En dyster aprilkveld i 1979 landet en Hercules-maskin på Gardermoen. Intet uvanlig i det. Mer uvanlig var det at to generaler, en oberst og to militærattacheer sto og ventet i største alvor. En æresvakt fra skolekompaniet på Sessvollmoen sto også oppstilt. Om bord i flyet sto en båre drapert i det norske flagg. I den lå Norges første soldat som hadde falt i strid siden andre verdenskrig. Norge hadde deltatt i UNIFIL i ett år.

Jarle Haavard Warberg ble bare 21 år og hadde vært to uker i FN-tjeneste da han ble drept av et granatnedslag i den sør-libanesiske byen Ebel Es Saqi. Det var en BK-granat som tok livet hans onsdag 18. april 1979. Den traff mens han løp for å hente hjelm og splintvest. Den 22 år gamle Jan Sverre Aasbøe ble såret samtidig og løp mellom granatnedslagene med avrevet hånd og splinter i overkroppen. På sykestua var det folketomt fordi sanitetspersonellet hadde gått i shelter. Men skrikene hans hørt og det reddet ham, Warberg derimot kunne ingen redde.

100 granater slo ned i Norbatt AO denne dagen men både SLA-militsen og PLO-geriljaen benektet å ha beskutt Saqi. Mistanken rettet seg snart mot IDF. I ettertid analyserte NORCO nedslagene og det ble konkludert med at granaten var amerikansk men skutt ut fra israelsk artilleri i Galilea. Store deler av Sør-Libanon ble tatt under ild denne dagen, også UNIFIL HQ fikk store skader. For Aasbøe ble det Heli-medEvac til feltsykehuset i Naqoura til tross for at major Saad Haddad hadde truet med at hans kristne pro-israelske SLA-milits ville skyte ned ethvert norsk helikopter som viste seg over hans selvproklamerte enklave ”Det frie Libanon”.

Jarle vervet seg til FN-tjeneste sammen med sin 18 år eldre bror Sigurd og deres felles kamerat Stig Hansen. Alle tre kom fra den lille bygda Evenskjær i Sør-Troms og bodde bare tre kilometer fra hverandre. Før Jarle ble drept var også Stig Hansen blitt såret og befant seg fremdeles på feltsykehuset Normedcoy i Naqoura. Sigurd fulgte sin bror på hjemreisen og deltok i bårevakten, ikke ett sekund skulle den falne være alene. Deretter returnerte han til Libanon og fortsatte sin fredstjeneste. Norbatts personelloffiser major Gunnar Olsen fulgte også båren hjem. Noen år senere ble også han drept mens han deltok på et humanitært oppdrag i Afrika.

Warbergs død gjorde et voldsomt inntrykk på den norske FN-bataljonen, men også på sivilbefolkningen i Saqi. Allerede den påfølgende fredagen ble Jarle hedret med en minnegudstjeneste. Han fikk også en gate oppkalt etter seg: Jarles street. Senere ble en minneplakett skrudd fast i muren på stedet der han falt. Fra kirken gikk byens innbyggere i prosesjon til ulykkesstedet. Kristne, muslimer og drusere gikk sammen og tok farvel med den unge norske soldaten. Han ble hyllet som en av deres egne. Selv major Haddad virket berørt, tilsynelatende. Han kondolerte bataljonssjefen, den senere kontingentsjefen for NORCO oberst Zacharias Backer og garanterte samtidig at hans kristne falangistmilits ikke kom til å skyte så lenge seremonien pågikk.

I Norge uttrykte statsministeren også sin dypeste medfølelse overfor de pårørende, mens opinionen var rystet over at fredsoppdraget hadde medført tap av norske liv. Dette var alvorlig. Heller ikke den militære ledelsen hadde tatt inn over seg at engasjementet i Libanon kunne koste liv, men i realiteten var det bare et spørsmål om tid. Flere norske soldater ble nær drept på denne fryktelige dagen. UNIFIL var ikke der for å føre krig, derimot var det andre som førte krig mot dem og det var ingen fred å bevare. Gjennom 20 år har de som har deltatt i den norske FN-styrken i Libanon bidratt med en formidabel innsats. En innsats som fortjener sin plass i vår historie, men også å bli bedre kjent fordi det er alt for lett å glemme. Regjeringen har bestemt at det fra 2011 og hvert år framover skal gjennomføres en verdig og profilert markering av veteraner på frigjøringsdagen 8. mai. Markeringen er ment å uttrykke anerkjennelse for veteranene. Det er på tide.

Under hele krigen lå det i Kirkenes havn en såkalt fordelerflåte bestående av fiskekuttere på inntil 500 BRT. Fartøyene var praiet av Kriegsmarinediensstelle Kirkenes. Alle mindre havner i Varangerfjorden, på Varangerhalvøya, i Petsamo og Liinahamari ble etterforsynt av denne flåten. Når en forsyningskonvoi skulle gå til Petsamo rekvirerte alltid sjøkommandanten i Kirkenes eskortefartøyer. Eskorten bestod av en miks av minesveipere, ubåtjagere, forpostbåter og schnellboote. Det hendte også at flymaskiner fra Høybuktmoen måtte på vingene for å tåkelegge konvoien eller bekjempe de sovjetiske kystbatteriene på vestkysten av Fiskerhalvøya. Disse batteriene hadde skutt seg godt inn på den utsatte strekningen mellom Peura bukten og yttersiden av Petsamofjorden. I rom sjø ble konvoiene alltid engasjert til strid av kystbatteriene. Det ble etter hvert stadig vanskeligere å få forsyningsskipene velberget frem til Petsamo. Av den grunn iverksatte XIX. Gebirgskorps i 1943 bygging av en forsyningsvei fra Petsamo til Tårnet i Jarfjord med tilknytning til Kirkenes. Dette forkortet forsyningsruten landveis såpass at lastevogntransporter kunne gjennomføres, noe som økte forsyningskapasiteten til fronten ganske betraktelig. Veiforbindelsen over Jarfjordfjellet sto ferdig på forsommeren 1944. For å holde forsyningsveiene vinteråpne ble det satt inn to kraftige snøfresere drevet av terrenggående lastevogner på 14 tonn. Brøytetjenesten i korpsområdet ble uført av Schneeräum-bataljon 602 som besto av stab og tre brøytekompanier som igjen var inndelt i brøytetropper, hver med 4-6 snøploger av forskjellige art. Under normale tilstander var dette tilstrekkelig, men etter snøstormer var veiene som regel blokkert og skavlene for høye til å bryte igjennom. Da måtte det i tillegg til maskinelt brøyteutstyr også settes inn arbeidstropper med snøspader. Brøytetjenesten på veiene mellom Tårnet, Petsamo og Litsa krevde til en hver tid to snøryddekompanier sammen med mannskaper fra Baupionier-Bataillone 427-428-429. Grunnstammen av disse bataljonene var hærpersonell med store innslag av krigsfanger. Alt i alt hadde 20. Gebirgsarmé i 1942 over 8 000 krigsfanger innrullert i såkalte Kriegsgefangenen-Arbeits-Bataillone. Men den mest betydningsfulle hjelpen for å lette materielltransporten til Litsa-fronten var byggingen av taubanen. Dette ble gjort på ordre av sjefen for 6. Gebirgsdivision Generalmajor Ferdinand Schörner, og Pionier-Hauptmann Ungerathen fikk i oppdrag å ferdigstille første etappe. Taubanen av type Feldseilbahn 150/250 ble bestilt fra firma Adolf Bleichert & co i Leipzig og var med sine 58,5 km Europas lengste taubane. Byggearbeidene startet opp den 24. oktober 1941. Taubanen strakte seg fra det sydlige Parkkina (Petsamo) og frem til den innerste delen av Litsafjorden ved det såkalte sanitetsstøttepunkt Herzberg. Baneverket som sto ferdig i løpet av 1942 var helt uavhengig av både vær og føreforhold og besto av i alt 24 maskinstasjoner. Underveis forsynte den atskillige lager, og på sitt lengste strekk overskred den både Petsamo elven men også Litsa elvens utløp. Kun to eller tre ganger gjennom hele krigen ble taubanen truffet og skadet av det flittig skytende sovjetiske artilleri. Nyttelasten i taubanens bærestang var inntil 250 kg der det for eksempel kunne henges en høyballe, en sekk havre sammen med en ammunisjonskiste, ett knippe stillingsbyggermaterial, to sekker kull, eller en godt innpakket såret bergjeger. For å vedlikeholde taubanen ble det den 1. oktober 1943 etablert et taubanedriftskompani (Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn) underlagt XIX. Gebirgskorps AK. Kompaniet fikk feltpostnummer 2487 og ble tildelt 176 krigsfanger fra Baupionier-Bataillon 412 som dannet grunnstammen i kompaniet. Dette personellet utførte førstelinjes vedlikehold i all slag vær, men ila taubanens levetid ble bare 3 tyske mannskaper drept som følge av sovjetisk beskytning. Hvor mange krigsfanger som mistet livet er ikke kjent. Takket være taubanens egenskaper kom ingen byggeforholdsregler for veibaner, tunneler og snøskredbeskyttelser slik de var utformet i Nord-Norge til anvendelse øst for Petsamo, og ikke en eneste gang sviktet dette verdifulle redskapet til tross for at taubanen var produsert lenge før første verdenskrig. Alle selvløftende korps- og divisjonstropper avhentet sine forsyninger fra omlasteplassene. På samme vis ankom forsyningene også troppenes trosstillinger hvor utallige hesteforspente kjerrer og sleder sto parat. De kjempende troppene omlastet ved behov forsyningene over til kløvdyr. De stillinger (hovedsakelig ved Fiskerhalsen) som lå så avsides til at deres egne mannskaper ikke kunne hente forsyningene, ble ført frem vha Gebirgsträger-Bataillon 55. Tomgods vandret den samme veien i retur. Bærer og avdeling var normallastet når de maktet å tilbakelegge ruten ila 24 timer. Mange av forsyningsrutene var svært utsatt for russisk beskytning og kostet ofte tap. Taubanen var i drift inntil oktober 1944 da den delvis ble ødelagt under XIX. Gebirgskorps retrett fra fronten. Etter krigen demonterte sovjetiske styrker deler av taubanen pga. innenlandske behov. Betriebs-Kompanie der Murman-Seilbahn ble i desember 1944 innrullert i 14. Feld-Division (L) i Bodø/Mosjøen området.

Disse to snapshots har ingenting med Finnmark under hakekorset som sådan å gjøre, men representerer på mange måter en del av vår militære etterkrigshistorie. I 1984 tjenestegjorde jeg i den norske FN-bataljonen og bildene er tatt ifm reisingen av den nye antenna til kortbølgestasjonen ”Radio Norge” som på 1980-tallet var bindeleddet mellom utestasjonen (den norske FN-bataljonen i Libanon) og lederstasjonen (oppsettende enhet) i Norge som på denne tiden var Jegerkorpet/Akershus Forsvarsdistrikt nr 4 på Onsrud. Inntil tidlig på 1990-tallet var kortbølgetelefoni, telegrafi og teleks den vanlige måten man kommuniserte på via sambandsmidler. Siden overtok de digitale globale systemer for mobiltelefoni (GSM) og satellittsamband. Det betydde også slutten for Radio Norge. Antenna og radiostasjon var posisjonert på den såkalte Vannhøyden over byen Ebel es-Saqi. Radio Norge kunne sende både militær og sivil radiotrafikk, og den sivile trafikken gikk via Rogaland Radio (kystradiostasjon). All militær radiotrafikk gikk over de militære radiostasjonene på Østlandet, (Tuentangen) samt radiostasjonen til Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) på Jåtta. Kallesignalet til Radio Norge på militært nett var LBL1 og på sivilt nett LG2J. Den avbildede antenna var en 17 elements retningsstyrt Yagi (direktiv sender- og mottagerantenne for radiobølger, sammensatt av en rekke dipolelementer) som i 1984 hadde en innkjøpspris på ca 250 000 kr.

Under andre verdenskrig fremsto Nordishavet som en sjøkrigsskueplass med en spesiell egenart. Havområdet omfattet det steile relieffet av den norske klippekysten i sør, isflanken ved Grønland i vest, Spitsbergen med sine snøkronede skråninger i nord, Barentshavet i øst som det egentlige kjernepunktet, og kyststripen av Novaja Semlja i det ytterste nord som smeltet sammen med det nordligste Ishavet syd for Franz Josef-land. Fra midten av mai strålte midnattssolen over de arktiske breddegrader og lyste opp havspeilet i en 2,5 måneders uavbrutt seanse. I slutten av juli vendte kvelds- og nattemørket tilbake og solen forsvant fra nattehimmelen. Sakte men sikkert senket den lange polarnatten seg over Nordishavets kulisser. Når vinteren satte inn ble havområdet hjemsøkt av et stadig utvidende pakkisbelte. I mars omfattet isbeltet også Jan Mayen og Bjørnøya. Skipsfarten og operasjonsområdet for de allierte ishavskonvoiene ble sterkt innskrenket. Bare Golfstrømmens varme drivstrømmer ved Murmanskkysten sørget for å holde det sydlige Barentshavet og Kolabukten isfri gjennom vinterhalvåret. Høsten 1941 løp de første allierte oversjøiske forsyningskonvoiene til Murmansk og Arkhangelsk.

En halv time etter midnatt 30. mars 1942 mottok sambandssentralen for Befalshaver over de tyske slagskipene (BdS) Viseadmiral Otto Ciliax i Trondheim en viktig teleks. Som hemmelig kommandosak telefonerte Marinegruppe Nord i Kiel en rapport som den finske militærattacheen i Stockholm hadde mottatt via forbindelser hos de allierte. Meldingen lød som følger: ”Erfarer fra pålitelige kilder at en alliert landgangsoperasjon sannsynligvis er nært forestående i det nordlige Norge. På bakgrunn av opplysninger fra kilder i London er avgjørelsen på dette tidspunkt allerede besluttet. Sovjetunionen har i den siste tiden utøvd et sterkt press for en slik operasjon samtidig med at USA samstemmer. Årstiden er gunstig og et senere tidspunkt vil neppe være troverdig og heller ikke gjennomførbar på grunn av våren i nord og de særegne lysforholdene og påfølgende snøsmelteperiode”.

Kanskje gjaldt uttrykket ”neppe troverdig” for hele meldingen. I løpet i av de siste ukene hadde det vrimlet av feltrykter. Abwehr, Admiral Wilhelm Canaris etterretningstjeneste sendte daglig ut nye advarsler som også hadde sin opprinnelse fra forskjellige ”pålitelige kilder”. Hitlers frykt for en invasjon i Norge med den hensikt å avlaste den russiske fronten fikk stadig næring. Men i det minste hadde han fått trukket ut flåten med de tunge skipene fra Atlanterhavet og overført denne til Norge.

Flåtesjefen Otto Schniewind heiste imidlertid flagget på slagskipet Tirpitz som på dette tidspunktet lå i Fættenfjorden nord for Trondheim. Viseadmiral Schniewind var svært skeptisk med hensyn til en suksess, spesielt dersom han var i ferd med å stime ut mot en fiendtlig landgangsstyrke. Men i en sammenfattelsesmelding som han skrev til Abwehr 10. april 1942 sto det: ”En slik operasjon kan komme til å koste motstanderen dyrt”. Han hadde ingen tro på at engelskmennene ville våge seg på en operasjon som ikke kunne garantere suksess. Alarmmeldingene regnet Schniewind som plantede rykter med den hensikten å berolige russerne, men også holde tyskerne årvåkne.

Men Hitler tenkte annerledes. Hans mistanker rettet seg først og fremst mot alle de anstrengelser som de vestallierte gjorde seg for å støtte sin motstandsdyktige forbundsfelle i øst. Han fastslo i Førerdirektiv 14. mars 1942 at det økende antallet etterretningsrapporter som henviste til både amerikanernes og engelskmennenes hensikter angående Russlands motstandsdyktighet, stemte overens med at de allierte ønsket å tilføre store mengder krigsmateriell og næringsmidler til Sovjetunionen. Risikoen var stor for at en ny front ville oppstå i Europa. Den regelmessige og tiltakende konvoitrafikken fra Skottland til Nordvestrussland kunne imidlertid tjene begge formål. Derfor var en fiendtlig landgangsoperasjon på Ishavskysten sannsynlig. Det var nødvendig å sette en stopper for den inntil nå uforstyrrede sjøforbindelsen i Polarhavet, og høysjøflåten i Norge hadde dermed fått en sekundær hovedoppgave i tillegg til det imaginære landgangsforsvaret. Flåten besto for øyeblikket av slagskipet Tirpitz, panserskipene Scheer og Lützow, den tunge krysseren Admiral Hipper og 5 jagere. Dette betydde at konvoitrafikken med sikringseskortene mot Murmansk og Nordvestrussland måtte angripes.

Historien om de såkalte PQ-konvoiene med krigsviktig materiell fra England til Nordvestrussland begynte allerede i slutten av september 1941. Den gangen gikk de ti skipene tilhørende PQ 1 ganske uhindret fra Island langs drivisgrensen over Kvitsjøen til Arkhangelsk. Seilingstiden var 12 dager. Resten av året 1941 fikk også de andre PQ-konvoiene (PQ 2-PQ 7) gå i fred uten å bli angrepet av tyske flåteenheter, eller flymaskiner fra Banak, Bardufoss og Høybuktmoen. Til å begynne med var det bare de tyske ubåtene som bekjempet den viktige livsnerven til Sovjets oppholdende frihetskamp. I slutten av 1941 måtte befalshaver for de tyske ubåtene (BdU) Kommodore og Kapitän zur See Karl Dönitz ikke bare sende sine båter til Middelhavet, men også til det nordlige Ishavet. Dette gjorde han bare motstrebende fordi han var overbevist om han kunne oppnå mer ved å konsentrere sine båter til Atlanterhavet. I virkeligheten var ubåtene i nord vinterstid svært utsatt for både pakkis, storm og andre uforutsette ting. Men dette gjaldt for alle som seilte på disse breddegrader, venn som fiende. I desember 1941 f. eks gikk fem skip av PQ 6 seg fast i pakkisen og frøs fast i mange måneder. Men et virkelig helvete ble ikke Ishavet før i 1942 da slaget om herredømmet over de nordlige havområdene startet, først og fremst med de alliertes stadig økende konvoitrafikk til Nordvestrussland.

Den tyske jageren Hermann Schoemann fra Zerstörergruppe Nordmeer i flotiljestøttepunkt Kirkenes skulle bli den andre båten som ble senket i de begynnende konvoislagene i Barentshavet. Schoemann ble senket av britiske marineenheter nær Bjørnøya kort tid etter at den hadde forlatt Kirkenes 1. mai 1942.

I Kriegsmarines program for forsterkning av overflateenhetene tilhørte Z 7 Hermann Schoemann den andre jagerbyggeserien Z 5-Z 8 og var bygd på verftet Deschimag i Bremen. Totalt ble det bygd tolv båter av serien (Z 5-Z 16) og til sammen bygde de tyske Kriegsmarineverft 42 jagere fordelt på seks forskjellige typer. Z 1-Z 4 var tyskernes første ekte jagernybygg som ble ferdigstilt etter den keiserlige tyske marines såkalte Grossen Torpedobooten. Tyskland hadde akkurat gjeninnført vernehandlingsfriheten og mellom nybyggene og torpedobåtene lå det mer enn 15 år. Skipsutviklingsteknisk befant Kriegsmarine seg i bakleksa og nye jagere måtte bygges. Under byggingen kom det til syne radikale mangler på råstoff og tilbakeslagene uteble ikke. Feilene gav seg først og fremst til kjenne med hyppige maskin- og kjeleskader, samt at båtene viste seg å være ustabile i tung sjø. Ved krigsutbruddet var problemene langt fra overvunnet selv om alle 16 jagere på en eller annen måte var satt i aktiv tjeneste. Tross båtenes medfødte svakheter kunne bare en hensynsløs innsats komme i betraktning. Jagerne var ment som støtte for andre fartøyer og til beskyttelse av forsyningskonvoitrafikken. Schoemann var bygd med den foreldede Atlanterhavsstevnen, men flere av båtserien fikk ombygd baugen til den såkalte Klipperbaugen. Hermann Schoemann ble satt i tjeneste 15. september 1937 og båtens navn var gitt etter den tyske Kapitänleutnant Hermann Schoemann som hadde vært den første sjefen for ”Torpedo-Flottille Flandern” under første verdenskrig. 3. september 1939 forlot Schoemann og andre jagere Kiel for å delta i handelskrigen som pågikk i Skagerrak. Inntil februar 1940 fulgte flere operasjoner, men 2. mars 1940 tvang en maskinskade båten å forlegge til Westwerft i Wilhelmshaven. Schoemann skulle også delta i operasjon Weserübung men lå ennå med maskinskade. Først i mai 1940 gikk Schoemann ut i ny innsats og ble underlagt 6. Zerstörer-Flottille. Under Operasjon Juno flyttet den tunge flåten fra Tyskland til Narvik. Under overfarten senket Schoemann den norske tankeren Oilpioneer. 20. juni 1940 gikk Schoemann som eskorte for Scharnhorst fra Kiel til Trondheim. Returen gikk til Tyskland og Wilhelmshaven der ny dokksetting ventet. I liggeperioden fikk båten ny sjef da Korvettenkapitän Heinrich Wittig overtok.

Selv om det var allment kjent at Sovjet siden 1933 hadde flåtebaser og overflatestridskrefter både i Kvitsjøen og ved Barentshavet, hadde man på tysk side ikke planmessig forberedt en sjøkrig i disse farvannene. Den tyske sjøkrigsledelsen (SKL) hadde heller ikke regnet med at England så raskt skulle komme landet til unnsetning både med krigsmateriell og næringsmidler. Konvoiene kunne løpe direkte til sovjetiske havner. Etter at Gebirgskorps Norwegen overtrådte den norsk/finske grensen 22. juni 1941 kom det nordnorske kyst- og havområdet også med på krigsskueplassen. Hitlers såkalte Barbarossa-ordre tok ingen hensyn til verken tyske eller sovjetrussiske sjøoperasjoner i Polarhavet. Derfor lå det bare svake kystsikringsstyrker i det nordnorske farvannet 22. juni 1941. Sovjet på sin side hadde 10 jagere, 3 torpedobåter, 10 eskortefartøyer, 20 minesveipere, 40 ubåter, 30 motor- torpedobåter og 50 hjelpefartøyer.

Den 10. juli 1941 ankom 6. Z-Flottille til Kirkenes med de fem jagerne Z 10 Hans Lody, Z 16 Friedrich Eckhold, Z 4 Richard Beitzen, Z 20 Karl Galster og Z 7 Hermann Schoemann. I løpet av de tre ukene som hadde gått siden 22. juni hadde Sovjet hatt det fullstendige sjøherredømmet men likevel ikke benyttet seg av dette til anslag mot den viktige tyske forsyningstrafikken og det øvrige besatte norske kystområdet. I løpet av de korte sommerukene deltok Schoemann på fire fremstøt mot nordøst fra 12. juli til 25. august, alle med utgangspunkt fra Kirkenes. I tillegg deltok båten på utallige eskorteoppdrag fra Kirkenes-Tromsø retur. På grunn av de velkjente turbinskadene måtte båten 25. august 1941 atter en gang til Tyskland for veftsligge. 21. februar 1942 var Schoemann en av fire jagere som eskorterte panserskipet Admiral Scheer og den tunge krysseren Prinz Eugen til Bergen under operasjon Sportpalast. 22. februar fortsatte de til Trondheim hvor Prinz Eugen ble truffet i hekken av en torpedo. Krysserens hekk knakk og roret falt av. Likevel nådde Prinz Eugen Lofjorden ved Trondheim der en provisorisk reparasjon ble gjennomført. I slutten av februar lå Schoemann i Trondheim under 6. Z-Flottille. Kl. 1230 6. mars 1942 stakk slagskipet Tirpitz (Kapitän zur See Erich Topp) ut i fra Trondheim. Om bord var flåtesjef Viseadmiral Otto Ciliax. Også jagerne Friedrich Ihn, Paul Jacobi, Hermann Schoemann og Z 25 (5 Z-Flottille) fulgte med. Oppdraget var å oppspore to konvoier hvorav den ene var på vei til Murmansk (PQ 12), mens den andre var en tom konvoi (QP 8) på retur til England. Under utmarsjen fra Trondheim ble gruppen observert av den britiske ubåten Sealion kl 1801 som raskt videreformidlet sin observasjon til konvoiens dekningsgruppe bestående av slagskipet Duke of York, slagkrysseren Renown, krysseren Kenya og seks jagere. I tillegg sluttet slagskipet King George V, hangarskipet Victorious, krysseren Berwick og ytterligere seks jagere seg til dekningsgruppen. Likevel klarte ikke ekspedisjonen å oppspore Tirpitz, sannsynligvis på grunn av svært dårlige siktforhold. Men om ettermiddag 7. mars støtte Friedrich Ihn, Z 25 og Hermann Schoemann på den sovjetiske motortankeren Izhora (2815 BRT) som de senket ved hjelp av artilleriild og dypvannsbomber. Pga. lavt drivstofforråd gikk jagerne til Tromsø.

Fra april 1942 ble Schoemann underlagt den nyopprettede Zerstörergruppe Nordmeer sammen med Z 24, Z 25. Flotiljen var ledet av sjefen for 6. Z-Flottille. Schoemann tok plassen i stedet for Z 26 som var blitt senket 29. mars 1942 nord for Murmansk av den britiske krysseren Trinidad ifm med 8. Z-Flottilles jakt på PQ 13. I begynnelsen av april 1942 hadde Zerstörergruppe-Nordmeer stukket ut i fra Kirkenes etter at konvoien PQ 14 hadde blitt oppdaget. Men etter flere dagers forgjeves søk anløp de Kirkenes 15. april. Fra 18-19 april var gruppen på nytt søk etter konvoien, men heller ikke denne gangen kunne den lokaliseres. Selv om drivstofftilførselen i slutten av april hadde sunket til et minimum, kunne likevel jagergruppen settes inn mot den nyanmeldte PQ 15 den 1. mai. Konvoien med sine 25 skip var på vei fra Island til Murmansk. Samtidig med den fullastede østoverseilende PQ 15 var også den vestoverseilende tomme konvoien QP 11 med 13 skip i sjøen. Begge konvoier var bare lettere sikret med jagere og mindre enheter, men fjernsikringen var i området med både krysseren Edinburgh og to jagere. 30. april 1942 hadde Edinburgh blitt alvorlig skadet av to ubåttorpedoer. Den innsatte Admiral Nordmeer i Kirkenes Hubert Schmundt satte de sju ubåtene under den såkalte Strauchritter-gruppen mot QP 11 som tidligere var blitt flyobservert. 30. april 1942 oppnådde U 88 (Kapitänleutnant Heino Bohmann) kontakt med konvoien og meldte at den besto av 1 sikringsgruppe på 1 krysser, 2 destroyere og 4 minesveipere. Ubåtens eget torpedoangrep var mislykket. Samme dag nådde også U 436 (Kapitänleutnant Günther Seibicke) og U 456 (Kapitänleutnant Max-Martin Teichert) frem til krysseren. Seibickes firervifte traff ikke målet men kl 1618 oppnådde Teichert to torpedotreff i akterskipet på Edinburgh. Krysseren skar ut av kurs og antok raskt en sterk slagside. Om bord på Edinburgh var også Kontreadmiral S. S. Bonham-Carter. Pga. dårlig sikt rant Admiral Toveys flaggskip slagskipet King George V den britiske jageren Punjabi i senk nær PQ 15. Jageren ble delt i to midtskips og sammenstøtet fikk også dypvannsbombene til å eksplodere nær skroget på slagskipet. Skipet ble såpass skadet at det måtte avbryte sin videre seilas og returnere til England. Det amerikanske slagskipet Washington som fulgte tett i kjølvannet ble også lettere skadet. En polsk ubåt i samme sikringseskorte ble ved en feiltakelse senket av en britisk jager. Sikringsstyrken som nå befant seg ved PQ 15 var de fire jagerne Amazon, Bulldog, Beagle og Beverley, samt korvetten Snowflake. Dette var sjansen de tre Kirkenes-stasjonerte jagerne Z 7 Hermann Schoemann (Korvettenkapitän Heinrich Wittig), Z 24 (Korvettenkapitän Martin Saltzwedel) og Z 25 (Korvettenkapitän Heinz Peters) hadde ventet på. Flotiljesjefen til Zerstörergruppe Nordmeer Kapitän zur See Alfred Schulze-Hinrichs befant seg på dette tidspunktet om bord på Schoemann.

I Kirkenes hadde en R-båt kl 0030 den 1. mai 1942 brakt operasjonsordren om bord på Hermann Schoemann. Ordren var å nedkjempe den tidligere flyoppdagede engelske krysseren. De tre jagerne som hadde ligget i beredskap hele kvelden fikk ordre om straks å løpe ut. Men på utmarsjen kom en kontra radioordre fra Admiral Nordmeer. Ordren gikk ut på å angripe QP 11 i stedet for den engelske krysseren hvis posisjon var ukjent. Denne dagen varierte temperaturen mellom minus fem og ni grader og en stiv nordøstlig kuling drev snøbyger over sjøen. Faren for at våpen og utstyr ville ise ned var overhengende. I tre uker hadde Schulze-Hinrichs avlyst flere tokt mot den meldte konvoien PQ 14. Konvoieskorten kunne ikke lokaliseres og to tredjedeler av hans båter gikk inn i pakkis og gjorde vendereis. Selv om den siste tredjedelen av jagerne tilfeldigvis hadde kommet igjennom, kunnet de likevel ikke utføre et angrep mot skipene. Den gangen var det 15 kuldegrader, nordvestlig storm styrke 9 og tett snøfall. Oversprøytende sjøvann resulterte i at alt på overdekket frøs til is og båtene ble snart dekket av et tykt ispanser. Den roterende klarsiktruten var nediset, kikkertene og kikkertsiktene var også nediset, det samme var artilleriledestillingens målgivere. Isen hadde også fullstendig blokkert det fremre artilleriet. En ildåpning var bare mulig med det aktre skytset og kun ved hjelp av direkte skudd over sikteskur og korn. I praksis kunne de ikke gjøre noe all den tid ildledningssentralen var ute av drift. Dekket var så glatt at kanonbetjeningen og ammunisjonsbærerne ikke fant fotfeste. En avising av dekket var hensiktsløst på grunn av den tunge sjøgangen. Både dypvannsbombekasterne og torpedoutskytningsrørene var frosset fast og alle forsøk på å sette i drift disse var fånyttes. Midtvinters så de ytre betingelsene slik ut for et sjøslag i Barentshavet. Kapitän zur See Schulze-Hinrichs lot fornuften seire over prestisjen og gjorde vendereis.

Tre uker senere kl 1340 den 1. mai oppdaget endelig jagerne sin fiende. Riktig nok ikke selve konvoien men i hvert fall dens nærsikring som besto av 3, senere 4 jagere. Det kom til løpende kamp mellom drivis under vanskelig navigasjon. Senere kunne også 1 handelsskip observeres. Skipet gikk tett opp mot iskanten. Kl 1407skjøt Z 24 og Z 25 fire torpedoer i retning av eskortegruppen. Etter en lang ventetid kunne lytteapparatene registrere tre detonasjoner. U 378 (Kapitänleutnant Alfred Hoschatt) kunne også høre detonasjonene der den lå neddykket i samme område. Med sikkerhet kunne det registreres at et russisk frakteskip (Tsiolkovski) hadde gått til bunns samt at den engelske jageren Amazon hadde blitt skadet av jagernes artilleriild. De tre tyske jagerne var nå i kamp med fire britiske sikringsjagere samtidig som de forsøkte å legge seg i mellom disse og QP 11. Seks ganger i løpet av fire timer gjorde de tyske jagerne forsøk på angrep mot konvoien uten å lykkes. På grunn av de britiske jagernes forsvar lyktes ikke gruppen å komme gjennom. Engelskmennene mottok også flere treffere. Artillerifektningsilden førte heller ikke til noen avgjørelse, men en engelsk torpedo var nær ved å treffe en av de tyske båtene da den detonerte i et isfjell. Ved å binde opp sikringsstyrken skulle en tro at de tyske ubåtene ville komme på torpedoavfyringshold, men dette lyktes heller ikke da samarbeidet mellom overflatestridskreftene ubåtene sviktet på koordinasjonssiden. Kl. 1800 hadde de tyske jagerne skutt bort to tredjedeler av ammunisjonen og Kapitän zur See Schulze-Hinrichs måtte nå tenke på sitt opprinnelige oppdrag. Derfor avbrøt de tre tyske jagerne angrepet for å oppspore den sterkt skadede Edinburgh. Resten av natten stampet de mot øst. Men U 456 fikk først føling med krysseren uten å kunne gi nådeskuddet fordi båtens angrepsperiskop var ute av drift, og fordi den engelske sikringsstyrken lå tett rundt krysseren. Edinburgh hadde knapt fremdrift og drev nærmest med vinden. Tidvis sto høye røykskyer opp fra krysseren. Flotiljesjefen Schulze-Hinrichs ville angripe Edinburgh med vinden i ryggen ved å anvende en bred tverrliggende formasjon (Dwars-linje) med 3000 meters avstand fra båt til båt. I det øyeblikket de kom inn på skuddhold ville de dreie av med langsiden til og samtidig avfyre sine torpedoer. Med den store avstanden mellom båtene håpet Schulze-Hinrichs på å få en kryssvirkning av torpedoene. Umiddelbart etter ville båtene legge røyk. Kl 0600 neste morgenen 2. mai 1942 passerte jagerne store oljeflak som bekreftet at krysseren ikke kunne være langt unna. Sikten mellom de vekslende snøbygene var mellom tre og åtte sjømil. Plutselig hadde de innhentet krysseren og torpedobetjeningen måtte jobbe fort for å omstille våpnene fra langskudd til nærskudd, samtidig som de to engelske jagerne Forrester og Foresight gikk til motangrep. Kl 0634 gav jagergruppelederen ordre om at båtene måtte dreie av og avgi hver sin torpedofirervifte. Men i det tette snødrevet mistet Z 24 og Z 25 kontakten med den engelske krysseren. Det gjorde ikke Schoemann som på en avstand av 7800 m reduserte farten, dreide av hvorpå kommandant Wittig beordret ”Fächer los”. I samme øyeblikk kl 0636 slo tre høye vannsøyler opp 100 meter bak Schoemann. Dette var anslag i fra tre 15,2 cm granater som Edinburgh hadde avfyrt fra sin ennå intakte fremre kanon. Krysserkommandant Captain Faulknor hadde ingen hensikter å gi seg uten kamp, og til å være en havarist som hadde fått nådestøtet skjøt han uønsket nøyaktig og godt. Allerede den andre salven traff Schoemann hardt i skroget. En granat lå 40 meter for kort, de andre derimot boret seg inn i begge turbinrommene. Maskinene falt øyeblikkelig ut, strømforsyningen brøt sammen og samtlige skipsfremdriftsapparater og ildledningsutstyr var døde.
Kommandant Wittig fastslo raskt at siden krysseren allerede ved sin andre salve hadde rammet så vitale deler av jageren var også det mest ugunstigste som overhode kunne skje nettopp inntrådt. Båten dreide mot styrbord, mistet farten og ble liggende med slagside. Ved baugen ble det skutt ut tåkebøyer for kamuflasje. Edinburgh skjøt ikke lenger, men det gjorde til gjengjeld de britiske jagerne som stampet mot Schoemann gjennom tåkedekket. Schoemann kunne nå bare verge seg med enkeltskudd. Skyts nummer 2 ble avfyrt av Båtsmann Diekmann som siktet direkte over skur og korn, mens Leutnant zur See Lietz betjente selve avfyringshåndtaket. Også Stabsgefreiter Keufgens på skyts 4 og overbåtsmann Schumacher på skyts 5 grep selvstendig inn i striden til tross for at ildledelse ikke lenger eksisterte. Bare en eneste torpedo ble skutt ut fordi avtrekksstanganordningene ved de andre rørene var forkilt. Torpedooffiser Kapitänleutnant Hans Temming tok seg frem til fremre torpedorørsats for enkeltvis å avfyre torpedoer i selvangitte utskytninger. Den aktre torpedorørsatsen sto fast på grunn av trefferen på babord side og kunne ikke dreies. Likevel lyktes det å avfyre en treervifte mot en britisk jager som nærmet seg hurtig på 4000 meters avstand. Den fjerde torpedoen rutsjet til slutt ut av røret og sprang i meterhøye hopp ut i vannet og innrettet seg merkelig nok mot en britisk jager uten å treffe. Schoemann kunne ingen redde lenger. Skaderapporten fra Ledende ingeniøroffiser i maskinrommet Kapitänleutnant Lorenz Böhmer lot ingen tvil komme til gode etter utfallet av begge hovedmaskinene. Lynsnart klarte han å få kontroll over de varme damprørene som truet med å skålde maskinunderoffiserene Urbat og Rojem.
Det lyktes også å stanse den rasende brannen som herjet i turbinrom 1 takket være vaktingeniør Kapitänleutnant Schieber. Båtens hovedgeneratorer var ødelagt og Schoemann lå uten bevegelse i fiendtlig artilleriild på posisjon 72 grader N, 64 grader Ø. Kommandant Heinrich Wittig gjorde derfor det eneste riktige og utstedte ordre om å klargjøre båten til sprengning, ødelegge alle dokumenter og låre alle tilgjengelige redningsmidler. Få minutter etter strømutfallet hadde det lyktes Gefreiter Rockenschaub å bygge opp og sette i drift reserveultrakortbølgeradioapparatet slik at flotiljesjefen i det minste fikk forbindelse med den øvrige flotiljen. Kl 0645 hadde Z 24 og Z 25 gjort helomvending, røyklagt Schoemann samt tatt opp kampen mot Forrester og Foresight. Tre minutter etter fikk Z 25 visuell kontakt med Edinburgh og først nå kunne Korvettenkapitän Peters sende av gårde en torpedofirervifte. I følge vannsøylen detonerte kun en torpedo mot skroget på Edinburgh og avgjorde krysserens endelige skjebne. Begge jagerne ble nå innviklet i en heftig kamp mot minesveiperne Harrier, Niger, Gossamer og Hussar som egentlig skulle taue Edinburgh inn til Murmansk. Z 25 fikk inn flere treffere på den britiske jageren Forrester som ble liggende uten fremdrift.
Foresight mottok i flere treffere og ble hardt kvestet. Snart stampet Z 25 med høyeste fart mot Schoemann mens et beskyttende røykslør ble lagt ut. Midt under kampen forsøkte Z 24 med Korvettenkapitän Saltzwedel å legge bi for å overta Schoemanns besetning. Dette mislyktes en rekke ganger og til slutt måtte flotiljesjefen spørre seg selv om det var verdt å utsette den uskadede Z 24 for et slikt sjansespill. Endelig Kl 0700 gav Schulze-Hinrichs ordre til hele besetningen om å forlate den synkende båten. Z 24 forespurte per radio: ”Er det mulig å komme til på langsiden” Svaret lød: ”Ja men vær snar”. Ikke før kl 0800 lyktes det Saltzwedel med egen akterende å legge til Schoemanns akterende. Z 24 var samtidig innviklet i artilleriduell med engelskmennene. På grunn av stor sjøgang gled båtene fra hverandre og bare 12 mann lyktes i å springe over til Z 24. I dette øyeblikket var Schoemanns ennå gjenværende besetning i en desperat situasjon. Kl 0815 nytt anløp, også denne gangen i artilleriduell. Men nå lyktes de å fortøye og i løpet av få minutter steg resten av besetningen over på Z 24. Resten av besetningen befant seg om bord i redningsflåter og livbåter. Mange sårede ble løftet over og flere av disse var i løpet av de siste to timene blitt operert på bordet i messen av Oberassistentenartz Reinke. Om bord på Schoemann som nå lå tungt og brennende i sjøen ble bunnventilene åpnet. En dypvannsbombe med tidsbrannrørtenning ble i tillegg armert av Båtsmann von Rönn på aktre beboelsesdekk over ammunisjonskammer 4. Første vaktoffiser Kapitänleutnant Konrad Loerke steg som siste mann ut av artilleriutregningsplassen der han på samme måte hadde armert dypvannsbombe. Deretter forlot han jageren på en redningsflåte og ble raskt plukket opp av en livbåt. Nøyaktig kl 0830 detonerte begge bombene og Hermann Schoemann rettet baugen i været og sank til bunnen av Barentshavet med flagget til topps på aktermasten. Med seg tok Schoemann åtte falne gaster. De overlevendes hurrarop lød fullstendig absurd ut over undergangsstedet.

I mellomtiden befant Z 24 og Z 25 seg på retur, Z 24 med 254 sjømenn fra Schoemann. Kl 0826 forsøkte flotiljesjefen å kalle opp nærliggende ubåter slik at de kunne komme de gjenværende overlevende til unnsetning. Tross forbudet anropte flotiljesjefen likevel de nærliggende ubåtene på ubåtkanalen. Anropet lød som følger: ”Kvadrat AB 5917, berg overlevende fra Schoemann”. Virkelig registrerte Kapitänleutnant Bruno Bohmann nødropet om bord på U 88. 57 mann ble plukket opp mellom kl 1300 og 1500 samme dag. Bare 1 mann omkom pga av nedkjøling. Til sammen 13 mann falt på Schoemann og Z 25 der sistnevnte hadde fått en granattreffer i radiorommet. De øvrige kom fra sjøslaget med livet i behold. Men på dette tidspunktet var ingen klar over at også Edinburgh hadde møtt sin skjebne. U 456 hadde ligget 40 meter under Edinburgh for ikke å sette sin egen båt i fare under overflatekampen. Kl 0702 hadde Teichert registrert en torpedodetonasjon og kl 0852 ca 20 minutter etter at Schoemann hadde gått til bunns registrerte han det typiske synkerutsjet fra et stort skip. En stund hadde han fryktet at det synkende skipet ville falle i hodet på han. Senere dukket U 456 opp til overflaten midt i et stort oljeflak der engelske tropehjelmer og annet vrakgods fløt, men ingen overlevende var å se. Krysseren Edinburgh tok med seg 57 mann, resten ble reddet. Edinburgh tok også med seg en Lend-Lease gullbeholdning på 5,5 tonn som var ment å være en del av oppgjøret for krigsmateriellhjelpen. Først i 1981 ble størstedelen av gullet berget. De britiske jagerne Forrester og Foresight returnerte begge skadet til England. Forrester overlevde krigen mens Foresight ble senket 13. august 1942 under en annen konvoieskorte.

Slaget om Nordishavet brant nå sakte ut og bare konvoi PQ 17 skulle senere samme år tilføre de allierte store handelsskipstap. Den tyske Kriegsmarine og Führer der Zerstörer mistet sin andre båt på kort tid og da nyheten ble kjent i Kirkenes brakte dette fortvilelse hos marinen. Allerede den 29. mars 1942 hadde Z 26 blitt senket av Trinidad. Den gangen reddet Z 24 og Z 25 bare 96 mann. Men Nordishavet ventet på flere ofre. 31. desember 1942 ble Z 16 Friedrich Eckhold (Kapitän zur See Alfred Schemmel) med hele besetningen senket av krysserne Sheffield og Jamaica sydøst for Bjørnøya. Den 26. desember 1943 ble slagskipet Scharnhorst senket av overlegne allierte sjøstridskrefter utenfor Nordkapp. Kun 36 mann ble berget av hele besetningen på 1968 mann.

Litteraturutdrag:
Cajus Bekker: Verdammte See,
Michael Salewski: Die deutsche Seekriegsleitung 1935 – 1945, Band I, II, III,
Friedrich Ruge: Der Seekrieg 1939-1945,
Jürg Meister: Der Seekrieg in den Osteuropäischen Gewässern 1941-1945,
Barrie Pitt og redaksjonen til Time-Life bøkene: Die Schlacht im Atlantik,
Siegfried Breyer: Marine-Arsenal, Die 6. Zerstörer-Flottille in Norwegen.
Siegfried Breyer: Marine-Arsenal, Deutsche Zerstörer im Einsatz 1939-1945.
Walter Lohmann/Hans H. Hildebrand: Die Deutsche Kriegsmarine 1939-1945.

Teksten under er hentet fra Riksantikvaren.
Flertallet av de små og mellomstore leirene fra okkupasjonsårene besto av enkle, men karakteristiske bygninger. De såkalte “tyskerbrakkene” var en type bygning som hadde stor utbredelse, og ble i stor grad brukt som nyttebygg for lager og verksteder. Mange steder ble de også brukt til innkvartering. Disse enetasjes bygningene, gjerne med smårutete vinduer, er det folk oftest forbinder med begrepet “tyskerbrakke”.

De enkleste brakkene var lemmebrakker basert på prefabrikerte elementer. Lemmene ble i enkelte tilfeller slått sammen av krigsfanger på stedet, men ble vanligvis produsert av trelastbedrifter eller som tvangsarbeid. På grunn av sin enkle karakter er det relativt få av disse bygningene som er godt bevart i dag.

Det finnes også mange eksempler på leire med mer solide, forseggjorte bygninger oppført av tyskerne. Ofte var det messebygg som fikk en spesiell utforming, med utsmykning og dekor både utvendig og innvendig. På Lahaugmoen (Skedsmo) er bygningene preget av at okkupasjonsmakten noen steder ønsket å bruke norske elementer i utformingen. Her har enkelte bygninger klare forbilde i norsk trearkitektur , og inngangspartier og interiør er rikt dekorert med utskjæringer.
Så langt fra Riksantikvaren.no
Fra www.Kystforum.com og Bidragsyteren Grønsvik har jeg klippet og lånt følgende:

“Dette kommer litt av på hva vi definerer som tyskerbrakker. Tyskerne bygde blant annet noen svært forseggjorte innkvarteringer for ubåtmannskaper i Trondheim, som noen kaller brakker og andre ikke.

Lembrakker var imidlertid en type bygninger som tyskerne bygde mye av. Lemmene var standardiserte og mange av dem laget i Sverige. Slike brakker fikk derfor ofte navnet “Svenskebrakker”. Siden lemmene var standardiserte var de raske å sette opp og ta ned (mye av gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms skjedde med lembrakker, bl.a. den berømte “skjit-helveteskåken” i Kåfjord som nå restaureres). Det fantes flere forskjellige elementer (veggelement, takelement, veggelement med vindu, veggelement med dør osv.). Her ved Grønsvik Kystfort var de fleste trebygningene slike lembrakker. De forskjellige vegglemmene hadde standard bredde på 120cm (dette er en sannhet med modifikasjoner da vi har registrert bredder fra 110-125cm). De fleste grunnmurene har derfor mål som er delelige med 1,2m.

Lemmene er enkle konstruksjoner. De er bygget opp rundt en rektangulær ramme. Utenpå rammene er det lagt en stående, høvlet staffpanel malt med tranoljemaling. Helt inntil panelingen (uten lufting mellom) er det lagt en papp som en slags vindsperre. I åpningen i rektangelet er det lagt en ekstra, tynn liggende paneling som isolasjon i ytterkant, og på innsiden er det en ny stående paneling. Det er total mangel på lufting i denne konstruksjonen, men graden av råte i den ytre panelingen er likevel liten. Vi tror dette skyldes tranoljemalingen som er svært feit og har virket som en impregnering av materialene.

MVH Inge S

Jeg vil anbefale boka FINNMARK UNDER HAKEKORSET av oberst Thorbein Gamst, Agdin forlag 1984. Ifølge Gamst var Avsnitt KIRKENES inndelt i 6 underavsnitt, herav Underavsnitt VARDØ-KIBERG. Forsvaret av dette underavsnittet var basert på Fort KIBERG, Svartnes flyplass, Infanteristøttepunkt Smelror og Stridsgruppe VARDØ, også kalt Festung VARDØ. Bildet av “Ørneredet” som Bengt Rønning har lagt ut er av kommandobunkeren på Skagodden. Der lå det et batteristøttepunkt med hovedskyts 4 stk. 105 mm kanoner. Den andre kommandobunkeren på øya lå på Vårberget.