Forum: Åpent forum

Norske soldater på etterretningsoppdrag i Finnmark, desember 1944

Det som følger er en tilnærmet avskrift av Arne Alexandersens rapport til Oberst Dahl. Rapporten vil ikke bli gjengitt ordrett. Ord og begreper som er utydelige har blitt tolket, og enkelte begreper har blitt omskrevet. Rapporten er på flere sider og vil i utgangspunktet bli gjengitt i sin helhet. Enkelte deler vil nok bli utelatt. Rapporten har ikke en ren objektiv framstilling, og den bærer preg av å være en fortelling da enkelte av beskrivelsene er ganske så maleriske.

Den 5. desember dro en gruppe menn fra Kirkenes. De hadde fått i oppdrag å utføre oppklaring langs kysten av Finnmark. Oppdraget var et fjernoppdrag, noe som betydde at de skulle dra så langt kunne inn i ukjent farvann. På grunn av oppdragets natur besto deler av gruppen av frivillige. Oppdraget ble ansett som svært risikofylt og direkte livsfarlig. De som hadde meldt seg som frivillig fikk lov til å trekke seg, etter at de fikk kjennskap til oppdragets natur. Det hele var på eget ansvar. Hva de ville få se og hvilke situasjoner som ville oppstå var ukjent. Oppdraget var også svært lite konkret, og arbeidsoppgavene var åpne.

Oppdraget kan i klartekst defineres slik: Gruppen skulle dra så langt de kunne, og ut fra egne vurderinger besette og holde et ikke angitt område. I tillegg skulle de fra sitt “område” opprette radiosamband med den oppsatte radiostasjonen i Vadsø. De skulle altså utgjøre et framskutt kommunikasjonssamband mellom de frigitte områdene og ingenmannsland i vest. Til denne oppgaven hadde de med seg div utstyr, der i blant en 50 kg tung bensinmotor.

Ingen av de som meldt seg som frivillig til oppdraget trakk seg. Patruljen besto av følgende personer: Leder fro gruppen var løytnant Henningsen, kommandosoldat Kåre Karlsen og korporal Omdahl fra kp 1. De frivillige var Reidar Amundsen, Harald Karlsen, Nils Persen, Arnt Isaksen, Viktor Trøite og Informasjonskontorist fenrik Arne Alexandersen. De var i alt 9 mann. Av våpen hadde de et tysk maskingevær, maskinpistoler og revolvere. De hadde også med et antall Hills handgranater.

Som sagt, den 5. desember kl.11.30 forlot gruppen Sandnes i Sør-Varanger. Det først stykket rundt Varangerfjorden kjørte de med bil. Målet var Vadsø. Alexandersen beskriven veistrekningen fram til deres først stopp ved Nyborg som elendig, og kjøreturen som risikofylt. De var alle klar til å hoppe av mer enn en gang under reisen når det hele så som nifsest ut. De holdt et øye med sjåføren for å se hva han gjorde. Hver gang sjåføren åpnet bildøra og kjørte med en hånd på rattet, og satte den ene foten ut døra på stiftbrettet skjønte de at de måtte holde seg klare.

Ved Nyelv var brua sprengt. Nyelv ligger på sørsiden av Varangerfjorden. Elva var heller ikke isbelagt slik at bilen kunne kjøre “tørrskodd” over. Men de valgte å ta sjansen og kjørte bilen utpå. Midt ut i elva “svømte” bilen og de kom seg ikke lengre. De ble dermed nødt til å tømme bilen for gods slik at de fikk dratt den over. Dette var starten på en kjøretur med våte bein. Inn mot Varangerboten måtte de passere enda en elv, Vesterelv. Også har var brua sprengt. Noen meter opp i elva kunne de se restene etter den minesprengte bilen til Vadsø mannen Schjetnes. Schjetne hadde noen uker tidligere forsøkt å passere elva. Han hadde kjørt i kjølvannet av en russisk bil. Russerne hadde kommet vel over, men med Schjetne hadde det ikke gått så bra. Han ble drept da han kjørte på en mine på turen over. Om bord i bilen til Vadsømannen var det også to barn. De ble sterkt skadet.

I Nyborg treffer Alexandersen på ulike skjebner

Senere på dagen var de framme på Nyborg på nordsiden av Varangerfjorden. Her skulle de komme til å oppholde seg til 7.desember. De tok de inn i et hus som var blitt rekvirert av lensmannen Pleym. Huset tilhørte en lokal nazist som var blitt satt i arrest. Da gruppen kom til huset var kona og barna enda i huset. De holdt på å bære ut sine eiendeler. Gruppa skulle bo under oppholdet på Nyborg.

Da de kom uttalte kona i huset at hun var glad for at tyskerne endelig var blitt jaget vekk. Nå ville alt bli så mye bedre. Hennes uttalelse må nok sees som et forsøk på å tilpasse seg det nye regime, ellers ville hun muligens få problemer, da hun oppholdt seg i et område der absolutt kontroll og myndighetsutøvelse ikke var tilfredsstillende. Alexandersen kommenterer videre at “kona i huset” glemt igjen et stort ku-lår da hun flyttet ut. Dette kan nok også sees på som en gest. Alexandersen tolker det som et bevis på at familien hadde hatt det bedre enn de fleste familier ved Nyborg og i Finnmark under krigen. Det kan nok stemme. Hvem vet.

Mangel på husvære som en følge av brenning og folk som forflyttet på seg gjorde pleiehjemmet i området til et valfartssted. Fordi her fikk de hjelp og pleie. Alexandersen skriver:at på pleiehjemmet ved Nyborg var det livlig trafikk. Folk kom og reiste, og belegget var jevnt. Rundt 20 og 50 personer var innom her daglig. Den store suppegryten surret dag og natt på kjøkkenet og betjeningen under søster Helgas ledelse var utrettelig i sine bestrebelser for å hjelpe så godt de kunne.

På lensmannskontoret (som antageligvis var i det rekvirerte huset) traff Alexandersen Einar Manninen. Manninen beskriver Alexandersen som en stor og sterk mann av finsk avstamning. Han snakken norsk med finsk brytning og var visstnok et godt eksempel på mange av de småbrukerne og fiskerne som hadde tilhold i området. Men Manninen hadde sine problemer å stri med. Og han framsto, i følge Alexandersen, som et såret dyr. Manninen følte han hadde sviktet da det gjaldt som mest. I den første tiden under tvangsevakueringen hadde han tatt med seg familien og flyktet til fjells. Her hadde han og familien tatt inn på hytta. En etter en stund hadde han måtte gå ned igjen til Nyborg for å hente mer ting som han hadde i huset sitt. Familien ble igjen oppe i hytta. Da han gikk tilbake og var kommet noen hundre meter fra hytta oppdaget han tyske soldater. Han sto da på den andre siden av ei elv. Her fikk han se tyske soldater trekke hans kone og han tre år gamle barn med seg. Det Manninen ikke hadde regnet med var at tyskerne skulle bruke en vei som gikk rett ved hytta. Han hadde blitt veldig i tvil hva han skulle gjøre. Skulle han løpe etter, og dele skjebne med hans kone og datter? Eller skulle han bli? Han valgte å bli. Dette plaget han. Han håpet, han hatet og han bebreidet. Hadde han gjort det som var riktig, eller hadde han sviktet? Han hadde mistet kone og barn, og han følte han hadde sviktet dem da det gjaldt som mest. I påvente av å få høre fra sin kone igjen reparerte han på huset, som var delvis ramponert av tyskerne. Han fikk hjelp av sin far. De strevde begge hardt fra morgen til kveld. Huset måtte stå klart til kona og barnet kom hjem igjen.

Hos lensmannen traff Alexandersen også Isak Maja. Han beskriver Isak som en liten og seig mann. Isak jobbet for lensmannen. Han hadde hatt egen gård i Gornitak men den var ikke mer, i følge Alexandersen. Isak kunne fortelle at under tilbaketrekningen hadde tyskerne begynte å drepe husdyr. Da de holdt på å drepe sauer hadde en person ved navn Johan Paulsen i Gornitak tatt til motmæle. Han hadde brukt en forferdelig kjeft på tyskerne. Han var så grov i språkbruken at tyskerne forsto at de ble skjelt ut og arresterte han. Ute på kvelden fikk Isak Maja besøk av en tysk soldat bevæpnet med maskinpistol. Tyskeren var der fordi Paulsen hadde klart å stikke av, og som straff skulle menn i bygda straffes. Tyskerne hente inn 5 mann i Gronitak, og brakte disse inn til arrest. De ble tatt med til den tyske leiren. Her måtte de stå ute på gårdsplassen under vakthold. Etter at de hadde stått her i bitende kulde i fire timer, fikk de gå alle sammen. Isak fortalte Alexandersen at han var forbannet over at han måttet stå ute og vente i kulden i fire timer, men samtidig var han lykkelig over at han ikke hadde blitt skutt.

Alexandersen fikk også høre om presten i Nesseby, Sverre Raddum. Han hadde ikke tyskerne klart å få med seg. Folk fortalte Alexandersen at presten var sterkt i mot tyskernes framferd, og han talt dem midt i mot. Raddum skal ha fått flere av de eldre tyskerne til å ta til tårene. Raddum hadde sagt at han ville heller la seg skyte, enn å måtte oppleve og måtte begrave sine medmennesker (sognebarn) som bukket under i snøen over Ifjordfjellet.

Alexandersen fikk et lite flatterende bilde av tyskerne under sitt opphold på Nyborg. Enkelte av tyskerne skal ha tente varme på husene med den ene hånden, mens de ga ungene sukkertøy med den andre.

Del 2 vil komme om en stund, forhåpentligvis i løpet av februar. Del 2 vil ta for seg turen til Vadsø og Båtsfjord.

Kilde: Blogg Harald Kyrre Wahl

Ishavskutterene erstatter Hurtigruta på Finmarken under krigen

Magasinet for Alle nr. 46 1962

I 1936 var vi kommet så langt at det var daglig forbindelse nordover og sørover på kyststrekningen mellom Bergen og Kirke­nes. Hurtigruta var blitt den store stamåren med utallige forgreninger fra knute­punktene. Den gjorde avstandene mindre, den skapte muligheter og ga håp for frem­tiden. Men den var også blitt noe mer – noe mer enn en ferdselsåre. Det har vokst fram en romantikk omkring Hurtigruta, en eiendomsfølelse, en samhørighet og en kjærlighet som bare den forstår som har våknet i mange morgener av det brølende signalet – nordgående eller sørgående –, som har hastet til kaia for å se den legge til, som har sett de gamle travere bli borte og nye vidundere komme til – Kong Ha­rald, Vesterålen, Sanct Svithun, Polarlys, Midnattsol, Lofoten, Nordstjernen …

En dag for omkring 20 år siden ble disse båndene kuttet over. Krigen tar ikke mer hensyn til romantiske følelser enn til en landsdels livsbehov. Den 12. september 1941 ble «Richard With» senket av en ubåt utenfor Rolfsøy, en måned senere gikk «Vesterålen» ned utenfor Nuvsvåg. Fra den dagen snudde hurtigruteskipene i Tromsø. Det hjalp ikke at 50 000 mennes­ker lenger nord gikk og ventet på dem og var avhengige av dem. Krigen tok ingen hensyn.

Men forbindelsen måtte holdes oppe hvis ikke landsdelen skulle avfolkes, og det var heldigvis lett å finne fram til de rette far­kostene og folkene. De eneste som kunne løse en slik oppgave. Ishavskutterne ble satt inn. I september 1941 gikk «Skandfer» som første båt i erstatningsruten til Hammerfest, og tilfeldigvis skulle det bli «Skandfer» som fikk gå den siste turen tre år senere. Disse tre årene danner et eget kapitel i rutefarten langs kysten vår. Et kapitel breddfullt av dramatikk, slit, mannsmot, tålmodighet og sjømannskap på høy­de med våre beste tradisjoner. Det ble bare så lite påaktet – en hverdagsinnsats som druknet i alt ståket omkring heltenes hjemkomst, i seiersrusen og selvhevdelsens kaos.

Nå var det vel heller ikke så mye disse karene ventet seg. Det var bare en jobb de hadde utført mot fast hyre og krigsrisikotillegg utbetalt i nesten verdiløse sedler.

De fleste av disse båtene målte mindre enn 100 tonn, og distansen de hadde å trafikkere, tilsvarer så noenlunde kyststrek­ningen Oslo–Bergen. Men kystens store kongsvei – leia – strekker seg ikke så langt som Øst-Finnmark. Her er det ingen beskyttende barriere av holmer og øyer til å stenge storhavet ute. Her har sjøfolk i århundrer kjempet sin innbitte kamp mot de gamle fiendene – skodda, frostrøyken, kulda og stormen. Fiskebåter er drevet til havs av fralandsvinden selv når de gikk for full maskin imot, de store hurtigrute­skipene har ligget værfast og årlig er det noen som bukker under i kampen. Det er i fredstid.

Så kom krigen med sin redsel for lys. Heller ikke kystens fyr og lykter fikk lov til å brenne. Værvarslene ble borte. Mine­ne lå og drev styreløse og viljeløse til de en dag dukket opp foran en tilfeldig båtstevn. Ubåtene lurte utenfor Nordkyn. Fly­ene dukket brått opp fra havet og viste ikke sine kjennetegn på annen måte enn at de dro forbi eller begynte å skyte.

Den bakgrunnen må vi trekke opp før vi kan mane fram bildet av et lite fartøy som dyplastet av passasjerer, gods og post dunker seg fram gjennom vinterstormene for å holde ruta – for å gjøre det like bra som de store skipene de bare er en erstatning for. Og det var ikke bare på sjøen vanskelighetene tårnet seg opp. På land var det myndigheter med motstriden­de interesser, tyske trusler og norsk ufor­stand, det var oljemangel og opphopning av varer. Mer enn en gang var det nevespråket som ble tatt i bruk – enten det nå var den uforferdede Edenhart Larsson på «Morild I» som rundjulte en påtren­gende hirdmann, eller flokker av marinefolk som gikk løs på kutterskipperne for å trumfe gjennom sine private ønsker. Så var det bare for karene å bite tennene sammen og forsøke å ta igjen den halv­timen som julingen hadde sinket dem i ruta.

En av veteranene på Øst-Finnmark var «Polarfjell» som gjorde 67 ruteturer og seilte en distanse på mer enn 40 000 kvartmil uten alvorlige uhell. Men den hadde godt følge. I det farvannet hvor tyskerne hadde store tap i sine konvoier, dunket erstatningsbåtene fram og tilbake på sine ruteturer. Og på stoppestedene gikk finn­markingene og lyttet til de spinkle signa­lene på samme måte som de før hadde lyt­tet til hurtigruteskipenes dype, brummende varsler om at her kommer vi: Dronning Maud, Mira, Kong Harald, Lofoten …

Nå svingte en værslitt, dyplastet kutter rundt moloen og forkynte med stø selv­sikkerhet at her kom nordgående hurtig­rute – to lange og en kort og en lang. De store snudde i Tromsø. Her oppe var det andre navn som gjaldt: Skandfer, Polarfjell, Maiblomsten, Moder II. Blåsel, Grinnøy, Ethel May, Heimdal II …

En januardag i 1942 kom Våland til­hørende Brox i Tromsøysund ut fra Berle­våg på nordgående. Det første skuddet fra en ubåt gikk gjennom rorhuset og drepte rormannen. Ellers kom alle velberget i bå­tene og i land, men Våland sank på 5 mi­nutter. Morild I med skipper Larsson kom­mer i ruten etter Våland, den får låne liv­båtene, alle passasjerene blir utstyrt med livbelter. Så bærer det videre.

De fleste båtene var mer eller mindre i kontakt med krigshandlinger. Et fly bom­met med fire bomber på Polarfjell, Mai­blomsten fikk en matros såret av granatsplint. Morild I og Maiblomsten kom seg så vidt unna en russisk ubåt i Båtsfjorden takket være frostrøyken. Grinnøy ble både bombet og beskutt uten at noen kom til skade. Moder II ble entret av et russisk krigsskip mellom Vardø og Vadsø og fol­kene tatt ombord og ført til Russland før båten ble senket. Blant passasjerene var den nåværende fylkesmann i Finnmark, Peder Holt. Og så kom tragedien med Uløy kort tid etter. Båten gikk sin første tur i ruten og var på tilbaketur fra Vardø med 27 passasjerer og 8 manns besetning da den ble angrepet av fire fly med mitral­jøser og bomber fra lav høyde. 15 men­nesker mistet livet ved dette forliset.

Ute i havgapet var det ikke langt mel­lom hver kanonade, det hendte tyskerne kom inn med sårede gaster, flyene og alar­men var en nesten dagligdags hending. I mørke kvelder glimtet det fra de russiske batteriene på Fiskerhalvøya. To store krigs­makter tørnet oftere og oftere sammen i Varangerfjorden og på Østhavet. Men er­statningene kom og gikk med sine passa­sjerer, sitt gods og sin post. Stille og uanfektet klappet de til kaia, like fri for fak­ter kastet de loss igjen. Bare en eneste liten ekstravaganse kostet de på seg – hurtigrutas signaler. Her på finnmarks­kysten var de rutefartens storkarer. Så fikk det ikke hjelpe om de ble borte under bau­gen på de store når de møttes i Tromsø. I erstatningenes storhetstid viste de oss at også en erstatning kan være ekte tvers gjennom. Det skal være deres ettermæle.

General Fleischer

Norges største general, ja det hevder svært mange at Carl Gustav Fleischer var.
Generalmajor Torkel Hovland ( f 1935 ) tidligere sjef for 6. divisjon, har tjenestegjort i Forsvarets e-tjeneste, Nato, Lundkommisjonen og nå forfatter.
Hans glimrende bok om generalen som var en hårbredd unna å gi tyskernes første nederlag er verd hver krone. Avisen Nye Troms v/ Sverre Monssen skrev da den ble utgitt: …." ei kruttønne av ei bok, der mange må stå til rette. Forfatteren tar ikke med silkehansker verken på Regjeringen Nygaardsvold eller general Otto Ruge ".
Generalen, nedbrutt av at han ble behandlet så dårlig, skjøt seg i Ottowa, Canada like før jul 1942
Rolv Thorkildsen skrev satte diktet inn i Morgenbladet på 5 års dagen for Fleichers død:

Harrbakken, Kibergsneset og Skagen

Arne Olav Wahl sendte meg en epost med vedlagte bilde og spørsmål om hvor det ble av kanonene etter krigen. Hvem sprengte og fjernet de?
Etter hva jeg husker ble de på Kibergsneset sprengt av tyskerne, det er det ingen tvil om, men jeg mener at Høvding kjøpte kanonene av den norske stat og ble forandret til spiker.
Kibergsværingen Odd Eriksen forteller i sin bok " Også-en lykkelig tid " følgende: " Tyskerne sprengte ikke kanonene, unntatt sluttstykkene. Batteriene på Fortet ble sprengt efter krigen og av nordmenn. Noen skulle vel berike seg på metallet i dem. Som guttunge tenkte jeg at dette var rart. Her var det jo snakk om museumsgjenstander-og for en attraksjon! Kanonene på Vardø Hus ville være som pilbørser i sammenligningen " -Så langt Odd Eriksen.
Forøvrig en fornøyelig bok som jeg kjøpte av Odd for noen år siden. Jeg lette gjennom mitt høyst private bibliotek og kom over denne og ble helt satt ut. Jeg tok også for meg " Partisanbygda Kiberg " som Steinar Borch Jensen var med på å forfatte og da forsvant en time til.
Jeg har det klart for meg at det finnes folk i Vardø/Kiberg som vet detaljene omkring kanonene på kystfortene i distriktet. John Terje Berg, medlem i denne sonen, skrev for en tid tilbake om strukturen omkring disse kystfortene. Hvorfor det het HKB og MKB, samt hvorfor tyskerne hadde disse typene “Regelbau”.
Forøvrig kan jeg anbefale å gå inn på billedsamlingen til Vegard Lind om Kiberg Fort her i denne sonen. Fantastiske fotos.

Blodsporet- en ny bok om krigen

BLODSPORET
Sveriges bidrag til Nazi-okkupasjonen av Norge

av Espen Eidum
I to måneder våren 1940 kjempet en av Hitlers yndlinger, general Eduard Dietl, mot den allierte overmakten ved Narvik. Samtidig pøste nazi-Tyskland vognlast etter vognlast med mat, klær, vinterutstyr og soldater med jernbane gjennom det nøytrale Sverige til de hardt pressede tyske troppene i nord. Alt med den svenske regjeringens velsignelse.
I løpet av de neste årene fraktet svenske jernbaner to millioner tyske soldater, enorme mengder krigsmateriell, sårede og krigsfanger gjennom Sverige til og fra det okkuperte Norge − alt mens svenske myndigheter gjorde sitt for å skjule for omverdenen hva som egentlig foregikk.
Kall gjerne ”Blodsporet” en slags historiebok for etterkrigsgenerasjonene. For dette er historien om hva det offisielle Sverige sa ja til da det åpnet dørene for den tyske ”transitteringstrafikken” til Norge under 2. verdenskrig. Og det er første gang denne historien fortelles fra Norge.

Espen Eidum (46) er til daglig journalist i avisen Fremover i Narvik.
BLODSPORET
Sveriges bidrag til Nazi-okkupasjonen av Norge
av Espen Eidum
(ISBN 978-82-92844-21-2)
264 sider (75 000 ord) − inneholder ca. 20 originalfotografier og kart − hardcover m. smussomslag − format 13,5 × 21 cm. − pris kr. 339,-
Fraktfritt tilsendt. Faktura medfølger.

Bestill: forlag@kristians1.net

Hvor uforberedt var vi 9.april?

Det er tittelen på et hefte som Norsk Hjemmefrontsmuseum har utgitt, en faktasamling av Gen.løytn. Rolf R Eriksen og kommentarer av Arnfinn Moland, historiker og leder for museet.
I alle år har det kommet forskjellige vinklinger og myter om hva som egentlig skjedde før og etter det tyske overfallet av Norge.
På nettsider kan en følge hissige og engasjerte debatter, desverre er svært mange innlegg preget av hvilket politisk ståsted man befinner seg i. Kanskje skal man påstå at det forteller på hvilken side debattantenes forfedre befant seg under krigen, eller gjerne etter krigen.
Husker selv barnslige diskusjoner i ungdomsskolen i Vardø hvor jeg i ettertiden har skjønt bakgrunnen for flere påstander.
I Øst Finnmark var det flere skarpe politiske fronter. Kommunistene med stor tiltro til Sovjet, vi hadde en mindre kontigent med NS medlemmer som hadde bilde av Vidkun på veggen i glass og ramme, borgelige, arbeiderbevegelsen og nøytrale. Slik det var i de fleste samfunn i Finnmark.
Tilbake til overskriften og jeg lister opp endel påstander vi har hørt og lest i alle år.
(Vi må ha i mente at historien har ikke noen eksakt facit, men tolkninger av hva som egentlig skjedde)

-Quisling forrådte Norge og gikk Tysklands ærende!
-Tysklands invasjon var forhåndsavtalt med Q og NS.
-Arbeiderpartiet la landet åpent med sitt brukne geværs politikk!
-Det ble ikke satt igang mobilisering!
-Nygårdsvold og Koth forråde Norge med sin passitivitet!
-Norge kunne lett ha kastet tyskerne på havet!
-Offisersstanden saboterte mobiliseringen!
-Svært mange avdelinger i sør overgav seg uten å ha løsnet et skudd!
-Forsvaret var livredd for at arbeideropprør og skilte tennstempler fra resten av våpnene.
-Vi hører bare om “gutta på skauen”, men innsatsen til partisanene ble glemt i det offentlige rom og ble forfulgt av norsk politi.

Slik kan man fortsette i det uendelige, det kunne vært morsomt å finne ut hva folk mener om akkurat dette temaet. Dere som er lesere av FuH er mer enn gjennomsnittlig interessert i temaet og har sikkert synspunkter. Ja, hva mener vi?

Tilbake til heftet jeg startet med. Koster noen få kroner og er verd hvert øre og kan bestilles fra hjemmefrontsmuseumet.

5 cm Kampfwagenkanone (KwK)

De som har vandret rundt på et tysk kystfort eller et annet område som ble befestet av tyskerne har kanskje lagt merke til at det er en type kanonstilling som går igjen på de fleste av disse. Kanonstillingen er støpt i betong, er 8-kantet innvendig og en eller to av disse er ofte plassert til sidene for hovedskytset. Dette er stillinger for en 5 cm kanon som startet krigen i en panservogn.

5 cm KwK ved et kystfort i Norge. Bildet er fra Bundesarchiv, Bild 101I-099-0743-21. Fotograf: Fass.

Les mer…

Forsvarsmuseet på Akerhus festning!

Formålet med besøket var å få sett den nye utstillingen om norsk deltagelse i internasjonale operasjoner. Det er noen år siden sist jeg var på Forsvarsmuseet så det ble til at jeg kikket innom også andre deler av museet. Jeg fant flere gjenstander som jeg kunne relatere til WW II og Finnmark, enda jeg ikke gikk særlig nøye igjennom etterretningsdelen. Der var det mye fra fylket i nord, men tiden strakk ikke til denne gang.
For å friste besøkende til å ta en tur innom Forsvarsmuseet legger jeg ut noen bilder – det er nok andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gi detaljerte kommentarer til bildene, men slik blir det altså fremstiilt i hovedstaden,

Foto:astridw

Tv prosjekt om partisanerne

Hei alle sammen. Jobber med et omfattende researcharbeid for et fiksjonsprosjekt om partisanerne i Finnmark under andre verdenskrig. Det jeg lurer på er om det finnes noen her som kjenner de som reiste, eller familiene til de som reiste, til sovjet og fikk militærutdannelse. De fleste som var der selv er det sikkert ikke så mange igjen av, men om det er noen som vet om noen så hadde det vært supert å få kontakt med de.
Vi har lyst å ta en turnè nordover førstkommende sommer for å intervjue alle som har relevans for prosjektet og få dokumentert det, før det er for sent.
Er også interessert i gode historier fra okkupasjonstiden og hvordan det var å leve i den tiden generelt.

Er et vanvittig interessant tema, liker FuH, mye god lesing.
Setter utrolig pris på om noen kan hjelpe oss!

Anders Pedersen
Nineofive

Gammalt namn på Kvaløya ved Tromsø

Eg har fått trøbbel med debattforumet Den evige debatten, og må derfor , i påvente av ein ordning, få svare vår alles bekjente, anonymus JanHansen: Han spør om korleis eg vil forklare korleis selr-seløya vert til sallarøya. Eg skal gjere det så kort som mogleg: Gammalnorsk var øynamnet sildarøy, meir dialektisk selarøy. At ein kartskrivar meiner seg å ha høyrd sallarøy er berre ein skrivefeil eller høyrefeil. Over lang tid får vi ofte slike reggressive allimilasjonar, men vi kan og få vokalutjamning. I Møre og Romsdal seier dei ikkje berre å leså, men hamnar til slutt på å låsså. Vokalane kan drege dein eine med seg. Det nemnde ordet består av to ord: førstelekken sel+ komposisjonsfuga -ar + sistelekken -øy. -ar er det gammalnorske genitivsmerke. I dag kunne vi seie selsøya. Det gammalnorske Kinnarodden har same komposisjonen, og her kunne vi i dag seie kinnsodden. Verre var det ikkje!

En skattet bidragsyter

I papiravisa ble vi nylig presentert for Rune Rautio.

Faksimiler fra Finnmarken av 4.4.2012.

Rune har lenge vært en viktig og velsett bidragsyter på Origo, og er kjent for leserne av Finnmark under Hakekorset som en dyktig og kunnskapsrik skribent.

Det er å håpe at Finnmarken vil ta inn mange flere av Runes bilder etter hvert. Enda en god grunn til å abonnere på, og lese papiravisa!

Historiene om BSIN, krigen, tvangsklipping og spionasje.

Denne boka ligger nå åpent på hjemmesidene til Nasjonalbiblioteket. Hvis dere blar dere fram til side 128 og 129 kan dere lese om kampene på Sørøya samt Hopseidettragedien. Det er ikke så mye fra Øst-Finnmark, men Sørøya og Hopseidet hører jo med til Finnmark. Lenken er her: Sørøya.

Annonse