2 postkort med en verdenskrig i mellom

Jan Lauridsen har vært så vennlig å gi oss tillatelse til å bruke hans postkort og her har jeg hentet ut to kort med Vardø sentrum som motiv. Begge tatt fra radiomasten(e) men med en krig i mellom.
Det er mye historikk i disse to gamle kortene og jeg har forsøkt å tolke de litt, håper jeg får noen til å komme med tilleggsopplysninger?

Det første er som dere ser fra før krigen engang

I forgrunnen ser vi Grand Hotel og Finnmarks fylkessykehus like ved, Kirken med Klondyke i bakgrunnen.
Ned foran Kirken ligger det noen større hus og en av de skal være min fars gamle hus som brant ned under storbombingen i 1944. Jeg er ikke helt sikker på hvilke av de det er, håper noen kan hjelpe meg.

Det andre bildet har nesten identisk motiv, men det er mere luft i bygningsmassen.
Mellom de to postkortene er det 4-5 år med krig. Kan det være fra omtrent 1949?
Grand Hotell har nå fått stilas og er under renovering. Det er kommet opp de fine rekkehusene like ved Grand og en eller annen har skrevet noe på taket. Bankfunksjonærene(?)Norges Bank lå på den tiden i Grønnegata mener jeg å huske.
Landemerket Gamleskolen står der helt uomtvistelig, men en stor del av husene er borte.
Den lyse stripen som går fra Vårberget må være solen som reflekterer i linsen?
Men som en påpeker i tråden så stemmer det ikke med skyggene i fotoet. Brett i postkortet?
Hele bygningsmassen i sentrum er borte, inklusiv det området der min fars gamle hus sto.
Men nå er det gamle kjellerlokalet der hans bakeri var i mine første leveår- dukket opp. Det var tidligere grunnmur og kjeller i et hus, muligens var det hans hus? Mysteriet er oppklaret ved hjelp av min (halv)bror Kåre.

Tsar Bomben! Her kan du se verdens største a-bombe noensinne. Se det store smellet i en videosnutt fra 1961.

Totalt sprengte Sovjetunionen 134 atombomber i området Novaja Semlja fra 1955 til stansen i 1990.
Med Sovjet regimets endelikt stoppet også prøvesprengningene.

87 av prøvene var luftsprengninger og smellene hørtes for finnmarkingene som enorme tordenskrall, men alle visste hva det dreide seg om.

Og for befolkningen på nordkalotten medførte det frykt. Se kartet oppe til høyre for dette innlegget.

" Spis ikke snø " hørte barna hele vinteren.

Verdens største atombombe- TSAR bomben ( 57 mt ) ble satt av over Novaja Semlja 30. oktober 1961 og det påståes at befolkningen i Øst Finnmark kunne se glimtet og bevegelser som om en rull med tapet ble sendt over himmelrommet. Se autentiske opptak av djevelskapet i 1961 her
Fra Wikipedia har vi klippet ut følgende tekst:
“Tsar Bomba (russisk: Царь-бомба, «Tsar-bomben») er kallenavnet på hydrogenbomben RDS-220 (kodenavn “Ivan” blant utviklerne) — det største og kraftigste kjernefysiske våpen som noensinne er detonert. Bomben ble utviklet av Sovjetunionen, og var opprinnelig designet til en sprengkraft på 100 megatonn TNT (420 petajoule); dette ble imidlertid redusert til halvparten for å begrense mengden radioaktivt nedfall. 1
Russiske og andre nasjoners vitenskapsmenn var faktisk bekymret for at en sånn kraftig bombe ville sette fyr på atmosfæren. Dèt og nedfallet var årsaken til at bombens styrke ble halvert.
Detonasjonen ble utført den 30. oktober 1961 klokken 11:32 over atomprøvefeltet Mityushikha Bay (Felt C: Sukhoi Nos), nord for Polarsirkelen på den russiske øya Novaja Semlja i Nordishavet. Bomben ble sluppet fra en høyde på 10,5 kilometer, og var designet for å detonere 4 kilometer over jordoverflaten (4,2 kilometer over havflaten) ved hjelp av barometriske sensorer.1
Lysglimtet var var synlig i en omkrets av 2 000 kilometer. Ildkulen utviklet seg til å bli 4,6 kilometer bred i løpet av få sekunder og resulterte i at mennesker i en omkrets av 100 kilometer på bakkenivå fikk 3. grads forbrennelser. I en omkrets av 1 000 kilometer gjorde trykkbølgen skader på vegetasjon og bygninger. Soppskyen steg 64 km til værs før den forsvant."
Selve bomben veide 27 tonn og var 8 meter lang og 2 meter bred.
Tsar bomben var en Hydrogenbombe og har du lyst til å lese mer det før du går løs på neste videosnutt fra 1961- så kan du gå inn på Wikipedia

Har du sett dramatiseringen av Hiroshima angrepet? Nei?
Du kan se den her

Finnmarkinger i utenriks sjøfart

Ganske mange finnmarkinger har hatt sitt virke i utenriks sjøfart både før, under og etter Den annen verdenskrig.
På denne tråden vil vi særlig minnes dem som var avskåret fra sine hjemplasser mens Finnmark var under hakekorset, og som i de årene gjorde tjeneste enten i Handelsflåten eller i Marinen.

En av dem var min svigerfar Christian Holko fra Vadsø. Han var født i 1920 av innvandrere fra Karelen, og reiste til sjøs midt på 1930-tallet, altså som 15-16åring.
Her er bilde av en av de båtene han var på:

M/S Black Prince (søsterskipet het Black Watch) tilhørte Fred.Olsen Line, og gikk ruta Oslo/Kr.sand-Newcastle. Båten var på 5200 tonn og tok 250 passasjerer. Den gjorde 18 knop, og krysset Nordsjøen på 23 timer.

Ved krigsutbruddet lot Chr.Holko seg verve til Royal Navy, og tjenestegjorde ombord i forsyningsskip.

Etter 2 1/2 år i britisk tjeneste gikk han over i norsk militærtjeneste, først en kort stund på land, deretter 6 måneder ombord i en gammel ubåt, før han endte opp på MTB. Tjenesten ombord der ble hans militære hovedinnsats for Norge inntil krigen var slutt.
Nedenfor følger noen originalbilder fra denne tiden:

For full fart, utsikt forover.

Ditto, utsikt akterut.

Kamuflert inne i en norsk fjord(!)

Kamuflasjen i detalj.

En tilfangetatt tysker fotografert av CH.

Barbarossa og krigen i øst

Denne linken handler om krigen i øst:

http://english.pobediteli.ru/flash.html?DR=0

Bombing og brann

Under Den annen verdenskrig ble særlig Kirkenes, Vardø og Vadsø utsatt for mange bombeangrep. Angrepene førte til omfattende ødeleggelser og store lidelser.
Her på tråden ønsker vi å få fram bilder og opplysninger, enten stoffet har vært publisert før eller ikke.

Bugøya ved Bugøynes

BUGØYA krigsskyts

Her har jeg lagt ut et par bilder fra Bugøya, øya ligger noen få åretak fra selve tettstedet Bugøynes. På Bugøya hadde tyskerne et batteri som skulle sperre Varangerfjorden i samarbeid med et tilsvarende batteri ved Kiberg – videre skulle batteriet hindre fientlige skip å gå inn i Bugøyfjorden. Batterisjefen, P. Flach fikk høsten 1944 ordre om å ødelegge både batteriet og fiskeværet. Det fantes ingen veiforbindelse til Bugøynes den gang, dermed var tyskerne like avhengig av båttransport som lokalbefolkningen.
Høsten 1944: I og med at tyske skip ikke lenger kunne gå inn i disse farvannene, så fikk heller ikke batterisjefen sjøtransport for seg og sine soldater. I innlegget LOMMELERKA leser vi at Flach rekvirerte fiskebåt-transport – avtalen var at hvis fiskebåteierene gikk med på å transportere dem vekk, så skulle de spare fiskeværet og båtene. Han holdt løftet sitt. Og på grunn av dette løftet, ble Flach arrestert av tyskerne for pliktforsømmelse, men ble frigitt av norske myndigheter.
På øya ligger krigsskytsen strødd, her er alt fra rustne bokser, bunkers til store bunter med piggtråd, osv. Det er litt rart å vandre på Bugøya, man gjør seg mange tanker hver gang man er her.
På det ene bildet er min mann, Tore, sammen med et av barnebarna, Jason jr. – de sitter ved en av kanonstillingene, jeg tror det var fire stykker på øya.

Bugøya, krigsskyts

Hva hendte med m/k "Nor"?

Søndag 28. mars 1943 forsvant den lille fiskebåten m/k ”Nor” sporløst på reise Makkaur – Båtsfjord. Om bord i fartøyet var det et mannskap på seks mann og en last med råved.

Det har i alle år etter krigen vært spekulert på båtens og mannskapets skjebne. Mange har vært av den oppfatning at den kunne ha blitt kapret av russerne – og at mannskapet ble tvunget med til Russland.

Dette synet har hovedsaklig vært basert på to forhold:

  1. En måned etter at ”Nor” forsvant ved Båtsfjord angrep en russisk ubåt fiskeflåten utenfor Gryllefjord på Senja og tok med seg syv fiskere til Russland.
  2. Det ble ikke funnet vrakrester etter ”Nor”, men kun litt av dekkslasten. Dette til tross for at et relativt stort område ble gjennomsøkt kort tid etter at båten forsvant. Ved et forlis burde rester være funnet.

Kritikerne av et slikt syn har pekt på at ingen har sett eller hørt noe til mannskapet på ”Nor” etter 28. mars 1943. Om de ble ført til Russland med eller mot sin vilje, ville de før eller senere dukket opp i en eller annen sammenheng – slik alle andre nordmenn som ble bortført gjorde. Dette ville hendt uavhengig om de meldte seg til tjeneste for russerne eller ikke.

Vi skal i det følgende se på den militære situasjonen i området, både dagen ”Nor” forsvant og dagen etterpå, for å se om det her ligger forhold som kan kaste lys over båtens og mannskapets skjebne. Vurderingen er hovedsaklig basert på dokumenter funnet i militære arkiver i Russland og Tyskland.

Været
Søndag 28. mars 1943 var en fin dag i ytre Varangerfjord. Klokken 10:45 var det vind SØ 2 og skyet på Kongsøyfjorden og utenfor Båtsfjorden.

Om ettermiddagen rapporterte Vardø ”Stille, klart vær. Mildt.” Strekningen Vardø – Vadsø: ”God sikt, skyet, +5 grader.”

”Nor”
M/k ”Nor” hadde fiskerimerke F-133-VH. Det var et kystfiskefartøy bygget i tre i 1938. Målene var 31,0 fot (lengde), 11,0 fot (bredde) og 5,0 fot (dybde). Motoren var en Union med ytelse 10 eHK. I 1940 var Nathander Larsen, Båtsfjord, oppført som fartøyets eier.

På sin siste tur hadde båten følgende mannskap om bord:

  1. Hans Edvard Olsen
  2. Amandus Larsen
  3. Nathander Larsen
  4. Edgar Johansen
  5. Edvin Johansen
  6. Nils Iversen

Båten hadde gått fra Båtsfjord til Makkaur samme morgen med en lettbåt på slep. På Makkaur hadde den tatt om bord lasten, og hadde ifølge vitner begynt på tilbaketuren ca. kl 15:00. Båten ble etterpå sett ytterst i Båtsfjorden på vei hjem. Den hadde da fått motorstans, og ble tatt i slep et lite stykke av fiskebåten m/k ”Borgheim” av Vardø. Etter kort tid fikk ”Nor” startet motoren igjen, og slepetrossa ble kastet. Dette er den siste kjente observasjonen av båt og mannskap.

Tyske bevegelser i området
På det aktuelle tidspunktet befant en stor tysk forsyningskonvoi seg på Kongsøyfjorden, en kort distanse vest for munningen til Båtsfjorden. Den var på vei østover mot Kirkenes og talte ni transportskip og syv eskortefartøy. Et Heinkel He 115 sjøfly og et Junkers Ju 88 bombe-/rekognoseringsfly fløy ubåtsikring for konvoien.

Ingen øvrige bevegelser er registrert i området denne dagen.

Russiske bevegelser
En russisk flåtestyrke bestående av flotiljeføreren ”Baku” og jagerne ”Groznyj” og ”Gromkij” var på vei hjem fra et resultatløst to dagers tokt mot tysk skipstrafikk øst for Nordkyn. Dagen før hadde fartøyene vært utenfor Makkaur. De hadde startet på hjemturen 27. mars kl. 23:23, og var framme i Kolafjordens munning kl. 07:20.

Fire russiske jagerbombefly av typen Pe-3 var ute på rekognosering langs kysten av Finnmark. De rapporterte observasjoner av 10 transportskip, 10 eskortefartøy og fire mindre marinefartøy.

Ved Løkvik, inne i Kongsøyfjorden, lå en russisk radiostasjon, som på dette tidspunktet var bemannet av tre nordmenn. Denne holdt øye med all skipstrafikk som krysset Kongsøyfjorden og sendte løpende meldinger til Murmansk.

Fire av Nordflåtens ubåter var ute på patrulje denne dagen: ”K-3” (ved Nordkapp), ”M-122” (Varangerfjorden), ”S-55” (hun var på vei fra basen for å patruljere nord av Vardø, framme etter midnatt 29. mars) og ”S-101” (ved Nordkyn).

Angrepet på konvoien
Kl. 09:21 rapporterte den østgående tyske forsyningskonvoien å ha blitt oppdaget på Tanafjorden av et russisk Pe-3 rekognoseringsfly.

Kl. 10:24 var fem torpedofly (to Hampden og tre Ilushin Il-4) og fire Petljakov Pe-3 jagerbombefly på vingene fra base ved Murmansk for å angripe konvoien. Den ene Hampden-maskinen hadde ikke torpedo, men skulle fotografere angrepet.

Torpedoflyene tilhørte flåtens 24. mine- og torpedoflyregiment (24. MTAP), mens jagerbombeflyene tilhørte 95. flyregiment (95. AP).

I mellomtiden var konvoien kommet ut på Kongsøyfjorden, og ble nå også observert og rapportert av agentgruppen i Løkvik. Den hadde kurs 120 grader.

Kl. 10:54 gikk flyalarmen om bord på konvoien, da flere fly ble observert i lav høyde på vei innover fra havet. Etter kort tid kom de imidlertid ut av sikt, og alarmen opphørte.

Kl. 11:08 gikk flyalarmen på nytt, og nå angrep torpedoflyene konvoien i lav høyde fra nord. Fire fly ble observert i samlet formasjon og straks heftig beskutt. Fartøyene dreide for å gå klar, men ingen torpedo ble observert i sjøen. Flyene forlot konvoien mot øst.

Kl. 11:10 ble to fly – identifisert som Pe-2 (av utseende nærmest identisk med Pe-3) observert av tyskerne i det de brøt gjennom skydekket i 1500 meters høyde over aktre del av konvoien. To bomber gikk i sjøen uten å forårsake noen skade. Deretter forlot flyene området mot øst.

Kl. 11:18 var konvoien samlet igjen. Tyskerne mente å ha skutt ned et av de angripende flyene, da en vaktbåt rapporterte å ha observert en vannsøyle akterut. Reisen videre ble imidlertid stanset; da en russisk flåteenhet hadde været utenfor Makkaur kvelden før, fryktet tyskerne at farvannet var minelagt. Det ble derfor nedlagt forbud mot skipstrafikk mellom Båtsfjord og Vardø inntil strekningen var undersøkt av minesveipere. Konvoien ble derfor beordret vestover igjen for å ligge over natten i Gulgofjord i Tana.

Kl. 12:28 rapporterte den russiske ubåten ”M-122”, som var ankommet sitt patruljeområde i Varangerfjorden kl. 03:00 samme natt, en konvoi nær Vardø. Det ble imidlertid ikke iverksatt angrep.

Kl. 13:45 var de russiske flyene tilbake på flyplassen ved Murmansk.

Russisk aktivitet i Øst-Finnmark resten av dagen
Mellom kl. 13:30 og 15:20 var to andre russiske torpedofly (en Hampden og en Il-4) i luften på jakt etter tyske skip rapportert på Tanafjorden. De returnerte uten å ha funnet noe mål.

Mellom kl. 16:48 og 19:08 var fire Pe-3 jagerbombefly på jakt etter de samme skipene, men også de måtte gjøre vendereis uten å ha funnet målet. På veien tilbake slapp de kl. 18:15 i stedet bombelasten over Vardø.

Mellom kl. 17:00 og 19:00 var tre Il-4 torpedofly på leting etter transportskip ved Berlevåg, men de fant ikke noe mål.

Russernes rapporter om angrepet mot konvoien
Den russiske radiogruppen i Løkvik rapporterte observasjoner som tydet på at to skip i konvoien var blitt senket.

Torpedoflygerne rapporterte å ha sluppet alle torpedoene, og å ha truffet og senket tre transportskip på henholdsvis 5000, 5000 og 6000 tonn.

En av jagerbombepilotene rapporterte å ha beskutt et eskortefartøy med maskinkanoner og observert to treff. En annen rapporterte å ha skutt ned et tysk He 115 sjøfly.

På bakgrunn av flygernes rapporter utarbeidet staben ved Nordflåtens flyvåpen en skisse som viste hvert enkelt flys bevegelser under angrepet (se illustrasjon under artikkelen):

Letingen etter ”Nor”
Ifølge loggboken til redningsskøyten ”Astrid Finne”, gikk hun ut på oppdrag 28. mars 1943 kl. 10:00, og var tilbake i havn kl. 12:35. Kl. 19:25 gikk hun ut igjen, etter å ha mottatt ordre om å lete etter en motorbåt som var savnet.

Letingen pågikk nesten et døgn i havområdene utenfor Båtsfjord, uten at en fant sport etter ”Nor”. På veien tilbake til havn ble ”Astrid Finne” angrepet av to ukjente fly med maskingevær og bomber ved Makkaur, og skøyta fikk betydelige skader, bl.a. i skroget. Hun kom seg imidlertid i videre ved egen hjelp, og var tilbake i Båtsfjord havn 29. mars kl. 18:35.

Også m/k ”Fremad” (F-3-VH) av Båtsfjord deltok i letingen etter ”Nor”. Kutteren gikk ut fra Båtsfjord den 29. og lette i samme havområde som ”Astrid Finne” – øst av Makkaur. ”Fremad” ble angrepet og skadet av de samme ukjente flyene som beskjøt redningsskøyta.

Russisk og tysk aktivitet utenfor Båtsfjord den påfølgende dag
Mandag 29. mars foregikk tre uavhengige tyske skipsbevegelser på strekningen ytre Varangerfjord – Tana:

  • Tidlig på natten seilte en liten konvoi bestående av to transportskip med eskorte av tre ubåtjagere og to minesveipere ut fra Kirkenes i retning Tromsø. Den hadde betegnelsen ”M 322” etter førerbåten.
  • Gjennom hele natten og dagen arbeidet fire tyske minesveipere i gruppe med å gjennomsøke skipsleia mellom Makkaur og Vardø for miner som en fryktet at russiske overflatefartøy hadde lagt ut 27. mars.
  • Østgående konvoi ”V 6109” begynte å gå fra Gulgofjord i Tana kl. 07:30. Etter at den dagen før var blitt angrepet av fly vest for Båtsfjord, var den som vi tidligere har sett midlertidig beordret tilbake til Tana som følge av faren for miner i skipsleia østover.

I tillegg til dette var redningsskøyten ”Astrid Finne” og minst en fiskebåt ute i havområdet utenfor Makkaur på leting etter ”Nor”.

Den russiske Nordflåtens krigsdagbøker viser at russerne utførte følgende militære aktiviteter i havområdet Tana – Vardø denne dagen:

  • Kl. 05:55 angrep ubåten ”M-122” en vestgående konvoi sør for Kiberg. To torpedoer ble avfyrt mot et transportskip anslått til 6000 tonn, og halvannet minutt senere ble to eksplosjoner registrert. Deretter ble ubåten forfulgt av ubåtjagere, som kastet 40 dypvannsbomber.
  • Kl. 10:24 angrep ubåten ”S-55” en konvoi identifisert som vestgående utenfor Syltefjorden. Torpedoer ble fyrt mot to transportskip på 3000 og 8000 tonn, og to minutter senere ble det registrert to eksplosjoner. Fra kl. 10:35 til 17:05 ble ubåten forfulgt av ubåtjagere, og det ble i tidsrommet talt kast av 107 dypvannsbomber.
  • Fra kl. 10:24 til kl. 13:07 var tre Il-4 torpedofly med eskorte av fire Pe-3 jagerbombefly på vingene for å angripe en konvoi ved Båtsfjord, som besto av to transportskip og fire vaktbåter. Underveis måtte et torpedofly gjøre vendereis som følge av tekniske problemer. Kl. 11:49 angrep de en konvoi identifisert som vestgående. Torpedoflyene rapporterte å ha senket to transportskip på 4000 tonn hver. Jagerbombeflygerne rapporterte at de hadde beskutt det fiendtlige luftvernet og eskortefartøyene, og at et tysk Ju 88 eskortefly var skutt ned i luftkamp (dette er feilføring i den russiske dagsrapporten; det tyske flyet ble skutt ned i det neste angrepet jfr. samtidig rapport fra den tyske konvoiledelsen) .
  • Kl. 10:59 angrep ubåten ”S-101” en konvoi på Kongsøyfjorden, utenfor Berlevåg. Ubåten rapporterte å ha senket et transportskip på 7-8000 tonn i en østgående konvoi. Deretter ble den forfulgt av ubåtjagere fra kl. 11:02 til kl. 19:00, og det ble i tidsrommet talt kast av 60 dypvannsbomber.
  • Fra kl. 13:36 til 15:30 var ni Pe-2 bombefly i luften. Kl. 14:37 ble en østgående konvoi angrepet på posisjon 70.45 N 30.30 Ø (Persfjorden). Den talte syv transportskip og seks vaktbåter. Et av transportskipene var antatt skadet. De angripende flyene ble møtt med luftvernild og to tyske Messerschmitt Bf 110 kampfly. I den påfølgende luftkampen ble tre av de russiske bombeflyene skutt ned.
  • Fra kl. 15:18 til 17:30 var tre Pe-3 jagerbombefly i luften. Flygerne rapporterte at de hadde angrepet tre transportskip og to trålere kl. 16:20 utenfor Harbaken. Seks 250 kilos sprengbomber ble sluppet, og et transportskip ble skadet. De rapporterte videre at de nær Vardø hadde angrepet to vaktkuttere med maskinkanoner og raketter. Den ene ble senket og den andre skadet.
  • Fra kl. 15:34 til 18:37 var ytterligere tre Il-4 torpedofly i luften. Kl. 17:00 ble den østgående konvoien angrepet sør for Vardø. Flygerne rapporterte at den bestod av syv transportskip og seks vaktbåter, og et transportskip på 8000 tonn ble senket. Et av flyene fikk ikke utløst torpedoen som følge av teknisk feil.

Hva hendte med ”Nor”?
Tidspunktet for ”Nor”s retur fra Makkaur er satt til 15:00. Dette er et ubekreftet tidspunkt, og en kan ikke utelukke at det er feil, og at ”Nor” gikk fra Makkaur allerede tidlig på formiddagen. Det var en søndag, og det ville derfor være rimelig at mannskapet har ønsket å komme hjem så tidlig som mulig (det er ca. en times gangtid fra Makkaur til Båtsfjord). I så fall må båten ha befunnet seg i eller nær munningen av Båtsfjorden ved tidspunktet for angrepet. Her kunne den ikke ses fra noen nærliggende posisjoner på land, hvor vi vet at det befant seg folk på denne tiden: Kongsfjord, Løkvik, Veines, Båtsfjord eller Makkaur.

Det faktum at de russiske krigsdagbøkene for denne dagen ikke nevner noen kapring til sjøs gjør at dette må utelukkes. I alle andre kjente tilfeller av kapring/bortføringer er dette nedtegnet, og det er ingen logikk i at en eventuell kapring av ”Nor” skulle være et unntak fra militær praksis og rutine. Russerne mistet verken båter eller fly i området den 28. mars 1943, slik at dette også utelukker at aksjoner kunne vært rettet mot ”Nor” uten at dette ble rapportert tilbake til Murmansk.

En kapring måtte for øvrig ha blitt utført midt på lyse dagen i umiddelbar nærhet til en stor tysk konvoi med sterk eskorte både på overflaten og i luften. Noe slikt er knapt tenkelig.

Været var meget bra den dagen, noe som også gjør et ordinært havari meget lite trolig.

Om båten ble truffet av en bombe eller en torpedo, ville store mengde vrakgods blitt funnet i sjøen under leteaksjonen de påfølgende dagene. En torpedo ville for øvrig normalt passere under båten, da den ville være innstilt på mål som stakk betydelig dypere ned i sjøen enn en liten fiskebåt.

Om en torpedo eller en bombe var en blindgjenger, ville treff neppe medført et umiddelbart havari – og følgelig gitt mannskapet forskjellige muligheter til å berge seg.

Ut fra en vurdering basert på det tilgjengelige kildematerialet peker det seg ut to mulige svar på gåten ”Nor”:

Alternativ 1

I et sammendrag basert på rapporter fra jagerpilotene som deltok i flyangrepet mot konvoien på Kongsøyfjorden om formiddagen den 28. mars heter det bl.a.:

/…/Fire Pe-3 angrep eskortefartøy med maskingevær, granater og raketter; et av fartøyene ble truffet av to granater./…/

Dette er en meget viktig opplysning når en samholder den med flygernes angrepsskisse (s.d.) og den tyske rapporten. Av skissen framgår det at to av jagerbombeflyene opererte foran konvoien, hvor de var i berøring med det tyske sjøflyet. Av rapporten til den tyske konvoiføreren framgår det klart – som vi tidligere har sett – at ingen av eskortefartøyene rapporterte å ha blitt beskutt fra flyene.

Man kan av dette ikke unngå å stille spørsmålet: hvilket fartøy var det som ble truffet av to 20 mm granater?

”Nor” lå i konvoiens kurs – ikke like forut, men like i nærheten. Da angrepet kom var båten ikke truet av skipene eller dets luftvern. Heller ikke de to angrepsbølgene som tyskerne registrerte, torpedoflyene og to jagerbombefly, representerte en direkte trussel, da dette skjedde bak konvoien – dvs. på motsatt side av hvor ”Nor” lå.

Like ved ”Nor” fløy imidlertid det tyske sjøflyet som sikret konvoien mot ubåter. De to andre jagerbombeflyene som dukket ned lenger framme ble ikke observert fra konvoien i kampens hete. De jaktet på sjøflyet, og samtidig angrep det ene eller begge et mindre fartøy, som ut fra plasseringen kan ha vært ”Nor”.

Petlyakov Pe-3 var et etter datidens forhold meget moderne fly. Det var bygget i aluminium, hadde to kraftige motorer og var bevæpnet med 12,7 mm mitraljøser, to 20 mm ShVAK maskinkanoner – og i blant også raketter.

Ved et angrep mot en liten trebåt ville kanonene på en Pe-3 lett kunne skyte den i senk. Ved treff ved og under vannlinjen ville granatene skape hull som raskt ville fylle båten med vann. Samtidig ville trykkvirkningen fra granatene være liten utenfor selve treffpunktet, noe som ville redusere de øvrige skadene på fartøyet. En ville følgelig ikke få noen sønderrivende eksplosjoner, som en ville kunne forvente ved for eksempel treff av større artilleri, torpedoer, bomber og lignende. På den andre siden ville trevirke på stedet hvor granatene traff bli fullstendig pulverisert.

Båten ville følgelig kunne synke raskt, uten at der nødvendigvis ville bli liggende noe vrakgods igjen på overflaten.

Om noen av mannskapet på ”Nor” overlevde selve angrepet, har de trolig druknet raskt etterpå i det iskalde vannet.

Alternativ 2

”Nor” ble sist sett nær Båtsfjordens munning etter at den hadde fått motorstans, blitt tatt på slep et lite stykke og fått motoren i gang igjen.

Kutteren skulle da fortsette inn til Båtsfjord for egen maskin.

Da ”Nor” åpenbart hadde problemer med motoren denne dagen, er det høyst tenkelig at den har fått en ny stans igjen kort tid etterpå. Kutteren kan da ha kommet i drift utover fjorden og til havs. Ut fra en vurdering av strømforholdene var det jo nettopp i havområdene utenfor Makkaur det senere ble gjennomført en leteaksjon.

Om ”Nor” har drevet til havs, har den etter noen timer blitt meget vanskelig å få øye på som følge av mørket. Den 28. og 29. mars var sikten om natten også redusert som følge av skydekke.

Under slike forhold kan båten ha drevet raskere mot øst enn det en trodde under leteaksjonen. Det har i så fall drevet den innenfor området som var sperret av tyskerne p.g.a. minefare, og som på dette tidspunktet ble gjennomsøkt av en gruppe på fire minesveipere. ”Nor” kan ha blitt liggende å drive på åpent hav i nærheten av de tyske marinefartøyene, men tilstrekkelig langt borte til at den ikke uten videre ble oppdaget, og mannskapet kunne fange tyskernes oppmerksomhet. Som vi har sett ovenfor, så ble de tyske minesveiperne angrepet av tre russiske Pe-3 jagerbombefly utenfor Hamningberg kl. 16:20. De russiske pilotene rapporterte å ha angrepet fem fartøy og skadet et av dem,

Imidlertid talte den tyske styrken bare fire fartøy, og ingen av disse ble skadet. Om det virkelig var et femte fartøy i området, så kan dette ha vært ”Nor”. Om kutteren ble skadet av flyenes automatvåpen, kan dette lett ha ført til at den sank kort tid etterpå.

Konklusjon
Fysiske spor etter ”Nor” og dens besetning finnes ikke i Russland, men trolig på havbunnen i Båtsfjordens munning eller i havområdet utenfor Makkaur – Hamningberg.

Med dagens moderne sonarteknologi og undervannsroboter burde en dekkende gjennomsøking av havbunnen i Båtsfjordens munning kunne gjøres meget raskt og med relativt små kostnader. Et søk utenfor Makkaur ville imidlertid bli betydelig mer krevende, men ville likevel kunne gjennomføres effektivt i løpet av kort tid.

Russisk angrepsskisse — utarbeidet av staben ved Nordflåtens flyvåpen, som viser flyangrepet mot den tyske konvoien ved Båtsfjord søndag 28. mars 1943 kl. 11:12 (13:12 russisk tid)

Det russiske flyvraket på Domen ved Vardø

Domen, sommeren 1989:

Helt fram til sommeren 1991, da Vardø kommune bygget velferdshytten på fastlandet, i Votteskaret ved Domen, kunne en her finne rester etter et fly i terrenget vest for riksveien. Med hytten og ryddingen i terrenget omkring forsvant de siste restene, og med dette de fysiske sporene etter en dramatisk luftkamp som foregikk i området 48 år tidligere.

Blant vrakrestene kunne en finne deler av vingebjelker med påmontert luftbrems for stupbombing og en hel ramme til et kabindeksel, med radioantennen fortsatt påmontert. Denne siste delen ble i alle fall tatt vare på og brakt til Flymuseet i Bodø, hvor det skulle benyttes til et restaureringsprosjekt.

Historien bak flyvraket er som følger:

Ved 14-tiden den 29. mars 1943 rundet en tysk konvoi Harbaken ved Hamningberg på vei østover mot Kirkenes. Den bestod av syv transportskip og en tanker, og var sikret av syv eskortefartøy. I tillegg var den sikret mot ubåter fra luften av et sjøfly og et bombefly.

Konvoien hadde opprinnelig åtte transportskip, men etter at den ble oppdaget av et russisk rekognoseringsfly ved Nordkyn tidlig foregående dag og senere igjen blitt rapportert av agenter inne på land ved Kongsfjord, hadde den blitt angrepet to ganger av ubåter og en gang av fly. Det siste ubåtangrepet skjedde på Kongsøyfjorden, og da ble det 2300 bruttotonn tyske transportskipet d/s ”Ajax” av Bremen truffet av en torpedo og sank. Skipet var lastet med 850 tonn høy og havre.

Klokken 14:19, da konvoien var på Persfjorden, gikk flyalarmen igjen fra et av eskortefartøyene. Kort tid etter kom syv russiske tomotors Petljakov Pe-2 bombefly inn mot fartøyene fra øst. De tilhørte Nordflåtens 2./121. flyregiment, og hadde tatt av fra Vajenga flyplass ved Murmansk en time tidligere.

Tilfeldigvis ble luftsikringen av konvoien i samme øyeblikk forsterket med to tomotors Messerschmitt Bf 110 jagerbombefly tilhørende 13.(Z)/JG 5, som kom utover fra Kirkenes. De ble fløyet av Uffz. Rudolf Kurpiers og Lt. Werner Maul, som øyeblikkelig la kursen mot angriperne.

Også det eskorterende tyske Junkers Ju 88 bombeflyet kastet seg med i motangrepet. Det tilhørte 1.(F)/124 på Kirkenes og var fløyet av Uffz. Bernhard Meixner.

For Meixner og hans overordnede, navigatør Lt. Max Menzel, var dette et dårlig trekk. Petljakovene var mye raskere og mer manøvreringsdyktige, og Meixner befant seg snart i en luftkamp på liv og død med en russer. Kort tid etterpå styrtet det tyske bombeflyet brennende i Persfjorden med hele besetningen.

For de tyske jagerbomberne gikk det bedre. Med sin kraftige bevæpning rev Kurpiers og Maul raskt opp den russiske formasjonen og det utviklet seg til en luftkamp hvor russerne slapp bombene i sjøen for
lettere å unngå de hurtige og dødlige tyske flyene. Dette var imidlertid til liten nytte, og snart kom det ut røyk og flammer fra tre av Petljakovene.

Den ene ble fløyet av fenrik Aleksej Chasovnikov. Flyet var blitt så skadet av Uffz. Kurpiers at piloten straks måtte legge kursen inn over land, hvor han nødlandet på Kudalsfjellet over Sandfjordelva. Haleskytteren, korporal Igor Matveev, var død da Petljakoven omsider stanset på sin ferd bortover bergryggen. De to overlevende forlot flyet og dro østover for å unngå å bli tatt til fange av tyskerne, men ble senere angitt i Nesseby. Navigatøren løytnant Nikolaj Teterin ble skutt av tyskerne og fenrik Chasovnikov ble tatt til fange.

Den andre Petjakoven ble fløyet av løytnant Peter Titkov. Den var også truffet av ild fra Uffz. Kurpiers og la straks kursen østover. Titkov lyktes komme ut av syne på tyskerne og holdt flyet i luften til han rakk eget territorium. Her måtte han imidlertid nødlande på Sharapov-neset, på sørøstsiden av Fiskehalvøya. Besetningen kom uskadd fra det hele og kunne returnere til sin enhet åtte dager senere.

Den tredje ble fløyet av oversersjant Juri Sveshnikov. Petljakoven var lettere skadet – trolig også truffet av ild fra Uffz. Kurpiers. Sveshnikov la kursen sørover mot Vardø i et forsøk på å riste av seg motstanderen. Men de tyske pilotene fulgte etter, og nord for Vardø ble flyet igjen truffet, denne gangen av Lt. Maul, og mistet nå raskt høyde. Et forsøk på å nødlande endte i stedet med krasj i Votteskaret, og Sveshnikov omkom her sammen med hans navigatør, fenrik Nikolai Zabobin og haleskytteren, sersjant Leonid Grjazev.

Tyske soldater hentet senere likene av besetningen og brakte de med båt til Vardø. Her ble de liggende en tid under presenning til allmenn beskuelse på Jens Friis-kaien. Senere ble de tatt bort og begravet på ukjent sted – trolig på vestsiden av Vardøhus festning, hvor det etter krigen ble gravet opp en rekke russiske lik.

Høybuktmoen flyplass: — Lt. Werner Maul ved haleroret til en av skvadronens Bf 110 i mai 1942. Foto: Krigskorrespondent Kulbe.

Høybuktmoen flyplass: — Ofw. Rudolf Kurpiers (t.h.) sammen med en annen sersjant foran en Bf 110 i mai 1942. Foto: Krigskorrespondent Kulbe.

Uffz. Bernhard Meixner — Piloten på det tyske bombeflyet som ble skutt ned i luftkampen med Petljakovene på Persfjorden 29. mars 1943. Foto: via Werner Horst

Tysk loggbok: — Dette utdraget fra loggboken til Lt. Mauls telegrafist, Uffz. Erich Gunzelmann, viser at Maul tok av fra Høybuktmoen 29. mars 1943 kl. 14:11. Han landet igjen kl. 15:37, etter å ha skutt ned en Pe-2. Dette var hans fjerde luftseier så langt i krigen. Arkiv: Rune Rautio

Lommelerka, en krigshistorie fra Bugøynes

lommelerka 1

Da krigen starta i 1940, var Bugøynes-fiskeren Godtfred Pedersen, 22 år. (f.1918-døde på 2000-tallet). Godtfred hadde en sjark, TERNEN, og nå måtte han sammen med et titalls andre båteiere tvangs-tjenestegjøre for okkupasjonsmakten. De fraktet kull, proviant og byggematerialer. Tyskerne holdt til på Bugøya, der hadde de skyts og base (se kartet).
-Det var en jævlig tid, sa han om disse årene.
Godtfred var en fremragende forteller, jeg fikk mange gode historier formidlet fra ham mens han levde. Senere “drev” han jordmorskyss mellom Vadsø og Bugøynes, og fraktet de fødende til fødehjemmet i Vadsø. Han satt også i laksestyret (sjølaks) i flere tiår, videre; i styret for “fattigkassen” (husker ikke hva det het den gang, dvs. han var styrets mann her ute.
Saken om lommelerka handler om en varm sommerdag i 1943, ved Tjelmøya i Sør-Varanger – med tyskere ombord i TERNEN. De havnet midt i et luftangrep mellom tyske og engelske jagere og ble øyevitner til en luftkamp. Og de fikk se en pilot havne i sjøen med fallskjerm. TERNEN måtte sette kurs for piloten.
- Tyskerne utførte nærmest en krigsdans da det gikk opp for dem at de hadde tatt til fange en engelsk pilot. De tømte lommene hans, tok diverse papirer fra ham, osv. En tysk marinebåt kom for å hente piloten, høflig og korrekt ble piloten tilbudt en sigarett av den tyske offiseren, det var ingen tvil om at piloten dreide seg om en eksklusiv fange, fortalte Godtfred.
Da Godtfred gikk ned i lugaren fant han en nydelig lommelerke av sølv. En av tyskerne ombord i TERNEN hadde snappet den til seg og lagt den for seg selv, men glemt den. Godtfred tok lommelerka og gjemte den, han tenkte at han ville levere den tilbake til piloten. Innholdet var noen dråper whisky.
Han fikk aldri anledning til å spore opp piloten. Men lommelerka tok han vare på, og mer enn en gang undret han seg over hvem piloten var – og i alle år hadde han lyst å gi den tilbake til eieren.
På 2000-tallet kom jeg i kontakt med engelske Royal Marine´s fagforening pga familiære anliggende. De tente på historien og jeg sendte bilder av lommerlerka med historien. Men det var vanskelig å finne ut hvem piloten var. Man måtte ha nøyaktig dato og årstall, Godtfred var nemlig ikke sikker på om det skjedde i 1943.
Det siste oppdraget TERNEN og Godtfred måtte utføre for okkupantene, var å frakte den legendariske oberstløytnant Flack i oktober 1944. Avtalen var at når to signalraketter ble skutt opp, så måtte Godtfred hente løytnanten. Da var alt sprengt i lufta på Bugøya.
Oberstløytnant Flack besøkte Bugøynes i 1967, det ble et beveget gjensyn med bygda som han berordet IKKE skulle brennes høsten 1944.

lommelerka 2

Den tyske landgangsprammen ved Kiberg

Molvika, sommeren 1990:

I Molvika, like nord for Kibergneset, ligger vraket av et stort landgangsfartøy fra krigens dager. Gjennom årene har den vært besøkt av et utall personer som enten har vandret langs fjæra og tilfeldig støtt på den, eller personer som har besøkt Molvika ens ærend for å se nærmere på dette spesielle skipsvraket. Mange har undret på hvilket fartøy dette er, og hvordan det havnet her.

Prammen i Molvik-fjæra er en tysk landgangspram – eller “Marinefährprahm” (MFP), som det heter på tysk. Fra sommeren 1942 tok Kriegsmarine et større antall av disse i bruk i Finnmark for enklere å kunne forsyne de mange og til dels vanskelig tilgjengelige støttepunktene langs kysten med forsyninger, utstyr, bygningsmateriell og lignende. I Øst-Finnmark skjedde det gjerne på den måten at større transportskip fraktet varene sørfra til Kirkenes, Vadsø eller Vardø, og så ble dette lastet direkte fra skipene over på prammene og fraktet til bestemmelsesstedene. Størrelsen på prammene gjorde disse også godt egnet til transport av beltebiler, artilleri og annet tungt materiell til bruk ved de mange kystbatteriene i fylket.

Prammen ved Kiberg het “F-111” (ferge nr. 111). Den hadde standard vekt 220 tonn, var 47 meter lang, 6,5 meter bred og var drevet av en 390 hestekrefters dieselmotor for lastebil.

“F-111” ble bygget i Holland i 1940-41 ved verftet N.V. Scheepswerf Gebr. Van der Werf i Deest (Westerbroek) og ble satt i tjeneste i Kriegsmarine 1. august 1941. Den kom nordover til Kirkenes omkring 15. juni 1942 sammen med en del andre prammer, og ble straks satt i transporttjeneste i Varanger-området.

Tidlig på morgen den 5. september 1942 fikk den tyske ubåtjageren “Uj-1105” øye på et alliert to-motors bombefly som kom vestfra ved Kiberg. Fartøyet åpnet ild mot flyet, som ble truffet og tvunget til å nødlande overfor Molvika. Flyet gjorde en perfekt landing og ble stående parkert på gressmatten tilsynelatende uskadd. Besetningen ble straks tatt til fange.

Dette var en australsk Hampden tilhørende 455 Sqn RAAF, som sammen med en rekke andre fly deltok i “Operation Orator” – overføring av to Hampden-skvadroner fra Storbritannia til Murmansk for å hjelpe russerne med å beskytte den allierte storkonvoien PQ 18, som var i anmars nordover.

Tyskerne var meget interesert i å berge flyet uskadd med tanke på anvendelse av Luftwaffe, men da det ikke enkelt kunne flyttes til Kirkenes over land ble det besluttet å ta det ombord i en marinepram i fjæra i Molvika. Flyet ble demontert og gjort klar for utskiping.

Utskipingen skulle gjennomføres den 21. september, og oppgaven ble gitt til “F-111”. Ved ankomst til Molvika var været blitt dårlig, med tung sjø. Kapteinen besluttet likevel å forsøke å sette prammen på land. Til å begynne med gikk det som det skulle og “F-111” støtte mot rullestensfjæra i riktig vinkel, men med ett ble den truffet av tunge bølger og drev av. Hjelpeløs ble prammen i neste omgang kastet sidelengs opp i fjæra og sittende fast.

Andre fartøy ble sendt til assistanse, og både denne og de påfølgende dagene ble det gjort gjentatte forsøk på å dra prammen løs, men alt var til ingen nytte.

En måned etter havariet, den 20. november, ble det besluttet å oppgi forsøkene på å berge “F-111”. Prammen ble avskrevet og besetningen på det tyske kystbatteriet på Kibergneset fikk i oppgave å strippe den for alt som kunne brukes. Dette var slutten på en tysk marinepram og begynnelsen på et interessant krigsminne i Vardø kommune…

Kirkenes, sommeren 1942: — “F-111” vedlikeholdes på slipp. Trolig fotografert like etter ankomst i juni. Foto: Arkiv Rune Rautio

Molvika, september 1942: — Hampden UB-C (AT109) tilh. 455 Sqn RAAF inspiseres av tyske soldater etter nødlandingen 5. september. Foto: Günther Hortenbach

Molvika, november 1942: — Soldater fra det tyske marinebatteriet på Kibergneset fjerner alt som kan benyttes fra den havarerte prammen etter at den ble besluttet avskrevet. Foto: Günther Hortenbach

Kirkenes, juli 1942: — En tysk soldat fotograferer skader etter et sovjetisk flyangrep og får ved en tilfeldighet også med “F-111” i det prammen passerer på vei mot kai. Foto: Arkiv Rune Rautio

Smalfjordnes, 9. august 1942: — “F-111” losser artilleri for HKB 1./480 Tana. Foto: Richard Zacher, arkiv Rune Rautio

Tyskernes første artilleri i Vardø

Vardø, vinteren 1940-41 — Tyske soldater tilh. II./SS-IR 9 ved 75 mm feltkanon på Midt-Skagen.
Foto: Arkiv Rune Rautio

Tyskerne bygget som kjent ut forsvaret av Vardø og havområdene utenfor fra forsommeren 1941 gjennom etablering av tre større batterier på Vårberget, Midt-Skagen og Ytter-Skagen.

Det har imidlertid vært mindre kjent at det fantes et artilleriforsvar av øya også tidligere i krigen. De to fotografiene som her publiseres mottok jeg for en tid tilbake fra et dødsbo i Tyskland, og de viser tyske soldater tilh. II./SS-IR 9 på Midt-Skagen med en modifisert norsk 75 mm Erhardt 1901 feltkanon.

Kanonen var plassert nær snuplassen ved Skagveiens slutt, omtrent der hvor tyskerne senere bygget den sørligste av de tre stillingene for 21 cm mørser som ennå er godt synlige i terrenget.

II./SS-IR 9 ankom Vardø den 16. oktober 1940 og var forlagt her til i juni 1941. Vi kan derfor av fotografiet fastslå at denne feltkanonen var plassert i terrenget ved årsskiftet 1940-41. Trolig var den på plass allerede på høsten for å sikre innseilingen til øya.

II./SS-IR 9 ble overført til Litsafronten etter angrepet mot Sovjetunionen i juni 1941 og tok nok med seg denne kanonen dit. Hva som senere skjedde med den er ikke kjent i dag, men i september 1941 led bataljonen så store tap i kampene ved Litsa at den praktisk talt opphørte å eksistere. De overlevende ble innlemmet i regimentets øvrige to bataljoner, som deretter ble sendt sørover til Salla-fronten. Her fortsatte de å lide store tap, og i desember samme år ble det som var igjen av SS-IR 9 dratt tilbake fra fronten og sendt tilbake til Tyskland. Her ble regimentet oppløst.

Vardø, våren 1941 — To tyske soldater tilh. II./SS-IR 9 øver med 75 mm Erhardt 1901 feltkanon på Midt-Skagen.
Foto: Arkiv Rune Rautio

Man tager hvad man haver

Dette var et viktig motto i tiden under hakekorset, og etterpå. Det var ikke grenser for oppfinnsomhet når det gjaldt å lage hva som helst av hva som helst.
Om ikke de forskjellige produktene er antikviteter i dag, er de i hvert fall ofte snurrepiperier. Her er tråden for slike ting, uansett.

Tyskland legger ut 100 tusen bilder

Hei, jeg var innom "Never Again " siten og leste at Wikipedia Common har fått 100.000 bilder av det tyske Bundesarchiv
Her er lenken til de bildene som tyskerne tok i Norge.

http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Images_from_the_German_Federal_Archive,_location_Norwegen

Og et eksempel på hva som kunne vært på Skagen, men da må nok mer rutinerte folk enn meg ha studert bildet.
http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Bundesarchiv_Bild_101I-110-1681-34,Norwegen,Atlantikwall.jpg

Kanskje Rune eller John T har mer å si om dette arkivet. Når ble det sluppet løs på allmuen?

Kystfortene på Skagen og Kibergsneset

K 331 f

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært interessert i de to fortene.
Som guttunge, mener å huske jeg var 12-13 år, så var jeg og en kamerat på vei inn i det på Skagen.
Og vi skulle se på de rommene som ligger under Ørneredet.
Vi listet oss inn i mørket, hadde med en liten og dårlig lommelykt, men vi var to og dobbelt så modig som en.
.
Det vi ikke var klar over var at noen litt eldre gutter var der inne fra før og hørte vi kom tuslende.
Og da skjønner dere resten. Midt inne i gangen hoppet det 3 slamper frem med vanvittige hyl.
Og vi hylte med minst like høyt og sprang som faen ut, kollidere med berget flere ganger, før vi fant utgangen.

Jeg vet ikke hvem de andre var, den dag i dag grøsser jeg ved minnet av hvor redd man kan bli.
Jeg måtte ha hatt et blodtrykk av Tjernobyl klasse.
Jeg tror det satte seg fast den dagen og har aldri gitt helt slipp på meg.
Vi stoppet ikke før vi var ved Skytterhuset. Og siden den gang hadde jeg ikke vært helt inne i fjellet.

Sommeren 06 var vi oppe i Vardø på ferie. Fruen og datteren sov dypt en søndags morgen og jeg fikk den lyse ideen at jeg skulle dra ut på Skagen og ta noen bilder.
Jeg gav beskjed i resepsjonen hvor jeg var i tilfelle noen skulle spørre etter hvor jeg var en søndag morgen klokken kvart over 7.
.
Vardø er et eldorado for fotosafari, veldig sterk natur og farger som dytter inntrykkene inn i fotolinsa.
Jeg har lastet inn noen bilder fra den dagen, men skal senere komme tilbake til hva jeg opplevde den søndags morgen. Og jeg ble litt kald nedover ryggen.

Ute på Skagen sto det 4 stk 105mm Schneider kanoner som var krigsbytte fra Polen feltoget.
I Årbok for Vardø 2007 skriver Rune Rautio om anlegget og jeg anbefaler alle å få tak i et eksemplar.
Er det vanskelig å få tak i boken – kunne vel Rune, medlem her, lage et bidrag om det?
.
Jeg har letet på nettet og det finnes en god del bilder som kunne passe til mitt litt notat..
Jeg fant 2 stk K 331 (f) i oppusset stand og legger de ved.
Hva om noen hadde fått ryddet Ørneredet og satt det i litt stand, Kiberg og Hamningberg også?
Hvis du leter på internett etter " kystfort " og "Festung Norwegen " og lignende, så kan du se hvordan andre steders lokalhistorielag har tatt vare på fortene som tyskertene bygget opp.
.
Ryddet bort all søppel, stein og pukk, litt betong maling og drenert bort all vannet.

Kibergsneset har jeg syntes var en flott plass. De lokale historie interesserte i Kiberg har gjort en god del med noen skilt, men det kunne nok ha vært utnyttet mye bedre.
Jeg fant engang en skisse over det som ligger inne i fjellet på Kiberg. Den skissen fant jeg aldri igjen på nettet. Har lett i det vide og breie. Fikk et hefte av Steinar B J da jeg var opp i Vardø i høst. Men også det er forlagt.
Noen som kan hjelpe meg med skisse over fortene i Kiberg,Vardø og Hamningberg?

.

K331 f med skydd

Hvor er dette bildet tatt?

Hvor er dette bildet tatt? — Kan noen fortelle meg hvor dette er? Jeg vet det, det er min skygge dere ser i forkant av motivet.
Men hvis du vet hvor dette er, kan du si hva denne bygningen ble benyttet til? Jeg vet det ikke.

Hvor er dette bildet tatt?

Hva gjorde du i militæret?

Vis folkeskikk, husk at alt du skriver her kan leses av andre.
Har du dimmet?

Hva gjorde du egentlig i militæret?
Dette er tråden hvor du fritt kan fortelle alle historiene fra ditt militære liv. Vi bør få med oss detaljene fra du møtte på sesjon, til avreise hjemmefra og du dimmiterte. Under tvil åpnes det også for eventuelle repetisjonsøvelser. Dette var vel også en periode av vårt liv hvor mange fotograferte. Jeg regner derfor med at det finnes flust med dokumentasjon på historiene. Gamle vernepliktsbøker og eventuelle ferdighetsmerker kan også fotograferes og legges ved for å bevise at du virkelig tok marsjmerket den gangen!
Alle forsvarsgrener inkludert Hjemmevernet bør inngå i våre anekdoter. Her er det altså fritt fram, hvis det blir for ille har jeg fremdeles stridsdommerfløyte – mener den ligger i en kasse på loftet. Dette blir vel en guttetråd, hvis da ikke noen av jentene her inne har en fortid som lotte da?

God gammeldgs repøvelse

Minner fra luftkrigen i Øst-Finnmark

Like opp til 1990-årene lå det flere godt bevarte flyvrak på Varangervidda, i det området som nå er Varangerhalvøya nasjonalpark. Etter mitt skjønn burde disse ha vært fredet der de lå, som en slags FORTIDSMINNER IN SITU. De fleste er nå hentet inn til muséer, og kan ikke lenger henrykke fjellvandrere som de har gjort i så mange år. Plassert på muséum er disse vrakrestene redusert til flytekniske objekter, mens de ute på havaristedet også bidro til tankens flukt. Denne motoren satt i en amerikansk flytype som ble benyttet av russerne. De som har sett motoren i lendet, vil for alltid huske det—og hvor den lå. Bildet er tatt i 1995.

Flymotor fra WW II — V12 ALLISON fra en Curtiss P-40 N, skutt ned 26. mai 1944

Festung Vardø

Jeg vil anbefale boka FINNMARK UNDER HAKEKORSET av oberst Thorbein Gamst, Agdin forlag 1984. Ifølge Gamst var Avsnitt KIRKENES inndelt i 6 underavsnitt, herav Underavsnitt VARDØ-KIBERG. Forsvaret av dette underavsnittet var basert på Fort KIBERG, Svartnes flyplass, Infanteristøttepunkt Smelror og Stridsgruppe VARDØ, også kalt Festung VARDØ. Bildet av “Ørneredet” som Bengt Rønning har lagt ut er av kommandobunkeren på Skagodden. Der lå det et batteristøttepunkt med hovedskyts 4 stk. 105 mm kanoner. Den andre kommandobunkeren på øya lå på Vårberget.