Viser arkivet for stikkord honningsvåg

Telefonavlytting i Finnmark vinteren 1940

Overvåkning
I tillegg til å sende soldater, fly og sjøgående fartøyer til Finnmark for å verne nøytraliteten, økte man også beredskapen hos etterretningstjenesten i Finnmark. 26.oktober 1939 ble det innført skjerpet kontroll av 15 personer i Vardø politidistrikt (Jentoft 2008: 63). Og i midten av desember 1939 kom den svært anti-kommunistiske politimannen Jonas Lie m.fl. til Kirkenes. De var sent hit av justisminister Terje Wold. Jonas Lie skulle sammen med sine menn ta over ledelsen av etterretningsarbeidet i Kirkenes. Her skulle de blant annet overvåkning kommunister og kontrollere finske flyktningene som rømte fra krigen og strømmet over grensa inn til Finnmark (Jentoft 2008: 63, Fjørtoft 1983: 27).

I tillegg til dette ble det satt i gang tiltak ved enkelte telegrafstasjonene i Finnmark. Det skjedde ut på nyåret 1940. Her ble det satt i gang avlytting av telefonsamtaler for å få oversikt over og kartlagt mistenkelige personer. Overvåkningen ble satt i gang i Kirkenes, Vardø og Vadsø. De som skulle foreta avlyttingen var funksjonærer og politi som kunne tysk og engelsk.

Organiseringen og bruk av teknologi var ikke alltid like enkel. I Vardø fikk man ikke ordnet det slik at politiet selv kunne utføre avlyttingen. Oppgaven tilfalt da telefonbetjeningen på telegrafstasjonen. Det ble ingen lett oppgave for telefonbetjeningen da antall personer som skulle overvåkes (i Vardø) ble ansett for å være relativt stor. I Vadsø derimot hadde man fått til en ordning der politiet selv kunne lytte direkte på telefonsamtalene de ønsket å avlytte, uten at de måtte forlate politistasjonen. Her fikk man lagt opp en direkte linje til telegrafstasjonen som politiet disponerte. Det fungerte slik at betjeningen på telegrafen ringte opp politiet på politiets ordinære telefonlinje, for så å gi beskjed til politiet at nå var det noen på linjen som politiet ønsket å få avlytte. Politiet hadde på forhånd gitt instrukser om hvem de ønsket å avlytte. Politiet satte seg så med direktelinjen og gjorde seg klar til å avlytte samtalen. De som ble avlyttet var selvsagt uvitende om hva som skjedde. Når politiet var klar, ble abonnentene satt i forbindelse med hverandre.

I Tana, Havøysund og Berlevåg ble det ikke satt i gang noen avlytting. Det var i alle fall ikke satt i gang per februar 1940. Sånn sett kan det se ut til at politiet på disse stedene ikke ytret noe ønske ovenfor telegrafstasjonene om å få drive avlytting. I Hammerfest var det en viss kontroll med mistenkelige elementer, men det var ikke i regi av politiet. Det kan se ut til at det var telegrafstasjonen selv som sto for avlyttingen og at det var de selv som hadde pålagt seg denne oppgaven. I Mehamn var det ikke satt opp noe apparat for at politiet skulle kunne utføre avlytting. Hvis de ønsket avlytte mistenkelige personer så måtte de fysisk møte opp hos telegrafen for å få utført avlyttingen der. I Honningsvåg hadde man per februar satt opp et eget telefonapparat for avlytting.

Hva ville skje med telegrafstasjonen hvis det brøt ut krig? Hvis det brøt ut krig anså man det som sannsynlig at Øst-Finnmark ville bli besatt militært. Man tolket det også slik at telegraf-stasjonene i øst ville bli isolert fra resten av Norge og Vest-Finnmark. Frykten for isolasjon fra vest må sees i sammenheng med at man nok anså det som sannsynlig at et mulig angrep ville komme fra øst. Hvis dette skjedde skulle den enkelte bestyreren ved de enkelte stasjon-ene selv overta ansvaret for stasjonen. Og de skulle så selv avgjøre om de skulle ødelegge stasjonene når situasjonen krevde det, men helst i samråd med andre hvis det lot seg gjøre. Ellers så skulle befolkningen skulle evakueres hvis det ble krig, i alle fall i Vardø.