Viser arkivet for stikkord 2verdenskrig

Telefonavlytting i Finnmark vinteren 1940

Overvåkning
I tillegg til å sende soldater, fly og sjøgående fartøyer til Finnmark for å verne nøytraliteten, økte man også beredskapen hos etterretningstjenesten i Finnmark. 26.oktober 1939 ble det innført skjerpet kontroll av 15 personer i Vardø politidistrikt (Jentoft 2008: 63). Og i midten av desember 1939 kom den svært anti-kommunistiske politimannen Jonas Lie m.fl. til Kirkenes. De var sent hit av justisminister Terje Wold. Jonas Lie skulle sammen med sine menn ta over ledelsen av etterretningsarbeidet i Kirkenes. Her skulle de blant annet overvåkning kommunister og kontrollere finske flyktningene som rømte fra krigen og strømmet over grensa inn til Finnmark (Jentoft 2008: 63, Fjørtoft 1983: 27).

I tillegg til dette ble det satt i gang tiltak ved enkelte telegrafstasjonene i Finnmark. Det skjedde ut på nyåret 1940. Her ble det satt i gang avlytting av telefonsamtaler for å få oversikt over og kartlagt mistenkelige personer. Overvåkningen ble satt i gang i Kirkenes, Vardø og Vadsø. De som skulle foreta avlyttingen var funksjonærer og politi som kunne tysk og engelsk.

Organiseringen og bruk av teknologi var ikke alltid like enkel. I Vardø fikk man ikke ordnet det slik at politiet selv kunne utføre avlyttingen. Oppgaven tilfalt da telefonbetjeningen på telegrafstasjonen. Det ble ingen lett oppgave for telefonbetjeningen da antall personer som skulle overvåkes (i Vardø) ble ansett for å være relativt stor. I Vadsø derimot hadde man fått til en ordning der politiet selv kunne lytte direkte på telefonsamtalene de ønsket å avlytte, uten at de måtte forlate politistasjonen. Her fikk man lagt opp en direkte linje til telegrafstasjonen som politiet disponerte. Det fungerte slik at betjeningen på telegrafen ringte opp politiet på politiets ordinære telefonlinje, for så å gi beskjed til politiet at nå var det noen på linjen som politiet ønsket å få avlytte. Politiet hadde på forhånd gitt instrukser om hvem de ønsket å avlytte. Politiet satte seg så med direktelinjen og gjorde seg klar til å avlytte samtalen. De som ble avlyttet var selvsagt uvitende om hva som skjedde. Når politiet var klar, ble abonnentene satt i forbindelse med hverandre.

I Tana, Havøysund og Berlevåg ble det ikke satt i gang noen avlytting. Det var i alle fall ikke satt i gang per februar 1940. Sånn sett kan det se ut til at politiet på disse stedene ikke ytret noe ønske ovenfor telegrafstasjonene om å få drive avlytting. I Hammerfest var det en viss kontroll med mistenkelige elementer, men det var ikke i regi av politiet. Det kan se ut til at det var telegrafstasjonen selv som sto for avlyttingen og at det var de selv som hadde pålagt seg denne oppgaven. I Mehamn var det ikke satt opp noe apparat for at politiet skulle kunne utføre avlytting. Hvis de ønsket avlytte mistenkelige personer så måtte de fysisk møte opp hos telegrafen for å få utført avlyttingen der. I Honningsvåg hadde man per februar satt opp et eget telefonapparat for avlytting.

Hva ville skje med telegrafstasjonen hvis det brøt ut krig? Hvis det brøt ut krig anså man det som sannsynlig at Øst-Finnmark ville bli besatt militært. Man tolket det også slik at telegraf-stasjonene i øst ville bli isolert fra resten av Norge og Vest-Finnmark. Frykten for isolasjon fra vest må sees i sammenheng med at man nok anså det som sannsynlig at et mulig angrep ville komme fra øst. Hvis dette skjedde skulle den enkelte bestyreren ved de enkelte stasjon-ene selv overta ansvaret for stasjonen. Og de skulle så selv avgjøre om de skulle ødelegge stasjonene når situasjonen krevde det, men helst i samråd med andre hvis det lot seg gjøre. Ellers så skulle befolkningen skulle evakueres hvis det ble krig, i alle fall i Vardø.

Politiet hadde mistanker om at flyktninger fra Kiberg hadde hjulpet russere å rømme

Den femte forsvinningen
I tiden rundt 12.-15.september forsvant ytterligere tre personer fra Kiberg. Det var Sverre Søderstrøm (født 26.september 1903 i Kiberg), Arne Eriksen (født 28.august 1914 i Kiberg) og Frantz Edvin Mathisen (født 25.mars 1903 i Kiberg). Politiet var ikke sikker på når de hadde forlatt Kiberg, men ut fra vitneobservasjoner ble det antatt at de mest sannsynligvis hadde dratt natt til 15.september. De hadde reist med motorkutteren FORTUNA F-29 V.H. Båtens eier var Arne Eriksen. Det var knyttet økonomiske forpliktelser til m/k FORTUNA. Den hadde en kommunegaranti på 2 125,- kr til Fiskeribanken. Den var også pantsatt for et kriselån i Norges bank avdeling Vardø for 1 200,- kr og i Fiskeribanken for kr.1 800,-.

Sverre Søderstrøm var tømmermann av yrke, mens Arne Eriksen og Frantz Edvin Mathisen var fiskere. I tillegg til det å være fiskere hadde Eriksen og Mathisen kommunale verv. Arne Eriksen var varamann i fattigstyret og havnestyret, mens Frantz Edvin Mathisen var varamann i herredstyret. De var alle ugift og hadde alle sin faste bopel i Kiberg. Og de var alle utpregede kommunister, ifølge rapporten.

Forsvinningen ser ikke ut til å ha skjedd plutselig og uventet for de tre. Den var preg av å være planlagt over tid. I følge befolkningen i Kiberg hadde de tre karene gått og slengt i gatene i Kiberg i hele august. De hadde ikke hatt arbeid og den siste tiden hadde de virket nervøse, ifølge folk i bygda. Det var også blitt lagt merke til at båten FORTUNA hadde vært fortøyd andre steder enn der den ellers brukte å ligge. Til vanlig brukte motorkutteren FORTUNA å ligge fortøyd sammen med de andre sjarkene innenfor moloen i Kiberg. Men i tiden før de forsvant hadde befolkningen i Kiberg lagt merke til at FORTUNA hadde ligget et par dager ved Isaksens kai. Isaksens kai lå vest for moloen. Det var sjelden at det lå båter der. Hvis det lå båter ved Isaksens kai var det i forbindelse med lossing og lasting av fartøyer. De siste dagene før forsvinningen hadde FORTUNA ligget i fortøyning ute på bukta. Det var uvanlig at skøytene lå der. I politiets rapport står det at båten lå ankret opp cirka 100 meter fra Sigurd Eriksen Sandsengens hus den siste tiden før den forsvant.

Natt til mandag 15.september mellom midnatt og klokken ett observerte fru Abrahamsen lysene fra en bil i Kiberg. Bilen ble observert ved huset til Sigurd Eriksen Sandsengen. Politiet gjorde undersøkelser, og fant ut at det ikke var blitt observert noen biler som hadde passert Kiberg. De konkluderte dermed med at bilen måtte ha kommet fra Nord-Varanger eller Vadsøområdet, for så å ha returnert den samme veien som den kom.

Ut fra papirene som er tilgjengelig ser det ut til at politiet ikke fant ut så mye i forhold til den mistenkelige bilen. Men det ser ut til at de knyttet forsvinningen fra Kiberg og den mystiske bilen til en annen sak. De skriver i rapporten at rømningen var vel forberedt, og at den uten tvil må sees i sammenheng med russernes forsvinning fra Vadsø fengsel. De skriver videre at kommunisten Hilmar Hansen i Kiberg, utvilsomt har nærmere kjennskap til disse russernes rømning.

Hvilken russisk rømning er det snakk om? Svaret finner vi i Harald Riestos bok Den lille byen og krigen. Ved femtiden om morgenen søndag 14.september klarte fire sovjetiske agenter å flykte fra Vadsø Kretsfengsel. Var Sverre Søderstrøm, Arne Eriksen og Frantz Edvin Mathisen delaktig i dette? Hadde de hjulpet med å få ut de russiske agenter fra fangenskap i Vadsø, for så selv å bli fraktet i bil til Kiberg, før de dro videre til Sovjetunionen? Eller var det kun sammenfallende hendelser og datoer? Dette er selvsagt kun spekulasjoner.

I følge Riesto drev russiske agenter spionasje i Finland og Øst-Finnmark før krigen. Agentene var gjerne av finsk ætt og gled dermed lett inn i de finske miljøene i Øst-Finnmark. Disse agentene skal ha hatt med seg radiosendere. De som flyktet søndag 14.septeber hadde kommet til Norge ved å utgi seg for å være finske flyktninger. De kom til Finnmark i februar eller mars 1940. Etter å ha blitt fengslet fikk de hjelp til å flykte i september av den 36 år gamle Petter Gulmælæ. Han hjalp dem med å rømme over fjorden til Sør-Varanger. De brukte en båt tilhørende Arnt Jankila. Før de kom seg så langt ble de sett i fjæra om morgenen. De ble sett av noen festdeltakere i Kiby. Gulmælæ ble senere arrestert og døde i fangenskap 17.juni 1942 i Hamburg. En av agentene klarte å komme seg til Sovjetunionen. To ble arrestert i Finland, mens den fjerde ble arrestert i Finland 2.juli 1941. Fikk de kun hjelp av Gulmælæ, eller var det flere med? Hvem vet. Det blir som sagt kun spekulasjoner. Politiet virket i alle fall til å være sikker i sin sak.