Krigsterror mot Finnmark

Jeg regner med at sonemedlemmene også har interesse av dette programmet med Harry Westerheim om evakueringen. Lenken er her og jeg kan ikke se at det er lagt ut tidligere.

Fra skytebomull til TNT

I papirutgaven av 11.mai 2011 har Albert Moe et innlegg som fortjener en større leserkrets, om den gangen han var med på å skifte ut det sprengstoffet som tyskerne hadde plassert under veier og bruer i Varanger-området.

Et defilé (fra fransk) er et trangt veistykke, en vanskelig passasje som en troppesrtyrke bare kan passere på smal front, og der det ikke er plass til den nødvendige utvikling for kamp.

Slike steder, og under bruer, var det tyskerne hadde lagt de sprengladningene som Albert Moe i 1958 var med på – ikke å fjerne, men å skifte ut med sikrere sprengstoff. Dette var under den kalde krigen, må vite, og i NATO var man nesten like redde for russerne som tyskerne hadde vært det.

Her er faksimile av historien (fra Finnmarken av onsdag 11.mai 2011 side 9):

Miner og andre elendigheter i etterkrigstidens Finnmark.

I dette forumet, Finnmark under Hakekorset, har vi vært inne på temaet i flere varianter.
Bjarne Smeby som fortalte om mineulykken i Karasjok 1.mai 45 hvor 22 norske soldater ble drept. Vi har lest om minefellen i bunkersen på Skagen vinteren 44/45 hvor 2 Vardømenn ble drept inne i fjellet. Vi har også såvidt vært innom Vardøs Barneskole som var underminert og nære på ble sendt til himmels, kun reddet av vaktmester Sundkvist.
Selv husker jeg spennende øyeblikk hvor jeg fikk se pappas arr i skulderen etter å ha vært med i en mineulykke under krigen. En annen gang, da vi var i Jarfjord og hørte et voldsomt smell langt unna. Jeg var vel 7-8 år, kan jeg tenke meg, og vi var på vei til Kirkenes, pappa og jeg.
Vi kom kjørende og ikke så langt unna Storskog kom på en bulldozer ligge rykende og ødelagt etter å ha kjørt på en russisk stridsvognmine.
Mannen som kjørte døde på veien inn til sykehuset.
Hvorfor denne bisarre interessen, tenker sikkert mange.
Det er mange som har historier å fortelle.
Nylig har vi lest Oddvar Stømes beretninger om hva han som barn opplevde, dengang de ryddet miner: ( jeg har tatt meg friheten av å klippe og lime fra tidligere bidrag fra Oddvars glimrende tastatur):
“Var det ikkje slik at Forsvaret sprengde dette flyet og bombene omkring? Så litt om mineryddinga i kibergområdet etter krigen: Av og til høyrde vi om husdyr som gjekk inn i minefelt, og ein gong såg eg sjølv at ein kuflokk gjekk inn i eit slikt felt i -45. Men det hendte ikkje ofte at eg vart vitne til slike tildragelser eller at folk omkom på grunn av miner. Det såg ut som om minene var konsentrerte omkring festningsanlegga på Kibergnesset og Falkeflåget 8 km innafor Kiberg. Vi trudde at Kibergnesset var minelagt då tyskarane drog seg ut, Men berre få miner kom vi under ver med i heile kibergområdet. Men på Falkeflåget var det annleis. Her tok vi gutungar 700 miner på to dagar. Då den tyske minekomandoen seinare kom med minekarta sine, så rista dei berre på hovudet over det vi hadde gjort. Det var husdyra, og særleg reinflokkane som hadde motivert oss. Av og til var og båter så uheldige å gå på miner etter krigen, men ikkje ofte.
I tillegg til dei 700 minene som vi gutungar desarmert på Falkefloget, hende det no og då at det kom rekande iland hornminer som hadde slete seg laus frå minebelta. Ein sommardag i 1941 vakna vi til ropet om at det låg ei mina på sanden rett under huset vårt ved Løkta. Bygdefolket måtte sjølv slepe mina langt til havs, og der kom det ei tysk fraktskute til og senka ho. Vi ungar vart litt skuffa då ingen smell kom frå den mina som hadde terrorisert heile Værret ein heil dag. Då tyskarane drog den 31 oktober 1944, hadde vi laga oss på at heile Kibergnesset kunne vere underminert. Vi for varsomt fram på morran då vi “inntok” festninga, men det skjedde ikkje ei einaste ulykka der oppe på grunn av miner. Men innarst i ein bunkers var det eit surkålboks-lager. Men for å nå dit inn måtte ein over ei stor tankmina som låg midt på golvet. På heimtur saman med mora mi ville ho absolutt ha med seg ein boks til saltfisken til middag. Eg fortalde kor boksane stod, men der er ei mina i vegen, sa eg. Ho stod eit bel og studerte bomba. Det var trådar og streng til og frå, så eg talde henne av med denne planen. Men plutseleg skreva ho berre beint over mina og henta seg ein surkålboks. Den manøveren hadde ikkje eg våga meg på. Men ei veke seinare var eg innom her likevel, og då var alle boksane borte. Det var tydeleg at fleire andre ikkje hadde klart å stå imot freistnaden til å skaffe seg surkål til middag.”
Så langt Oddvar Støme. Og jeg håper han og andre har flere beretninger. Velkommen!

Den lange veien hjem. Tyskernes rasering av Finnmark

Filmfotografen Sigurd Agnell fulgte gjenreisningsprogrammet i Finnmark etter krigen på nært hold, og denne filmen fra 1947 er satt sammen av hans reportasjer til Filmavisa. Da folk som hadde flyktet fra Finnmark, kom tilbake etter krigen, var synet som møtte dem ubeskrivelig: hele byer i ruiner, nakne tomter som gapende sår i landskapet, svarte brannruiner og døde husdyr. Hundrevis av broer var blitt sprengt, tusenvis av veier ødelagt og mer enn ti tusen hus brent ned til grunnen av tyskerne. over førti tusen mennesker var blitt hjemløse, og i den første tida måtte alle greie seg i provisoriske hytter og telt. Den nordnorske befolkningen var svært hardt rammet, og filmen retter en innstendig oppfordring til det norske folk om å hjelpe finnmarkingene i den store gjenoppbygningen.
Du kan se filmen ved å la den elektroniske pekefingeren din trykke her
Siden må du bla litt nedover, men det er mye fabelaktig stoff for oss med krigshistorie som interessefelt!

Film fra under og etter 2. verdenskrig

Er det noen som vet om filmer fra under og etter 2. verdenskrig er tilgjengelig for folk flest? Under Snøballkrigen episode 4 (tror jeg) ble det vist filmkutt fra hvordan Vardø så ut etter bombing og brann. Skulle gjerne studert slike kutt nærmere. Heidi

BILDER TATT AV TYSKE SOLDATER UNDER KRIGEN

Jeg tror følgende nettsted også har interesse for medlemmene i sonen:

Bilder tatt av tyske soldater under krigen.

Ved å bruke søkemotoren (Søk) vil man finne bilder fra bl.a. Vadsø, Vardø, Skogfoss, Kirkenes, Varangerfjorden m.m. Ellers finner man bilder fra hele landet samt endel fargebilder.

Vardø i krig

I disse førjulstider poster jeg et vinterbilde fra Vardø våren 1941:

To SS-soldater i Strandgata. Sett fra sør. Soldatene tilhører trolig SS-IR 7 og var innkvartert i bygningen tilh. Fiskerioppsynet (t.v.). I bakgrunnen Kanstads jernvareforretning i Strandgata 21 og Tusenhjemmet i Strandgata 23. T.h. ser vi bl.a. Vardø Koop i Strandgata 20.

Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark

Da var foreningen en realitet.
Dere finner mer informasjon om foreningen og arbeidet på bloggen

Dokumentere, bevare og formidle er foreningens hovedområder. Vil du bli med å bidra finner du mer informasjon på bloggen om å bli medlem og til å støtte arbeidet gjennom grasrotandelen

En kan lett gå seg vill i to slags Korea

En av de russiske hjernene intervjues og gir sitt syn – kjølig og analyserende:)

Av Ksenia Fokina.

Nord-og Sør-Kora har forvillet seg på randen av væpnet konflikt. Klarer de å stoppe ved Adgang Forbudt-skiltene? Hvilken posisjon inntar Russland, USA og Kina? Vil vi få se et blodløst fall av Jernteppet i “Tsjukternes land”(russisk urfolk). ? På dette og andre spørsmål besvarer direktør for det russiske vitenskapsakademiets økonomiske institutts koreanske program Georgij Toloraja. Med ham møttes Ksenia.

-Kan konflikten på den koreanske halvøya eskalere til global konflikt mellom supermaktene, til en tredje verdenskrig?

-Konfliktens røtter springer ut av historien. Formelt befinner de to landene i en våpenstillstand. Imens har Nord-Korea advart om at de kan trekke seg fra denne avtalen. Således har vi faktisk allerede en tilstand mellom to krigførende stater. Det fins også et annet aspekt. Det som nå foregår på den koreanske halvøya, er allerede i høyeste grad en territoriell konflikt, som i asiatisk målestokk ikke er så liten. Nordkorea anerkjenner ikke den demarkasjonslinjen som ble utført på en ensidig måte. Linjen ble trukket på land, pg forhandlingene var ikke konklusive om sjøsiden av grensen. Og hvis man skulle forlenget den linjen som er landbasert ut til sjøs tilsvarende, ville den gått ganske mye lenger sør.

-Og hvordan har konflikten endt opp slik?

-Det er spørsmål om hvem som skjøt først. Nordkoreanerne fastholder at “søringene” som gjennførte øvelsen, begynte å skyte i retning av det aktuelle havområdet. Jeg kan ikke utelukke at noen raketter kan ha flydd i retning av det havområdet hvor nordkoreanerne på den annen side har tolket dette som et angrep, og deretter valgte å besvare ilden mot befestede områder. Men vi kjenner bare saken fra den sørkoreanske siden og vet ikke sikkert hva som virkelig har skjedd. Dette minner om episoden med korvetten Tsjeonan, i hvis resultat av dens senkning døde 46 sjøfolk. Fram til nå har vi ikke sikre data om hva som skjedde.

-Hvorfor har Pyongyang ventet så lenge med å gi til kjenne sin versjon, og således ha mistet initiativet i propagandakrigen?

-Nordkoreanerne har ikke samme tilgang til de internasjonale MSM – og PR-tjenestene som vi er vant med . De har ikke den nødvendige operative evnen til å fremsette sin versjon over til den internasjonale pressen. Den koreanske folkerepublikken kunngjorde først fire timer etter at de hadde åpnet ild mot naboen i sør. Men for virkelig å slå fast hvem som skjøt først trengs det satelittdata som nordkoreanerne ikke har. Men sørkoreanerne vil selvfølgelig ikke gi ut data som ikke bekrefter deres egen versjon. Det trengs en kronologisk studie som så langt ikke er utført.
I tillegg kan konfliktens årsaker søkes i hendelser tilbake i 2008, da et nytt konservativt regime kom til makten i sør. De gikk bort fra alle avtaler som var inngått med Pyongyang og begynte å føre en mer aggressiv politikk. Nordkoreas rigide reaksjoner fulgte, først og fremst gjennom demonstrasjon av militær styrke. Deretter forsterket amerikanerne sitt press på dem, som igjen i sin tur forlot sekslandsforhandlingene og begynte å utføre rakettester, deretter atomtester, og til slutt i september forrige år erklærte at de vil starte å anrike uran. I mai kunngjørde de at de vil begynne å studere fusjonsteknologi. Amerikanerne tok dette for en spøk. Men jeg utelukker ikke at dette kan vise seg å bli et problem om en stund.

-Hvem har fordel av en slik eskalering?

-En rekke eksperter antar at årsaken til konflikten ligger i det foregående maktskiftet i nord – ønsket om å forene befolkningen rundt den nye lederen – arvingen. Kim Tchen Yun vil muligens vise tenner for å sette seg i respekt. Således kan en ha en grunn god nok for å styrke den militære trusselen i Pyongyangs hender.

-Hvilke følger kan konflikten få?

-Spenningsøkningen vil uungåelig forverre situasjonen i hele Øst-Asia. Den har allerede ført til motsetninger mellom USA og Kina. Til og med ved utvalget av omstendigheter rundt tapet av fregatten havnet amerikanerne i hissig debatt med kineserne, og begynte med militærøvelser. Opposisjonen i FN’s sikkerhetsråd vokste. Nå vil åpenbart det samme skje igjen. Særlig nå når amerikanerne sender hangarskipet “George Washington” til Gulehavet og derigjennom tvinge kineserne til å støtte Pyongyang mer aktivt.

-Hva vil nordkoreanerne oppnå ved å vise sine atomreaktorer til den amerikanske eksperten Jack Pritchan?

-Generelt sett ler de av amerikanerne, etter å ha vist følgende: rett under nesen til deres finmaskede rekognosering, under hvis hver eneste kvadratcentimeter er overvåket av satelitter døgnkontinuerlig , har de til tross for dette klart å bygge opp et ultramoderne senter for urananriking. Utstyret ble bestilt uten CIA’s godkjenning. Dette er spotten som kommer fram og får den amerikanske etterretningstjenesten til å framstå i et uheldig lys, og i dens følge hele den amerikanske utenrikspolitikken.

-Hva kan Russland bidra med for å avmantle situasjonen?

-Russland må skarpt klargjøre at forhandlinger er den eneste måten å løse konflikten på. I sekspunktsformat er den mest logiske. Og alle er enige i disse ordene. Det nye elementet som kan bringe Moskva i posisjon er å insistere på at forhandlinger ikke blir dedikert rundt atomprogrammet men også rundt andre spørsmål.

-Tror du at forhandlinger kan gjenopptas i en forutsigbar fremtid?

-Jeg ser ingen annen utgang, for slik ser jeg ikke situasjonen bli stående urørt. Således vil de snarest innlede hemmelige samtaler mellom Washington og Pyongyang(hvis ikke dette allerede har skjedd). Dette siden de anser USA for å være en av de store spillerne i denne konflikten. Men alle forståelser mellom amerikanerne og Nord-Korea er kortlivete. De må støttes av Seoul og Tokyo fra den ene siden, og Kina og Russland fra den andre siden.

-Hvordan har de til tross for sanksjoner klart å få tak i teknologi for urananriking?

-Teknologien fikk de fra Pakistan allerede i 1990-årene. Nå har de videreforedlet denne teknologien og kjøpt inn mer gjennom stråselskaper i Kina eller flere steder vi ennå ikke vet om. Men jeg tror ingen har hjulpet dem åpent. De vet nok at det aldri ville gått.

-De(du – ikke familiært) tror at nordkoreanerne er klare til å gjenoppta forhandlingene. Men snublesteinen er Nordkoreas atomprogram. Å gi dette opp er Pyongyang etter alt å dømme ikke innstilt på. Blir dette en blindvei?

-USA’s politikk for å forebygge det nordkoreanske atomprogrammet har ikke lyktes. Det fins to varianter: Den ene er å forsøke å bombe regimet fra makten. Men da må en samtidig ta med i beregningen at de har atomvåpen. Den andre er forhandlinger. Kjernefysisk nedrustning må skje under forutsetning at dette landet tillates utvikling på normale vilkår.
Jeg utelukker ikke at de på et eller annet tidspunkt vil gjøre som Sør-Afrika og frivillig gi slipp på dem som en gest. Men nå er det urealistisk å fremsette et slikt krav.
Det tilkommer amerikanerne å regulere spenningen på den koreanske halvøya. Og opprettholde den militære tilstedeværelsen i regionen. Og å bygge et rakettforsvarssystem, sørge for leveranser av militærforsyninger, og å holde kineserne i tømme. USA er ikke så interesserte i en løsning av selve grensekonflikten – de er forberedt på at dette blir en langvarig konflikt. Men her er det både krig og fred på en gang i kraft av våpenhvilen. Av denne ganske grunnen er det nordkoreanerne flekker tenner. De vil vise at de kan ikke stenges nede som i en maurtue og ventes ut til de har gått i oppløsning.

-Fins det informasjon om hvilket syn Nord-Koreas framtidig leder vil innta?

-Etter alt å dømme er han rigid nok og allerede ferdig formet. Han kjenner Vesten mye bedre enn sine forgjengere. Hans intensjon er å opprettholde regimet. Men, hvis regimets fortsatte eksistens garanteres kan det ikke utelukkes at han velger å følge den kinesiske veien – et system med en sterkt autoritær administrasjon i kombinasjon med utvikling av markedsøkonomi. Særlig siden dette allerede skjer i Nord-Korea,

-På hvilket stadium skjer markedshandelen på der?

-Tidligere var dette en gråsone, men nå er dette på lang vei legalisert. Jeg var der nylig. Markedene er fylte, restaurantene frekventeres av den lokale befolkningen. Der betales det med dollar og euro og yen, til tross for alle sanksjonene. Bomullsindustrien leverer varer til Kina fergeveien. Nye klasser med små forretningsdrivende har allere dukket opp. Forsøket på å utslette dem gjennom depresiering i forrige novembers krakk mislyktes. I mangel på sterkt press og isolering fra utsiden, vil prosessen gå raskere.

http://www.izvestia.ru/world/article3148791/

Skolen i Finnmark under krigen

Er det nokon av lesarane av “Finnmark under hakekorset” som veit noko å fortelje om skolen i Finnmark under krig og gjenreising, eller om finnmarkselevar sin skolegang under evakueringa?
Eg samlar stoff til verket Samisk skolehistorie, og har tidligare skrive ein artikkel om tapt skolegang under krigen. No arbeider eg med to nye artiklar, “Skolen i Finnmark under krigen” og “Skolen i Finnmark under gjenreisinga”. Det er lite å finne om dette i bøker, eg har funne litt i arkiv, Er det nokon som har noko å bidra med? Så skal eg legge ut litt på dette forumet etter kvart.
Svein Lund, sveilund@online.no

Kaldkrigsanekdoter II: The Big One

De som er gamle nok til å¨huske Russlands daværende sterke mann Nikita Krusjtsjov, vil kanskje huske at han var kjent for sitt eksplosive temperament. En gang tidlig på 60-tallet buldret han ut fra FN’s talerstol at han skulle gi amerikanerne en “Kuzkina Mat’” – en liten overraskelse.

Og noen måneder etterpå samme året holdt han løftet sitt: Den 30. oktober 1961 slapp russerne “tsar-bomben” på 57 megatonn over Sukhoj Nos på sørvestkysten av Novaja Zemlja, så og si rett utenfor kjøkkentrappa vår. Den ble satt av i 4000 meters høyde, og skapte en plasmakule på 5 kilometer i diameter. Lysblaffet var synlig i tusen kilometers omkrets, smellet var hørbart i 3000 kilometers omkrets, og sjokkbølgen var fortsatt målbar på sin tredje runde rundt jorda. Vindusruter ble trykt inn så langt unna som Dickson i Sibir, og jeg har snakket med russiske studenter i Arkhangelsk som kunne fortelle at soppskyen som ikke flatet ut før den nådde 60 km’s høyde var synlig helt fra Arkhangelsk i Kvitsjøen.

Jeg har sjekket litt rundt på engelsk-og russiskspråklige nettsider, og funnet endel beskrivelser av denne mildt sagt spektakulære begivenheten. Det var opprinnelig en 100 megatonns hydrogenbombe, men ble moddet ned til halve styrken grunnet frykten for “uforutsigbare virkninger” som russerne forretningsmessig formulerte det. Min personlige magefølelse er snarere den at de var så muchos pisse redde da de slapp den der at de var nær ved å drite i buksene sine.

Den enkle vitenskapelige forklaringen er at ved eksplosjoner av en slik størrelsesorden inntrer det et naturfenomen som kalles atmosfærisk fokusering. Grunnet lokale variasjoner i trykk og temperatur i amosfæren, forsterkes trykkbølgen fra eksplosjonen tilsvarende, i prinsipp det samme fenomenet som gjør at lyset i vann spres ulikt langs med bunnen, og at stjernene på himmelen “blafrer”. Det betyr at hadde de smelt den der bamsen av på full styrke, hadde det i tillegg til at flymannskapet ville hatt like mye sjanse som en ynkelig sneball i helvete, kunne oppstått en viss risiko for at bebyggelse tusenvis av kilometer unna kunne blitt jevnet med jorden.

Øyenvitner beskrev hendelsen slik: “Skyene under flyet og et stykke unna ble opplyst av det kraftige ildblaffet. En lyssjø spredde seg under luka og selv skyene begynte å lyse og ble gjennomsiktige. På det tidspunktet fløy vi ut mellom to skylag og i gapet under det kom en gigantisk oransje ildkule til syne. Ildkulen var kraftfull og arrogant som Jupiter. Taust og sakte steg den oppover mot himmelen. Etter å ha brutt gjennom det tette skylaget fortsatte den å svelle. Den så ut til å suge hele verden inn i seg. Synet var fantastisk, uvirkelig, overnaturlig”.

En av kameramennene mintes å ha sett “et kraftig hvitt glimt over horisonten”, og etter en lang pause hørte han “et fjernt, uklart og kraftig smell, som om jorden hadde blitt myrdet.”

Jeg har vært innom biblioteket og gjort et kjapt søk gjennom mikrofilmrullene, og ved siden av den forventede blandingen av vantro, sjokk og sinne som underliggende sinnsstemninger etter at de slapp den store(bare for å understreke alvoret, fant jeg en helside med Sivilforsvarets krigsutflyttingsplan for Oslo, med oppfordring om å klippe ut og ta vare på – det tyder på at dette var ikke noe de tok lett på den gangen) , fant jeg noen anekdoter.

Den ene var historien om en engelsk pubvert som etter noen drinker med sine gjester over en diskusjon over den lenge annonserte rekordbombetesten, fant det for godt å ringe herr Krusjtsjov personlig for å få si sin ærlige mening om hva han mente om Krusjtsjov hvis denne gjorde alvor av sine trusler. Han bestilte samtalen lørdags kveld, men måtte vente til mandagen. Da fikk han snakke med Krusjtsjovs tolk.

Engelskmannen insisterte på å få snakke med Krusjtsjov personlig. Dette ble avvist, men han fikk anledning til å gjøre det klart at Krusjtsjov var en tosk hvis han gjennomførte sprengningen.
(Med til historien hører det at siden han ikke fikk tak i den personen han ønsket, fikk han pengene igjen. Men – dette var i 1961; )

Den andre er historien om det amerikanske magasinet Life som sendte sin fotograf hele veien til Vardø for å få tatt bilde av det på forhånd annonserte kjempesmellet:

*Life’s fotograf måtte reise fra Vardø uten bilde av soppskyen *

“I hele formiddag har det vært overskyet og dårlig sikt ved Vardø. Det var heller ikke antydning til ildblaff i horisonten fra superbomben. Efter hva Aftenpostens korrespondent har fått opplyst, så heller ikke de norske fiskerne som driver linefiske i Barentshavet hverken blaff eller soppsky fra kjempebomben, enda de lå opptil 80-100 nautiske mil nord/nordøst av Vardø. Blant befolkningen i Vardø hersker det stor glede over at vinden er så gunstig, nærnedfallet fra kjempebomben driver nu innover Sibir.”

Legger ved lenke til et filmopptak av forberedelsene og utførelsen av tsar-testen den 30. oktober 1961(musikken er fra Wagners Niebelungenring). Filmen ser ut til å være lagd for propagandaformål på bestilling av kommunistledelsen.

Den siste lenken er en videomontasje lagd av en videoamatør som har stilt sammen klipp fra ulike tester sammen med musikken fra filmen “The Day After Tomorrow”, som tilsammen gir en gripende effekt.

http://www.youtube.com/watch?v=NiyUSv2Z07A

http://www.youtube.com/watch?v=WwZDiHJp-Kg

Det er viktig å huske på at hele greia var et gedigent propagandastunt iscenesatt av Krutsjtsjov personlig. Russerne gjorde et stort nummer av at de kom til å utføre gigantsprengningen, som ikke hadde noen millitær eller vitenskapelig verdi – de samme resultatene kunne vært oppnåd med en mindre test(faktisk testet de en 15 megatonn-bombe mandagen før, som nok må regnes som en “generalprøve” på selve stortesten). Bomben ble “forhåndsbooket” for å la den eksplodere midt under den 22. partikongressen i oktober 1961 – et velregissert propagandastunt kun for å vise alle – sine egne og Vesten – hva russerne var istand til.

Bomben var overhodet ikke brukbart eller designet for praktisk bruk – derav kallenavnet tsarbomben – oppkalt etter “tsarkanonen” en megakanon designet i det 19. århundre som heller ikke var brukbar i praksis. For å bære den måtte de bygge om en langsomtflygende Tupolev-95 – som er lett å skyte ned – og slå hull i flyskroget for å få plass til bomben som veide 27 tonn.

I linken under er et opptak fra FN hvor USA’s FN-ambassadør Adlai Stevenson uttrykker sin indignasjon over hva som hadde skjedd:

http://www.youtube.com/watch?v=LOwEcLiK4cA&feature=related[/img]

Sukhoj Nos – “Tørrneset” var åstedet for testen, også kjent som teststed C. Fra 1957 til 1962 ble over 80 prøvesprengninger utført her.
Historiens 4 største menneskeskapte eksplosjoner ble utført her. Den 24. desember 1962 ble en 24.2 megatonnstest utført over teststed C, sammen med en 21.1 megatonn-test den 5. august 1962, og en 19.1 megatonn-test den 25. september 1962.

Disse var den andre, tredje og fjerde største atomtesten noensinne utført(amerikanernes Castle Bravo kom på 5. plass, og Ivy Mike (http://www.youtube.com/watch?v=asAkcbI2nt4), verdenshistoriens første fullskala hydrogenbombe – på 6. plass.

kilde: http://www.freewebs.com/atomicforum/tsar2.html

Man skjønner fort at dette var ikke noen kinaputter.
Når Onkel Krusjtsjov lekte med ilden, gjorde han det til gangs…..

*Småfolket *

Det kan være interessant å la storpolitikken hvile en stund, og se på hvordan småfolket der nord tok dette, de som havnet i klemma mellom supermaktenes sabelrasling. Her er noen artikler jeg fant i lokalavisa “Finnmarken” datert torsdag 26. oktober. Dette var tre dager etter at russerne testet 15-megatonnsbomben(på samme størrelse som amerikanernes “Castle Bravo”.http://www.youtube.com/watch?v=fd1IFjBNNVo – tsarbomben var 4 ganger kraftigere):

Befolkningen savner orientering

Behersket ytre ro men frykten ligger på lur

Forleden slapp Sovjet en ny bombe, sannsynligvis i 30 megatonnklassen ved Novaja Zemlja. Befolkningen ute ved kysten og spesielt fiskerne, er de nærmeste til å se alvoret i øynene. Men hvordan tar de egentlig dette?
Tar de det med fatning eller er det engstelse å påvise?
“Finnmarken” tok en liten gallup rundt om i de forskjellige fiskevær i Øst-Finnmark. Vi snakket med fiskere, folk innen fiskeribransjen og ellers mannen i gata. Samtlige ble forelagt det samme temaet: Sovjets prøveserie, spesielt den siste eksplosjonen på mandag og hva de egentlig tenkte da de fikk høre om den.

Det ble med det samme slått fast at situasjonen var helt normal. De fleste tok det med ro, eller som en fisker i Vardø uttrykte det: -Hm, man kan ikke si noe om det, det er ikke stort å gjøre. Man har ikke tid, man har nok med den daglige driften. Det blir heller ikke tid til noen passiar med de øvrige fiskere.
Men bak ordene lå alvoret som han prøvde å skjule.
Av fiskerne er de som drifter for Båtsfjord og Vardø de som er nærmest prøvefeltet. Men etter det inntrykket man fikk, drifter bankfiskerne i Vardø som før, diskuterer saken mellom seg, mens de venter og ser. Men etter det vi erfarte, var enkelte av slubberne i Båtsfjord ikke særlig lystne på å gå ut på tirsdag.

De øvrige blant fiskeribefolkningen stilte seg uforstående til situasjonen, kanskje fordi de færreste var klar over hva dette innebar. Men andre kom med uttrykk som ikke kan gjengis på trykk.
Men som naturlig kan være, merket man en viss nærvøsitet blandt folk. De så samtidig alvoret i øynene.
Fra et hold ble det hevdet at eventuelle skader på fiskebestanden kanskje var overdrevet. Russerne kunne ikke være med på å ødelegge sitt eget eksistensgrunnlag. De visste nok hva de gjorde i så henseende.

En liten forespørsel om hva fiskerne skulle gjøre i tilfelle de ble utsatt radioaktivt nedfall, fikk et negativt utfall. De fleste var ikke klar over hva de skulle gjøre hvis uhellet skulle være ute eller hva dette med radioaktiviteten i realiteten innebar. Jevnt over visste ikke folk om nær-og fjernnedfall o.l. For de aller fleste sto det som noe ukjent og samtidig skremmende.

Men det var unntak heldigvis. En kaiformann sa det slik: -Vi lærte jo i millitæret hvordan vi skulle beskytte oss mot dette. I første omgang gjelder det å søke ly, – Hans humoristiske sans dukket fram da han sa: – Hvis det er kommet noe nedfall på skøyta, er det bare å gå inn i frisk kuling, så blir det vasket av:)
Det ble også hevdet at det har vært på sin plass med en orientering om hva en kjernefysisk bombe egentlig var, hvilke virkninger den hadde og hvordan man best kunne verne seg mot den. Folk flest tok situasjonen med ro, men bak lå alvoret og frykten for det ukjente og lurte.


En forbrytelse

Vi som bor her oppe i den nordøstligste del av landet vårt, nærmest det sovjetiske atomprøvefeltet ved Novaja Zemlja, føler selvsagt som alle andre en stadig stigende uro og frykt for følgene og skadevirkningene av de sovjetiske atomsprengningene så og si like utenfor stuedøra vår.
Vi næret jo et ørlite håp om at russerne skulle bøye seg for for en verdensopinion og stoppe galskapen, men nå er altså superbomben sluppet.
Det er med gru og forferdelse man hører en slik melding, og etter min mening kan det som er skjedd nå, karakteriseres som en forbrytelse mot menneskeheten, en forbrytelse som kulminerte med droppingen av 50-megatonnsbomben. Når en har i erindring de forferdelige virkninger atombombene over Hiroshima og Nagasaki hadde, og samtidig vet at disse var rene leketøyet mot hva det her er tale om, ja da behøver en ikke væe noen fagmann for å skjønne at russerne her har sluppet løs dødsens uhyggelige krefter, krefter som de absolutt ikke har noen kontroll over når de først er sluppet løs, uttalte ordfører(i Vardø) Karl Holt til Finnmarken i går formiddag.


Vis storhet til å redde en hel verden!

Da meldingen om den store sovjetiske bombeprøven forelå i går formiddag, uttalte ordfører Jarle Johansen i Vadsø:

Utad viser folk en beundringsverdig ro, men under dette skallet, som nå synes tynnere og tynnere, lurer frykten. Man hører at folk kjøper opp hermetikk og rydder og ordner i kjellerne.
Folk er også levende interessert i værmeldingene.
Diskusjonene rundt om dreier seg nå mer og mer om dette ukjente, disse farlige krefter som det eksperimenteres med. Kan det være nødvendig og kan det være mulig at vitenskapen som har gitt oss så mange som har gitt oss så mange materielle goder gjennom tidene, nå helt vender de gode krefter ryggen og ødelegger alt for oss?
Vi får imidlertid håpe at de store tar til vett og kommer sammen, snakker ut og blir enige. Dette er jo dødsens alvor. Bekymringene preger alle ansikter, som gir uttrykk for et eneste stort spørsmål: Hva vil fremtiden bringe oss og våre barn? Det vi opplever er en tragedie som berører hele menneskeheten.
Jeg tror vi kan sammenfatte alles ønske slik:
For fremtiden – for våre barns skyld: kom nå sammen og bli enige dere som rår over atomkreftene.
Kast prestisjehensyn og vis storhet – storhet nok til å redde en hel verden!

Og for å understreke alvoret, her er en kunngjøring om hva som skulle gjøres hvis nedfall truet:

Varsel om radioaktivt nedfall

vul først og fremst bli gitt over radio. Ellers vil bli brukt høyttalerbiler, budstikke, kiming i kirkeklokker. Luftvernsirener vil gi signalet: “Strek, prikk”, hvor “streken” er et støt på 1-2 sekunder og “prikken” et støt som er kortest mulig. Signalet vil bli gjentatt 20 ganger og betyr akutt fare for radioaktivt nedfall.


Ved akutt fare for radioaktivt nedfall er regelen:

Hurtigst mulig i best mulig dekning!


BLI I DEKNING
inntil du får greie på at du kan forlate dekningsstedet.
Sørg for å ha mat og drikke, klær og tepper samt lommelykt og batteriradio i tilfluktsrommet eller kjelleren. Det kan bli nødvendig å bli i dekning i flere dager.
(Brosjyren Selvhjelp i krig)


Nå er værforholdene på den nordlige halvkule slik at lavtrykkene roterer mot klokka, og stiger nordover fra sydvest skrått nordøstover. Derfor ble det heldigvis aldri aktuelt med noen nedfallsalarm. Bomben ble satt av i 4 kilometers høyde, noe som gjorde at mesteparten av fjernnedfallet ble sugd opp i troposfæren, og så og si alt nærnedfallet falt ned over tynt befolkede områder i Sibir.

Men man skjønner fort ut fra det man leser mellom linjene at det kan ikke ha vært en særlig hyggelig opplevelse for folket der nord som allerede hadde gjennomlevd krig, okkupasjon, russiske bombetokter og evakuering, og som nå på nytt måtte sitte og høre på de rabiate utbruddene fra en liten illsint mann(uten bart for en gangs skyld ) med et fryktinngytende våpen i baklomma.

Det ser ikke ut til å være noe nytt at verden ser ut til å gå av hengslene. Bare spør foreldrene og besteforeldrene våre..

*
“Johanni Radioaktiva” *

Finsk lappland i oktober.
-Jeg føler det i hjertet, jeg kjenner det i hendene.
Den aldrende kvinnen stirrer fortvilt på oss. Vi møtte henne i Finland, to timer etter at radio og aviser hadde fortalt at Krusjtsjov samme morgen hadde sprengt superbomben på femti megatonn.
Det var tirsdag i denne uka.
Det var ikke radioaktiv stråling, men den nakne angst som fikk kvinnen til å føle at hendene visnet og smerter kom og gikk i hjerteregionen.
Siden viste det seg at russerne denne gangen ikke hadde brukt “dommedagsbomben”, men trolig en bombe på 30 megatonn. Førstkommende tirsdag skal 50-megatonnsbomben detoneres, har Krusjtsjov erklært.
Førstkommende tirsdag – om 60 til 70 timer kanskje. Vi er inne ved den sovjet-russiske grensen. I de skogvokste og endeløse områdene i Finsk Lappland. Det er her radioaktiviteten i legemene til den stedlige befolkning nettopp er blitt målt av et internasjonalt vitenskapelig team under finsk ledelse. Det er samene, eller lappene som de betegnes i dette området, som har stilt seg til disposisjon for vitenskapsmennene.
De er rolige og forekommende.
De rusler rundt på veien i Enare, og venter på tur til å komme inn til undersøkelse i helsehuset.

“Radioaktiva”

I en liten kafè er de stadig vekk å finne ved de spartanske bordene. Et utall kaffekopper konsumeres, mens Edith Piafs skjønne stemme stiger og synker under det lave og umalte taket.
Platespilleren i hjørnet har ikke en hvilepause. Vi drikker kaffe sammen med Johanni, som er 26 år. Han er en mann med kjølig verdighet, en mann av få ord. For oss kan det også være det samme om han snakker i det hele tatt. Vi skjønner likevel ikke noe av det han sier – med unntak av et eneste ord – det som alle mennesker i verden forstår.
For Johann peker på seg selv, og sier det ene ordet: “Radioaktiva”.
Han gir ikke uttrykk for noen angst, er kanskje heller ikke redd.
Men Johanni og familien hans bor knapt 100 mil fra stedet der “dommedagsbomben” etter alt å dømme vil eksplodere om 60-70 timer.
Heller ikke da vil Johan vise angst. Man må jo regne det som usannsynlig at russerne vil la bomben springe under værforhold
som gjør at det radioaktive nedfallet vil drive mot de nordligste delene av Finland, Sverige og Norge.

Naboer til superbomben

Men skulle det verste, mot alle formodninger, inntreffe 31. oktober, den dagen Krusjtsjov har bebudet superbombens eksplosjon,
ville disse områder bli rammet av et tettere, lokalt nedfall. Strålingen fra de radioaktive stoffene på marka ville under slike omstendigheter stige til et risikabelt nivå. Altså nettopp der Johanni bor, i den trakten hans familie har reinsdyrflokkene, der ville et tettere radioaktivt nedfall komme over trær, myrer, mose, dyr og mennesker. Vi nevner Johanni i denne sammenhengen. Sant nok ville tusener av mennesker rammes på samme måte. Men det kan være praktisk å holde seg til den unge mannen fra Enare-området.
Hva “dommedagsbomben” i verste fall kunne komme til å bety lokalt og for Johanni, gjør det muligens lettere å skjønne hva den i det lange løp kan bety for menneskeheten.
Det er ikke lett for mennesket å fatte virkningen av en enkelt bombe, som alene har større sprengkraft enn sumen av alle ladninger av vanlige sprengemner(krutt, dynamitt, trotyl), som er eksplodert i hele menneskehetens lite sympatiske og fredelige historie. Selvsagt har man i dette regnestykket tatt med alle former for bombing og skyting i de to verdenskrigene.
Skulle bombens art kanskje være enda lettere å forstå om man forestilte seg at den ble sluppet over Oslo. Da ville den utrydde alt levende liv i mer enn en mils omkrets. Innenfor en radius av tre mil ville alle bygninger bli rasert. Innenfor en radius på åtte mil ville alle ubeskyttede mennesker få brannskader. Det radioaktive nedfallet ville dessuten drepe på enda lengre avstand.

Hva kan skje tirsdag?

Det er operert med tre muligheter for Krusjtsjovs spesielle form for politikk ved Novaja Zemlja tirsdag 31. oktober 1961-

1) Bomben springer i stor høyde. Praktisk talt vil all den radioaktiviteten som da dannes gå opp i stratosfæren og fordeles over hele jordkloden.

2) Bomben springer i lav høyde og mens vinden er vestlig eller sørlig. Dette er den mest “heldige” situasjonen. Større deler av nedfallet havner da over Ishavet. Vi unngår da lokalt nedfall og større mengder langsiktig nedfall.

3) Bomben springer i lav høyde, og vinden driver det radioaktive støvet mot de nordiske land. Dette er en situasjon som innebærer en viss risiko for mindre stråleskader i de nordligste områdene – der også Johanni bor.

Det er den siste situasjonen man må regne som usannsynlig. Bare det at om russerne kan sende raketter like til månen. så kan de ikke kommandere værgudene.

-Dagbladet, slutten av oktober 1961.

Må krigshistorien revideres?

Dagsnytt Atten redaksjonen forsøker å få dratt igang en diskusjon omkring krigen og rettsoppgjøret etter. Saken er den at de nyutgitte, og tidligere forbudte, Langeland bøkene reiste skarp kritikk mot den offisielle historiefortellingen og omfordeler en god del skyld til politikerne og næringsliv.
Ubetydelige NS medlemmer fikk gjennomgå og ødelagt sine liv etter krigen, mens de som virkelig samarbeidet med tyskerne, slapp unna med nesten uten en ripe i lakken.
Undertegnede har ikke lest Oliver Langeland (Mil Org sjef på Østlandet )bøkene som ble inndratt like etter utgivelsen. Nå er de pånytt i bokhandelen og vil skape en sunn diskusjon om hva som egentlig skjedde, håper Dagsnytt Atten redaksjonen.
Det ser ut til at bokbudsjettet sprekker i helgen.

Da det smalt! (En digresjon)

I 1974? var en feltprest ved navn Nils Jacob Tønnessen og hans kone en tid ved Luftforsvarets stasjon Vardø. En kveld var jeg og noen andre invitert til en hyggelig kveld hjemme hos dem. Ute var det et ufyselig vintervær med snebyger og kuling. Praten kom inn på krigen, og presten fortalte at han og kona hadde tidligere på året (sommeren) vært på Kibergneset hvor det hadde vært større kanonstillinger. Ved tilbaketrekningen hadde tyskerne dumpet mye sylinderkrutt i regnvannsdammer, og dette hadde siden grodd til med grønske og annet. Varmt som det var hadde presten tatt seg en dukkert i dammen, og da han skled på bunnen, dukket kruttet opp. Dette var formet som rør, og hadde en sylindrisk form for å få jevn avbrenning. Han tok noen biter med seg hjem, og etter tørking var de riktig brennbare! Dette skulle demonstreres samme kveld. Kona: “Ikke gjør det Nils Jacob, det lukter så ille”. Nils Jacob: “Skal bare vise LITT!” I kaminen var det fin fyr. Foran kaminen lå Franzozka, familiens katt, og koste seg. Presten la inn ca 20 cm krutt, og det begynte å brenne med en fresende, gul flamme og med masse tett røyk som veltet ut i stuen. DA smalt det! Kruttet hadde sannsynligvis blitt sabotert under produksjonen, og inneholdt sprengstoffbiter. Røyken og soten i kaminen veltet i bølger ut i den lille stuen, og selskapet måtte øyeblikkelig ut av rommet. Franzozka hadde sitt livs høyeste hopp, og forsvant som et lyn. Kona (med hendene foran ansiktet): “Nils Jacob, Nils Jacob, jeg er så flau!!!” Etterhvert greide to av oss å ta oss inn for å få åpnet et vindu, men det hadde slått seg, og var bom fast! Etter en del slag og spark fikk vi opp vinduet, og luftet ut en stund. Da det meste var ute, skulle vinduet lukkes i kulingen, men det tok lang tid og hjelp av en større kniv å få teljet vekk karm og ramme nok til å få det lukket.
Dagens avslutningsbemerkning: “Dette blir en kjempehistorie når du blir biskop Nils Jacob!”

Der schwere Gustav

Denne saken hører bestemt inn under Hakekorset, dog nokså langt fra Finnmark.

Mitt påskudd for å ta den med her, er å sette ting i litt perspektiv. Man kan ikke minst sammenligne størrelsen på kononen Gustav med størrelsen på det skytset som sto plassert for eksempel på Kibergneset.

Bildet er tatt på Lofoten Krigsminnemuseum (www.lofotenkrigmus.no) i Svolvær, og viser kanonen Der schwere Gustav (kaliber 80 cm), som ble brukt ved beleiringen av Sevastopol.

Av hele historien om kanonen, nevnes her bare at siderettingen ble foretatt ved å kjøre monsteret frem og tilbake langs en kurvet jernbanelinje. Elegant!

Krigslitteratur på nett

Jeg har merket at det eksisterer endel litteratur om krigen i Finnmark på nett og oppretter derfor denne tråden som en sone hvor en kan dele lenker til kilder tilgjengelig på nett.

Nye deltagere i Finnmark under Hakekorset

Som 1 av 3 verter i FuH ser jeg til min store glede at vi har fått flere nye bidragsytere og medlemmer de siste månedene.
Nå er høsten i kjømda, kanskje litt tidlig ennå, men ser frem til å lese gjennom alt som er publisert i sommer. Varm eller kald krig er like velkommen- så lenge det kriges kun på internett.

Det ble ikke den store fotosafarien oppe i det høye nord dette år heller.

Men får lite på at de som har vandret rundt i vårt krigsminnesmerke område har tatt mange fine fotos som etterhvert blir lagt ut her.
Sensommer og høsten er for meg den fineste tiden i Finnmark.
Tank opp fotoutstyret og legg ut bilder.
Ha en strålende høst.

Anekdoter fra den kalde krigen

Prolog: Den 20. april 2008 var det 30 år siden russerne skjøt ned et koreansk passasjerfly som hadde trengt seg inn i russisk luftrom over Kolahalvøya. De som satt ringside i Forsvarets lyttestasjoner fikk bevitne et sirkus i eteren de aldri tidligere hadde hørt maken til. Her er en berettelse fra “The Dark Side”, fra de pilotene som var med på selve nedskytingen og nedtvingningen av flyet.
Flight KAL-902 ankom ikke som planlagt
av Andrej Nikolaevitsj Potsjtarev, historiefagskandidat.

NATO utfører årlig over Barentshavet og Østersjøen opptil 400 etterretningstokt rettet mot Russlands territorium. I tillegg til det rettes inntil 300 etterretningstokt over Japanhavet, Okhotskhavet og Karginstredet i det Fjerne Østen. I 2003 gikk russiske jagere mer enn 20 ganger på vingene for å avskjære potensielle inntrengere. Luftforsvarets avskjæringsbatterier ble satt i beredskap ca 3000 ganger.

“Ødelegg målet!”

Ifølge hemmelige dokumenter fra USA’s Nasjonalarkiv var det flytypene U2-RB-47, RB-50, RB52, P2V og RC-135(I Norge kalt “Hercules” o. anm). som i løpet av den kalde krigen ble brukt til elektronisk etterretning rettet mot Sovjetsamveldet. Modifiserte RC-135 og Boeing 707 ble brukt som spydspiss for oppfanging av etterretningsdata om radarinstallasjoner og telemetrisendinger. Ifølge tidsskriftet “U.S. News and World report”, bare i løpet av epoken fra 1950 til slutten av 60-årene utførte USA inntil 20 000 flytokt langsmed Sovjetunionens og Kinas grense for å klargjøre hvilke styrker og luftforsvarssystemer som fantes.
Ifølge offisielle tall fra det amerikanske Senatet, bare i perioden mellom 1950 og 1970 ble i forbindelse med amerikanske spiontokter minst 252 amerikanske flygere skutt ned, av disse omkom 24, 90 overlevde, og skjebnen til 138 piloter er fortsatt ikke klarlagt.

Ofte brukte “Ridderne med regnfrakk og dolk” regulære rutefly hvis hemmelige formål medbringte passasjerer var totalt uskyldige og uvitende om. Slik forholdt det seg f.eks. i 1983 med det sørkoreanske Boeing 747 som ble skutt ned over Sakhalin. 5 år før denne hendelsen fant det sted en annen episode med en Boeing 707 fra samme land, som krenket Sovjets nordlige luftrom. Imidlertid tok ingen i Vesten noe lærdom av dette.

Denne dagen.den 20.april 1978 var det i Karelen en fantastisk klar og solfylt vårdag. Luftforsvarets 5. Divisjons 265. Jagerregiment med base i Poduzhem rett ved Kem, hadde nettopp fullført forberelsene til neste morgens planlagte flytokt. På slutten av arbeidsdagen fikk personellet som ikke hadde vakt tre av for å hvile seg.

Tidligere oberstløytnant Sergej Slobodtsjikov fra det 265.reserveregiment forteller: "Alt forløp som normalt. Kl 2100 ble våre Su-15TM-avskjæringsjagere satt rutinemessig i beredskap. Men allerede etter 6-7 minutter ble det varslet om en mulig inntrenger i luftrommet, og jeg ga ordre om å gå på vingene. Også dette var en helt normal foreteelse for vår vakthavende styrke, i hvis ansvarsområde inngikk et luftrom som strekte seg over 1270 km, fra Alakurtti i nord til Vjartsilja i sør, og i hvis nærvær av NATO’s rekognoseringsfly ikke var noen sjelden foreteelse.

Det som derimot var i høyeste grad uventet for meg var den ordren som fulgte straks etter take-off: “Ødelegg målet!”.
En annen overraskelse var den oppstandelsen jeg hørte i eteren. Jeg hørte både Murmansk og Petrosavodsk, som ropte ut opphissede kommandoer i munnen på hverandre. Den samme oppstandelsen fant i det øyeblikket sted i hele landets luftforsvar, i alle kommandosentralene hele veien fra Murmansk til Moskva. Som den pensjonerte oberst Boris Samoilov minnes, som var vakthavende operasjonsoffiser, fikk han en foreløpig rapport mens målet fortsatt befant seg til havs, 300 km fra land, i 9000 meters høyde, og med en marsjfart på 900 km/t. Vakthavende styrker var allerede satt i beredskap, og det ble besluttet å prøve å få en ytterligere avklaring av situasjonen. En ny rapport kom at noen av våre Antonov-12 var i ferd med å returnere til basen etter fullført tokt over Barentshavet. Dette var selvsagt helt latterlig – ingen Antonov-12 var i stand til å holde tritt med et fly i den høyden og med en slik fart som inntrengeren hadde. Etter et lite minutt tikket det inn ny informasjon, denne gangen om et par Tupolev-95 etterretningsfly som var i ferd med å vende tilbake. Jeg tar kontakt med Nordflåtens stab, og får melding om at de ikke har noe fly tilgjengelig – alle befinner seg fortsatt til havs.

19 minutter over 21 krysset inntrengeren riksgrensen langsmed Murmansk-regionen, og trengte videre inn i territoriet over Kol’sk-halvøya. Samtidig som vår mann Sergej Slovtsjikov var i lufta, sendte de opp noen Sukhoj-15-jagere fra Afrikanda Luftforsvarsbases 365-regiment, som kaptein Alexander Bosov tilhørte. Inntrengeren lå på en sørlig kurs like øst for bebyggelsen ved Afrikanda.
Alexander var den første som fikk visuell kontakt med inntrengeren, som han straks slo fast var en Boeing av samme type som amerikanerne anvendte som etterretningsfly.

Den første rapporten som han avla til kommandoposten lød på at flyet hadde kanadiske kjenningsbokstaver. (Muligens mente han å si kinesiske, men dette kan ha blitt misoppfattet av mottakeren). Deretter, da det ble klart at flyet hadde “hieroglyfer” syntes det for oss åpenbart at det ikke kunne være snakk om noe passasjerfly. Senere etter at flyet ble tvunget ned, ble det klart at det dreide som en Boeing 707 som tilhørte det sørkoreanske flyselskapet KAL, og som utførte sin flight 902 fra Paris til Seoul over Nordpolen.

Bosov prøvde, til tross for de nattlige forholdene å signalisere til sørkoreaneren ved å vippe med vingetuppene om å følge med til en nærliggende flystripe. Men Boeingen trosset denne ordren demonstrativt, og begynte istedet trassig å fly mot finsk side.

Men det lyktes likevel å få stanset den før den rakk å komme seg til finskegrensen. På dette tidspunktet hadde vakthavende operasjonsoffiser Samojlov lyktes å få tillatelse fra kommanderende generalløytnant Dmitriev – som ledet forhandlingene over telefon hjemmefra – til å skyte ned inntrengeren.

-Kamerat General, den stikker av!
Svaret kom prompte: -Skyt den ned!
(Det ble samtidig bestemt at langtrekkende bakke-til-luft-raketter av typen C-200/C-400 ikke skulle anvendes).

42 minutter over 9 utførte kaptein Aleksander Bosov ordren og skjøt ut en varmesøkende luft-til-luftrakett, samtidig som han prøvde å unngå å treffe flykroppen, men vingene istedet. Dette lyktes, og sørkoreaneren begynte raskt å tape høyde og steg nedover mot bakken i sirkler. Men straks etter at Samojlov tok kontakt med kommandosentralen og rapporterte om at ordren var utført fikk han istedet et svar som bare var frustrerende: “Ikke skyt det ned, vi skal forklare hva som skal gjøres!”. Men da var det allerede for sent.

Samtidig som dette skjedde fikk radarpersonellet øye på et nytt mål som frigjorde seg fra det første. Det innebygde identikasjonssystemet prøvde febrilsk å fravriste målet dets karakteristikker, og dette pågikk i flere sekunder: En kontainer? Eller en luft-til-luft-missil?

Som tidligere tidligere navigatør ved 256. regiment, daværende løytnant Aleksandr Botolov minnes, ved kommandoposten jobbet stabsjefen, oberst Valerij Volynets, på saken med matematisk presisjon – å vippe ham av pinnen syntes som en umulighet.

Etter å ha fått rapporter om det andre målet som løsrev seg fra det første, bestemte han ved hjelp av RLS-indikatoren seg for at dets karakteristikker sammenfalt med en amerikansk krysserraketts. På denne tiden drev amerikanerne med uttestingen av disse. Fra sin overordnede fikk han deretter ordre om å avvente. Nå hadde Boeingen steget så langt ned mot bakken at den forsvant fra radarskjermene, samtidig som den antatte krysserraketten framviste ganske så tydelige kjennetegn. Volynets tok en avgjørelse på egen hånd….

Sjøkrigen

Nettleksikon fra Württembergische Landesbibliothek

Mens jeg holdt på å søke på diverse krigsarkiv kom jeg over dette nettstedet.

Båtsfjord, Vardø, Vadsø, Kibergneset m.m er nevnt pluss at det er flere interessante bilder.

(NB! Hvis blå tekst ikke vises på “nettstedet” kan man kopiere URL-adressen og lime den inn på adressefeltet).

Krigsarkiv Freiburg

På oppfordring legger jeg en kopi av innlegget mitt også i denne sonen:

Nå i det dårlige været hvor det kanskje ikke er fullt så koselig å dra til Ragnarokk og Bjørneskaret har jeg funnet endel krigshistorisk stoff som jeg forstår medlemmene i denne sonen er svært så interessert i. Det dreier seg om tyske tiltak mot partisanene på Varangerhalvøya hvor jeg skulle tro at “Operation Mitternachtsonne” og endel “Tagesbefehl” er nevnt. Dokumentene befinner seg i krigsarkivet i Freiburg og det går an å reise dit og bestille kopier av disse. De koster ca 0.5 euro pr side og noe mer for bilder og filmer. Det er endel prosedyrer med innmeldingsskjema og tillatelser, men jeg tror det skal gå greitt. Jeg har selv lyst til å reise dit. Jeg legger ved et par skjermdump, også med norsk oversettelse. Denne ser ut til å fungere bedre i Google enn tidligere. Jeg håper at bildene blir lesbare:

Gamle bunkersanlegg som turistmål

Skriver på Gamvik.origo.no om gamle tyskerbunkere og tyskeranlegg i Gamvik kommune.
Kan jo være at det er interesse for dette på Fuh. Følg linken til siden og legg gjerne inn kommentarer og tanker omkring utnyttelse av bunkersanlegg i forbindelse med turisme. Les mer…

Operasjon Platinfuchs - Litzafronten

22. juni 1941 startet operasjon Barbarossa – det tyske angrepet på Sovjetuninonen. Først en uke senere, 29. juni, startet operasjon Platinfuchs. Dette var kodenavnet for angrepet fra Petsamo mot Murmansk ledet av Generaloberst Dietl. Gebirgskorps Norwegen, som bestod av 2. og 3. Gebirgsdivision, hadde til å begynne med bra fremgang i angrepet og nedkjempet den sovjetiske forsvarslinjen ved grensen. Men etter hvert fikk de problemer i det veiløse og uframkommelige landskapet og møtte sterk sovjetisk motstand. Etter tre tyske angrep over elva Litsa gikk fronten over til en stillingskrig ved denne elva. Her ble fronten låst fast helt til den sovjetiske offensiven i oktober 1944 presset de tyske styrkene tilbake over grensen til Norge.

Les mer…

Filmen " Strengt hemmelig " i Fakta på lørdag - NRK 1

Karl Marthinsen var sjef for det nazistiske hemmelige politiet, Sikkerhetspolitiet (Sipo) og hadde bokstavelig talt rett til å drepe – og gjorde det. At Marthinsen på samme tid også var sjef for Quislings stormtropper, Hirden, medførte at denne hemmelige personen av og til viste seg offentlig – og ble filmet. Benedicte M. Orvung har funnet flere av disse filmene. Den vises i Fakta på Lørdag i NRK TV på 65 års dagen for frigjøringen av Norge.
Se mer om filmen her!

Kibergsneset - MG-bunker R620

Fra bebyggelsen i Kiberg går det en grusvei opp til kystfortet på Kibergsneset. Før veien begynner på stigningen opp til Kibergsneset gjør den en sving. I denne svingen ligger en stor bunker som er lett synlig når en kjører inn mot Kiberg fra Vadsø. Denne bunkeren er av typen “Regelbau 620 MG-Schartenstand am Vorderhang”. Det som gjør denne bunkeren så spesiell er at det bare ble byggd 10 stykker av den fra 1943 og ut krigen. I Norge finnes det to stykker i Kristiansand i tillegg til denne i Kiberg. I Europa er mange av bunkerene fjernet etter krigen, noe som gjør bunkeren i Kiberg til sjeldenhet.

Les mer…