Det var ikke alle som flyktet frivillig til Russland 25.september 1940

Den sjette forsvinningen
Natt til 25.september forsvant det 35 personer fra Kiberg. Det var 22 voksne og 13 barn fordelt på tre båter som dro over til Sovjetunionen. Båtene som ble brukt under flukten var motorkutteren NORDHEIM F-18 V.H (48 fot). Den tilhørte Thorleif Utne fra Kiberg. Det var m/k FREMAD F-28 V.H (48 fot), som tilhørte Franz Heikkilæ og det var m/k NORDLYS F-53 (40 fot) som tilhørte Alb. Moe A/S. Jentoft skriver at handelsmannen Ivar Moe hadde finansiert båten, men at Alfred Halvari sto som eier og kaptein på båten.

Båtene som ble brukt hadde økonomiske forpliktelser knyttet til seg. Motorkutteren NORDHEIM hadde en kommunegaranti på 8 200,- kroner i Fiskeribanken. M/k FREMAD var pantsatt for et kriselån på 700,- hos Norges Bank avdeling Vardø, og hos Fiskeribanken for 1 800,-. NORDLYS mente politiet muligens var pantsatt for lån i Vadsø sparebank.

De som dro var:
I. Johan Alfred Halvari født 30. juli 1890 i Bugøynes i Sør-Varanger. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere offisielle verv i Vardø herred. Han var ordfører i Vardø herred. Han var medlem av helserådet og varamann i skolestyret i herredet. J. A. Halvari dro til Russland sammen med sin hustru Signe Halvari og deres tre mindreårige barn. Barna var Odd Gunnar, Irene og Edith. Alle barna er født i Kiberg. Signe Halvari var født på Ekkerøy i Nord-Varanger den 19. september 1893. Hun var husmor og hennes pikenavn var Johansen. Av kommunale verv var hun varamann i skolestyret.

II. Hilmar Heikkilæ født 17. desember 1906 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Gudrun Heikkilæ og deres 3 mindreårige barn. Det var Hulda, Palmer og Svein. De var alle født i Kiberg. Gudrun Heikkilæ var født 31. oktober 1909 i Kiberg. Hennes pikenavn var Kolstrøm. Hennes daglige virke var husmor.

III. Frantz Ludvik Hekkilæ født 2. mai 1905 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og han hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Halfrid Johanne Heikkilæ og deres to mindreårige barn. Barna var Kitty og Lars Kristian. De var begge født i Kiberg. Halfrid J. Heikkilæ var født 19. september 1905 i Sandmo i Salten. Hennes pikenavn var Sandmo. Hennes daglige virke var husmor.

IV. Rolf Søderstrøm født 29. mars 1912 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Elvida Søderstrøm og deres to mindreårige barn. Barna var Frithjof [sic] og Anny. Begge var født i Kiberg. Elvida Søderstrøm var født 27. september 1907 i Loppa. Hennes pikenavn var Olsen og hennes daglige virke var husmor.

V. Gudrun Halvari reiste til Russland sammen med sine tre mindreårige barn. Barna var Aase Gudrun, Rigmor Susanne og Karen Inger. Alle barna var født i Kiberg. Gudrun Halvari var født 20. september 1907 i Kiberg. Hun hadde flere kommunale verv. Hun var medlem av arbeidsnemnda og forsyningsnemnda og hun var varamann i fattigstyret. Hennes daglige virke var husmor og hennes pikenavn var Larsen. Hun var gift med Håkon Halvari som forsvant på havet 30.august. Han var mistenkt for å ha dratt til Russland.

VI. Aage Bernhart Halvari var født 21. februar 1895 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Olga Lorense Halvari. Olga. L. Halvari var født 12. oktober 1895 i Ekkerøy i Nord-Varanger. Hennes daglige virke var husmor. Hennes pikenavn var Kristiansen.

VII. Karl Oskar Karila var født 1. april 1901 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere kommunale verv. Han var medlem av herredsstyret og varamann til formannskapet, medlem av ligningsnemnda, varamann til kassanemnda og medlem av arbeidsnemnda. Han dro til Russland sammen med sin hustru Josefine Lovise Karila. Josefine L. Karila var født 10. november 1882 i Kiberg i Vardø herred. Hennes daglige virke var husmor. Hennes pikenavn var Olbeksen.

VIII. Henrik Johansen var født 22. november 1905 i Kjelvik. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin kone Hildur Johansen. Hildur Johansen var født 5. februar 1898 i Sandmo i Salten. Hennes daglige virke var husmor og hennes pikenavn var Sandmo.

IX. Otto Marenius Larsen var født 27. juli 1912 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg.

X. Thorleif Utne var født 8. mars 1906 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere kommunale verv i Vardø herred. Han var varamann til herredsstyret, medlem av havnestyret og varamann til kassanemnda.

XI. Harald Utne var født 23. mars 1911 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

XII. Leif Falck Utne var født 22. juli 1923 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

XIII. Birgitte Albertine Utne var født 18. mars 1880 i Kramvik i Vardø herred. Hun var enke og hennes pike navn var Olsen. Hennes faste bopel er ikke oppgitt.

XIV. Arnulf Andreas Kristiansen var født 24. september 1920 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin fastebopel i Indre-Kiberg/Kiberg.

XV. Frantz Oskar Jouppari, født 13. mars 1902 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg.

Hvorvidt forsvinningen 25.september var godt planlagt eller ikke ser det ut til å være litt uenighet om i litteraturen. Otto Larsen skriver i sin bok at [..] ingenting var særlig godt forberedt. Sant å si var det hele temmelig løst fra begynnelsen av, hvem det egentlig var som tok initiativet vet jeg ikke. Mens Kjell Fjørtoft skriver at Overfarten var nøye planlagt.

Det Otto Larsen sannsynligvis sier er at ikke alle var inkludert i planleggingen helt fra begynnelsen av. Det kan også tolkes slik at det hele har startet med løst snakk før det utviklet seg til noe mer alvorlig og gikk over til handling. Sønn av Hilmar Heikkilæ, Svein Heikkilæ, ble intervjuet av sitt barnebarn for Bladet Vesterålen i 2011. Han fortalte da: Det startet da tyskerne kom til Kiberg høsten 1940. Det første jeg husker var de svarte bilene de kom med. Plutselig var det tyskere overalt. - En gjeng med familiefolk fra bygda begynte å ha hemmelig møter. De var hos oss en gang. De snakket om at de skulle flykte til Russland med familiene sine. Om opptakten forteller Otto Larsen at han fortalte sin søster Gudrun Halvari, som var gift med Håkon Halvari som forsvant på havet 30.august, at han tenkte på å dra til Sovjetunionen. Hun ytret da ønske om å få være med. Hun var overbevist om at hennes mann befant seg i Sovjetunionen. Fra løst snakk skulle det hele utvikle seg i raskt tempo. I følge O. Larsen skulle det kun gå noen dager fra han hadde nevnt det ovenfor sin søster til det var bestemt at de skulle reise. Det hele gikk ifølge han raskt for seg. Ut fra politiets oppsum-mering av passasjerlisten kan vi også se at Otto Larsens søster, Gudrun Halvari, ikke bare var husmor. Hun hadde flere kommunale verv, noe som kan tydet på at hun var en driftig kvinne som sannsynligvis kunne få ting gjort hvis hun gikk inn for det. Kanskje var hun en av drivkreftene bak det hele. Jentoft skriver at Alfred Halvari var en viktig drivkraft for flukten. Politiet drar den samme konklusjonen i sine rapporter. De ser på han som hovedmannen for rømningen. De skriver om Halvari: Denne mannen var ordfører i Kiberg, og det er lite sannsynlig at han har begitt seg med hele sin familie og alle sine eiendeler til Russland, uten på forhånd å ha undersøkt hvorledes forholdene lå an der, selv om han utvilsomt hadde gode grunner for å forlate landet. De mente at Halvari hadde planlagt det hele og at han hadde kontakter i Russland. Familiene i Kiberg visste at det var flere som allerede hadde dratt, så det hele var ikke tatt ut av løse luften.

Men det var ikke alt som gikk på skinner. Det var ikke alle som ønsket å være med, ifølge politiets rapporter. Politiet karakteriserer alle de som dro som utpregede kommunister, med ett unntak, Frantz Heikkilæ. Frantz Heikkilæ var, ifølge politiets rapport, en bra og rolig mann som holdt seg mest mulig borte fra sin kommunistiske familie. Hans bror Hilmar framstår som Frantz rake motsetning ifølge politiets personkarakterstikk. Frantz deltok heller ikke på kommunistiske møter. Hans kone, Halfrid Johanne Heikkilæ, var en rolig og arbeidsom kvinne. Men hun lot seg påvirke av sin søster, Hildur Johansen, som hadde gitt henne sympatier til kommunismen. Personer som politiet hadde snakket med i Kiberg mente at alle hadde reist frivillig, med unntak av Frantz Heikkilæ. Han (sitat:) satt relativt godt i det, og [det var] etter folks mening absolutt ingen grunn til at han skulle forlate Kiberg. Hva de la i dette kan være så mangt. Det kan være mulig at han hadde ordnet seg godt økonomisk, og at han dermed ikke hadde noe å tjene på å dra til Russland.

Politiet mente det var flere grunner til at han ikke hadde reist frivillig. En som var mannskap om bord i båten sammen med Frantz og Hilmar Heikkilæ, hadde fortalt en bekjent om hva som hadde skjedde om bord i båten den dagen Frantz og de andre dro til Russland. Mens de var ut på havet hadde denne personen overhørt Frantz og Hilmar snakke sammen i styrhuset på fiskebåten. Hilmar hadde sagt til sin bror Frantz at han måtte gjøre seg klar for å dra til Russland. Frantz hadde svart at Hilmar måtte holde opp med det tullet. Han sa videre at han var lei gnålet til Hilmar og hans kone om å reise til Russland. Hva de snakket om videre hadde ikke mannskapet fått med seg da resten av samtalen mellom de to brødrene fortsatte på finsk.

En ytterligere indikator på at Frantz ikke dro frivillig, ifølge politiet, var fisket. Hvorfor dro Frantz ute på fiske den samme dagen som de skulle flykte. Var det en avledningsmanøver av hans bror? Før flukten hadde Frantz, broren og en person til vært ute på havet og fisket. De hadde fått store mengder fisk. De hadde fått ca.1 200 kg fisk. De kom inn til Kiberg med fangsten rundt 8-9 tiden på kvelden, dvs. 3-5 timer før de dro mot Russland. Politiet tolket det slik at dette tydet på at Frantz ikke hadde planer om å dra til Russland. Han hadde ikke vært med på å pakke, og han hadde heller ikke vært med på forberedelsene med å føre ting om bord i båtene. Det hele var en gåte for politiet. De mente at Frantz rett og slett var blitt truet til å bli med, da de så det som mulig at hans bror sannsynligvis, ifølge politiet, ville ta båten og seile til Russland sammen med de andre med eller uten Frantz Heikkilæ.

Otto Larsen skriver om Frantz Heikkilæs deltakelse: Et par dager senere ble det i all hast bestemt at vi skulle reise. Det gikk temmelig fort for seg. Frantz Heikkila som førte den ene av fiskebåtene, bestemte seg i siste liten. Han kom rett fra fiske og fikk ikke engang tid til å slenge fisken på land – fikk bare om bord kona og ungene og et par karer til og dro avgårde sammen med oss. Sett ut fra den overstående informasjonen, sammen med det Otto Larsen skrev i 1954, så må det sees som klart at Frantz Heikkilæ ikke hadde til hensikt å rømme, men måtte bestemme seg for å være med der og da. Man skal heller ikke se bort fra at han var blitt ført bak lyset.

Hvordan mente politiet at flukten 25.september organisert?
Politiet mente at flukten 25.spetember måtte sees i samband med noen av de som hadde dratt tidligere. De utelukket at Alf Guttorm Mikkelsens forsvinning 6.-8.mai kunne knyttes til det som skjedde natt til 25.september. De anså heller ikke forsvinningen den 30.august som en del av denne flukten, alt tydet på det. Men de mistenkte at de som forsvant 30.august hadde kommet seg til Russland, og at Håkon Halvari hadde fått gitt beskjed til sin kone, Gudrun, at hun måtte komme. Fordi, de så det ellers som lite sannsynlig at hun hadde dratt til Russland sammen med sine tre barn, uten at hun hadde god grunn til det. Men deres teori skurret litt. Hvorfor var ikke familiene til de andre mennene som forsvant 30.august blitt med? Hverken familiene til Oskar Olsen eller Oskar Johansen var blitt med den 25.september. Politiet konkluderte med at alle mennene var blitt arrestert i Russland, men at Håkon Halvari måtte ha blitt sluppet fri på grunn av sinn innsats for kommunismen i Norge. Således må det ha vært mulig, ifølge politiet, for Håkon Halvari å kontakte sin kone, mente de.

Heller ikke de som dro 15.september blir sett i samband med flukten 25.september. Politiet mistenkte at de som dro 13.august for å være knyttet til de som dro 25.september. De hadde en mistanke om at de utgjorde en «speidertropp» som skulle undersøke forholdene i Russland. De skulle gi tilbakemelding til de andre slik at de kunne komme etter. Politiet mente at båtene ble gjort klar på havne før avreise og ventet kun på signal fra de som hadde dratt 13.august. Varslet hadde, ifølge deres etterretning, kommet 23.september. Da skal Rolf Søderstrøm ha sagt noe som tydet på at det hadde vært kontakt mellom de som dro 13.august og kommunistene i Kiberg. Søderstrøm skal ha sagt til Hilmar Nilsen at han skulle hilse fra hans sønn, Bjarne Nilsen, og si at hans sønn arbeidet med tømmerhogst på grensen i Russland, sammen med de andre som hadde dratt den 13.august. Han hadde også sagt at de hadde det godt i Russland.

Hadde politiet rett i sine antakelser? Hvis man skal tro Otto Larsens framstilling, så ser det ikke ut til at politiet hadde rett i sine påstander om at dette var en planlagt flukt som kunne settes i samband med de som dro 13.august. I følge Otto Larsens framstilling framstår det hele som noe som ble tatt på «sparket», og noe som mange hadde gått og tenkt på. Det kan se ut til at mange gikk og tenkte på det samme, og det hele bare utviklet seg derfra i Kiberg. De som dro var jo nære bekjente og flere var i slekt, så det er ikke så usannsynlig. Men det betyr ikke at man kan utelukke politiets vurderinger.
Hvordan kom de seg ut av havna usett? Som skrevet tidligere var det opprettet en norsk vaktpost på Kibergsneset. Denne hadde til oppgave å holde oppsikt med kysten og registrere skipstrafikken. Otto Larsen skriver om flukten: Det var ved midnattstider vi reiste fra Kiberg, natt til 24.septmber. Det var tett skodde, men ellers stilt og fint på sjøen. Alt gikk som det skulle. - Om bord hos meg hadde jeg fem barn – de satt musestille, sa ikke et ord. Det var sant å si verre med de voksne, i alle fall hørte jeg siden en nordmann som holdt til i en vakthytte oppe i fjellet, hadde hørt stemmer og skjønt hva det var som foregikk. [Han] lot være å rapportere det. Men han tok en sjanse – da alle tre motorene startet på en gang, durte det formelig i fjellene, en kunne høre bråket flere kilometer unna. Fjørtoft skriver at det til vanlig var tre vakter som holdt øye med havna i Kiberg fra vakthuset. Men på grunn av tåke var to av vaktene permittert. Svein Heikkilæ, som var seks år da det skjedde i 1940 forteller at kun en av båtene hadde i gang motoren da de forlot havna i Kiberg. Den slepte de to andre for at tyskerne ikke skulle høre det. Sannheten er vel heller den at det ikke var tyske soldater fast stasjonert i Kiberg i september 1940. Angående båtene med slepetau, så forteller Otto Larsen: Skodden var tett, og verre ble den. For ikke å komme fra hverandre ble vi utpå natta nødt til å sette tau mellom båtene.

De som forsvant 25.september dro inn på russisk side av Fiskerhalvøya, til Zipnavalok. Her ble de beordret i land av russiske soldater og forhørt. Deretter gikk turen til Murmansk. Her ble kvinner og barn ble skilt fra mennene. Mennene ble sendt i varetekt i fengsel, mens kvinner og barn ble sendt til en leir.

Vist 447 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

Kjempebra, Harald!!

Bare et spørsmål: Jeg har forstått det slik at kysten inn mot Tsyp-Navolok er svært uren. De som førte disse fluktsjarkene må vel ha vært der mange ganger før, slik at de kjente farvannet godt nok til å føle det sikkert å føre en båt med både egen familie og venner i havn der?

Ja, de hadde vært der mange ganger før. De var en del på kysten både som fiskere og med person frakt (litt taxibåt). Det var visst vanlig, i alle fall for enkelte fiskere, å påta seg oppdrag med å fraktet folk over til Russland i sine båter.
De drev også aktivt med fiske i området. Finske fiskere hadde avtale med Russland om å få fiske på russisk side. De norske båtene gjorde seg også bruk av denne muligheten, ved å utgi seg for å være finske fiskere. Hvis det kom russiske vaktbåter, så såg de disse på lang avstand og stakk av mot Norge/Finland slik at de ikke ble tatt. Alfred Halvari, som hadde slekt på den finske siden (Petsamo eller der omkring) skal ei stund ha hatt finskregistrert båt, så han bevegde seg ganske så fritt på 1930-tallet.

Annonse

Nye bilder