Viser arkivet for januar, 2013

Norske soldater på etterretningsoppdrag i Finnmark, desember 1944

Det som følger er en tilnærmet avskrift av Arne Alexandersens rapport til Oberst Dahl. Rapporten vil ikke bli gjengitt ordrett. Ord og begreper som er utydelige har blitt tolket, og enkelte begreper har blitt omskrevet. Rapporten er på flere sider og vil i utgangspunktet bli gjengitt i sin helhet. Enkelte deler vil nok bli utelatt. Rapporten har ikke en ren objektiv framstilling, og den bærer preg av å være en fortelling da enkelte av beskrivelsene er ganske så maleriske.

Den 5. desember dro en gruppe menn fra Kirkenes. De hadde fått i oppdrag å utføre oppklaring langs kysten av Finnmark. Oppdraget var et fjernoppdrag, noe som betydde at de skulle dra så langt kunne inn i ukjent farvann. På grunn av oppdragets natur besto deler av gruppen av frivillige. Oppdraget ble ansett som svært risikofylt og direkte livsfarlig. De som hadde meldt seg som frivillig fikk lov til å trekke seg, etter at de fikk kjennskap til oppdragets natur. Det hele var på eget ansvar. Hva de ville få se og hvilke situasjoner som ville oppstå var ukjent. Oppdraget var også svært lite konkret, og arbeidsoppgavene var åpne.

Oppdraget kan i klartekst defineres slik: Gruppen skulle dra så langt de kunne, og ut fra egne vurderinger besette og holde et ikke angitt område. I tillegg skulle de fra sitt “område” opprette radiosamband med den oppsatte radiostasjonen i Vadsø. De skulle altså utgjøre et framskutt kommunikasjonssamband mellom de frigitte områdene og ingenmannsland i vest. Til denne oppgaven hadde de med seg div utstyr, der i blant en 50 kg tung bensinmotor.

Ingen av de som meldt seg som frivillig til oppdraget trakk seg. Patruljen besto av følgende personer: Leder fro gruppen var løytnant Henningsen, kommandosoldat Kåre Karlsen og korporal Omdahl fra kp 1. De frivillige var Reidar Amundsen, Harald Karlsen, Nils Persen, Arnt Isaksen, Viktor Trøite og Informasjonskontorist fenrik Arne Alexandersen. De var i alt 9 mann. Av våpen hadde de et tysk maskingevær, maskinpistoler og revolvere. De hadde også med et antall Hills handgranater.

Som sagt, den 5. desember kl.11.30 forlot gruppen Sandnes i Sør-Varanger. Det først stykket rundt Varangerfjorden kjørte de med bil. Målet var Vadsø. Alexandersen beskriven veistrekningen fram til deres først stopp ved Nyborg som elendig, og kjøreturen som risikofylt. De var alle klar til å hoppe av mer enn en gang under reisen når det hele så som nifsest ut. De holdt et øye med sjåføren for å se hva han gjorde. Hver gang sjåføren åpnet bildøra og kjørte med en hånd på rattet, og satte den ene foten ut døra på stiftbrettet skjønte de at de måtte holde seg klare.

Ved Nyelv var brua sprengt. Nyelv ligger på sørsiden av Varangerfjorden. Elva var heller ikke isbelagt slik at bilen kunne kjøre “tørrskodd” over. Men de valgte å ta sjansen og kjørte bilen utpå. Midt ut i elva “svømte” bilen og de kom seg ikke lengre. De ble dermed nødt til å tømme bilen for gods slik at de fikk dratt den over. Dette var starten på en kjøretur med våte bein. Inn mot Varangerboten måtte de passere enda en elv, Vesterelv. Også har var brua sprengt. Noen meter opp i elva kunne de se restene etter den minesprengte bilen til Vadsø mannen Schjetnes. Schjetne hadde noen uker tidligere forsøkt å passere elva. Han hadde kjørt i kjølvannet av en russisk bil. Russerne hadde kommet vel over, men med Schjetne hadde det ikke gått så bra. Han ble drept da han kjørte på en mine på turen over. Om bord i bilen til Vadsømannen var det også to barn. De ble sterkt skadet.

I Nyborg treffer Alexandersen på ulike skjebner

Senere på dagen var de framme på Nyborg på nordsiden av Varangerfjorden. Her skulle de komme til å oppholde seg til 7.desember. De tok de inn i et hus som var blitt rekvirert av lensmannen Pleym. Huset tilhørte en lokal nazist som var blitt satt i arrest. Da gruppen kom til huset var kona og barna enda i huset. De holdt på å bære ut sine eiendeler. Gruppa skulle bo under oppholdet på Nyborg.

Da de kom uttalte kona i huset at hun var glad for at tyskerne endelig var blitt jaget vekk. Nå ville alt bli så mye bedre. Hennes uttalelse må nok sees som et forsøk på å tilpasse seg det nye regime, ellers ville hun muligens få problemer, da hun oppholdt seg i et område der absolutt kontroll og myndighetsutøvelse ikke var tilfredsstillende. Alexandersen kommenterer videre at “kona i huset” glemt igjen et stort ku-lår da hun flyttet ut. Dette kan nok også sees på som en gest. Alexandersen tolker det som et bevis på at familien hadde hatt det bedre enn de fleste familier ved Nyborg og i Finnmark under krigen. Det kan nok stemme. Hvem vet.

Mangel på husvære som en følge av brenning og folk som forflyttet på seg gjorde pleiehjemmet i området til et valfartssted. Fordi her fikk de hjelp og pleie. Alexandersen skriver:at på pleiehjemmet ved Nyborg var det livlig trafikk. Folk kom og reiste, og belegget var jevnt. Rundt 20 og 50 personer var innom her daglig. Den store suppegryten surret dag og natt på kjøkkenet og betjeningen under søster Helgas ledelse var utrettelig i sine bestrebelser for å hjelpe så godt de kunne.

På lensmannskontoret (som antageligvis var i det rekvirerte huset) traff Alexandersen Einar Manninen. Manninen beskriver Alexandersen som en stor og sterk mann av finsk avstamning. Han snakken norsk med finsk brytning og var visstnok et godt eksempel på mange av de småbrukerne og fiskerne som hadde tilhold i området. Men Manninen hadde sine problemer å stri med. Og han framsto, i følge Alexandersen, som et såret dyr. Manninen følte han hadde sviktet da det gjaldt som mest. I den første tiden under tvangsevakueringen hadde han tatt med seg familien og flyktet til fjells. Her hadde han og familien tatt inn på hytta. En etter en stund hadde han måtte gå ned igjen til Nyborg for å hente mer ting som han hadde i huset sitt. Familien ble igjen oppe i hytta. Da han gikk tilbake og var kommet noen hundre meter fra hytta oppdaget han tyske soldater. Han sto da på den andre siden av ei elv. Her fikk han se tyske soldater trekke hans kone og han tre år gamle barn med seg. Det Manninen ikke hadde regnet med var at tyskerne skulle bruke en vei som gikk rett ved hytta. Han hadde blitt veldig i tvil hva han skulle gjøre. Skulle han løpe etter, og dele skjebne med hans kone og datter? Eller skulle han bli? Han valgte å bli. Dette plaget han. Han håpet, han hatet og han bebreidet. Hadde han gjort det som var riktig, eller hadde han sviktet? Han hadde mistet kone og barn, og han følte han hadde sviktet dem da det gjaldt som mest. I påvente av å få høre fra sin kone igjen reparerte han på huset, som var delvis ramponert av tyskerne. Han fikk hjelp av sin far. De strevde begge hardt fra morgen til kveld. Huset måtte stå klart til kona og barnet kom hjem igjen.

Hos lensmannen traff Alexandersen også Isak Maja. Han beskriver Isak som en liten og seig mann. Isak jobbet for lensmannen. Han hadde hatt egen gård i Gornitak men den var ikke mer, i følge Alexandersen. Isak kunne fortelle at under tilbaketrekningen hadde tyskerne begynte å drepe husdyr. Da de holdt på å drepe sauer hadde en person ved navn Johan Paulsen i Gornitak tatt til motmæle. Han hadde brukt en forferdelig kjeft på tyskerne. Han var så grov i språkbruken at tyskerne forsto at de ble skjelt ut og arresterte han. Ute på kvelden fikk Isak Maja besøk av en tysk soldat bevæpnet med maskinpistol. Tyskeren var der fordi Paulsen hadde klart å stikke av, og som straff skulle menn i bygda straffes. Tyskerne hente inn 5 mann i Gronitak, og brakte disse inn til arrest. De ble tatt med til den tyske leiren. Her måtte de stå ute på gårdsplassen under vakthold. Etter at de hadde stått her i bitende kulde i fire timer, fikk de gå alle sammen. Isak fortalte Alexandersen at han var forbannet over at han måttet stå ute og vente i kulden i fire timer, men samtidig var han lykkelig over at han ikke hadde blitt skutt.

Alexandersen fikk også høre om presten i Nesseby, Sverre Raddum. Han hadde ikke tyskerne klart å få med seg. Folk fortalte Alexandersen at presten var sterkt i mot tyskernes framferd, og han talt dem midt i mot. Raddum skal ha fått flere av de eldre tyskerne til å ta til tårene. Raddum hadde sagt at han ville heller la seg skyte, enn å måtte oppleve og måtte begrave sine medmennesker (sognebarn) som bukket under i snøen over Ifjordfjellet.

Alexandersen fikk et lite flatterende bilde av tyskerne under sitt opphold på Nyborg. Enkelte av tyskerne skal ha tente varme på husene med den ene hånden, mens de ga ungene sukkertøy med den andre.

Del 2 vil komme om en stund, forhåpentligvis i løpet av februar. Del 2 vil ta for seg turen til Vadsø og Båtsfjord.

Kilde: Blogg Harald Kyrre Wahl

Begravelse av en alliert sjømann i Berlevåg

Den 19. mai 1942 skrev lensmannsbetjent Rabbås en rapport til politimesteren i Vardø. Rapporten omhandlet et likfunn i Kongsfjord.

Den 11. mai fikk Rabbås en telefon fra den tyske leutnant Herzugenrath fra enhet 14 021 stasjonert i Kongsfjord. Løytnanten kunne fortelle at de hadde berget i land et lik fra sjøen. Liket så ut til å være en offiser fra handelsmarinen, men den tyske offiseren var ikke sikker på hvilken handelsmarine. Lensmannen ble anmodet om å ta seg av liket og gjøre det som skulle gjøres med den avdøde. Løytnanten meddelte videre at den avdøde ville bli sendt til Berlevåg med i en skøyte som gikk i tysk fart. På kvelden, i 22-tiden ankom den avdøde Berlevåg.

Dagen etter, 12. mai, ble liket undersøkt av Lensmann Rabbås, hans fullmektig Berner Hansen, kirketjener Magnar Myhre og disponent Thor Ulve. De kom fram til følgende:

Den avdøde var en kaptein og han mest sannsynligvis tilhørte de alliertes handelsflåte. Hans klær tydet på det. Av yterklær hadde den avdøde kun på seg uniformsjakke. På armen hadde jakken fire gullsnorer. Tre snorer var plassert nede på jakke armen, mens den siste gikk i en sløyfe ovenpå armen. Ellers hadde liket macco-undertøy, en hvit mansjettskjorte med dobbel, lav og stiv snipp. På benene var det grå ullstrømper og helt nye snøsko. Mansjettskjorten var merket Manhatten – Collar. Snøskoene var i størrelse 44, og underjakken hadde merket Bull-Dog Brand Made in Canada.

Ellers så var personen 175 cm lang. Han var delvis skallet og håret var delvis sort og hvit. Han hadde gebiss i overkjeven og fire gulltenner i den nedre kjeven. Han hadde en glatt gull ring på den venstre hånden. Inn i ringen var det gravert Aagoth. Ringens diameter var 240 millimeter. Ringen ble tatt av liket. Ansiktet var rundt og kraftig. Mannen hadde vært meget korpulent. Han var i cirka 50 års alderen eller noe mer. Hans hender var tykke. Da liket ikke var meget medtatt antok de at den avdøde ikke hadde ligget lenge i sjøen. Huden var blodsprent og det var tydelige blodspor etter rift eller slag på leggene. Høyre hånd syntes å bære merker etter et gammelt sår.

I lommene var det ett lommeur med sølvkasse. På den indre kassen var det merket ½ chronometre Ancre 15 Rubis Balacier Comence Reglage Breguet. På ytter kassen var det inngravert I. H. Det var også en lommekniv med skilpaddeskaft merket: F. M. Stevenson Co. Inc. Awigs – Sail Makers – Coverrs. L. Exington 3667 – 410 – 12. E. Pratt St. For å lette identifikasjonsarbeidet ble to knapper skåret av uniformsjakken.

Etter at liket var undersøkt ble liket overlevert til Berlevåg kommunes fattigforstander Trygve Daldorff. Han skulle ordne med begravelsen.

Den tyske enheten som hadde brakt liket i land, hadde laget en kasse som den avdøde lå i. I Berlevåg ble den avdøde lagt i en kiste som ble lagt på bekostning av Berlevåg kommune. Om dette ble gjort med det samme materiale som kassen var laget av eller om det ble brukt nytt materiale forteller ikke rapporten noe om.

Den siste delen av dokumentet framstår som noe merkelig, da den siste delen har blitt sensurert. Den siste delen starter slik: Den avdøde ble vasket og lagt i svøpe. Begravelsen ble gjennomført den 16. mai i frelsesarmeens lokaler […]. Det som følger er strøket over (sensurert).

Overstrykningen er gjort med svart blekk og er gjort ganske grundig. Det som står under overstrykningen lar seg lese hvis man tar seg tid og setter sammen setningene og ordene bokstav for bokstav. Hvem som har gjort dette kan man kun gjette seg til. Dokumentet er sendt fra Lensmannen i Berlevåg og til Politimesteren i Vardø. På bakgrunn av dette går jeg ut i fra at utstrykningen kan ha blitt gjort ved politikammeret i Vardø, eller av lensmannen i Berlevåg. Det vil være litt rart om lensmannen i Berlevåg hadde gjort dette. Han kunne i så fall bare ha skrevet en ny rapport hvis han angret seg. Men hvem vet. Jeg tror overstrykningen har blitt utført av noen som ikke ønsket at det som sto der skulle bli kjent, og fordi det som sto der ikke var i samsvar med den ønskede nasjonale holdningen. Overstrykningen ser ut for å ha vært gjort for å beskytte befolkningen i Berlevåg og de som deltok i begravelsen, eller for å glatte over og pynte på sannheten i favør av NS og okkupasjonsmakten.

Den siste delen av dokumentet (som er overstrøket) har jeg tolket til å være følgende:

Begravelsen foregikk 16. mai fra frelsesarmeens lokale under enestående stor deltakelse av stedets sivilbefolkning som også hadde gitt en mengde kranser. Båren var helt dekket av både kunstige og levende blomster.

Dette vitner om en sivilbefolkning som sannsynligvis ønsket og viser sin støtte til de allierte og opponerer mot okkupasjonsmakten. Dette kan som sagt ha falt noen personer tung for brystet slik at det har blitt strøket ut av dokumentet. Eller så har det blitt strøket ut slik at det ikke skulle bli kjent utover den som har lest rapporten fra Berlevåg, og kanskje for å beskytte de som deltok i begravelsen. Den avdøde kan man med sikkerhet si var en del av den allierte konvoitrafikken som foregikk i Barentshavet, da han hadde på seg Nordamerikanske klær. Man kan vel med sikkerhet si at de som deltok i denne begravelsen visste hvilken nasjonalitet den avdøde personen hadde. Da det skal litt til for å holde på slik informasjon i en liten og ganske så isolert bygd ute i havgapet.

Teksten ligger også ute på bloggen: haraldkyrrewahl