Bombing av Ingøy radio 6.juni 1940

Torsdag 6.juni hadde det snart vært krig i Norge i to måneder. På ettermiddagen klokken 16.00 mottok radiostasjonen på Ingøy melding fra telegrafen i Hammerfest. Hammerfest meldte at det var blitt observert et fly over Lillefjord, og at flyet hadde kurs ut mot havet og i retning Ingøy. Ingøy radio ble bedt om å være på vakt og å holde utkikk etter flyet. Vakt-havende ekspeditør, fru Aslaug Ellefsen, kontaktet straks utkikksposten på vakthaugen og varslet om observasjonen. Hun ringte deretter flyvarslingsposten på Fruholmen. Hverken flyvarslingsposten på Fruholmen eller de på vakthaugen hadde sett noe til flyet. Varslingsposten på Fruholmen lå på øya Fruholmen som er en mindre øy som ligger ut i havet like vest for Ingøy, cirka 6 km i luftlinje vest for radioen på Gåsnes.

Meldingen om et ukjent fly i området førte til at det ble slått alarm og at det ble holdt skarp utkikk, men det var ikke lett. Skylaget lå tett i øst. Kun etter kort tid fikk utkikksposten på vakthaugen øye på flyet. De kunne se det gjennom en revne i skylaget. Flyet som var et stort firemotors fly som kom rett mot dem fra østlig retning. Flyet var ganske nært og det hadde kurs mot radiostasjonen på Gåsnes. De ikke kunne se kjenningsmerkene til flyet før det gjorde en sving innover mot øya. Nå kunne de se at flyet hadde tyske kjennemerkene. Vaktposten hev seg straks på telefon og varslet radiostasjonen på Gåsnes. Hvilket flytype var det de så? Flyet de fikk øye på var mest sannsynligvis av samme type fly som ble brukt da tyskerne bombet i Øst-Finnmark.

De som ønsker å lese hele teksten kan gå inn min blogg – haraldkyrrewahl.blogg.no.
Bombingen av Ingøy radio – del 1.
Bombingen av Ingøy radio – del 2.

Vist 530 ganger. Følges av 3 personer.

Kommentarer

Det tyske bombeflyet det her visest til, var truleg ein stor Heinkel bomber. Desse flya såg eg i aksjon over Kirkenes i 1943-44. Kvar formiddag kunne eg observere frå Jakobsnes-sida at 6 store Heinkel-bombarar gjekk opp frå Høybuktmoen og sette kursen mot Murmansk. Nokre timar seinare såg eg at dei kom att og inn for landing. Det var ofte fly over Kirkenes i desse dagar, men desse flya var særs store, gjekk på same stødige kursen kvar gong og dei var alltid 6 i talet. Undr krigen var vi gutungar vare på flytypane, og serleg var vi vare på lyden frå flya. For gjennom lyden kunne vi avgjere på god avstand om det var russiske eller tyske fly som nærma seg. Dei tyske flya, både messersmithane og heinkelane hadde hard og høg motorlyd, medan dei russiske hadde melodisk og songaktig lyd. Seinare har eg lese at dei russiske oftast var utstyrte med amerikanske sterlingmotorar. Nyttårsnatta 1943 såg eg den mest fantastiske nyttårsilluminasjon eit menneske nokon gong kan få sjå. Det var storåtak på Kirkenes gjennom heile natta, og ved sidan av all skytinga med sporlys,bombe-og granatnedslag, lysande fallskjermar i hundretal så stod nærast konstant på dei kraftige tyske lyskastarane som gjennom søkte luftrommet over Kirkenes. Og etter ei stund så gjekk fleire skip i luften, og det største av dei vart råka i ammunisjonsromet. Det tok til å sprute ut granatar og lysande prosjektiler frå skipet som så sette kursen inn forbi Jakobsnes og opp mot Elvenes. Eg som stod i orkesterplass på Jakobsnes, skjøna kva dei hadde i tankane på skipet. Dei ville gå skipet på land! Men før dei nådde Elvenes så eksploderte all ammunisjonen om bord og skipet vart sett på grunn midt mellom Svartaksla og Elvenes og der la det seg på sida på grunt vatn. Her vart det liggjade i fleire år etter krigen.

Hei Oddvar.
Det er interessant og god framstilling du gir fra krigens dager.
Angående hvilken flytype som angrep Ingøy, så har jeg har forstått det slik at Heinkel var fly med 2 motorer. Det flyet som angrep Ingøy skal ha hatt fire motorer. Focke Wulf Condor hadde fire motorer, så jeg tror at det var en slik flytype.

Har du fått lest hele teksten? Hele teksten blir tilgjengelig hvis man trykker på de linkene jeg har lagt ut. Hvis du ikke har fått lest hele teksten, så legger jeg ut fortsettelsen på den overstående teksten her. Jeg har ikke tatt med de bildene og litt annen informasjon som ligger bloggsidene.

Resten av teksten:

I Øst-Finnmark brukte tyskerne Focke Wulf Fw 200 Condor til å angripe og bombe radiostasjoner og trelageret i Sør-Varanger i mai og juni 1940.

Vakthavende, Aslaug Ellefsen, tok imot oppringningen fra vakthaugen. Her fikk hun beskjed om at et tysk fly nærmet seg Ingøy radio og at de som oppholdt seg på stasjonsområdet måtte søke dekning straks. De som var på radiostasjonen var, foruten Aslaug Ellefsen, fru Mina Bathen, frøken Kaspara Falch, frøken Else Mortensen, sydame frøken Ragnhild Mortensen, hushjelpen fru Selma Pedersen, telegrafreservene Roald Aronsen og Johan Riesto, telegrafekspeditør Ulv Skjeldfjord og Else Skifjeld. Telegrafbestyreren var ikke tilstede på radiostasjonen. Han var på tjenestereise. Vakthavende ringte personalboligene. Her ble telefon besvart av telegrafbestyrerens kone. Hun fortalte at hun hadde observert flyet og hun sto på spranget til å søkt tilflukt i kjelleren. Største delen av personalet befant seg i og ved funksjonærhuset. Enkelte var blitt oppmerksom på flyet og hadde begynt å trekke ned i kjelleren.

Mens dette pågikk kom flyet inn fra øst og fløy innover Ingøya og radiostasjonen. Innover øya dreide flyet og gjorde en sving før det returnerte tilbake mot radiostasjonen. Vakthavende og telegrafbestyrerens kone hadde ennå ikke søkt tilflukt da flyet nærmet seg. De sprang rundt for å sikre seg at alle var blitt varslet slik at de kunne søke skjul. Flyet hadde stor hastighet og kom raskt tilbake mot stasjonen. Ved stasjonen slapp flyet den første av noe som skulle bli flere ladninger. I følge rapporten skal det ha sluppet 3-4 bomber i første last. Til alles hell bommet tyskerne. Bombene gikk i bakken og eksploderte et stykke syd for stasjonen, uten å gjøre skade. Klokken var da blitt 16.14. Ellefsen og telegrafbestyrerens kone sprang til funksjonærboligen og ned i tilfluktsrommet. Det som ble brukt som tilfluktsrom var et rom som lå midt i kjelleren på funksjonærboligen. Dette rommet var innredet da man mente at dette rommet ville gi best mulig dekning i tilfelle angrep.

Vel nede i kjelleren husket Vakthavende Ellefsen at det var noe hun hadde glemt. Hun sprang da opp igjen og ut i det fri for å løpe tilbake til radiostasjonen. Hun hadde glemt å skru av hovedbryteren til strømnettet. Telegrafbestyrere hadde gitt klare instrukser om at hovedbryteren skulle slås av hvis radiostasjonen ble utsatt for flyangrep. Hun løp bort til hovedbryteren på sikringstavla inne på stasjonen og slo den av før hun løp tilbake til tilfluktsrommet.

Da Ellefsen kom tilbake hadde alle kommet seg ned i kjelleren. I tilfluktsrommet var fru M. Bathen, frøken K. Falch, frøken E. Mortensen, frøken R. Mortensen, fru S. Pedersen og R. Aronsen. I bestyrerens matbod som lå i naborommet holdt U. Skjelfjord, E. Skifjeld og J. Riesto seg skjult.

Etter kort tid var flyet tilbake og slapp nye bomber. To av bombene gikk gjennom taket i funksjonærboligens sydlige fløy. Den tredje bomben stusset bakken foran funksjonærboligens sydlige del, før bomben gikk som et prosjektil gjennom kjøkkenvinduet til bestyrerleiligheten i funksjonærboligen. Man antar at alle tre bombene gikk gjennom gulvene i huset før de eksploderte under første etasje – kjelleren. I den sydlige fløyen var ikke kjelleren innredet som i den andre delen. Muren som bar huset mellom den uinnredete kjelleren og tilfluktsrommet besto av en mur bestående av svære gråsteiner. Mellom denne muren og tilfluktsrommet var det det to mursteinsvegger som var laget av helstein med mur og puss. I det bombene gikk av sto Telegrafreserve Aronsen like bak døra mellom kjellergangen og tilfluktsrommet. Eksplosjonen førte til at stein fra gråsteinsmuren ble utsatt for et voldsomt trykk. En av steinene som fikk fritt leide gikk tvers gjennom begge mursteinsveggene og traff døra som Aronsen sto bak. Den anslagsvise 300 kg store steinen tok med seg døra og slo Aronsen i bakken. Aronsen ble drept momentant. Gulvet i tilfluktsrommet ble for øvrig dekket av mindre gråstein og murblokker fra eksplosjonen. Telegrafbestyrerens kone som hadde stått vedsiden av Aronsen reddet seg ved at hun sto bak en smal søyle av mur. Hun fikk en rekke med stein splinter i armen forårsaket av steinsprang. Kjøkkenhjelpen, fru Selma Pedersen brakk lillefingeren på venstre hånd og fikk et par mindre skrammer. Sydamen frøken Ragnhild Mortensen fikk brist i to ribben og ble sterkt forslått. De to andre som oppholdt seg i tilfluktsrommet kom fra det uten synlige skader.

Tilfluktsrommet var ikke lengre et blivende sted. Telegrafbestyrerens kone ropte da på ekspeditør Skjelfjord som oppholdt seg i matboden. Skjelfjord ble bedt om hjelp slik at de kunne komme seg ut fra tilfluktsrommet og inn i et sikrere rom. Kjellergangen var da full av stein med mer som var veien for dem. De begynte fra begge sider å grave bort steinene fra muren og annet ved å bruke hendene. Det var ikke alle som ønsket å fortsatt vær i kjelleren. Riesto tok ikke sjansen. Han krøp ut gjennom vinduet til matkjelleren. Han fikk følge av frøken Falch som krøp ut vinduet til badet. Hun fikk hjelp av Riesto til å komme seg ut. Vel ute la de på sprang mot kjøpmann Digres rorbuer. På turen bortover måtte de kaste seg i skjul da flyet var i nærheten.

Da gangen var ryddet klarte de overlevende i tilfluktsrommet å komme seg ut og over gangen. Skjelfjord, bestyrerens kone, frøken Skifjeld og fru Pedersen gikk så inn husholdningsrommet til messa som de nå anså å være det sikreste rommet og oppholde seg i etter bombenedslaget. Ragnhild Mortensen og Else Mortensen derimot anså ikke det som trygt å være i kjelleren. De valgte å forlate kjelleren og funksjonærboligen. Ragnhild krøp muligens ut et av vinduene, mens Else gikk ut gjennom kjellergangen. Da Else kom ut i friluft ble hun truffet i ryggen av flere kuler fra flyet som stadig fløy over stasjonen. Hun ble senere funnet i ei lita kløft som var i tilknytning til utløpet til funksjonærhusets kloakk.

Flyet fortsatte med sine rundet rundt stasjonen. Det var beskytning og bombeslipp. Det skal ha bli sluppet bomber ytterligere tre runder. Man anslo at det skulle ha blitt sluppet rundt 12 -14 bomber tilsammen i løpet av de fem bombeslippene. Det skal både ha vært både sprengbomber og brannbomber. Ingen av bombene traff direkte noen av bygningene, med unntak av de som slapp funksjonærboligen. Flere av bombene landet og eksploderte på sørside uten å treffe direkte. Men noen av disse eksploderte så nært at de via et vindu satte fyr på veggen mellom ekspedisjonen og bestyrerkontoret. På veggen som ble antent hang det et stort kjemisk brannslukningsapparat. Det gikk med i brannen. Det kjemiske brannslukningsapparatet som sto funksjonærboligens messegang utilgjengelig ble også utilgjengelig da bombene slo ned her.

Bombingen opphørte etter cirka 15 minutter. Klokken var da cirka 16.25-30. Men det betydde ikke at faren var over. Flyet fortsatte å kretse rundt og skyte med sine to maskingevær mot det de så på bakken. Kjelleren viste seg nå å være ganske så sikkert. Hverken splinter eller flyets maskingeværild fra flyet klarte å trenge seg inn til de som skjulte seg her. Funksjonærboligen tok etter hvert fyr. De som gjemte seg i kjelleren kunne høre at knitringen av flammene som begynte å vokse seg store over dem, og etter hvert hørte de hvordan bygget begynte å falle fra hverandre. I den østlige delen av bygget hadde store deler av veggen blitt ødelagt som følge av eksplosjonen. Det begynte etter hvert å bli svært vanskelig å holde ut i kjelleren. Det drysset ned støv og annet fra taket over, og fylte luften med grått støv som etter hvert blandet seg med røyken som kom sigende. Det ble mer og mer vanskelig å puste. Flyet skal ha kretset over stasjonsområdet i ytterligere 30 minutter, og dro der ifra nærmere kl.17.

Straks etter at flyet hadde forlatt området kom det folk fra de nærmeste husene til stasjonsområdet for å hjelpe til. Flere satte i gang med å hjelpe ut de funksjonærene som var i kjelleren. Liket av Aronsen ble også båret ut. Det hele skjedde under meget farlige omstendigheter da funskjonærhuset sto i full fyr. Kort tid etter at de var ferdig med dette arbeidet raste bygningen sammen.

På stasjonen hadde det oppstått brann i taktroen som følge av tyskernes maskingevær skyting. Taktroen er en del av taket som blir lagt som kledning utpå den bærende konstruksjonen før man legger på den ytre delen av taket. De som ikke så til de sårede sprang nå til og hjalp til med slukningsarbeidet. Det var ikke lett da brannslukningsutstyret var brent inne. Flere og flere kom til for å hjelpe. Alle funksjonærene, vaktene og kjøpmann Digernes folk hjalp til med slukningsarbeidet. Folk kom fra de nærmeste gårdene og senere kom det folk fra de omliggende stedene på Ingøya for å hjelpe til. Arbeidet ble ledet av ekspeditør Skjelfjord.

Telegrafbestyreren berømmet Skjelfjord i ettertid, i sin rapport. Han skriver at Skjelfjord viste stor åndsnærværelse og dyktighet, både under angrepet og under slukningsarbeidet. Hans ro og kaldblodighet smittet over på de andre funksjonærene, noe som var med på å hindre at flere ble skadd. Skjelfjords ro og dyktighet førte til at det ikke ble tilløp til panikk. Uten hans eksemplariske oppførsel var telegrafbestyreren sikker på at ulykken kunne ha blitt mye større.

Brannen på stasjonen utviklet seg slik at den ble vanskelig å slukke til tross for at alle krefter ble satt inn for å slukke brannene. Slukningsutstyr hadde man heller ikke. Funksjonærene led betydelig materielle tap. De mistet så godt som alt av det de eide, da det gikk med i brannen.

Ut fra skadene på og rundt stasjonen var telegrafbestyreren av den oppfatning tyskernes mål kun var av militær art. Det eneste de hadde gått til angrep på var radiostasjonen og bygningene som tilhørte stasjonen, ikke noe annet. All bombingen var foretatt i en retning, slik at hus utenom stasjonsområdet ikke skulle bli rammet. Telegrafbestyreren tolket det slik at den etterfølgende maskingeværskytingen kun hadde til hensikt å hindre slukking av de påsatte brannene. Det ble ikke brukt maskingevær mot de sivile husene som lå utenfor stasjonsområdet.

Hvorfor ble Ingøy radio angrepet?

Som sagt, da krigen kom til Norge ble radiosenderen på Ingøy underlagt radionettverket til de norske sjømilitære. Telegrafbestyreren, som var den øverste lederen for radioen på Ingøy, var kritisk til det arbeidet som ble gjort. For det første, til tross for gjentatte krav fra telegrafbestyreren, fikk ikke gitt militærbeskyttelse til radioen på Ingøy. For det andre så hadde stasjonen fått pålegg om å benytte langbølge sender, 800 meter. For det tredje ble stasjonen pålagt å benytte stasjonens egen signatur, LGI, som kallesignal. Alt dette betydde at stasjonen var ubeskyttet og at dens militære virksomhet kunne bli oppdaget av de som utstyr til fanget opp signalene. Det er ikke usannsynlig at det var nettopp dette tyskerne gjorde. De visste i alle fall hvor de skulle lete da de kom torsdag 6.juni. Deres angrep på Vardø radio og Vadsø radio kan nok muligens sees i det samme lys.

Dette var ei særs detaljert og god beretning omkring åtaket på Ingøy. Me eg har sett tidlegare at du har gode kunnskapar om desse krigsheningane. Foche Wolf Codor høyrde eg aldri om som gut. Men truleg såg eg dei i lufta utan å vite betre. Om desse flya var stasjonert på Høybuktmoen eller Svartnes er heller usikkert. Men eit slikt fly kunne vere brukbart til bombing av Murmansk. Så det kan hende at det var dette flyet som eg kvar formiddag såg 6 saman gå opp frå Høybuktmoen på tur til Murmansk.. Som gutungar kjente vi mest Heinkel og Messersmith. Sjekk etter om dette flyet kunne ha tilhald på Kirkenes under krigen.

Annonse

Nye bilder