesse var Hjalmar Salmila. Han kunne opplyse at Mikkelsen hadde dratt 6. eller 8.mai. Hjalmar Salmila, som var rundt 30 år i 1940, kunne også fortelle at Mikkelsen hadde planlagt flukten og at han var godt forberedt på å dra. Hjalmar visste dette fordi han skulle opprinnelig være med Alf G. Mikkelsen over til Sovjetunionen, men han hadde ombestemt seg. Salmila ble igjen i Kiberg. Det blir også opplyst at Mikkelsen hadde ønsket å dra til Sovjetunionen fordi han ikke følte seg trygg i Norge. Noe som kan sees i sammenheng med det tyske angrepet i april 1940.

Alf Guttorm reiste alene til Russland i en treroms færing. Han hadde lastet om bord alle sine eiendeler og tok disse med seg til Sovjetunionen. Senhøsten 1940 anså politiet Mikkelsens reise som en isolert hendelse. De skrev da at forsvinningen ikke kunnen sees i sammenheng med de andre forsvinningene. Politiet skriver videre at de hadde fått opplysninger om at A. G. Mikkelsen hadde fått seg arbeid som sjåfør i Vaidalathi. Hvem som hadde gitt dem disse opplysningene sier rapportene ingenting om. Dette var sannsynligvis kun rykter som gikk på bygda i Kiberg. A. G. Mikkelsens virkelige skjebne skulle ikke bli kjent før mange år senere. Sannheten var mer tragisk enn ryktene om hans sosiale opprykk på rangstigen fra løsarbeider til sjåfør. Det første tegnet på hva som hadde skjedd med A. G. Mikkelsen fikk hans sam-bygdinger ved en tilfeldighet. Otto Larsen forteller si sin bok Jeg var sovjet-spion at han slapp ut av fengslet i Murmansk i slutten av november 1940, mot at han påtok seg oppdrag for den sovjetiske etterretningstjenesten. Her ble han med i en liten gruppe agenter bestående av sin egen bror Olaf Larsen og sambygdingen Åge Halvari. Halvari hadde fått med seg sitt trekk-spillet over til Russland og ville ha det tilbake da han nå var blitt en fri mann. Men trekkspillet han fikk var feil trekkspill. Otto Larsen forteller at det var noe kjent med trekkspillet Halvari fikk. Han kjente det igjen, og identifiserte det som Alf G. Mikkelsens trekkspill. Det var til og med merket med ALF. Otto skriver at slik forsto han at Alf G. Mikkelsen hadde kommet seg velberget over til Sovjet. Det Otto Larsen og hans sambygdinger ikke fikk vite, var at Mikkelsen var blitt arrestert i Russland den 17.mai 1940. Den 19.august samme år ble han dømt til åtte års fengsel. Den første tiden satt Alf G. Mikkelsen i Butyrka-fengslet i Moskva før han ble overført til en leir i nærheten av Kirovks på Kolahalv-øya. Her døde han av sykdom 11.januar 1941. Han hadde fått leddgikt og betennelse i hjerteposen.

Den andre forsvinningen
I august 1940 økte trykket mot kommunistene i Norge, også mot kommunistene i Øst-Finnmark. Kommunisten Gotfred Hølvold skal ha blitt arrestert natt til 1.august og fått huset ransaket. Han skal også ha blitt tatt til forhør. Han ble sluppet fri etter noen timer. Medlemmene av det kommunistiske partiet i Finnmark skal innenfor det samme tidsrom (i begynnelsen av august) ha hatt et møte på Jakobsnes i Sør-Varanger. Man kan ikke se bort at den nye situasjonen ble diskutert her. Den 11.august fikk ordføreren og kommunisten Alfred Halvari, som bodde i Kiberg, besøk av politiet og tyske soldater. Også han skal ha fått huset ransaket med påfølgende forhør. Andre som fikk lignende besøk var Emil Isaksen og Sandra Johansen. Den 16.august ble NKPs partikontor i Oslo stengt av okkupasjonsmyndighetene. Dette og mer til var nok med på å gjøre NKP-medlemmenes bevisst på hva som muligens kom til å skje i tiden framover. Dette var nok utslagsgivende for mange, og flere valgte dermed å forlate sine hjem. Kjell Fjørtoft skriver i sin bok Lille-Moskva at kommunistene begynte å frykte at de snart ville bli utsatt for masse arrestasjoner på grunn av sine kommunistiske sympatier. Han skriver også at tyskerne økte kontrollen med båttrafikken langs kysten, høsten 1940. Fiskerne i Vardø og Kiberg kunne bli utsatt for forhørslignende tilstander når de kom fra fiskefeltene, verst var det i Vardø by. Her kan man tenke seg at frykten og kontrollen var størst fra og med september og utover, da tyskerne var blitt bevisst forsvinningene som hadde skjedd høsten 1940. Rune Rautio skriver i sin artikkel i Varanger årbok 1994 at Tyske SS-soldater ble forlagt i Vardø by i september måned. De hadde til oppgave å overvåke kysttrafikken og havna. Alle skip som anløp Vardø by skulle bli kontrollert. Last, personalia og radiorom ble sjekket. Radiorommet skulle være forseglet. I begynnelsen av oktober 1940 kom SS-soldatene til Kiberg. Her tok de inn på bedehuset og skolen i Kiberg. Det er mulig dette ble gjort da det norske vaktholdet langs kysten ikke var tilfredsstillende. Norsk vaktholdet ble opprettet på Kibergsneset allerede i februar 1940. Det ble gjort som en del av nøytralitetsforsvaret. Kjøpmannen Johan Abrahamsen skal ha hatt ansvaret for organiseringen. Fjørtoft (1983) skriver at som en del av avtalen mellom norske og tyske myndigheter angående grensevakter i Finnmark ble det opprettet poster med væpnede vakter i Makkaur, Kiberg og Ekkerøy. Avtalen ble inngått av fylkesmann Gabrielsen, Forsvarets overkommando og de tyske styrkene i Norge den 12.juni 1940. De norske vaktene skulle holde øye med kysten og varsle fra om mistenkelig fartøy som seilte langs kysten. Dette kan sees på som en videreføring av det vaktholdet som ble etablert under nøytralitetstiden. Det var blant annet disse som skulle ha varslet fra hvis de hadde sett fiskebåtene som dro mot Russland. Men som sagt, ordningen ser ikke ut til å ha fungert, og de ble dermed byttet ut. Fjørtoft skriver: De første dagene av november måned byttes de siste norske grensevaktene ut med tyske soldater.

De neste som dro fra Varangerhalvøya, etter Mikkelsens forsvinning i mai, var Ivar Eriksen (f. 17.fabruar 1919), Gunnar Søderstrøm (f. 30.april 1917) og Bjarne Arnfinn Nilsen (f. 3.oktober 1914). De dro natt til 13.august med motorkutteren ROGNAN F-120 V.H.

Ivar Eriksen var ugift, fisker og hadde vokst opp i et kommunistisk miljø ifølge politiet. Ivar Eriksen mottok ikke forsorgsunderstøte og ble ansett for å være en kar som gjorde opp for seg. Gunnar Søderstrøm fikk samme omtale som Ivar Eriksen. Bjarne Nilsen derimot, som også var fisker og ugift, var ikke kommunist. Bjarne Nilsen blir beskrevet som en person som lett lot seg overtale og en som ikke hadde noen utpregede holdninger, hverken i den eller annen retning. Politiet mistenkte Bjarne for å ha blitt overtalt av sin far, Hilmar Nilsen, og sin bror Oskar Nilsen til å bli med på forsvinningen. Både hans far og bror bodde i Kiberg, og de blir begge karakterisert som utpregede kommunister. Bjarne Nilsens far (Hilmar Nilsen), som var en mann i midten av 50 årene, tatt i forhør hos politiet. Her ble han spurt om hva han visste om sønnen. Hvor var han og hvorfor hadde han dratt? Hadde de dratt på fiske? Hilmar Nilsen kunne ikke med sikkerhet si om sønnen hadde tatt med seg fiskeredskaper. Det han kunne fortelle var at sønnen hadde reist med de andre for å sette line like utenfor Kiberg. De skulle deretter gå på sørsia (strekningen Kirkenes – Grense Jakobselv) for å bedrive kveitefiske der. Her skulle de også benytte anledningen til å ta seg en «ferie». De skulle bo hos en Ole Fagerli i Kirkenes. Hilmar opplyste videre at sønnen hadde tatt med seg alle sine personlige eiendeler, men at han hadde glemt å ta med seg sine lette sko. De hadde også tatt med seg proviant for en uke. Politiet kontaktet Ole Fagerli, men han hadde ikke hatt dem på besøk.

Båten de hadde dratt med var motorkutteren ROGNAN. Den tilhørte en Gothard Eriksen. Han var ikke i slekt med Ivar Eriksen. Gothard var ifølge politiet en utpreget kommunist. Gothard var ikke fisker og brukte derfor heller ikke båten til vanlig. Politiet mente at Gothard hadde lånt bort båten til de tre med viten og vilje for at de skulle forsvinne med den, og slik at han kunne få utbetalt forsikringspenger på båten. Båten blir beskrevet som gammel og dårlig vedlikeholdt.

Hva skjedde så med disse tre Russlandsfarerne? I følge Morten Jentoft ble de tre arrestert ganske så raskt etter at de hadde krysset den russiske grensen.

Også i Sør-Varanger begynte flere sentrale kommunistmedlemmer å dra over grensen. Den 24.august forlot familien Gotfred og Hildur Hølvold Sør-Varanger og Kirkenes til fordel for Sovjetunionen. Andre som ble med var Gunnar Berg og kona. Oscar Nystrøm dro også. De ble fraktet til Vaidaguba i Russland av Aksel Fagervik og Harry Jensen med motorkutteren GUDVAR. I følge Jentoft var ikke flukten i Sør-Varanger organisert i den grad den var det på Varangerhalvøya.

Den tredje forsvinningen
Den tredje gruppen som flyktet og som er nevnt i politiets rapporter, er ikke omtalt i litteraturen. Jentoft refererer kun til navnene i samband med en rekke andre navn. I følge politiet hadde ytterligere tre personer forsvunnet. Politiet antok at de hadde dratt i slutten av august. Det var Ingvald Andreas Mikkelsen (f. 13.oktober i 1908). Det var Reidar Mathias Mikkelsen (f. 15.juni 1915) og det var Erling Thorleif Mikkelsen (f. 13.februar 1917). De var alle tre født i Komagvær. De var fiskere av yrke og hadde sin faste bopel i Komagvær. Politiet hadde svært lite informasjon om saken. På et tidlig tidspunkt i etterforskningen hadde de fått informasjon om at de ettersøkte visstnok oppholdt seg i Sør-Varanger eller muligens et annet sted. Men den 15.november var de nesten sikker på at de mest sannsynligvis hadde dratt til Russland. De hadde forsvunnet med motorkutteren SKREIEN F-117 V.H.

Den fjerde forsvinningen
Den 30.august forsvant motorkutteren PRØVEN F-42 V.H fra Kiberg. De som var om bord var Oskar Olsen, Håkon Halvari, Oskar Johan Johansen og Leonard Viulf Jensen.

Motorkutteren PRØVEN blir beskrevet som et godt fartøy med ny motor. Eieren og kaptein på båten var opprinnelig Ingvald Kristiansen fra Kiberg. Men Ingvald Kristiansen hadde vært borte fra Kiberg en stund. Han hadde ikke vært i bygda siden han han var blitt innkalt til militærtjeneste. Hvilken militærtjeneste det siktes til her er ikke utdypet i politirapporten, men det er sannsynligvis mobiliseringen under den tyske invasjonen i aprildagene 1940 de viser til. I Ingvald Kristiansen fravær var det Oskar Olsen som disponerte båten. Han brukte båten til fiske.

Den 29.august hadde Oskar Olsen planer om å dra ut på fiske. For å sikre seg at han og mannskapet fikk omsatt fisken tok han kontakt med fiskekjøper Abrahamsen i Kiberg. Til Abrahamsen fortalte Oskar Olsen at han hadde tenkt å dra ut på fiske da han hadde en kasse sild til overs. De skulle fiske med line og silda skulle brukes som agn. Han spurte Abrahamsen om han ville kjøpe fangsten hvis de dro ut på havet. Abrahamsen svarte bekreftende på spørsmålet, han ønsket å kjøpe fangsten. Oskar Olsen fortalte da Abrahamsen at han skulle gjøre klar lina for å sette den dagen etter. De skulle dra og fisket på Sørsia (Kirkenes – Grense Jakobselv).

Været skal ikke ha vært det aller beste den 30.august, men ved tretiden på ettermiddagen gjorde karene seg klare for å dra. De hadde spist mat og kledde på seg sine arbeidsklær. Det de tok med seg i tillegg til fiskeutstyret var litt proviant – brød, margarin og kaffe. Slik sett var det ingenting som tydet på at de skulle eller hadde planer om å rømme bygda. De tok kun med seg det som var vanlige å ta med seg når man skulle ut på fiske. Ved firetiden var de klare for å dra, men da hadde vinden økt i styrke. Viden var blitt så sterk at de endret sine planer. De bestemte seg for å sette line utenfor Kiberg, det var nok tryggest. Men slik gikk det ikke. På vei ut fra moloen ble de praiet av en godsbåt som lå utenfor Kiberg. De ble spurt om de var villig til å slepe to prammer for godsbåten. Prammene var lastet med material til Varangerhalvøya Kraftselskap. Karene sa seg villig til dette. Ut på kvelden var de var ferdig med å arbeidet. Vinden hadde da løyet så pass at de kunne dra ut på fiske, men nå i forhold til den opprinnelige planen, dvs. mot Sørsia. Dette var det siste gang innbyggerne i Kiberg så båten PRØVEN og mannskapet.

Hvem var så disse personene som forsvant 30.august?
Oskar Olsen (f. 17.august 1897, i Kiberg) var ugift, men hadde inn til nylig (før forsvinningen) vært samboer med Ragna Pedersen fra Alta. De hadde tre barn sammen. Det var Olaug 13 år, Tormod 10 år og Reidar 6 år. Ragna var ofte syk og trengte nok dermed en del hjelp. Hennes mor, Rikke – 79 år, hadde derfor kommet til Kiberg for å hjelpe til i huset. Rikke hadde kommet til Kiberg 1.august 1939. Oskars samboer, Ragna, døde 20 juli. 1940. Oskar Olsen var ikke politisk aktiv. Han hadde heller ikke vist noen interesse for politikk. I følge de opplysningene politiet hadde fått hadde han ikke deltatt på politiske møter eller valg. Den økonomiske situasjon var heller ikke så bra for familien Olsen. Derfor var han og familien til tider avhengig av forsorgsunderstøttelse. Når han hadde arbeid var han fisker. I følge hans «svigermor» brukte O. Olsen å delta på fisket «på Russland» og hadde god kjennskap til havområdene der.

Oskar Johan Johansen (f. 23.arpil 1912, Borg i Lofoten) var ugift, men han var samboer med Agnes Grøver. De hadde tre barn i lag. Det var Odd 5 år, Karin 3 år og Kurt Aage 1 år. O. Johansen jobbet som fisker når han hadde arbeid. Han hadde ikke god økonomi og var avhengig av forsorgstøtte. O. Johansen var interessert i politikk. Han var ikke kommunist, men han sympatiserte med kommunistene.

Leonard Viulf Jensen (f. 15.november 1912, i Kiberg) var fisker og ugift. Han blir beskrevet som lite arbeidsvillig og lat. Han hadde ingen interesse i politikk. Det han hadde av interesse var tobakk, ifølge politiets rapport.

Håkon Halvari (f. 9.juni 1905, i Kiberg) var gift med Gudrun Halvari (f. 20.september 1907, i Kiberg). Gudrun framstår som politisk aktiv. Hun deltok i alle fall i betydelig grad i offentlig arbeid, mer enn det som var vanlig for kvinner den gang. Hun hadde flere kommunale verv. Hun var medlem av arbeidsnemnda, forsyningsnemnda og hun var varamann i fattigstyre. Til daglig var hun husmor. Hennes pikenavn var Larsen. Håkon og Gudrun hadde tre barn. Det var Åse Gudrun (f. 1928), Rigmor Susanne (f. 1933) og Karen Inger (f.1937). Håkon var fisker av yrke. Håkon blir beskrevet som en person som alltid hadde vært kommunistisk innstilt. Han ble også sett på som en luring. Hva som blir lagt i begrepet luring blir det ikke redegjort for i rapporten. Det er mulig at politiet hadde mistanke om at han hadde lurt de andre med på noe som de ikke visste konsekvensene av.

Hva fortalte så de som satt igjen hjemme?
Rikke, moren til Oskar Olsens avdøde samboer – Ragna Perdersen, fortalte til politiet at Oskar var en bra mann som skaffet alt de trengte til huset. Rikke var overbevist om at Oskar ikke hadde dratt til Russland, i alle fall ikke av fri vilje. Hun mente bestemt at han ikke hadde noe lyst til å bosette seg der, da han han kjente til forholdene Sovjetunionen så alt for godt. Hvis han hadde hatt planer om å dra til Russland ville han ha fortalt det til henne, mente hun. Han hadde aldri snakket til henne om å dra til Russland, og han var alltid vært åpen for henne hvilke planer han hadde for fremtiden og om sitt arbeid. Dessuten var han for glad i sine barn til å levne dem igjen Kiberg. Han hadde heller ikke tatt med seg noen av sine eiendeler utover de arbeidsklærne han hadde på seg.

Oskar Johan Johansens samboer, Agnes Grøver var overbevist om at Oskar J. J. ikke hadde dratt til Russland, i alle fall ikke frivillig. Oskar J. J. hadde fortalt henne at han skulle ut på fiske den dagen han forsvant. Han hadde ikke tatt med seg mer enn det som var vanlig for en slik tur. Han hadde kun reist i sine arbeidsklær. Alle hans personlige eiendeler var igjen hjemme i Kiberg. Til og med hans nye dress hang igjen i skapet. Dessuten ville han ikke ha forlatt sine barn. Hun og Oskar hadde heller ikke kranglet eller noe som kunne ha gjort at han ville forlate henne og barna i sinne. Altså, det var ingenting som tydet på at han hadde forsvunnet av fri vilje.

Leonard Viulf Jensen, som blir beskrevet som lat, trodde man heller ikke ville ha dratt til Russland frivillig. I rapporten står det at [Viulf] neppe [hadde] noe interesse av å reise til Russland [for å] bli satt i arbeid der.

Den eneste som så ut til å ha hatt en dragning mot Russland av de fire om bord i båten var Håkon Halvari.

Hva skjedde så med mannskapet om bord i motorkutteren PRØVEN? De dro på fiske i øst, og mest sannsynligvis ganske nært Russergrensen. Fisketuren endte med at de ble arrestert av russerne for å krysse grensen og for ulovlig fiske på russisk side. Hvordan det kan ha skjedd med et så erfarent mannskap? Været blir omtalt som ruskete, noe som kan ha gjort ferden uoversiktlig. Det kan også hende at Håkon Halvari var så «lur» som politiet mistenkte han for å være. De andre ser ikke ut til å ha hatt interesse av å dra til Russland da de ikke hadde den samme ideologiske overbevisningen som Halvari. Dette er selvsagt kun spekulasjoner. Sannheten er nok heller den at de feilberegnet. De hadde alle for mye å tape ved å dra til Russland uten sine familier og eiendeler som de måtte ha levnet igjen hjemme. I Hans Kristian Eriksens bok Partisanenes død blir det hevdet at båten PRØVEN ble arrestert på utsiden av den Sovjetiske grensen, og ikke innenfor som russerne hevdet. Leonard Viulf Jensen skal ha fortalt: [Vi] hadde antagelig vært innenfor grensen, for mens vi lå og sov, ble vi tatt av russerne og brakt inn til Vaida Guba. [Vi] ble internert i to dager, og [satt] deretter arrestert i tre måneder under stadige forhør, [noe som] skyldtes frykt for at vi var spioner som var sendt til Russland av tyskere.

Den femte, sjette og syvende forsvinningen vil bli lagt til senere. Det samme gjelder sivilpersoners opplevelser av aksjonen på Langbunes 1941.

Vist 487 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Det er lagt ut mer på min blogg: Blogg Harald

Harald Kyrre! Med desse nøyaktige og minutiøse referata frå hendingane rundt og med partisanane har du gjort eit framifrå skriftleg arbeid. Eg har ikkje sett slike nøyaktige referat tidlegare. Heller ikkje av Hans Kristian Eriksen. Desse referata kastar på mange måtar eit skarpare lys over alle desse spennande hendingane frå 1940. Ikkje minst er desse tinga viktige for dei komande slekter. Her får dei eksakt kunnskap frå ei tid som i dag ligg meir enn 75 år attende. Merkeleg at ikkje ein historisk interessert person har kasta seg over dette stoffet som masteroppgåve? Dette stoffet er etter mi meining den mest spennande beretning vi har i Noreg frå siste krigen. Og at ikkje norske filmskaparaR ENNO IKKJE HAR FÅTT AUGA OPP FOR DETTE STOFFET, ER BERRE UFORSTÅELEG. Takk for ditt gode arbeid og din interesse for dette stoffet!

Jeg er enig med deg Oddvar Støme. Kiberg, Kyststrekningen langs Finnmark, Varangerhalvøya og Sør-Varanger har en svært spennende krigshistorie som burde ha vært gjenskapt i en spillefilm.
Jeg har en del materiale om krigshandlingene fra Øst-Finnmark liggende, men motivasjon for å skrive det har ikke vært det beste.

Her er en interessant blogg Oddvar Støme:

http://raanett.no/?side=artikkel&tittel=Partisanenes-innsats-i-Troms-og-Finnmark-under-den-andre-verdenskrig

Det er Andreas Raaum som står bak denne.
Han skriver blant annet:

Landgangen i Langbunes av Andreas Raaum
Etter krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjet ønsket Stalin en militær operasjon Finnmark for å lette trykket på de sovjetiske styrkene på nordfronten. Planen ble drøftet med britene og de allierte, men etter nederlaget på kontinentet året før så de seg ikke i stand til å delta. Likevel bestemte russerne seg for aksjon. Etableringen av tyske støttepunkt i Finnmark var ennå ikke kommet så langt at det umuliggjorde en landgangsoperasjon, mente russerne.
I første omgang skulle det sendes en fortropp til Varangerhalvøya for å rekognosere. De skulle også etablere kontakt med sivile for å skaffe opplysninger om tysk styrke og aktivitet i de aktuelle områdene. De norske deltakerne ble rekruttert fra dem som hadde meldt seg til tjeneste for å kjempe mot tyskerne og som var blitt sendt til opplæring i Lavna. Opprinnelig var det meningen at ekspedisjonen skulle bestå av 7 russere og 7 nordmenn, altså 14, men tallet ble redusert til 13 da Frans Juoperi fra Kiberg ble sjuk straks før avreise og innlagt på sjukehus i Murmansk. De som deltok fra norsk side var Gunnar Berg fra Vardø, Håkon Halvari og Hilmar Heikkilæ fra Kiberg, Richard Johansen fra Sør-Varanger, Ingvald Mikkelsen fra Komagvær og Ragnvald Mikkelsen fra Kramvik. De fleste var ca 30 år, Ragnvald Mikkelsen yngst med sine 20 år. Russiske offiserer ledet ekspedisjonen, men blant de russiske deltakerne var to norskrussere, brødrene Håkon og Kåre ølen fra Tsypnavalok på Fiskerhalvøya. De snakket utmerket norsk, på en dialekt som kunne minne om tromsøværingenes.
Om kvelden den 15. september 1941 ble gruppa satt i land fra ubåten “M-173” ytterst ute på Langbunes, mellom Kramvik og Komagvær. Selve ilandsettingen ble foretatt med gummibåt, og foregikk uten uhell av noe slag. I tillegg til våpen, ammunisjon og to radiosendere, hadde ekspedisjonen med seg mat og forsyninger for 14 dager. Rikard Lind var russernes kontaktmann i området, men han var ikke varslet om når landingen skulle finne sted. Dette var typisk for russerne under hele krigen. De unnlot – av sikkerhetsmessige grunner å å oppgi eksakt tid i forbindelse med landing fra sjø eller luft. Rikard Lind hadde nok sine anelser, og noen dager etter landsettingen i Langbunes dro han og Ingolf Eriksen oppover Komagværdalen med ulovlige våpen i ryggsekken, men med fiskeutstyr som kamuflasje.
I Kirunjænkæ møtte de soldatene som lå i Frostbu, en hytta som var brukt av slåttefolk om sommeren og jegere om høsten og vinteren. Den russiske sjefen orienterte om oppgaven som besto i oppklaring og forberedelse til landgang. Etter dette dro soldatene opp til Bjørneskarhytta som ligger på vestsiden av Komagværelva ca 25 km frå sjøen. Det ble holdt jevnlige møter oppe i dalen, og alt fungerte som det skulle.
Den 7. oktober gikk Lind og Eriksen opp til nytt møte med gruppa. De traff fire
mann i Frostbu, den russiske sjefen og hans nestkommanderende samt Håkon ølen og Håkon Halvari. Resten av gruppa var oppe i Bjørneskaret. De fire som var kommet til Frostbu kvelden før, fortalte ikke at de om natta hadde hatt besøk av en som ikke var blant de informerte. Derimot ble det studert kart, og diskutert om hvilke opplysninger som trengtes. De to russiske offiserene merket seg mulige landgangsområder, og ville ha greie på veier og kaier i fiskeværene med tanke på senere bruk.
Men dette pågikk, meldte vakten om folk i nærheten. Det ble raskt fastslått at det var tyskere, og at gruppa nærmest var omringet. Det ble beordret klargjøring av pakning og ladning av våpen med tanke på å skyte seg gjennom. På dette tidspunkt var de nærmeste tyske soldatene ca 100 unna. Det førte skuddet ble løsnet fra et skar på nordsiden av gammen og slo i bakken ved siden av gruppa. Etter dette ble det startet det som på militært fagspråk kalles “ild og bevegelse”. For å komme ut av ringen som tyskerne hadde lagt rundt hytta, måtte gruppa over en åpen myr. Her ble Håkon ølen truffet i beinet nedenfor kneet, og det var umulig å få ølen med seg slik situasjonen var. Han fikk to ekstra håndgranater av Halvari som selv måtte komme seg ut. ølen lå igjen – med de to håndgranatene pluss to han hadde hatt fra før samt en pistol..
Før utbruddet startet, var det gjort avtale om å møtes ved Bjørneskarhytta, og den enkelte måtte regne med selv å finne veien dit. Lind og Halvari holdt sammen og kom ut av området via en trang dal og tok stilling på en kolle. Herfra så de at tyskerne nærmet seg for å ta ølen til fange. Men de så også at øien løftet pistolen til hodet og falt sammen. Etter at Håkon øien var død, forlot de området og bega seg mot Bjørneskaret.
Oppe på Ryggefjellet traff de Ingolf Eriksen, og da ble Lind og Eriksen orientert om hva som hadde skjedd på Frostbu natta før. Ifølge Halvari var planen at de først skulle møte Alfred Mathisen og deretter Lind på hytta. Men da de kom fram til Frostbu, fant de ikke bare Mathisen, men også en som ikke hørte til kontaktnettet. Dette skapte problemer. Var det ikke sikrest at mannen ble likvidert? Hva med å holde han som fange? De valgte å la han gå, men først etter at han hadde skrevet under på at han ikke ville røpe noe av det han hadde hørt eller sett.
Verken dette eller trusler om straff forhindret at tyskerne ble orientert. Alfred Mathisen som noe senere på natta tok seg tilbake til Kiberg, ble arrestert hjemme i senga av lensmannen og tysk politi. Først etter måneder med avhør og tortur tilsto han å ha hatt kontakt med russerne. Han påtok seg all skyld for å spare andre impliserte. Han ble dømt til døden, som den første fra Varangerhalvøya under okkupasjonen, og henrettet den 23. juni 1942 etter nesten et år i tysk fangenskap.
Etter at gruppa, minus Håkon øien, var samlet i Bjørneskaret, bestemte man seg for å flytte til en hytte bak Skipskjølen som kraftlaget hadde satt opp i 30-åra en gang. En tremannsgruppe lokaliserte hytta, Kjølbu etter store anstrengelser. Snøen lå dyp i fjellet, og gruppa hadde ikke vinter – og skiutstyr. Ragnvald Mikkelsen ble igjen i hytta, mens Lind og den russiske sjefen dro tilbake for å hente resten av gruppa. Tilbaketuren til Kjølbu ble et mareritt. Vinden økte til kuling fra nord med snøfokk. Men med Rikard Lind som kjentmann greide man også den turen.
Over radio tok gruppa nå kontakt med Murmansk, og avtalte slipp av mat og forsyninger dagen etter. To fly passerte slippstedet som avtalt, men uten at noe slipp ble registrert. Det var den 10. oktober, og vinteren var kommet for fullt. (En del av slippet ble funnet av Rikard Lind flere år etter krigen i en liten dal flere kilometer fra slippstedet.) Med full vinter og mangel på forsyninger og utstyr var det ingen ting man kunne gjøre – annet enn å forsøke å komme seg tilbake til Murmansk. De laget seg provisoriske ski av plankene i den gamle hestestallen ved Kjølbu, og la i vei mot Langbunes, 35 km unna, en marsj som ble beregnet til ca 20 timer. Før de dro, ble det. avtalt med Murmansk at de skulle bli hentet på Langbunes 17. oktober kl. 24.00. Og en time før dette – klokka 23.00 – sto gruppa på berget der ubåten skulle plukke dem opp. Ingen ubåt kom, og etter 4 timers venting tok de inn i et forlatt hus ca 1 km fra odden. De var dødstrette og uten mat, men fant til alt hell ett kilo sukker som de blandet ut i vann. Dette ga nye krefter og nytt mot. De holdt seg i ro om dagen, og ventet bare på at det skulle bli natt. Da ville ubåten komme og hente dem.. Men det ble en ny natt med sult, frysing og forgjeves venting.
Matmangelen var nå prekær. Det ble derfor bestemt at Ingvald Mikkelsen og Richard Johansen skulle gå til Komagvær etter mat, mens Lind, Halvari og Ragnvald Mikkelsen skulle gå til Kiberg for å skaffe båt. Tidlig om morgenen den 20. kom Mikkelsen og Johansen tilbake fra Komagvær med kjøtt og poteter. De tre som skulle til Kiberg, hadde tatt kontakt med Albert Mikkelsen, bror til Ragnvald, i Kramvik. Han advarte dem på det mest bestemte mot å dra til Kiberg, og lovet selv å undersøke mulighetene for å skaffe båt. De fire ble sittende å snakke utover natta, så lenge at de ikke kunne bruke mørket til å komme seg tilbake til Langbunes. I dagslys var det altfor farlig å bevege seg ute, og de tre ble plassert under golvet i huset på Kramvik.
Samme dagen, den 20. om formiddagen, kom Erling Malin til huset på Langbunes hvor resten av soldatene oppholdt seg, elleve i tallet på det tidspunkt. Malin ba dem forlate huset og dra til en hule som lå på nordvestsiden av veien mellom Vardø og Vadsø. Men de måtte vente til det begynte å mørkne. De tre under golvet i Kramvik lå også og ventet på mørket så de kunne ta seg tilbake til Langbunes…
Der ute. hadde imidlertid situasjonen endret seg radikalt etter at Malin hadde forlatt dem., Det dukket opp flere tyskere, og snart var gruppa på Langbunes omringet. Det kom til skuddveksling, og to russere, en av dem var gruppas sjef, og en nordmann, Gunnar Berg fra Vardø, ble skutt. Hva med de øvrige? Hilmar Heikkilæ hadde forlatt Langbunes under skytingen, og tatt seg inn til Kiberg. Her ble han tatt hånd om av kjenninger, og oppholdt seg der til det verste oppstyret hadde lagt seg. Deretter dro han over til Persfjord, og sluttet seg til fire andre som var kommet dit direkte fra Langbunes. Det var nemlig slik at Richard Johansen og tre russere hadde skutt seg ut av huset på Langbunes. De hadde med seg en radiosender, og av Lind hadde Johansen både fått kart og instrukser for det tilfellet at gruppa ble splittet opp. De fire la kursen mot Persfjord hvor de tok kontakt med Gudvar Olsen. Etter en tid fikk de selskap av Heikkilæ, og alle fem ble deretter hentet av ubåt til Murmansk.
Ingolf Eriksen hadde blitt alene igjen i huset på Langbunes da de andre dro. Han plasserte seg opp under taket, og unngikk skuddsalvene som tyskerne sendte gjennom veggene. Da tyskerne hadde trukket seg tilbake, tok han kontakt med familien Malin på Grunnes, og ble tatt vel vare på. Igjen var lykken på hans side, for bare kort før han kom til Grunnes, hadde tyskerne vært der på husundersøkelse uten å finne noe. Senere ble han flyttet til Kramvik – og gjemt under golvet i huset til Albert Mikkelsen.
Da Ingolf kom, var det allerede blitt flere enn de opprinnelige tre. De siste to av den gjenværende gruppa på Langbunes hadde også unnsluppet i løpet av kampene der ute. Det var Kåre øien og Ingvald Mikkelsen, og de rømte til Kramvik. Der hadde man registrert skyting ute på Langbunes, og de tre under golvet fikk beskjed om å holde seg der. Senere på kvelden ble det mye tramping på golvet over dem, plankene som dekket gjemmestedet revet opp, og to mann dumpet ned til dem. Det var Kåre og Ingvald. Nå var de fem. Med Ingolf Eriksen ble det til slutt seks.
Fra Kramvik rømte de til Fiskerhalvøya og Sovjet. De hadde blitt enige med Albert Mikkelsen om å bruke Jakob Mikkelsens nordlandsbåt til overfarten. 600 kroner ble betalt for segl og båt, en symbolsk sum. Utpå kvelden den 21. oktober dro de. Erling Malin og broren Einar så dem vel av gårde. Vinden var spak og det var natt uten måne. Ute på Storskjæret tok de ombord stein som ballast før de satte kursen mot øst. Kursen ble holdt ved hjelp av et lommekompass og lyset fra Hornøy fyr.. Etter en stund begynte det å blåse svakt fra østlig og det betød i verste fall at de ville få motvind over Varanger orden. Men omtrent midtfjords kom vinden med full tyngde, og da fra nord. Den økte til kuling samtidig som det begynte å snø. Det ble ikke lenger mulig å bruke Hornøya. som referanse, og man ble helt avhengig av lommekompasset – og av Håkon Halvari som satt med styrvollen. Det var han som hadde mest erfaring fra slike forhold. Sjøen tok til å grave seg opp, og selv i mørket så den hvite bremmen når bårene brøt rundt dem. Halsekaren foran masta kontrollerte forover, og ropte ut når det var fare på ferde. Det var ikke råd å se noe, men de h ø r t e når brottene brøt. De hadde satt kurs mot Vaidaguba som var det nærmeste stedet på Fiskerhalvøya, men også et av de vanskeligste landingsstedene i uvær. Det var en kyst med urent hav og sterk strøm utenfor de stevnet mot. De kom fram til Fiskerhalvøya idet det sparsomme dagslyset var i ferd med å bryte gjennom. Det siste stykket syntes’ farligst, men det var bare å la det stå til. Takket være godt sjømannskap og ikke så lite hell la de seks personene til kai ca klokka åtte om morgenen den 23. oktober. Det var etter en seilas på elleve timer i uvær over åpent hav i en åpen nordlandsbåt… I sannhet en bragd det står respekt av!

Annonse

Nye bilder