Forum: Åpent forum

Artikkel av Tønne Huitfeldt. Partisanene og tiden etterpå.

Jeg vet ikke om medlemmene har lest denne interessante og oversiktlige artikkelen av Tønne Huitfeldt. Jeg forsøkte å lime inn lenken, men fikk den ikke til å virke. Adressen er her, og det går an å kopiere den og lime adressen i adressefeltet øverst oppe på siden til nettleseren: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0CCUQFjAA&url=http%3A%2F%2Fbrage.bibsys.no%2Ffhs%2Fbitstream%2FURN%3ANBN%3Ano-bibsys_brage_20742%2F1%2FINF0397.pdf&ei=k7liT-77JMWm4gSJvpGwCA&usg=AFQjCNGarnftaQfbU_unGhDJ43qyukVMuA&sig2=oVcK-zG7m7ax88VEgWAa_g

Jeg gjør et nytt forsøk på å legge inn lenken. Det er mulig den kan virke hos noen: Partisanene

Historien om Radio Moskva

Nrk s mann Morten Jentoft har sluppet ny bok om den spennende krigshistorien fra ØstFinnmark, under såvel hakekorset som hammer og sigden. Her er forhåndsomtalen

Flyvraket ved Skallelv

I tråden “Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark” har Rune R postet et par bilder fra vraket av en Messerschmitt Bf 110 G-2 som ligger i nærheten av Skallelv. I begynnelsen av september var det noen dager med fantastisk vær, og en av disse dagene bestemte jeg med for å prøve å finne stedet der denne jageren hadde styrtet.

Les mer…

Oddvar Støme forteller

Oddvar Støme er øyenvitne fra WW2, og har tilgodesett oss med interessante skildringer på Origo. Han har sett flere flyangrep, og han har meget god greie på partisanhistorien.

Jeg har limt inn noen smakebiter her, i form av utdrag fra en nabotråd på Finnmark under Hakekorset; Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark, der Oddvar og et par andre er sitert og lett redigert.

Jeg håper at Oddvar fortsetter med å fortelle (og selvsagt også at andre bidrar med sitt).
Og det kan for eksempel gjerne skje her på tråden, nedenfor utdraget.

Utdrag følger:

Oddvar Støme 05.03.2011:
Ein dag kjem nok ein filmskapar til å lage ein film om partisansoga. I mellomtida får vi alle, etter beste evne, lese og skrive så mykje som vi er i stand til omkring emnet. Ei hollandsk jenta, student ved Groeningen universitet, skreiv for mange år sidan hovudoppgåve si om Partisanar i Finnmark. Ho konkluderte på denne måten: Det er skrive mange bøker om dette emnet, men etter mi meining skulle det ha vore skrive mykje meir. Den same tanken har eg tenkt sjølv mange gonger. Om nokon ynskjer det, så kunne vi ha laga ein ny tråd her. Før eg seier noko meir, så vil eg innprente at det var Hans Kristian Eriksen frå Kiberg som var opphavet til Partisanhistoria. Med bøkene Partisaner i Finnmark 1969 og Partisanenes død 1972, og seinare den forkorta utgåve Partisaner i nord 1979 er grunnlaget lagt for heile partisanlitteraturen. Den første som snertar innom emnet er forfattaren Terje Nilsen frå Kiberg. Men dette er meir fragmentarisk og innbakt som episode i ein roman, Nord i havet 1953. Forfattarane Tor og Laila Thorsen har og ein del av emnet med i ein roman: Ytterbergfolket. Thor Thorsen er barnefødd i Kiberg. Men utruleg nok, i eit elevforedrag på Trondarnes folkehøgskule i 1949, der eg og Hans Kristian var elevar på litteraturlinja, valde eg sjølv partisanhistoria som mitt bidrag. Den gongen var soga heilt ukjent i Nordnoreg utanom Kiberg. Men vi var elevar frå heile landsdelen og litt utanom og, så mine medelevar frå den gongen kom nok til å hugse nokså mykje frå denne spennande historia.

Oddvar Støme 06.03.2011:
Så til det som var emnet her: Alfhild (Alfhild Bruvoll, red.anm.) og den rolla ho spela. Når alt er uttømt på norsk grunn, så må ein gå til arkiva, både dei russiske og dei tyske.Eg tru ikkje det er så mange att av kjenningane hennar. Det som er symtomatisk i denne soga, er den rolla som kvinnene spela. I Berlevåg sat Dagny Loe og søstera, Nelly Mørkved, Jørgunn Sivertsen og svigerinna Ruth Sivertsen. Om nokon av dei enno lever, trur eg ikkje. Men dei visste om kvarandre frå fengslet i Tyskland. Dattera til Dagny har nok fått høyre om det dei snakka om i fengslet. Men eg trur ikkje her er fleire steinar å snu lenger. Det som for meg har vore mest interessant i ettertid, er dei analysane som Hans Kristian gjorde alt den gongen, kva som var meininga med alt dette hemmelege arbeidet, korleis dei ‘store’ hadde tenkt seg utviklinga her, kva som vart gjort og kva som ikkje vart gjort av dei som stod bakom og planla alt. Berre for å take det første først: Kvifor vart ei lita kampgruppe sendt til fiendejord (Langbunes og Komagdalen) sist i august 1941 berre to månader etter det tyske åtaket på Sovjet? Medan dei russiske styrkane vart knust i hundretusentals i Sovjet og Stalin var på nippen til å evakuere bak Ural? Partisanane fortalde si soga då dei kom heim, men ingen ville tru på dei, for det heile var for fantastisk! Gjekk det føre seg eit stormaktsspel like framføre nasen på finnmarkingane?

Harald Kyrre Wahl 06.03.2011:
Ruth lever ennå. Hun bor i Båtsfjord.
Angående Bruvoll, så skal det være skrevet en dagbok av Alfhild. Hva som skjedde med den er uvisst, men bruddstykker av hva som ble skrevet i den eksisterer fortsatt.

Oddvar Støme 31.03 2011:
Eg har mange konkrete minner frå åtaka på Vardø under krigen. Slik eg minnest det, var dei første åtaka på festninga tyske bombefly. Eg minnest berre at det vart mykje ståk og flytting frå Vardø i den tida, så det må ha vore mange åtak. Hågensenfolka (Villy, Darre og Astor sine ) flytte heilt inn til Lambones og slo seg ned i det gamle Hækkilæhuset der, det som seinare vart skoten i brann etter partisankampane i -41. Mange vardøfamiliar kom og flyttande til Kiberg. Så skifte polane etter 22.juni 41, og russarane tok til å bombe større og hardare etter som tida leid. Vi gutungar snappa opp utruleg mykje frå dei vaksne, og tidleg fekk vi vite at og engelskmennene bomba Vardø frå hangarskip. Kor mykje veit vi om dette? Alt tidleg tok russarane til å bombe med brannpiler og. 23. mars 1942 stod eldlogen over heile Domen, og dagen etter fekk vi vite at sjukhuset var borte. Den 25. juni 1942 var det og åtak med brannpiler. Og ei av dei tok livet av min far på Russemarja sin kafe, der kibergfolk hadde søkt ly. Seinare drog fleire og fleire bort frå byen, og eg høyrde like før storbombinga at det berre var 16 personar att. Den dagen den 23. august 1944, sat eg i “orkesterplass” under Floget i Grundnesbukta og kunne følgje med i det som hendte. Flysvermen mot Vadsø var så stor så eg talde 139 fly i lufta. Då neste raid kom mot Vardø var flysvermen så tett at dei tok til å fyre laus med storkanonane på Kibergneset. Dette hadde eg aldri sett eller opplevd før. Eg trudde aldri det var levande liv att i Vardø etter dette. Men på grunn av fråflyttinga var det ikkje mange liv som gjekk tapt den dagen. Så kjem spørsmålet mitt til slutt: Er det nokon av dykk som har funne svaret på kvifor russarane bomba Vadsø og Vardø slik sønder og saman nyss før krigen var over. Kirkenes vart spart, for der var det ikkje mykje att lenger. Eg har tenkt mykje på det samanfallet med åtaket mot nord som russarane starta just i desse dagar. Eg vil ha det til at storlaupet mot nord starta om lag 26. august frå dei russiske linjene. Og 25. oktober inntok dei Kirkenes. Er det nokon som har detaljar her?

Nording 19.10.2011:
Er ikke historiker og har såvidt snappet opp mulig dekkhistorie ifbm det som skjedde på Langbunes 20 oktober 1941. Tre partisaner skal der ha falt i kamp med tyskerne, herunder felles krigshelt Håkon Øyen. Nevnes siden imorra ca kl 13-14 forberedes 70 års markering med bauta m.v på Langbunes (bekosta av ‘Skjold’ i Murmansk). Norske myndigheter har ikke motsatt seg dette. Men fakta er ikke klarlagt?

Oddvar Støme 19.10.2011:
Til Nording: Mandag skal Lambonesslaget 20. oktober 1941 markerast med bautareising på slagstaden, av russiske Skjold. Håkon Øyen falt i Komagværdalen (Girojänkä) den 7. oktober. Gunnar Berg frå Vardø og to russiske soldatar falt i Lambones, herunder sjefen for avdelinga! Er du interessert så kan eg fortelje deg nærare om dette, stoff som enno ikkje har kome fram i bøkene! Ventar enno på svar på mine spørsmål ovanføre!
Oddvar Støme 20.10.2011:
Krigssoga til kibergpartisanane må no snart verte skulekunnskap for all finnmarksungdom . Dette kapittelet frå siste krigen er truleg det djervaste vi har i krigssoga frå 2. verdskrigen. I morgon reisast den 3. bautaen i kibergområdet over denne krigsinnsatsen, i Lambunes i Vardø herad. Kibergspartisanane var med frå Pasvik og langs heile kysten ned til Arnøy i Troms. Eg er veldig stolt og kry over den innsatsen dei stod for. Så kan de opne ein ny streng kor de vil for meg, og eg skal vere med med bidrag. Men er det ikkje nokon her som har tenkt over det merkelege i at Vardø og Vadsø vart knust av flybombing så seint som 23.august 1944? På det tidspunktet var russarane i full fart opp mot Kirkenes og Tana bru! Den 16. oktober gjekk siste storkonvoien ut frå Kirkenes. Og frå høgdedraga ovafor Kramvik kunne eg og Arnold Øyen bivåne det eine flyangrepet etter det andre heilt til konvoien kom ut av syne bakom Kibergsnesset.
(Utdrag fra Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark slutt)

Able Archer '83 - På kanten av stupet

Fra tid til annen er det sånn her i livet at man innser at det er visse ting det er best at man ikke vet.
Det som foregikk bak Jernteppet under NATO-øvelsen Able Archer er blant de tingene man i ettertid er glad for at man ble holdt lykkelig uvitende om mens det pågikk:
Det som i utgangspunktet var ment som en kommandopostøvelse som fant sted i NATO’s hovedkvarter ble – siden den foregikk i en periode hvor spenningen mellom supermaktene var svært høy – fra sovjetisk side oppfattet som en forbederedelse til et førsteslag mot Sovjetunionen med atomvåpen.

Det utenrikspolitiske bakteppet var slik: I året 1983 fant det sted flere episoder som bidro til å skru opp spenningen mellom supermaktene: den amerikanske invasjonen av Grenada – som skapte diplomatiske forviklinger mellom Storbritannia og USA, president Ronald Reagans famøse tale hvor han beskrev Sovjet som “Det ondes imperium”, nedskytingen av det koreanske passasjerflyet KAL-007 over Sakhalin – som fra amerikansk side ble betraktet som en unødvendig krigshandling, de amerikanske sikkerhetstiltakene i forbindelse med bombingen av en amerikansk militærbase i Libanon hvor 250 amerikanske og 49 franske soldater ble drept, og sist men ikke minst: NATO’s dobbeltvedtak som medførte utplassering av Pershing II-missiler i Europa, som russerne grunnet sin design rettet mot å slå ut underjordiske rakettsiloer og kommandobunkere oppfattet som et aktuelt førsteslagsvåpen.

Alt dette til sammen gjorde at russerne under øvelse Able Archer – som de mistenkte for å være dekke for et kjernefysisk førsteslag mot Sovjetunionen – iverksatte sin operasjon RYAN samtidig som de begynte å sette sine styrker på krigsfot: konvensjonelle bakkestyrker ble utplassert langs grensen mot Vest-Tyskland, den strategiske ubåtflåten ble sendt ut fra basene sine på Kolahalvøya for å være i beredskap under pol-isen, de strategiske rakettstyrkene ble satt i alarmberedskap, og bak murene i Kreml satt den døende president Jurij Andropov sammen med forsvarsministeren og hærsjefen sin bokstavelig talt med fingeren på knappen.

Dokumentaren er ca. 80 minutter lang, og inneholder et intervju med storspionen Oleg Gordievskij, som senere var med på å felle Arne Treholt.

Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Del 6
Del 7
Del 8

Mytteriet på fregatten Storozhevoj - Virkelighetens Jakt på Rød Oktober

Relativt kjente er de to episodene der russerne skjøt ned koreanske passasjerfly som krenket sovjetisk luftrom i 1978 og 1983.
Mindre kjent i Vesten er den episoden som fant sted i 1975 der den sovjetiske fregatten Storozhevoj gjorde mytteri og forsøkte å stikke til Leningrad for å gjøre en" “Potemkin II” , og som senere skulle danne inspirasjon for Tom Clancys kaldkrigsthriller
“Jakten på Rød Oktober”.

Her er en 45 minutter lang dokumentar delt i tre deler som skildrer hendelsen.
Den svenske militære e-tjenesten og militærmakten visste godt hva som foregikk, men unnlot å bringe nyheten videre til sine vestlige venner, muligens for at de ikke ville avsløre egen etterretningskapasitet. Slik sett har episoden visse likheter med KAL-902-episoden.

Enjoy:
Her
her og
her

Sjeldent filmklipp fra den kalde krigen

For de som liker kaldkrigshistorie har jeg funnet en liten godbit her: Filmsnutten viser en vellykket test og detonasjon av en torpedo med atomstridshode:

http://www.youtube.com/watch?v=M7aaQb2HpWE&NR=1

Ut fra konteksten vil jeg tippe at opptaket er gjort på slutten av 50-eller begynnelsen av 60-tallet. Fortellerstemmen åpner med en skildring av det åpne og mektige landskapet på sørsiden av Novaja Zemlja, der testområde A befant seg under den kalde krigen. Deretter følger vi torpedoen og stridshodet fra den skrus sammen til den transporteres til ut testområdet.
Før selve testen heises den ned i havet i vertikal posisjon ca. 200 meter fra målskipet. Etter detonasjonen kan vi se vrakrester fra det istykkersprengte målskipet regne ned i havet.

Filmen bærer preg av å være en propagandafilm på bestilling av eliten, og det spesielle med filmsnutten er at den skildrer hele testen fra begynnelse til slutt, ikke bare selve detonasjonen, noe som ikke er en selvfølge blant de filmklippene man finner på youtube:)

Fotominner fra Berlevåg under krigen

Tobakkskvoten
Det var ikke lett å være nikotinhungrig under okkupasjonen. Det var slutt på fritt salg av tobakksvarer fra 1. juli 1942; man registrerte seg da som fast kunde i et utsalg: sigarettkvoten var 160 pr. måned for menn, halvparten for kvinner. Fra 1. juli 1943 ble kvoten redusert til to pr. dag for menn – halvparten for kvinner. Fra mars 1944 fikk en mann bare èn sigarett pr. dag; kvinnene kunne bare røyke annenhver dag.

Fotografiet under er tatt i Berlevåg på nyåret 1944, og viser sammenstimling av kvinner og menn foran stedets sigarettutsalg ved åpning for salg av rasjoner.

Foto: Soldat tilh. 2./Fest.Inf.Btl. 662, arkiv Rune Rautio

Russevillaen
Russevillaen var et spesielt og vakkert hus, av mange ansett som det vakreste i Berlevåg. Det stod opprinnelig i Boris Gleb i Pechenga, men ble kjøpt av Statens Havnevesen og flyttet til Berlevåg for å fungere som bolig for ingeniører i forbindelse med havneutbyggingen omkring 1920. Senere flyttet også legefamilien Thomassen inn. Under krigen ble huset benyttet av tyskerne, som brente det sammen med resten av bygda da de trakk seg tilbake høsten 1944.

Se og hør den interessante historien om Russevillaen på Digitalt Fortalt: http://www.sffarkiv.no/webdb/fileStream.aspx?fileName=dbatlas_leks\FIdf-116013\kvalitet4\FIdf-116013.87026.wmv

Russevillaen i Berlevåg fotografert på nyåret 1944 av en soldat tilh. 2./Fest.Inf.Btl. 662, arkiv Rune Rautio

Tysk feltbakeri
I tidsrommet senhøsten 1943 – ettervinteren 1944 ble det tyske nærforsvaret av Berlevåg ivaretatt av 2. kompani av Festningsinfanteribataljon 662. For å sikre soldatene forsyninger av ferskt brød og bakervarer ble det etablert et feltbakeri i lokalene til en dagligvarehandel i bygda. På fotografiet under ser vi de tyske bakerne på yttertrappen til forretningsbygget en gang på førjulsvinteren 1943 eller nyåret 1944. En guttunge benytter også anledningen til å bli foreviget i det han passerer på en spark.

Foto: Soldat tilh. 2./Fest.Inf.Btl. 662, arkiv Rune Rautio

Det russiske flyvraket på Domen

7. mai 2009 skrev jeg på dette forumet en artikkel om den russiske Pe-2 jagerbomberen som ble skutt ned ved Domen, på fastlandet ved Vardø, under en luftkamp 29. mars 1943. Artikkelen var basert på rikholdig kildemateriale i form av dokumenter og fotos. Imidlertid hadde jeg til tross for mange års leting fortsatt ikke lyktes i å finne et samtidig foto av flyet på havaristedet.

Min erfaring er imidlertid at den som leter, han finner, selv om det i blant kan ta veldig lang tid og mye arbeid. Og for en måned siden fikk jeg igjen en bekreftelse på at dette er et gyldig motto, da jeg fikk i hus et knippe originalfotos etter en tysk soldat som hadde tjenestegjort i Vadsø under deler av krigen. Blant flere flotte fotos fra Vadsø og omegn tatt i perioden senhøsten 1942 – våren 1943 dukket det overraskende også opp et foto av et sovjetisk flyvrak. Det var umiskjennelig en Pe-2 i et terreng, i et område og på en årstid som gjorde at dette etter en rask utsjekk av andre havarier i Finnmark bare kunne dreie seg om “min” Pe-2! Jeg publiserer fotografiet her som et supplement til min artikkel (s.d.).

Votteskaret ved Domen, 30. mars 1943. Tyske soldater undersøker vraket av fenrik Nikolai Zabobins Pe-2 dagen etter at det ble skutt ned i luftkamp med to tyske Bf 110 tilh. 13.(Z)/JG 5. Likene av de tre besetningsmedlemmene blir deretter fraktet til Vardø. Foto tatt av en soldat tilh. Pionier-Landungs-Kompanie 540, arkiv Rune Rautio.

Krigsterror mot Finnmark

Jeg regner med at sonemedlemmene også har interesse av dette programmet med Harry Westerheim om evakueringen. Lenken er her og jeg kan ikke se at det er lagt ut tidligere.

Fra skytebomull til TNT

I papirutgaven av 11.mai 2011 har Albert Moe et innlegg som fortjener en større leserkrets, om den gangen han var med på å skifte ut det sprengstoffet som tyskerne hadde plassert under veier og bruer i Varanger-området.

Et defilé (fra fransk) er et trangt veistykke, en vanskelig passasje som en troppesrtyrke bare kan passere på smal front, og der det ikke er plass til den nødvendige utvikling for kamp.

Slike steder, og under bruer, var det tyskerne hadde lagt de sprengladningene som Albert Moe i 1958 var med på – ikke å fjerne, men å skifte ut med sikrere sprengstoff. Dette var under den kalde krigen, må vite, og i NATO var man nesten like redde for russerne som tyskerne hadde vært det.

Her er faksimile av historien (fra Finnmarken av onsdag 11.mai 2011 side 9):

Miner og andre elendigheter i etterkrigstidens Finnmark.

I dette forumet, Finnmark under Hakekorset, har vi vært inne på temaet i flere varianter.
Bjarne Smeby som fortalte om mineulykken i Karasjok 1.mai 45 hvor 22 norske soldater ble drept. Vi har lest om minefellen i bunkersen på Skagen vinteren 44/45 hvor 2 Vardømenn ble drept inne i fjellet. Vi har også såvidt vært innom Vardøs Barneskole som var underminert og nære på ble sendt til himmels, kun reddet av vaktmester Sundkvist.
Selv husker jeg spennende øyeblikk hvor jeg fikk se pappas arr i skulderen etter å ha vært med i en mineulykke under krigen. En annen gang, da vi var i Jarfjord og hørte et voldsomt smell langt unna. Jeg var vel 7-8 år, kan jeg tenke meg, og vi var på vei til Kirkenes, pappa og jeg.
Vi kom kjørende og ikke så langt unna Storskog kom på en bulldozer ligge rykende og ødelagt etter å ha kjørt på en russisk stridsvognmine.
Mannen som kjørte døde på veien inn til sykehuset.
Hvorfor denne bisarre interessen, tenker sikkert mange.
Det er mange som har historier å fortelle.
Nylig har vi lest Oddvar Stømes beretninger om hva han som barn opplevde, dengang de ryddet miner: ( jeg har tatt meg friheten av å klippe og lime fra tidligere bidrag fra Oddvars glimrende tastatur):
“Var det ikkje slik at Forsvaret sprengde dette flyet og bombene omkring? Så litt om mineryddinga i kibergområdet etter krigen: Av og til høyrde vi om husdyr som gjekk inn i minefelt, og ein gong såg eg sjølv at ein kuflokk gjekk inn i eit slikt felt i -45. Men det hendte ikkje ofte at eg vart vitne til slike tildragelser eller at folk omkom på grunn av miner. Det såg ut som om minene var konsentrerte omkring festningsanlegga på Kibergnesset og Falkeflåget 8 km innafor Kiberg. Vi trudde at Kibergnesset var minelagt då tyskarane drog seg ut, Men berre få miner kom vi under ver med i heile kibergområdet. Men på Falkeflåget var det annleis. Her tok vi gutungar 700 miner på to dagar. Då den tyske minekomandoen seinare kom med minekarta sine, så rista dei berre på hovudet over det vi hadde gjort. Det var husdyra, og særleg reinflokkane som hadde motivert oss. Av og til var og båter så uheldige å gå på miner etter krigen, men ikkje ofte.
I tillegg til dei 700 minene som vi gutungar desarmert på Falkefloget, hende det no og då at det kom rekande iland hornminer som hadde slete seg laus frå minebelta. Ein sommardag i 1941 vakna vi til ropet om at det låg ei mina på sanden rett under huset vårt ved Løkta. Bygdefolket måtte sjølv slepe mina langt til havs, og der kom det ei tysk fraktskute til og senka ho. Vi ungar vart litt skuffa då ingen smell kom frå den mina som hadde terrorisert heile Værret ein heil dag. Då tyskarane drog den 31 oktober 1944, hadde vi laga oss på at heile Kibergnesset kunne vere underminert. Vi for varsomt fram på morran då vi “inntok” festninga, men det skjedde ikkje ei einaste ulykka der oppe på grunn av miner. Men innarst i ein bunkers var det eit surkålboks-lager. Men for å nå dit inn måtte ein over ei stor tankmina som låg midt på golvet. På heimtur saman med mora mi ville ho absolutt ha med seg ein boks til saltfisken til middag. Eg fortalde kor boksane stod, men der er ei mina i vegen, sa eg. Ho stod eit bel og studerte bomba. Det var trådar og streng til og frå, så eg talde henne av med denne planen. Men plutseleg skreva ho berre beint over mina og henta seg ein surkålboks. Den manøveren hadde ikkje eg våga meg på. Men ei veke seinare var eg innom her likevel, og då var alle boksane borte. Det var tydeleg at fleire andre ikkje hadde klart å stå imot freistnaden til å skaffe seg surkål til middag.”
Så langt Oddvar Støme. Og jeg håper han og andre har flere beretninger. Velkommen!

Annonse