Hva skjedde egentlig den 9. april 1940?

Det er snart 70 år siden tyskerne invaderte Norge og på Litteraturhuset i Oslo skal det være en debatt om hva som egentlig skjedde i kulissene den dagen. Les litt mer om debatten her og følg den på facebook.

Bøker om krigen som man simpelthen må ha!

I trådene som følger innlegg dukker det nesten alltid opp anbefalinger på bøker man bør ha hvis man er interessert i krigshistorie. Og da mener vi ikke bøker som f eks Sven Hassels, selv om disse er fabelaktig godt skrevet, men bøker med historisk verdi og som ikke nødvendigvis handler bare om Finnmark.
Gamsts Finnmark under Hakekorset og Fjørtofts Tyske Kystfort i Norge er vanskelige å få tak i.
Forfattere som Alf R Jacobsen er et must i enhver boksamling og mange, mange flere. Jeg har samlet over lang tid nå, er innom alle loppemarkeder jeg kommer over. Og er rimelig stolt av samlingen.

I tråden om Sundegruppen, som unge Lydersen startet, havnet vi igjen opp i bok anbefalinger. Det blir litt avsporinger i en viktig tråd. Derfor lager jeg dette innlegget for at vi kan komme med anbefalinger og synspunkter. Samtidig som vi ikke er så strikte på at dette skal handle kun om Finnmark og at vi har tema etter innfallsmetoden. Håper dere synes dette kan være greit.

I Sunde innlegget havnet tråden bort i Oscarsborgs kommandant Eriksen og den nord-norske helten General Fleischer som på hengende håret nesten klarte å jage tyskerten bort fra Bjørnefjell og over grensa til Sverige.
Jeg har lyst til å slå et slag for den pensjonerte general Torkel Hovlands praktfulle bok om General Fleischer samtidig som jeg også anbefaler filmen SecondLøitnanten. Sistnevnte er ikke fra nordNorge, men har Bjørn Sundquist i en av rollene. Og det er alibi nok. Filmen er fra kampene i Norge i april og frem til kapitulasjonen i sør Norge.
Jeg kjøper bøker fra Haugenbok.no og der kan de fleste nåværende utgivelsen bestilles med en god rabatt for nettkunder.
Så må man ikke glemme at det lokale bibliotek kan skaffe det aller meste.

Osvald-gruppen. Inn i varmen-ut i kulden

__Dette er vel litt på siden av hva Fuh skriver om men jeg tenkte at man kanskje kunne dra en parallell til de norske partisanerne som holdt til på Finnmarkskysten under WW2.
De lei vel omtrent samme skjebne som medlemmende av Osvald-gruppa._
Inn i varmen-ut i kulden._

Osvald Gruppa, en underavdeling av Partisan komiteen av NKVD
Stiftet av Asbjørn Sunde og var en Wolveber organisasjon
Kommunistisk sabotasjegruppe under WW2.
Finansierte sabotasjene og støtteapparat med bank ran. Dette gjorde dem upopulær etter krigen

Inn i varmen – ut i kulden.

Osvald-sabotørene mistet 35 medlemmer under krigen, en større andel enn noen annen motstandsgruppe.
Milorg kom til oss og spurte om hjelp til å likviderer farlige angivere. Da var vi gode nok, sier Roar ”Stub” Andersen. Han var en av Osvald-organisasjonens rundt 200 sabotører som allerede i 1941 startet sabotasjekrigen i Norge. Etter krigen forsvant de ut i kulden.

Osvald sabotørene var en gruppe som ønsket en aktiv motstand under krigen. Veteranene i Osvaldgruppen hadde erfaring som frivillige under den spanske borgerkrigen (1936 – 38)
Men mange som gikk med under krigen hadde bakgrunn fra Milorg. De fleste medlemmene av i Osvaldgruppen var småbrukere og arbeidere, og noen var så unge at de knapt hadde rukket å få noen utdanning.
Osvald-gruppen påtok seg flere likvidasjoner og aksjoner for Milorg, men i perioder var forholdet mellom Milorg og Osvald-organisasjonen direkte fiendtlig. En gang skulle det ha forekommet skuddveksling mellom gruppene.

Er du nysjerrig og vil vite mere!
Hele historien og lenke til programmet finner du ved å trykke på Brennpunkt, under
Kilde: Brennpunkt

Festung Vardö - før og nå

Når en går tur i restene etter de tyske kystfortene er det ofte vanskelig å forestille seg hvordan installasjonene og stillingene så ut da de var klar for kamp. Bunkere og kanonstillinger er ofte sprengt, rester av betong blandet med steinblokker er ofte det eneste som er igjen. Trevirke, det meste av metall og kamuflasje er forsvunnet for lengst. Av brakker og andre byggverk er det bare tuftene igjen.

I bøker, avisartikler og ikke minst her i sonen Finnmark under hakekorset har flere bidratt med bilder fra tyske kilder som viser kystfortene og lokalsamfunnene under okkupasjonen. Disse bildene gir unike innblikk i hvordan disse installasjonene så ut og var utstyrt. Det var ofte store anlegg som det i dag er vanskelig å forstille seg når en ser de beskjedne tuftene som er igjen.

Rune Rautio har både gjennom artikler i bøker og aviser og her på Finnmark under hakekorset publisert unike bilder fra de tyske anleggene i Vardø-området. Jeg har fått tilatelse av ham til å legge ut noe bilder fra hans artikler der jeg har kombinert bilder tatt under krigen med bilder jeg har tatt fra samme sted sommeren 2009. Jeg håper disse kan bidra til å gi et inntrykk av hvordan det en gang så ut da våpen og utstyr var på plass.

Les mer…

Norges bedste Værn og Fæste- om Vardøhus Festning

Det er vel kanskje ikke rette sonen for en tråd om festningen i Vardø, men engang vaiet hakekorset der. Selv om det var den militære forlegningen som holdt på sitt norske flagg lengst, men som tilslutt måtte gi tapt for overmakta og opp kom svastikaen. For noen år siden fikk jeg i gave praktboken om våre nasjonale festningsverk og den forteller mye om Vardøhus. Så lurte jeg på om jeg skulle lage noe på hvorfor festningen er bygget akkurat slik den er? Hvorfor den ligger så lavt i terrenget? Om det noengang har vært vann i vollgravene? Og så er det en historie om at Terboven fikk seg en blodig nese da han besøkte festningen.
Men så har vi jo kommandant Melby som medlem i vår sone og han har jo mye bedre peiling på dette enn jeg.
Kanskje vi kan be om et bidrag?

Alle fotoene i Finnmark under Hakekorset

I mange av bidragene i FuH ligger det svært mange historisk viktige og praktfulle fotos fra både gammel og ny tid. Er det noen som vet hvordan vi skal få kopiert over disse til billed arkivet ovenfor? Jeg ser at mange av bildene blir automatisk flyttet opp til arkivet, men har en snikende følelse av at noe blir begravet. Jeg har ikke slike kunnskaper, men det må jo finnes noen som er hakket flinkere enn meg. Skulle man tro.

www.kystfort.com

Erik Harberg i Kystfort.com har tidligere gitt oss tillatelse til å klippe og lime fra deres sider.
Fikk en hyggelig mail fra han hvor han forteller at han synes at Finnmark under Hakekorset har vokst bra.
Kystfort er jo, etter min mening, en av de aller beste 2.vk nettstedene i Norge og Erik skriver at det kommer til å skje
mye på den siden fremover. Her er hovedlinken inn i kystfortet spesielt synes jeg Forumet er bra. Døm selv.

Tyskerbrakker

Teksten under er hentet fra Riksantikvaren.
Flertallet av de små og mellomstore leirene fra okkupasjonsårene besto av enkle, men karakteristiske bygninger. De såkalte “tyskerbrakkene” var en type bygning som hadde stor utbredelse, og ble i stor grad brukt som nyttebygg for lager og verksteder. Mange steder ble de også brukt til innkvartering. Disse enetasjes bygningene, gjerne med smårutete vinduer, er det folk oftest forbinder med begrepet “tyskerbrakke”.

De enkleste brakkene var lemmebrakker basert på prefabrikerte elementer. Lemmene ble i enkelte tilfeller slått sammen av krigsfanger på stedet, men ble vanligvis produsert av trelastbedrifter eller som tvangsarbeid. På grunn av sin enkle karakter er det relativt få av disse bygningene som er godt bevart i dag.

Det finnes også mange eksempler på leire med mer solide, forseggjorte bygninger oppført av tyskerne. Ofte var det messebygg som fikk en spesiell utforming, med utsmykning og dekor både utvendig og innvendig. På Lahaugmoen (Skedsmo) er bygningene preget av at okkupasjonsmakten noen steder ønsket å bruke norske elementer i utformingen. Her har enkelte bygninger klare forbilde i norsk trearkitektur , og inngangspartier og interiør er rikt dekorert med utskjæringer.
Så langt fra Riksantikvaren.no
Fra www.Kystforum.com og Bidragsyteren Grønsvik har jeg klippet og lånt følgende:

“Dette kommer litt av på hva vi definerer som tyskerbrakker. Tyskerne bygde blant annet noen svært forseggjorte innkvarteringer for ubåtmannskaper i Trondheim, som noen kaller brakker og andre ikke.

Lembrakker var imidlertid en type bygninger som tyskerne bygde mye av. Lemmene var standardiserte og mange av dem laget i Sverige. Slike brakker fikk derfor ofte navnet “Svenskebrakker”. Siden lemmene var standardiserte var de raske å sette opp og ta ned (mye av gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms skjedde med lembrakker, bl.a. den berømte “skjit-helveteskåken” i Kåfjord som nå restaureres). Det fantes flere forskjellige elementer (veggelement, takelement, veggelement med vindu, veggelement med dør osv.). Her ved Grønsvik Kystfort var de fleste trebygningene slike lembrakker. De forskjellige vegglemmene hadde standard bredde på 120cm (dette er en sannhet med modifikasjoner da vi har registrert bredder fra 110-125cm). De fleste grunnmurene har derfor mål som er delelige med 1,2m.

Lemmene er enkle konstruksjoner. De er bygget opp rundt en rektangulær ramme. Utenpå rammene er det lagt en stående, høvlet staffpanel malt med tranoljemaling. Helt inntil panelingen (uten lufting mellom) er det lagt en papp som en slags vindsperre. I åpningen i rektangelet er det lagt en ekstra, tynn liggende paneling som isolasjon i ytterkant, og på innsiden er det en ny stående paneling. Det er total mangel på lufting i denne konstruksjonen, men graden av råte i den ytre panelingen er likevel liten. Vi tror dette skyldes tranoljemalingen som er svært feit og har virket som en impregnering av materialene.

MVH Inge S

Dampskipet Richard With- en redningsdåd under krigen

Fra båtsfjordingen Arne O Wahl har vi fått følgende tekst og bilde.
D/S RICHARD WITH LEVERT FRA TRONDHEIMS MEK. VERKSTED TIL VESTERAALENS
DAMPSKIPS SELSKAP JUNI 1909. TORPEDERT OG SENKET AV DEN BRITISKE UBÅTEN
TIGRIS” v/ROLFSØY MELLOM HAMMERFEST – HAVØYSUND 13/9 1941. 71 PASSASJERER
OG 28 AV BESETNINGEN OMKOM. 13 PERSONER BLE REDDET AV M/K SKOLPEN AV VARDØ.
MANNSKAPET PÅ M/K SKOLPEN FIKK EN KJEMPEFIN MOTTAGELSE OG MANGE GAVER FRA
BEFOLKNINGEN I HAMMERFEST FOR REDNINGSDÅDEN.

Takk til Arne som er støtt og stadig inne på våre felles krigssone.
Ett bilde til av Richard With tatt i Svolvær havn 1910

Nå skulle vi hatt et foto og informasjon omkring M/K Skolpen.

Yngve Grønvik sine bilder - Flyvrak fra andre verdenskrig

Sør-Varanger har mange flyvrak. Journalist Yngve Grønvik fra Sør-Varanger Avis har samlet bilder fra flesteparten av flyvrakene på sørsiden av Varangeren. Du kan se flyvrakene " her ":http://www.facebook.com/home.php?#/photos.php?id=611261301
Du kommer til hans mange fotoalbum, men bla litt fremover så finner du flere album som omhandler krigen.

Finnmark under krigen fenger fortsatt.

Jeg ser at vi har fått endel nye medlemmer i Finnmark under Hakekorset, mange er fortsatt interessert i krigen. Det er mye godt stoff som ligger i kommentarene til trådene. For eksempel Aage HH s innslag om luftkrigen i Finnmark, som du kan lese ved å trykke her , ble åpnet 870 ganger og det er vel 71 kommentarer inne i tråden. Håper folk deltar aktivt, melder seg inn i sonen Finnmark under Hakekorset og bidrar med fotos og tekst.

FW Hestmanden

Av krigshistorie i Persfjord er det mest kjente partisanvirksomheten og partisangruppen som lå skjult på Seglodden. Det som kanskje ikke er like kjent er at tyskerne hadde en feltvakt plassert på Hestmannen, rett overfor brua over Østerelva. Feltvakta skulle holde oppsyn og hindre styrker som ble landsatt i Persfjord å rykke sydover mot Vardø og Kiberg. I følge et kart fra 210. infanterie-division var FW Hestmanden var bemannet av 1 gruppe fra 3 kompanie fra Festungsbatallion 665. En Gruppe var normalt på 12 mann og tilsvarer et lag i den norske hær. TH. Gamst opplyser i boka Finnmark under hakekorset at styrken var på ca 60 mann, dvs. betydelig mer en ett lag. Hva det nøyaktige antall soldater som var stasjonert her var er derfor usikkert.

I dag er det fremdeles tydelige spor i terrenget etter den tyske aktivteten på Hestmannen. Flere skytestillinger er bygg opp rundt hele feltvakta. Det er flere tufter etter det som har vært forlegningene til soldatene. Fjelltoppen feltvakta er plassert på har fantastisk utsikt til alle kanter, men det måtte ha vært et værhardt sted å være stasjonert.

Her er noen bilder fra feltvakta slik den ser ut i dag.

Pila på dette bildet viser hvor feltvakta er plassert på fjellet overfor brua over Østerelva.

På dette bildet kan en skimte de størtste tuftene som var samlet i to områder.

Ei stilling med utsikt mot Østerelva.

Her har det sansynligvis vært plassert et (finer)telt.

Her er det lagt stein som vedovnen var plassert på.

Ei stilling med utsikt mot Persfjord.

I området ligger det flere ubrukte signalpatroner.

Rasjonering og andre hverdagslige utfordringer under WW2

Det var litt stille for tiden på forumet, så jeg slenger ut en tråd om rasjonering under krigen.

Har ikke så mye si om det da jeg ikke opplevde krigen selv, men har noen bilder av rasjoneringskort og ei kvittering for å stå i fiskerimantallet. Les hele saken nå!

Om dagliglivet i Nord Troms og Finnmark under krigen

Erindringer om den andre verdenskrig i Finnmark og Nord Troms. En masteroppgave av Jørn W Ruud, Universitetet i Bergen. 2008 – 141 sider. Alt det finner du her

Kong Haakon og Londonregjeringens instruks

Nest etter hjulet er internett den viktigste oppfinnelsen. I allefall hvis man er historieinteressert er det en stor fordel at man kan kunsten å google på internett. I slutten av krigen trykket de lovlige norske myndighetene i London sin instruks om hvordan befolkningen skulle opptre når Tyskland kapitulerte.
Takket være internett kan man nå få innsyn i mengder av historisk materiale som legges ut for allmuen. Instruksen kan du studere her takket være Digitalarkivet.

Finnmarkens fotominne den 29.des.2009

Avisa har mange flotte bilder i denne faste spalten, og tilhørende interessante kommentarer.
Dette bildet tåler en ekstra visning her i sonen:

Det viser ifølge fotominneredaktøren vardøbåten M/S Frøy under lossing av tyske forsyninger i Makkaur.

Men jeg merket meg særlig et punkt i kommentaren, sitat: “Disse soldatene innfrir neppe Der Führers idealoppfatning om den ariske rase.” (sitat slutt) Det som setter spaltisten på denne tanken, er de åpenbart slitte arbeidsuniformene.

Denne gangen tillater jeg meg å være litt surmaget pirkete i mot.
For det første var ikke disse karene i Finnmark for å representere idealoppfatningen til Der Führer. For det annet, og hadde det ikke vært for distinksjonene, så ser i hvert fall soldaten med front i mot oss ut som en hvilken som norsk, ærlig arbeidskar på denne tiden.

Slitte arbeidsklær var et hedersantrekk, og stilig nok under den synsvinkel, så lenge mannen inni var OK.
Så var det da også mange finnmarkinger som fant ut, at de fleste soldatene var helt alminnelige mennesker under uniformen.
Og det var vel i sin tur grunnen til at finnmarkingene ble kollektivt sjikanert for fraternisering med fienden, av de rene nordmenn som hadde levd tryvgt og godt i Skottland under krigen.

Aktiviteter etter krigen

Sangerstevne i Kirkenes 1947

Foreningslivet i Finnmark sto seg sterkt etter krigen, dette har desverre tapt seg noe.
Det var vel kor på hvert et ness. Så også i Gamvik.
Legger ut 2 bilder fra Kirkenes ca.1947 tror jeg. Vet noen det eksakte årstallet er jeg takknemlig.
Har også bilder av 2 korprogram, visst noen vet om de hører til korstevnet i Kirkenes ser jeg fram til å få svar.
Har også vært interessant å vite noe om bygningen konsertene er holdt på.

Alle kommentarer mottaes med takk.

Lasse Lydersen

Sangerstevne2 — Konsert

Program 2

Program

Kudalsvraket

På fjellet ved Hamningberg i Øst-Finnmark lå det helt fram til 1989 et godt bevart vrak av et russisk krigsfly som måtte nødlande der den 29.mars 1943.

Jeg synes det kan passe å åpne denne tråden med å henvise til restaureringen av dette flyet, som foregår under oppsyn av Norsk Luftfartsmuseum i Bodø, se adressen:

http://www.luftfart.museum.no/Restaurering/default.htm

Nasjonalsosialistene og okkupantene.

Jeg har i mange aar undret meg paa foelgende: Tyskerne hadde i Europa egne grupper som reiste rundt og beslagla verdier som tilhoerte bl.a. joedene og andre ikkeariske .
Hvordan var det i Norge ? Ble eiendommer beslaglagt ? Eiendommer som tilhoerte nordmenn, ikkejoeder og f.eks.sigoeynere. Jeg kjenner til at hoeyerestaaende tyske offiserer og generaler fikk tildelt stoerre gods bl.a. i Polen. ( Blandt disse Panzergeneral Guderian som hadde en slik beslaglagt eiendom i naerheten av Poznan.) Savner info om Norge. Er det noen som har links med info, eller som kjenner til dette temaet.

Ørneredet og en tragedie i fjellanlegget

På den høyeste toppen på Skagen i Vardø ligger Ørneredet, kommandobunkeren for det tyske kystfortet som var plassert lengst nord på øya. Fra denne bunkeren skulle kanonilden fra batteriet ledes. Inni selve bunkeren var kikkerter for observasjon plassert, og på taket stod det en avstandsmåler for å finne avstanden til målene. Fra bunkeren er det adgang til et fjellanlegg som er sprengt ut i fjellet under. Fjellanlegget består av flere rom og tuneller, og er delvis kledd i betong. I tillegg til inngangen fra bunkeren er det tre andre innganger, to fra sør- og en fra vestsiden av høyden. Ved hjelp av bilder skal vi nå ta en tur inn i dette fjellanlegget og følge i sporene etter en tragedie som fant sted her i 1945.

Dette er et kart over fjellanlegget under Ørneredet, grå farge markerer vegger og tak av betong, svart er fjell. Jeg har merket en del punkter med bokstavene A – D slik at det skal være lettere og forklare hvor bildene er tatt. Inngangene er merket med 1 – 4, der 4 er inngangen fra kommandobunkeren.

I Jubileumsboka 1994 utgitt av Vardøhus Museumsforening finner man historien “En tragedie på Skagen” av Roger Skotnes. Her skildres det en ulykke som fant sted i dette fjellanlegget.

Den 11. februar 1945 ble Ingvald Iversen og Ingolf Hågensen meldt savnet etter at de ikke kom tilbake fra en tur ut på Skagen. Om kvelden ble det satt i gang leting, og i fjellsiden under kommandobunkeren ble det funnet spor etter en eksplosjon. Store snøblokker var kastet utover og snøen var sort av røk. Letemannskapet fant en tunellåpning, men den var blokkert. De gikk da rundt fjellet og fant en annen inngang som var fri.

Det første rommet de kom til var ganske stort, hadde sementgulv og bar merker etter en voldsom eksplosjon. Tak og vegger var sorte av røk og i et hjørne brant det ennå i litt en del trevirke. Steinblokker hadde rast ned fra taket og lå strødd på gulvet. En trang gang fortsatte fra dette rommet og innover i fjellet. Etter 25 meter delte gangen seg, og de tok av til venstre. Etter et stykke var gangen sperret av aske og brent trevirke. De gikk tilbake og fortsatte inn gangen til høyre. Etter 20 meter kom de fram til et rom med ståldører, stålhvelv og betonggulv og vegger. I dette rommet ble de savnede funnet døde. Det var ikke spor etter eksplosjonen og de døde hadde ikke spor av ytre skader. De var sannsynligvis drept av lufttrykket etter den kraftige eksplosjonen inne i tunnelen.

Ved hjelp av bilder skal vi nå følge ruten hjelpemannskapet tok på leting etter de savnede (bildeteksten står under bildene).

Den første tunnellåningen letemannskapet forsøkte å ta seg inn gjennom var sannsynligvis åpning nummer 2 på kartet. De gikk deretter rundt og til inngang nummer 3, der de kom seg uhindret inn i fjellanlegget.

Her er inngang nummer 2 som letemannskapene tok seg inn igjennom. Tunellen har gulv av betong, men består ellers av fjell.

Etter et stykke kommer man til en del av tunellen som er kledd i betong. Her går en trapp nedover i fjellet.

Betongtrappa som går nedover i fjellet. I bunnen av trappa går tunellen 90 grader mot venstre og inngangen til rom “D” på kartet.

Rom “D” på kartet. Dette er det første rommet letemannskapene kom til. En kan ennå se at det har vært en kraftig eksplosjon her. Plater og stein har ramlet ned fra taket. I andre enden av rommet kan en skimte gangen som fortsetter innover i fjellet mot punkt “C” på kartet. Det var denne veien redningsmannskapet fortsatte.

Dette bildet er fra gangen mellom “C” og “D” på kartet. Rundt svingen mot venstre ligger rom “D”. Det er bare gulvet som er støpt i betong her, og som dere kan se er det ganske tørt i denne delen av fjellanlegget.

Punkt “C”, der tunellen deler seg. Bildet er tatt fra inngang 2. Til høyre finner man rom “D”, til venstre går tunellen videre inn i fjellet. Redningsmannskapet kom fra gangen til høyre, og gikk mot kameraet. Her fant de at tunellen var blokkert av brent trevirke, de snudde da og fortsatte inn tunellen til venstre.

Åpning 2, det var denne som var blokkert av brent trevirke.

Bildet er tatt 180 grader i forhold til bildet over. Her ser en fra åpning 2 og innover i fjellanlegget i retning punkt “C”.

Tunellen som går videre fra punkt “C” til “B”. Denne tunellen ender i et stort rom som vegger, tak og gulv består av fjell. På grunn av størrelsen og mangel på lys har jeg ikke greid å ta et godt bilde av det.

Bildet er tatt på punkt “B” på kartet og viser inngangen til tunell “A”. Det går her bratt oppover, og det var denne veien redningsmannskapet tok seg videre. Gjennom døren ser en annen dør, denne er til rommet de omkomne ble funnet.

Bilde av tunell ”A", tatt mot inngang 1. Dette er nok den delen av fjellanlegget som blir beskrevet som “et rom med ståldører, stålhvelv og betonggulv og vegger”. På høyre side er det fire rom, på venstre side er det to dører som går inn til resten av fjelanlegget. Ståldørene som en gang var her er blitt fjernet. Det største rommet ligger bak den siste døren på høyre side, det er ut fra beskrivelsen dette rommet de omkomne ble funnet i. I enden av tunellen er ei dør som går videre til tunellen som går til utgang 1.

Et bilde tatt fra andre enden av tunell “A”. Til høyre går veien videre ned mot punkt “B”.

Partisanenes skjulesteder

Det er skrevet mye om partisanene, og Morten Jentofts “Mennesker ved en grense”, som kom ut i 2005, førte til at partisanhula på Øretoppen i Sør-Varanger ble funnet av Harald G.Sunde samme år.

På denne tråden vil vi dokumentere hvordan det ser ut på en del av lokalitetene nå mer enn 60 år etter at begivenhetene fant sted.

Vi begynner med partisanhytta i Indre Syltevik. Sonen har fått bilder fra Thorbjørn S.Johansen og fra Jan-Erik Holko, som begge har vært der i 2009, og sett på restene etter hytta/gammen.

Letteste adkomst er forbi Syltevikvannet, som her er i forgrunnen. Vi ser vestover mot Syltevika.

Elva fra Syltevikvannet renner ut i Syltefjorden utenfor venstre billedkant. Rett fram og til høyre ligger Syltevika.

Mellom steinknausene ligger “Syltevikveien”.

I Indre Syltevik ligger den gamle Bruvollboplassen, her sett fra nord.

Fra en litt annen vinkel. Her ser vi fjellet bak boplassen. Partisanhytta lå inn ved fjellet utenfor venstre billedkant.

Bak steinknausen til venstre i bildet ligger restene etter partisanhytta.

Detaljer fra stedet.

Utsikt tilbake til Bruvoll-boplassen.

Ditto. Fjellene på vestsiden av Syltefjord i bakgrunnen.

Hjemtur på Syltevikveien.

En ubåt går i fella

Kart over bakholdet. Fra boka “Rød august” av Alf R. Jacobsen.

En viktig del av krigshistorien i Varanger er partisanenes innsats. Denne er beskrevet i flere bøker, blant andre “Rød august” av Alf R. Jacobsen, som jeg har hentet de følgende opplysningene fra.

Mange av nordmennene som flyktet til Sovjet etter den tyske okkupasjonen av Norge meldte seg til tjeneste i Den Røde Arme etter Tysklands angrep på Sovjet. Disse ble brukt i partisangrupper som opererte bak fiendens linjer. Skjult i fjellhuler og steinhus samlet de inn opplysninger om skipstrafikken langs kysten og tysk aktivitet på land. Meldingene ble sendt med radio tilbake til basen i Murmanskområdet.

De første partisangruppene var operative fra februar 1942 til sommeren 1943. Denne sommeren greide tyskerne å rulle opp det Sovjetiske etterretningsnettverket i Finnmark og Troms. Under de tyske aksjonene ble Leif Utne tatt til fange. Han var radiooperatør, og dermed verdifull for tyskerne. Om han ble utsatt for tortur vites ikke, men i valget mellom liv og død valgte han å delta i et radiospill med Murmansk. Ved å sende meldinger som var fabrikkert av tyskerne skulle flere partisaner lokkes til kysten, og den sovjetiske ubåten som kom for å hente dem skulle senkes.

3. september, en uke etter at Leif Utne var tatt til fange begynte radiospillet. Basen i Murmansk hadde ingen mistanker om at tyskerne kontrollerte senderen. Til slutt greide de å lokke Sovjeterne til å sende en ubåt for å hente partisangruppen.

Det ble avtalt at ubåten skulle hente partisanene to kilometer vest for Seglodden ved Persfjord. Tyskerne gjorde klart for bakhold. En landgangspram ble sendt fra Vadsø, lastet med fem 37 og 75 mm kanoner, lyskastere, generatorer og maskingeværer. Et femtitals soldater fikk utstyret i land, og kamuflerte våpnene med stein og torv.
Så snart ubåten var på skuddhold skulle den lyses opp med lyskasterne og tas under ild med kanoner og maskingeværer.

Om kvelden 20. oktober nærmet ubåten seg henteplassen. Det ble utvekslet lyssignaler, og en gummibåt med Åge Halvari ble satt i land. Ubåten var nå gått i fella, som klappet igjen. Lyskasterne lyste opp ubåten, som lå 300 meter fra land. I løpet av ett og et halvt minutt ble den pepret med 20 granater og mer en 1500 skudd fra maskingeværene. En stormbåt, som skulle kaste synkeminer, kantret i dønningene og en tysk forpostbåt kom fram først tre kvarter etter at ubåten hadde dykket. De neste 17 timene ble det sluppet neste 200 synkeminer i området. Tyskerne antok at ubåten var senket, men ubåten kom seg tilbake til basen med ubetydelige skader. Åge Halvari ble tatt til fange et par timer etter angrepet.

Dette er et kort sammendrag av en dramatisk historie. Etter å ha lest den, har jeg i mange år undret om det finnes spor etter denne hendelsen, 66 år etter at den fant sted. Alt utstyret tyskerne brakte i land fraktet de tilbake etter trefningen. Hvis det skulle være mulig å finne noe måtte det være rester etter stillinger eller tomhylser etter skytingen. I “Rød August” er det gjengitt et kart fra den tyske rapporten etter hendelsen. På dette er det tegnet inn hvordan stillinger og skyts ble plassert. Med det som utgangspunkt satte jeg ut på jakt for å finne noe som kunne fortelle hvor dette fant sted.

Henteplassen ligger mellom Seglodden og Finnvika. En bekk renner ut i havet, omgitt av en rullesteinfjære og skarpe klipper. I dette karrige landskapet vil det ikke være lett å finne spor etter noe som var plassert der i et så kort tidsrom. I tillegg finnes det i samme område rester etter veibyggingen, kraftlinjer og skjul brukt ved jakt.

I følge kartet var kanonene og lyskasterne plassert på vestsiden av bekken. Kartet stemmer ikke helt med terrenget, så det er ikke helt lett å orientere seg eller anslå hvor langt fra sjøen de var plassert. På vandringen i fjæra finner jeg flere steinformasjoner, men ingen kan med sikkerhet sies å være bygd av tyske soldater. Til slutt kommer jeg til klippene i vestkanten av fjæra, der noen mindre stillinger er tegnet inn på kartet. På en forhøyning finner jeg noe som med sikkerhet kan sies er menneskeskapt. En steinmur plassert mot sjøen, lik utallige andre som man kan finne på de tyske kystfortene. Kan det være en stilling for et maskingevær? Jeg hopper ned i fordypningen bak steinmuren, og der finner jeg to tyske patronhylser som ligger på bakken. Dette må være en stilling bygd av tyskerne og brukt under bakholdet på ubåten. Jeg har med en metalldetektor, og den gir kraftige utslag i hele bunnen av stillingen. Jeg løfter på torva og der ligger det store mengder tomhylser. Det er tydelig at det har vært skutt kraftig fra denne stillingen.

Ti meter vest for denne stillingen stikker en høy, spiss klippe opp av fjæra. Mellom steinene ved foten av denne dukker hylsa til en brukt signalpatron opp. Jeg leter litt rundt klippen, og på begge sider dukker det opp brukte signalpatroner. Det ser ut som om noen har stått på toppen av klippen med en signalpistol, og kastet ned de brukte patronene. Kan dette ha vært kommandoplassen under bakholdet?

Jeg leter videre i området men finner ikke flere spor. Det gir en spesiell følelse og sitte på et slik sted og tenke på de dramatiske hendelsene som tok plass der 66 år tidligere. Det er også utrolig at man kan finne spor etter hendelsen så lang tid etter.

Jeg tok noen av hylsene jeg fant med, disse vil bli gitt til Partisanmuseet. Det ligger fortsatt hylser igjen, og det er nok flere gjenstander der som venter på å bli oppdaget.

Stranda bakholdet fant sted i sett mot vest.

En stor grop gravd ut i rullesteiinsfjæra. Kan en kanon vært plassert her?

Stein stablet opp som en del av en maskingeværstilling. I bunnen av denne er det fult av patronhylser.

Den første patronhylsa jeg fant i stillingen. Dette var en av to som lå oppå bakken i stillingen.

Flere hylser som lå under lyngen i bunnen av stillingen.

Rundt denne klippen lå det flere hylser fra signalpistol. Kan kommandoplassen vært plassert her?

En hylse fra en signalpatron som ligger i en fjellsprekk.

Brukte signalpatroner som ble funnet rundt klippen.

1. mai 1945 ble 22 norske soldater drept i mineulykke.

Bjarne Smeby (90), pensjonert barnelege fra Elverum, er en av de få gjenlevende reservepolitisoldatene som var i Karasjok 1. mai 1945.
Tyskerne var forlengs jagd ut av Finnmark av Sovjets Røde Hær, mens resten av landet var fortsatt under Hakekorset. Det hadde kostet Sovjet 2.122 soldater og nå var det nordmennene som skulle ta resten av jobben.
Etter russerne kom det 300 norske soldater fra Skotlandsbrigaden og etter de igjen fulgte det omlag 2.400 mann fra de norske polititroppene i Sverige. Bjarne Smebys avdeling kom i midten av februar 1945 med Bernt Balchen og hans DC 3 fly fra Kalix i Sverige til Kirkenes. Oppdraget de hadde fått var å komme seg etter tyskerne for å presse de ut av Finnmark og da måtte de vestover. I øst var det “bare” en befolkning i nød og noen russiske soldater.
Det så forferdelig ut i Øst-Finnmark og de måtte snegle seg vestover fordi veiene var gått fullstendig i oppløsning og minefaren stor.
Oppdraget var at de skulle til Alta for å bryne seg på tyskerne, men det ble oppgaver nok med å berge befolkningen fra alle minene som var lagt igjen. I etterkant forteller opptegnelser at omlag en kvart million miner ble gravd opp i Finnmark det første fredsåret. I årene etter freden var det tyske krigsfanger som måtte grave opp og destruere sine miner, noe som ettersigende strider mot Geneve konvensjonen.
Men i 1944 var det ingen tyske krigsfanger i Norge, så det måtte norske soldater til få å rydde unna svineriet.

For de unge norske politisoldatene var det minst like farlig å drive med minerydding som å komme i kamp med tyskerne. De var totalt uforberedt på mengden av minefellene og det måtte stadig til med utdannelse av flere ryddere.
Den 1. mai var vanlig hverdag for soldatene. En tropp fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II skulle ha en leksjon i minetjeneste, altså opplæring av flere soldater i hvordan man skulle desarmere miner og feller.
En annen avdeling, den motorsykkel ordonans troppen Bjarne Smeby var sjef for, skulle gjøre syklene klare for inspeksjon. Major Andersen skulle komme til kompaniet utpå dagen.
Mens de vasker syklene på en slette ikke langt fra elven blir det hektisk trafikk over sambandet.
Kompaniet forteller at det går rykter om en eksplosjon? Men Bjarne Smeby må bare si at det er helt ukjent for de. Intet er hørt der de står under brinken.
Men like etter kommer kompanisjefen selv til vaskeplassen og insisterer at noe må ha skjedd. De hadde hørt et smell helt ned i Karasjok og en røysøyle stiger mot himmelen.
Stedet der motorsykkeltroppen driver med puss ligger 10-15 meter lavere i forhold til plassen hvor minetjenesten foregår. Så Smeby må igjen si at de har ikke har lagt merke til noe som helst.
Sammen klatrer han og kaptein Tøndevold opp over skråningen og da får de se et skrekkelig syn.
En større antall soldater ligger spredt rundt omkring, uten tvil døde.
Innvoller, hodeløse lik, armer og bein ligger strødd. Store røde flekker i snøen.
Noen soldater har kommet til og driver febrilsk med førstehjelp, men det er fullstendig kaos.

En av de overlevende, som ikke var med på selve leksjonen, men befant seg litt lengre bort i sanitetstjeneste kunne fortelle at temaet var stridsvognminer og hvor mange kilo trykk en Tellermines tennsats tålte.

Troppens sersjant skulle lære opp soldatene i de forskjellige tennsatser som ble brukt på minen. Tellerminen skulle i teorien tåle et trykk opp til 325 kg i motsetning til hoppminene som gikk av for et godt ord.
En del av instruksjonen gikk ut på at man på ingen måte skulle ikke stole på at Teller stridsvognminen måtte ha over 300 kg trykk for å gå av. Et voksent menneske var tungt nok til å få avtrekk på minen og nå skulle leksjonen vise det i praksis.
Foran seg hadde sersjanten 2 Tellerminer.
Han hadde tatt ut utløsermekanismene i begge minene, men i den ene utløsermekanismen hadde han satt inn en salongpatron hylse som skulle gi fra seg et lite smell for å demonstrere at et menneske var tungt nok til at utløsermekanismen ville ha tent sprengstoffet. Men i teorien skulle soldatene bare høre et lite smell fra salonghylsen, denne hadde ikke nok futt i seg til å få minen til å gå av. Slik ble det ikke.
Han skrudde utløsermekanismen på plass, nå med en salongpatron hylse der tennsatsen skulle være.
Minen satte han opp den den andre.
Sersjanten ba om en frivillig til å tråkke på minen(e), det skulle bevises at det var helt ufarlig.

Det var ikke noen som så frem til dette med lyst og iver og først etter mye nøding var det en som kom nølende frem.

Bjarne Smeby ble fortalt at soldaten kom fra ytterkanten av ringen og angivelig skulle ha hoppet på minen.
Et voldsomt smell, trykk og en ildsøyle var resultatet.

Da sanitetssoldaten kom til seg selv lå det 18 døde og ett dusin lemlestede og skadde soldater.
Senere skulle antall døde øke til 22.

Bjarne Smeby, som etter krigen utdannet seg til lege, sier at dette var det desidert verste synet han har sett og kommer aldri til å glemme det.

De skadde ble fraktet til den eneste bygningen som sto etter at tyskerne hadde svidd av bygda halvåret før. Det var kirken i Karasjok som straks ble omgjort til førstehjelpspost.
Men den medisinske ekspertisen på stedet var nesten fraværende, heldigvis hadde den norske avdelingen godt med sanitetssoldater. Men likevel var det påkrevende at de måtte få hjelp fra Stokholm hvor en norsk kirurg, dr. Semb, og en sykepleier i en fart ble sendt nordover med fly. Det var ikke mulig å lande i Karasjok og de to ble utdannet i fallskjermhopping på 2 minutter. Og det skjedde mens Dakotaen var på vei til ulykkesstedet.

Nå var det hastverk og det trengtes en førsteklasses kirurg på stedet.
Bjarne Smeby sto og så på at det hoppet ut folk i fallskjerm og først etterpå fikk han vite at de to hadde aldri hoppet før.
For et mot de to sivile fallskjermhopperne utviste.
Smeby syntes også det var trist å se på de uskadde soldatene som kom til og lette etter sine kamerater blant døde og sårede.

Bjarne Smeby er nå pensjonert, naturlig nok, har oppnådd den anseelige alder av 90 år og bor fortsatt hjemme sammen med sin Aase (87) i Elverum. Aase er forresten fra Sulitjelma og selv etter så mange år kan man høre en vakker nordnorsk klang i stemmen.

Jeg var hjemme hos de i Elverum og så kunne han fortelle at han var godt kjent i Finnmark og hadde tilogmed sovet en natt på festningen i Vardø.

Hvorfor var du der, spurte jeg, men så kom jeg plutselig på at jeg nylig hadde lest boken om svenske soldatene som kom i skyggen av Englendersoldatene, Milorg og gutta på skauen,
Tilsammen hadde over 15.tusen nordmenn meldt seg til frivillig tjeneste i Sverige og fått en solid militær utdannelse og gjort viktig innsats i Norge i de farlige mai dagene 1945.

Se under i kommentarfeltet hvor det er bilder og tekst fra Karasjok og hvordan ulykkesstedet ser ut idag.

Den tyske Tellerminen med forskjellige tennsatser.
Disse minene, som var beregnet for bruk mot tyngre kjøretøy, var i stand til å ødelegge en stridsvogn.
Da jeg var guttunge på 50/60 tallet og var på ferie i Jarfjord i Sør-Varanger, kom pappa og jeg til stede like etter at en bulldozer hadde kjørt på en Tellermine ved Storskog, like ved grensen til Sovjet. Sjåføren var sterkt skadet og døde visstnok på veien til sykehus. Jeg kan ganske klart huske at skåkene og jernet var forvridd som om de var av plast og røyken hang ennå ved stedet da vi kom.

Kilde: Bjarne Smeby, og boken " Den glemte armè" av Anders Johansson
Boken anbefales på det sterkeste for de som har interesse for denne tidsepoken.