Viser arkivet for stikkord partisaner

Nordmenn må bistå tyskerne i jakten på partisanene på Langbunes

Nordmenn bistår Tyskerne
Karl Gustav Lindseth var 42 år i oktober 1941. Han bodde i Nesseby og var til daglig sjåfør ved Finnmark fylkesveivesen. I vegvesenet kjørte han lastebil på veistrekningen Grasbakken – Kirkenes. Denne jobben hadde han hatt siden oktober 1940. Moltke [sic] Kristoffersen var 25 år. Han bodde fortiden på Grasbakken i Nesseby og var kollega av Karl Gustav Lindseth.

Lørdag 18.oktober ble de to brøytebilsjåførene innkalt til vegvesenets kontor i Vadsø. Her møtte de ingeniør Irgenes som fortalte dem at de måtte stille opp dagen etter, fordi vegvesenet hadde fått et brøyte oppdrag av tyskerne. De skulle brøyte opp veien mellom Vadsø til Kiberg.

Dagen etter, søndag 19.oktober klokken 15.30 startet de fra Vadsø for å kjøre inn mot Kiberg. Bak dem fulgte det to lastebiler med tyske soldater på lasteplanet. Lasteplanet hadde sannsynligvis en slags seilduk over. Planen var at de skulle stanse og overnatte i Komagvær, men her var det ikke mulig å få overnatting så de fortsatte inn mot Indre-Kiberg. I Indre-Kiberg overnattet de. På returen, den påfølgende dagen – mandag 20.oktober, fikk de selskap av vegvokter Jentoftsen [sic], som skulle haike med dem inn mot Komagvær. Anthon Ebeltoft Jentoftsen var 57 år og jobbet som vegvokter for Finnmark fylkes veivesen. Han hadde sitt faste bosted i Indre-Kiberg. Nå skulle han til veivesenets hytte, «Solvang», som lå 13 km fra Indre-Kiberg, eller rundt 3-4 km før man kom til Komagvær. «Solvang» var ei hytte på en etasje. Den hadde et bislag og loft. I første etasje var det et kjøkken og soverom. Anthon brukte å bo her når han var på arbeid på strekningen Vadsø-Svartnes. Det er to områder på denne strekningen som heter Svartnes. Det ene området ligger mellom Kramvik og Lanbunes, mens det andre ligger på fastlandet ved Vardø. I ett-to tiden startet de fra Indre-Kiberg. Anthon ble satt av der han skulle av og brøytebilen med kolonnen var framme i Komagvær kl.15.30.

Etter å ha satt av tingene sine i hytta tok Anthon fatt på sitt arbeid. Han jevne blant annet ut brøytekanter langs veien. Da han var ferdig med dette gikk han å hentet vann i bekken like ved hytta. Mens han sto her suste et fly med tyske kjennemerker rett over hodet på han.

I Komagvær fikk de to brøytebilsjåførene beskjed om at de ikke ville bli permittert som avtalt klokken 17.00. En tyske løytnanten sa at de ikke fikk dra før kl.19.00. Det hadde da gått noen timer siden de hadde spist, så de spurte om det var mulig å få noe mat. Det var det ikke, men de fikk tillatelse av løytnanten om å kjøre til vegvokteren for å se om de kunne få seg mat der. Klokken var da blitt rundt fire. De kjørte til Anthon. Vegvokter Anthon E. Jentoftsen som sto på utsiden av hytta da de kom fram. De gikk ut av lastebilen og ble stående en stund å snakke med Anthon utsiden. Mens de sto her kunne de se at det ble skutt opp signallys i retning Langbunes. En av dem mente også han hørte skudd fra den samme retningen. Det de ikke visst var at tyskerne jaktet på russiske soldater som hadde gått i land på Varangerhalvøya.

Det bryter ut kamper på Langbunes
Det er usikkert om det de hørte var kampene på Langbunes. Men det kan tyde på det, og da er det hensiktsmessig å ta med kamphandlingene på Langbunes her.

Tidlig på ettermiddagen hadde Erling Malin vært i Lagngbunes og oppfordret de 11 gjen-værende i huset om å forlate det til fordel for ei hule på fjellet. Malin forlot gruppa og Lanbunes i 14-tiden. Relativt kort tid etterpå fikk de i huset øye på noen menn som nærmet seg huset. Når de tyske soldatene kom til Langbunes og begynte å omringe huset er usikkert, men ut fra Eriksens framstilling (1969: 87) var det begynt å bli mørkt. Ut fra observasjonene som ble gjort hos vegvokter Jentoftsen, kan det se ut til at det var i firetiden på ettermid-dagen. Mens dette pågikk gikk de tre karene like utenfor Komagvær inn i hytta «Solvang». Hos Jentoftsen kokte de to brøytebilsjåførene seg litt mat.

For de inne i huset var planen å holde seg helt stille i håp om at tyskerne skulle gå forbi. Det gjorde de ikke. En tysk løytnant og en mening var de første til å entre huset. En russer og en tysk soldaten var de første som ble drept. Den tyske løytnanten som kom inn døra ble stukket med kniv flere ganger. Dermed var kampene i gang. En tysk offiser blir drept på utsiden av en håndgranat. Gunnar Berg skal ha drept flere tyskere, mens Kåre Øien skal ha drept minst en. En tysker skal også ha blitt skutt i fjæra. Av de i huset ble Gunnar Berg og den russiske lederen for operasjonen drept av sine egne, da de ble tatt for å være tyskere i kaoset og mørket. Kampene framstår i litteraturen som korte og heftige. Eriksen skriver at flere tyske soldater ble drept. En tysk offiser ble knivstukket. Han skal ha overlevd men hardt såret. Tre soldater i russisk uniform skal ha blitt drept.
Spionene er funnet og tyskerne henter forsterkninger.

Etter å ha spist hos vegvokter Jentoftsen returnerte brøytebilsjåførene til Komagvær. De dro fra Jentoftsen rundt kl.17.30. I Komagvær fikk de vite at tidspunktet for hjemreise igjen var utsatt. Nå måtte de bli i Komagvær og avvente nærmere ordre. De ble antakeligvis sittende i brøytebilen uvitende om hva som hadde skjedd og vente på nærmere beskjed.

Klokken 19.45 kom en tysker og sa at de måtte kjøre til Vadsø. Her skulle de lede an for en ny kolonne som de skulle returnere sammen med til Komagvær. De kjørte mot Vadsø og traff på seks lastebiler med soldater og to motorsykler ved Ekkerøy. Her snudde de og returnerte med disse til Komagvær. Igjen måtte de bli inntil ny ordre ble gitt. Da det nå hadde gått timer siden de sist hadde spist spurte de løytnanten om det var mulig å få mat. Han svarte at det ville han sørge for. Ventetiden ble lang. I påvente av mat og nye ordre valgte de å gå inn til poståpner Gunnar Gundersen for å vente der. Brøytebilen ble stående på utsiden med motoren i gang. Mens de satt hos poståpneren kom det inn to tyske soldater bevæpnet med gevær. Klokken var da nærmere 23 på kvelden. Soldatene ba de to brøytebilsjåførene om å følge med dem. De ble ført til en annen gård i Komagvær. Her ble de møtt av et befal av lavere grad. Dette befalet begynte så å spørre de ut om hva de hadde fortatt seg denne dagen. Han spurte hvorfor de hadde kjørt med lyskasterne på da de ved 16-tiden hadde kjørt ut av Komagvær? Han siktet da til turen de hadde hatt til Jentoftsens hytte. Kristoffersen fortalte senere til politiet i Vadsø, at lyskasteren på bilen ikke var i orden. Ledningene satt ikke ordentlig i. Dette førte til at lysene blinket når de kjørte i humper på veien. Dette gjorde tyskerne mistenksomme. De lurte på om de hadde signalisert med lysene til noen langs veien. De mistenkte sannsynligvis at de to i brøytebilen hadde signalisert til fienden. I Komagvær besvarte Kristoffersen tyskerens spørsmål med at de måtte jo ha lys når de kjørte brøytebilen. Kristoffersen spurte så etter løytnanten som de hadde snakket med tidligere. Han kunne norsk og hjelpe dem å forklare alt. Det tyske befalet var ikke interessert og avbrøt Kristoffersen. De to mennene ble deretter beordret til å sette seg på to stoler som ble satt fram. De skulle ikke røre seg av flekken. Befalet sa at de skulle bli sittende her til neste morgen. De spurte da om de kunne få tillatelse til å gå ut og slå av motoren på brøytebilen. Det fikk de ikke. Her er det helt klart at tyskerne var i alarmberedskap og var mistenksomme ovenfor all aktivitet mot Langbunes.

Et lite stykke utenfor Komagvær bodde urmakeren Aleksander Sjirnov [sic]. Han hadde tatt med seg sin familie og evakuert fra Vardø til ei hytte ved Komagvær. Hytta var hans. Hytta lå rundt 400 meter fra nærmeste hus og 150-200 meter fra hovedveien. Hans nærmeste nabo var en Jolgonen [sic]. Aleksander hadde ikke gjort så mye vesen av seg, og mente selv at det var få som visst at han bodde der. Men med mistanke om russiske spioner i området må en mann som Aleksander Sjirnov ha vært en svært interessant mann å få tak i for tyskerne.

Familien Sjirnov hadde gått og lagt seg da det banket på døren. Hytta var som sagt ifølge Sjirnov godt skjult og ukjent for de fleste. Tyskerne kunne ikke ha visst om den uten å få hjelp, ifølge Aleksander. Aleksander hørte bankingen og sto opp og åpnet døra. Her ble han møtt med lommelykter som lyste han i ansiktet, og Inn kom det to soldater med våpen rettet mot han. Aleksander mente det var flere soldater på utsiden av hytta. Han skjønte lite tysk, men han forsto så mye at det ble gitt ordre om at han skulle kle på seg og komme ut. Han spurte hvor de skulle. Tyskerne sa at det ikke var noe farlig. De gikk opp til hovedveien. Her sto det flere biler og enda flere soldater. Aleksander noterte seg at det var flere tyske soldater som gikk ut og inn av huset til Hagala i Komagvær.

Mens dette pågikk satt Lindseth og Kristoffersen på hver sin stol i et bygg i nærheten. Inn kom det tyskere og ba Kristoffersen om å reise seg og følge med ut. Lindseth måtte ikke bli med ut, han skulle bli sittende. Klokken var da rundt 23.30. Kristoffersen ble så tatt med til soldatene som sto oppstilt ved veien. Her ble han beordret om å stille seg sammen med russeren Aleksander. De kjente ikke hverandre fra før. De ble stående en stund, inntil det kom en offiser bevæpnet med maskinpistol. Han kommanderte sivilistene til å gå i front for hele avdelingen. Kristoffersens anslo i ettertid at antall soldater må ha vært rundt 100 mann. Med de sivile front gjorde den tyske offiseren tegn på at de skulle begynne å gå. Han gjorde også tegn til de to sivile at de ikke fikk lov til å løpe. Hvis de løp ville de bli skutt. Alle gikk i samlet flott langs hovedveien mot Kiberg. To sivile gikk i front med en mengde tyske soldater bak.

Da de hadde gått et stykke ble de pålagt å bære ammunisjon for å lette byrden hos soldatene. Aleksander ble så på pakket ammunisjon at han fikk vansker med å bære det. Han fikk til slutt hjelp av en tysk soldat til å bære. Et kort stykke før de var kommet fram til det som Aleksander omtaler som Mikklhi-hytta [sic] ble de kommandert til å stoppe. Kristoffersen forteller at de stanset ca.100 meter fra hytta der veivokter Jentoftsen holdt til. Det er mulig at de omtaler den samme hytta, men med ulike referanser. En mindre gruppe soldater ble kommandert fram. De ble beordret å legge seg i en halvsirkel rundt hytta. Kristoffersen ble også kommandert fram. Han fikk ordre om å gå bort til hytta og undersøke om det var folk i den. En soldat med maskinpistol fulgte med han ned til hytta. Da de kom fram til hytta stoppet soldaten opp og Kristoffersen ble beordret om å gå inn. Kristoffersen banket på bislagdøra, men det var ingen som åpnet. Han fikk da ordre om å gå inn gjennom vinduet på bislaget. Soldaten gjorde tegn på at han måtte være tilbake innen 3 minutter på seg før han ville begynne å skyte. For å komme seg inn gjennom vinduet måtte Kristoffersen rive ut hele vindusfanget. Mens dette skjedde satt russeren Aleksander ved veien sammen med de tyske soldatene som ikke var med på aksjonen. De oppe på veien kunne ikke se hva som skjedde i mørket nede ved hytta.

Anthon E. Jentoftsen hadde gått og lagt seg rundt 20.30. Anthon mente klokka var rundt ett da han ble vekket av banking på bisalgdøra. Deretter hørte han klirring i glass. Han trodde først det var en innbrudd og sto opp for å se hva som var på ferde. Til hans store over-raskelse traff han på brøytebilsjåfør Kristoffersen. Anthon sto i bare undertøyet og utbrøt: «Hva i all verden. Er du her!». Kristoffersen forklarte i all hast at han var kommandert inn av tyskerne for å få han ut nå med en gang. Jentoften svarte at tyskerne måtte komme inn hvis de ville han noe. Kristoffersen varslet tyskeren at det var en sivilperson inne i hytta. Tyskeren ropte da at de måtte komme seg ut straks. Kristoffersen ba Anthon følge med han før han hoppet ut gjennom vinduet på bislaget. Anthon skulle til å klatre ut han også, og sto ved vinduet da det hele utviklet seg i en mer dramatisk retning. Tyskeren som sto utenfor med maskinpistolen i ferdigstilling fyrte da av en salve mot bislaget. Oppe ved veien hørte de hva som skjedde. Soldatene oppe ved veien sa til Aleksander at det var lyden fra maskinpistol. Inne i bislaget ble Anthon truffet i høyre arm, og satte i et skrik før han falt sammen på jordgulvet. Soldaten kommanderte Kristoffersen til å komme seg unna hytta. Deretter kastet han en håndgranat inn gjennom vinduet på bislaget før han kastet seg i dekning sammen med Kristoffersen. Inne i bislaget gikk granaten av og jordspruten sto rundt Anthon og han svimte av. Da de oppe på veien hørte smellet fra håndgranaten kastet de seg ned. I boka til Eriksen (1969: 85) blir det fortalt at skytingen ble hørt i Kramvik.

Kristoffersen ble så kommandert inn i hytta av soldaten. Her skulle se om det var flere personer inne i hytta. Kristoffersen gikk inn. Det første han så var Anthon som lå urørlig på gulvet i bislaget. Han gikk videre. Han fant ingen andre i hytta. Han gikk ut og fortalte dette til den tyske soldaten. På dette tidspunktet hadde Anthon våknet til bevissthet inne i bislaget, men turte ikke røre seg. Mens han lå her hørte han en stemme på utsiden si: «Ja, nu er en mann død». Kort tide etterpå kom det inn flere tyske soldater. Anthon anslo at det var om lag ti soldater som var inne i hytta og tok den til nærmere ettersyn. Ingen av disse tok seg bryte med å se til vegvokteren som lå ute i bislaget og så livløs ut. Kristoffersen som også var kommet inn ble kommandert opp på en stol for å sjekke om det var noen på loftet. Han åpnet loftslemmen og heiste seg opp og lyste rundt med en lommelykt. Han kunne fortelle tyskerne at loftet var tomt. En av de tyske soldatene gjorde akkurat det samme for å dobbeltsjekke. Soldatene og Kristoffersen gikk så ut av hytta for å sjekke området rundt hytta. Soldatene sto på avstand mens Kristoffersen måtte gå inn og undersøkte to uthus som sto like ved. Han måtte sparke opp dørene på begge uthusene og gå inn. Deretter gikk tyskerne inn for å kontrollere. Da de var ferdig gikk de opp til hovedveien for oppstilling.

Inne i bislaget ventet Anthon til det ble helt stille. Han fryktet at han ville bli skutt hvis tyskerne oppdaget at han ennå var i live. Anthon var kun kledd i undertøyet, det var kaldt og han blødde fra skuddsåret i armen. Da det var blitt helt stilt på utsiden våget han å røre på seg. Han gikk inn i hytta og la seg i senga. Han tente ikke på lys da han var redd noen skulle se det.

Oppe på veien snakket befalet sammen. Det ble så beordret at de skulle fortsette videre utover, mot Langbunes i retning Kiberg. Igjen ble de sivile beordret til å gå foran. De gikk til de kom til brua ved Langbunes. Her ble det beordret stans. Styrken gikk nå av veien og fortsatte ut i terrenget på sjøsiden. Da de var kommet et stykke ned på neset, ble det igjen kommandert holdt. Og styrken ble delt inn i mindre enheter. Tyskerne mente de hadde oppdaget et hus. De to sivilistene ble sammen med en tysker beordret om å undersøke «huset» nærmere. Før de gikk ble det vist med å peke på klokka at de måtte være raskt tilbake, ellers ville det bli skutt. «Huset» viste seg å være ei steinrøys, en varde. Sivilistene gikk tilbake og fortalte dette til den tyske soldaten de var sammen med. Dette ble signalisert med lys opp til hovedveien. Flere soldatene kom til. Det tyske befalet snakket sammen. Hele troppen snudde så om og ble beordret videre nedover skråningen og mot sjøen.

Det ble på ny beordret stans. Kristoffersen ble så bedt om å komme fram. De spurte han hvor de tre husene i Langbunes befant seg. Kristoffersen måtte si som sant var at han visste ikke. Han var ikke kjent i området. Han hadde kun vært på denne strekningen to gang tidligere. Det var en gang da han tok buss til Kiberg, og nå i forbindelse med nåværende brøyteoppdrag. Aleksander brøt så inn og forsøkte å bistå Kristoffersen. På en blanding av norsk og tysk forsøkte han å gjøre det forståelig for tyskerne at Kristoffersen ikke var kjent på stedet. Da henvendte tyskerne seg til han og spurte hvor badstuen var. Aleksander fortalte dem at han heller ikke var kjent i området. Han hadde ikke bodd i området så lenge. Han bodde opprinnelig i Vardø og hadde nå evakuert til Komagvær. Tyskerne ble veldig misfornøyd med svarene de fikk. Det er mulig at de mente at de to sivile løy. En av den trakk fram en pistol og truet dem, mens en annen gjorde klar en håndgranat. Kristoffersen ble spurt flere ganger om husene. Men han prøvde å fortelle dem at han bodde 125 km fra dette stedet, og han til vanlig kjørte lastebil lengre inn i Varangerfjorden, mellom Grasbakken og Nesseby.

Tyskerne måtte gi opp. Styrken ble på ny satt i bevegelse. De gikk ned mot sjøen. De to sivilistene måtte gå foran. Mens de gikk speidet tyskerne og plutselig fikk de øye en bygning. Den sto lengre ned i skråningen. Aleksander opplyser at bakken var dekket med snø, men det var allikevel temmelig mørkt. De gikk et lite stykke til mot bygningene som begynte å avtegne seg i mørket. Her gikk soldatene i stilling. Sivilistene ble nå beordret til å gå fram og undersøke hovedhuset. De skulle se om det var noen inne i huset. De fikk med seg en lommelykt. Lommelykten skulle de henge i et av vinduene i huset, med lyset mot soldatene. De måtte være tilbake innen ti minutter, eller ville det bli kastet håndgranater. Klokken var 01.15 (21.oktober) og det var 300 meter ned til hovedhuset. På vei ned til hovedhuset lå det to døde tyske soldater i snøen. Da de kom fram til hovedhuset lyste Kristoffersen inn i huset og så om det var noen der. Der så han ingen.

Partisanene var forduftet. Under kampene hadde de gjenværende partisanene blitt ytterligere spredt. Ingvald Mikkelsen og Kåre Øien hadde flyktet østover mot Kramvik. Her søkte de tilflukt hos Albert Mikkelsen. Albert hjalp dem og skjulte seg sammen med de andre tre som lå skjult under gulvet. De resterende, Richard Johansen, den russiske lederen og to andre russere ble igjen i huset. Rikard Eriksen hadde tidligere fortalt Richard Johansen om kontakten i Persfjord. Dette var en person som Johansen kunne oppsøke og få hjelp hos hvis det ble nødvendig. Etter kamphandlingene forsøkte Richard og få russerne til å bli med han til Persfjorden, men russerne var innstilt på å bli ved Langbunes, da de fortsatt ønsket å vente på ubåten. Men Richard Johansen klarte til slutt å overtale russerne til å bli med. De snek seg ut av huset om natten, opp på fjellet og mot Persfjord. Om Hilmar Heikkilæ var i huset da dette skjedde sier ikke litteraturen noe om. Men Hilmar skal ha blitt så forbanna på de russiske lederne at han forlot de andre i Langbunes. Han gikk til Kiberg, her han søkte tilflukt hos slektninger på stedet. En som ikke ble med de andre var Ingolf Eriksen. Han fortsatte å skjule seg i huset. Han følte seg nok ikke trygg på å forlate huset, og ønsket nok heller ikke å bli med de andre ut på en ny ferd på fjellet. Han ble igjen i huset og skjulte seg under røste på huset.

Inne i hytta utenfor Komagvær hadde Anthon Ebeltoft Jentoftsen fått så pass varme i seg at han klarte å ta på seg klær. Da han hadde fått på seg klær gikk han ut og opp til hovedveien. Oppe ved hovedveien begynte han å gå innover mot Komagvær. Da han hadde gått rundt 500 meter traff han på tre tyskere. Det var en offiser og to menige soldater. Den ene av soldatene, som kunne litt norsk, spurte hvor han skulle. Fra deres ståsted må det ha vært mistenksom at en såret mann kom gående langs veien, midt under en større militær aksjon. Anthon som bare for en kort stund siden hadde holdt på å bli drept var fortvilet. Gråtende viste dem sitt grenseboerbevis og fortalte dem at han skulle til Komagvær. Han fortalte også hva som hadde skjedd i hytta og at han hadde blitt skadeskutt av tyske soldater. Tyskerne lot han ikke gå. Han var fortsatt under mistanke. De krevde at Anthon måtte bli med dem tilbake hytta og vise dem hva som hadde skjedd. For alt de visste kunne han være en av de ettersøkte som var på flukt. Utenfor hytta viste tyskerne igjen sin mistenksomhet. De ble ikke med inn da Anthon gikk inn i hytta. De kom først etter at Anthon ropte på dem inne i hytta at de kom inn. Inne i hytta viser Anthon de tre tyskerne på nytt sitt grenseboerbevis og forklarer igjen hva som hadde skjedd. Anthon fikk fortsatt ikke dra til Komagvær, men måtte bli med dem videre utover.

Altså, Ingolf Eriksen var fortsatt i huset da Kristoffersen og Aleksander var på utsiden og så inn gjennom vinduet. Utenfor hovedhuset kunne de se frakker, hjelmer og en maskinpistol som lå i snøen. I følge Kristoffersen skal de ha blitt beordret å ta med seg de døde. De tok tak i en av de døde tyskerne og begynte å bære på den drepte. Tyskeren var stivfrossen og så vanskelig å bære at de ikke klarte å bære han helt fram. De ropte til tyskerne at de trengte hjelp. Noen soldater ble beordret fram og hjalp dem med å få likte opp til de andre. Da de kom tilbake spurte de om det lå flere der nede. De svarte at de hadde sett en død person til. De ble dermed beordret til å hente han også. De fikk 10 minutter på seg. Denne personen var lettere og de fikk båret han opp til de andre. De igjen spurt om det var flere der. De svarte nei, men de fortalte at de hadde sett militært utstyr utenfor huset, blant annet et våpen. Igjen ble de beordret ned for også å hente dette. Aleksander nektet. Han ble ikke å gå flere ganger. Kristoffersen ble så sendt nedover alene for å hente tingene som lå igjen utenfor huset.

Da Kristoffersen var ferdig med å bære tingene opp ble det signalisert med lys mellom de tyske soldatene. De satte da i gang å beskyte hovedhuset. Det ble også brukt granater mot huset.

Etter en stund, rundt fem minutter, ble det igjen gitt signal med lys og skytingen opphørte. Soldatene begynte så å gå ned til husene. Først gikk de mot badstua. Her gikk de i stilling og en av tyskerne la seg ned på bakken 10-15 meter fra badstuen med et maskingevær for å skyte på badstua. Men han fikk problemer med geværet. Da han ikke fikk ordnet dette ble en gruppe soldater med rifler beordret fram. De stilte seg på linje og skjøt mot hytta. Det ble beordret stans. Sivilistene og noen tyske soldater ble så beordret til å gå mot hytta. En av de tyske soldatene kastet så en håndgranat inn i badstua, og den gikk av. Deretter ble det kastet granater mot hovedhuset, inn i hovedhuset og inn i våningshuset.

Da de nærmet seg hovedhuset så de at det lå enda en død tysker og to døde i russiske uniformer utenfor huset. Kristoffersen og Aleksander ble så beordret inn i huset for å undersøke det. Inne i huset fant de en døde russer. Sivilistene bar ut russeren. I følge Kristoffersens forklaring var denne personen nokså nettopp blitt drept, da den døde kroppen ennå var varm. Ifølge Eriksen (1969) ble en russer skutt og drept inne i huset under det første angrepet. Men var det slik? Ble han hardt såret og så drept under det andre angrepet? Hvis så var tilfelle, var det derfor russerne var så lite villig til å dra fra Langbunes og over til Persjford? De ønsket ikke å forlate den skadde russeren? Var det derfor Ingolf Eriksen var igjen i huset, for å hjelpe den skadde russeren og bistå han?

Etter at Kristoffersen og Aleksander hadde båret ut den døde russeren måtte de inn igjen og hente ut ting inne i huset. I følge Aleksanders forklaring, som ble gitt 11.mai 1946, hadde noen tyske soldater stilt seg rundt den en av de russiske soldatene så lå på utsiden. Ved siden av soldaten lå det en pistol. De trakk seg så tilbake, og noen av tyskerne løftet sine våpen og på russeren i snøen. Pistolen ble også skutt i stykker. Kristoffersen nevner ike denne hendelsen i sin forklaring. Hvorfor tyskerne skal ha skutt mot russeren i snøen sier Aleksander ingen ting om. Det virker heller ikke som om at han han noen forklaring på det. Etter skyte episoden spurte tyskerne sivilpersonene om de kjente russeren. De sa at det visste de ikke.

Kristoffersen og Aleksander måtte etter hvert frakte lik opp til veien i Langbunes. Først dro de russeren som lå inne i huset opp til veien. Oppe ved veien fikk de låne en skikjelke av tyskerne som sto der. Med kjelke og med hjelp fra et par tyske soldater fikk de dratt opp de to siste likene av russiske soldater.

På dette tidspunktet ser det ut til at Anthon og de tyske soldatene hadde kommet til Langbunes. Her så Anthon at det lå to døde soldater i veikanten. Dokumentet forteller ikke hva Anthon og de tre tyske soldatene gjorde i Langbunes. Men man kan anta at offiseren snakket med andre tyskere her, og at Anthon ble satt utenfor mistanke. Anthon fikk lov til å gå tilbake til hytta. Offiseren lovet Anthon at han skulle bli hentet av en tysk bil ville ta han til sykehuset i Vadsø. Den skulle komme i løpet av formiddagen.

I Komagvær satt den andre brøytesjåføren, Karl Gustav Lindseth. Han satt alene sammen med noen tyske soldater. Midt på natta fikk Lindseth ordre om å gjøre seg klar med brøytebilen. Han skulle kjør utover til Kiberg. Han spurte en av soldatene hvor Kristoffersen var. Soldaten visste ikke. Inne hos poståpner Gundersen treffer han på en fremmed løytnant. Han svarte Lindseth at Kristoffersen var ute ved Kiberg. Utenfor huset til Hagala sto det flere tyske lastebiler i kolonne. Lastebilene skulle følge etter brøytebilen utover til Kiberg. Før de satte i gang fikk Lindseth beskjed om at han ikke skulle kjøre lengre enn til Kramvik. Kolonnen satte i gang og kjørte mot Kramvik. Da de nesten var fremme ved Kramvik ble Lindseth beordret om å stanse. Han skulle ikke kjøre lengre, men returnere til Komagvær. To tyske lastebiler snudde også og fulgte etter brøytebilen på returen. Klokken var da blitt nærmere åtte på morgenkvisten, den 21.oktober.

Etter at de var ferdig med oppdraget i Lanbunes var det oppstilling oppe på hovedveien. De begynte så å marsjere tilbake til Komagvær. Et lite stykke fra Langbunes kom Lindseth i brøytebilen. Han fikk se de tyske soldatene, Kristoffersen og en annen sivilperson som gikk langs veien. Han tok på Kristoffersen. Aleksander fikk også haik med en av bilene. Rundt 9-10 tiden om morgenen ble også Anthon hentet, sannsynligvis av den samme lille kolonnen, da lastebilene stanset ved hytta og tok han på. Anthon er også nevnt i Eriksen (1969: 91). Ifølge Eriksens framstilling ble Jentoftsen neste morgen stuet inn i en tysk lastebil og kjørt til lege i Vadsø. Det lå en haug med tyske lik i bilen, de falne fra Langunes. Russeren Aleksander ble satt av i Komagvær og fikk lov til å gå hjem. Etter et stans på fem minutter fikk Kristoffersen og Lindseth kjøre til Vadsø. Det var blitt lyst ute. Anthon som var skutt i armen ble kjørt til sykehuset i Vadsø. De to brøytebilen var framme i Vadsø rundt klokken 10.30. I Vadsø dro de opp til veikontoret og fortalte hva som hadde skjedd siden sist de hadde vært der og fått i oppdrag å brøyte for tyskerne. Senere den samme dagen, 21.oktober 1941, måtte de også i forhør hos politiet i Vadsø og fortelle hva som hadde skjedd.

De siste som flyktet fra Kiberg dro natt til 12.november 1940

Den syvende forsvinningen
I midten av november hadde politiet ved Vardø politikammer fått mistanke om en ny forsvinning. Lensmann Alf Johnsen foretok undersøkelser og fant ut at en rekke personer var forsvunnet fra Vardø herred. De som var borte var:

I. Sverre Trygve Eriksen, født 6. september 1901 i Kiberg. Han var fisker av yrke og hadde sin fastebopel i Kiberg. Han dro sammen med sin kone Signe Kaspara Eriksen og deres fire barn, Karsten, Gunhild Bernthine, Gunlaug og Borgny Ester. Alle barna var født i Kiberg. Signe Kaspara var født 23. desember 1904 i Kramvik i Vardø herred. Hennes pikenavn var Mikkelsen. Hennes daglige virke var husmor.

II. Sigvart Øyvind Eriksen, født 13. september 1908 i Kiberg. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Persfjord. Han dro sammen med sin kone Mally Eriksen og deres to barn, Arnfinn Ingebrigt og Hildur. Mally var født 30. februar 1908 i Kiberg. Hennes pikenavn var Larsen. Hennes daglige virke er husmor.

III. Sandra Emilie Johansen, født 5. november 1883 i Komagvær i Vardø herred. Hun hadde sin faste bopel i Kiberg og var enke. Hennes pikenavn var Kristiansen.

IV. Oddny Irene Johansen, født 20. oktober 1924 i Bjørnevatn i Sør-Varanger. Hun hadde sin faste bopel i Kiberg og var hjemmeværende.

V. Olaf Larsen, født 17. november 1903 i Kiberg. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

VI. Emil Isaksen (Borander), født 16. juli 1896 i Alta. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

VII. Bjarne Johansen, født 20. juni 1903 i Kjelvik. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

VIII. Rangvald Mikkelsen, født 29. februar. 1920 i Kramvik i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kramvik.

Lensmann Alf Johnsen hadde ikke den fulle oversikt over hvem som dro. Det har sine årsaker i at to av passasjerene ikke var knyttet til Kiberg. De hadde ligget i skjul i bygda i påvente av å bli fraktet over til Sovjetunionen. Det var Helen Aspås og hennes datter Sylvia.

IX. Helen Aspaas, født 1917 i Russland. Hun hadde fast bopel i Tromsø og var gift med Leonard Aspaas. De hadde et barn, Sylvia. Helen var av jødisk avstamning.

Da Lensmann Alf Johnsen skrev sin rapport, fredag 15.november 1940, var han sikker i sin sak. De som hadde forsvunnet hadde dratt fra Kiberg natt til tirsdag 12. november, og han mistenkte de som hadde dratt for å ha dratt til Russland. Han visste også at de som hadde reist hadde seilt med motorkutteren STORSKJÆR F-92 V.H. Eier og høvesmann på båten var Olaf Larsen. Mannskap var Emil Isaksen, Bjarne Johansen og Ragnvald Mikkelsen.

Emil Isaksen bodde sammen med enken Sandra Emilie Johansen. Jentoft mener at Emil, som var kommunist, ønsket å gjøre det samme som de som hadde dratt 25.september. Han fikk med seg sin samboer Sandra og hennes datter Oddny. Emil og Sandra var en av de som ble utsatt for husransakelser og forhør i august 1940.

Rangvald Mikkelsen ikke var kommunist, men han hadde blitt en del av dette da han fikk jobb på Olaf Larsens båt sommeren 1940. Rangvalds søster, Signe Kaspara Eriksen, fulgte også med båten.

Olaf Larsen var broren til Otto Larsen og Gudrun Halvari. De hadde begge dratt til Sovjet-unionen den 25.september. Olaf Larsen hadde i tiden før han flyktet fraktet to kommunister fra Kiberg og over til Russland. De kom fra Tromsø og ba han, gjennom felles bekjente, om å bli fraktet til Russland. Kommunistene var brødrene Ingolf og Leonard Aspaas. Framme på russisk side ble Olaf og mannskapet holdt tilbake i to dager. De ble ikke sluppet fri før han lovet å jobbe for russiske myndigheter og samle inn militær informasjon fra Varangerhalvøya. De gikk med på dette og fikk reise hjem til Kiberg. Olaf og mannskapet sitt lange fraværet fra Kiberg, og med en bror og søster som var forsvunnet, skapte dette folke snakke i bygda. Olaf fikk overbevist sine sambygdinger at de hadde fått feil på båtmotoren, og derfor hadde de vært så lenge borte. Men en av mannskapet klarte ikke å holde på hemmeligheten og forsnakket seg i fylla. Som om ikke det var nok, så kom også Leonard Aspaas kone og barn til bygda. Den samme Leonard Aspaas som Olaf og mannskapet hadde fraktet til Russland. Helen og Sylvia hadde flyktet fra Tromsø og var etterlyst av Gesatpo. De fikk lov til å gjemme seg hos Trygve og Signe Eriksen. Trygve og Signe var også i søkelyset da de var i slekt med flere av kommunistene som allerede hadde dratt. Olaf og alle de impliserte måtte gjøre et valg før nette snøret seg sammen. Enten bli igjen i Kiberg med fare for å havne i tyskernes søkelys, eller å dra til en mer «sikker» tilværelse Russland. Tidligere hadde de tyske soldatene kun vært etablert i Vardø, som nærmeste sted, men i oktober hadde tyske SS-soldater også etablert seg i Kiberg. I Kiberg ble de innlosjert på stedets skole og bedehus. De hadde da blant annet erstattet den norske vakta som hadde vist seg å være lite effektiv. Olaf og de involverte valgte det siste, de valgte å flykte. Den 11.november tok Olaf og mannskapet med seg line om bord i båten i dekke av at de skulle på fiske. De dro til Sandsend, et avsides sted mellom indre og ytre Kiberg. På kvelden tok de om bord de andre som skulle flykte sammen med dem. Borgny Ester Eriksen (gift Schanche), som var en av barna som flyktet med siden foreldre, forteller at været var fint med måneskinn og nysnø. De bodde et par hundre meter fra bedehuset som fungerte som tysk kaserne, og måtte nok være ekstra på vakt for å komme seg mest mulig usett til bestemmelsesstedet. De ble rodd ut til båten som lå ute på fjorden. Her var det allerede flere av de som skulle avgårde om bord. Ved midnattstider den tirsdag 12.november dro fra Kiberg og mot Russland. Under overfarten ble været svært dårlig. Otto Larsen skriver at det blåste opp til stiv nordvestlig kuling. Det var ikke alle som tok familien med seg. Olaf forlot sin kone og sine fire små barn i Norge. Muligens fryktet han at han var overvåket, og/eller at de alle ville bil satt i fare hvis de ble tatt. På russisk side ble mennene tatt i forhør. På dette tidspunktet var det nordmenn som allerede var satt inn i russiske tjeneste, og reiste over grensen for å finne informasjon. Olaf Larsen ble i løpet av november også en del av dette, sammen med sin bror Otto Larsen og Aage Halvari.

Lensmann Alf Johnsen skrev til slutt i sin rapport: Etter de undersøkelser som er foretatt er det nå ikke flere personer som har forlatt distriktet og er reist til Russland eller utlandet enn dem som er nevnt foran og i rapport av 15/10. d. å.

Han skrev videre: En har ordnet med at der vil bli gitt underretning hvis noen av dem som har forlat distriktet for å ta opphold i utlandet vender tilbake til sine respektive hjemsteder. Likså om noen forlater distriktet for å ta opphold i utlandet. Altså, det kan se ut til at politiet hadde ordnet med kontakter som skulle rapporter om framtidige hendelser i forhold til de impliserte.

Av de som dro over til Russland ble Kvinner og barn sendt til egne leirer. I august 1941 ble kvinnene og barna sendt til Sjadrinsk bak Uralfjellene, mens de fleste av mennene ble igjen i Moskva-området for å gå i russisk tjeneste.

Det var ikke alle som flyktet frivillig til Russland 25.september 1940

Den sjette forsvinningen
Natt til 25.september forsvant det 35 personer fra Kiberg. Det var 22 voksne og 13 barn fordelt på tre båter som dro over til Sovjetunionen. Båtene som ble brukt under flukten var motorkutteren NORDHEIM F-18 V.H (48 fot). Den tilhørte Thorleif Utne fra Kiberg. Det var m/k FREMAD F-28 V.H (48 fot), som tilhørte Franz Heikkilæ og det var m/k NORDLYS F-53 (40 fot) som tilhørte Alb. Moe A/S. Jentoft skriver at handelsmannen Ivar Moe hadde finansiert båten, men at Alfred Halvari sto som eier og kaptein på båten.

Båtene som ble brukt hadde økonomiske forpliktelser knyttet til seg. Motorkutteren NORDHEIM hadde en kommunegaranti på 8 200,- kroner i Fiskeribanken. M/k FREMAD var pantsatt for et kriselån på 700,- hos Norges Bank avdeling Vardø, og hos Fiskeribanken for 1 800,-. NORDLYS mente politiet muligens var pantsatt for lån i Vadsø sparebank.

De som dro var:
I. Johan Alfred Halvari født 30. juli 1890 i Bugøynes i Sør-Varanger. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere offisielle verv i Vardø herred. Han var ordfører i Vardø herred. Han var medlem av helserådet og varamann i skolestyret i herredet. J. A. Halvari dro til Russland sammen med sin hustru Signe Halvari og deres tre mindreårige barn. Barna var Odd Gunnar, Irene og Edith. Alle barna er født i Kiberg. Signe Halvari var født på Ekkerøy i Nord-Varanger den 19. september 1893. Hun var husmor og hennes pikenavn var Johansen. Av kommunale verv var hun varamann i skolestyret.

II. Hilmar Heikkilæ født 17. desember 1906 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Gudrun Heikkilæ og deres 3 mindreårige barn. Det var Hulda, Palmer og Svein. De var alle født i Kiberg. Gudrun Heikkilæ var født 31. oktober 1909 i Kiberg. Hennes pikenavn var Kolstrøm. Hennes daglige virke var husmor.

III. Frantz Ludvik Hekkilæ født 2. mai 1905 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og han hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Halfrid Johanne Heikkilæ og deres to mindreårige barn. Barna var Kitty og Lars Kristian. De var begge født i Kiberg. Halfrid J. Heikkilæ var født 19. september 1905 i Sandmo i Salten. Hennes pikenavn var Sandmo. Hennes daglige virke var husmor.

IV. Rolf Søderstrøm født 29. mars 1912 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Elvida Søderstrøm og deres to mindreårige barn. Barna var Frithjof [sic] og Anny. Begge var født i Kiberg. Elvida Søderstrøm var født 27. september 1907 i Loppa. Hennes pikenavn var Olsen og hennes daglige virke var husmor.

V. Gudrun Halvari reiste til Russland sammen med sine tre mindreårige barn. Barna var Aase Gudrun, Rigmor Susanne og Karen Inger. Alle barna var født i Kiberg. Gudrun Halvari var født 20. september 1907 i Kiberg. Hun hadde flere kommunale verv. Hun var medlem av arbeidsnemnda og forsyningsnemnda og hun var varamann i fattigstyret. Hennes daglige virke var husmor og hennes pikenavn var Larsen. Hun var gift med Håkon Halvari som forsvant på havet 30.august. Han var mistenkt for å ha dratt til Russland.

VI. Aage Bernhart Halvari var født 21. februar 1895 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin hustru Olga Lorense Halvari. Olga. L. Halvari var født 12. oktober 1895 i Ekkerøy i Nord-Varanger. Hennes daglige virke var husmor. Hennes pikenavn var Kristiansen.

VII. Karl Oskar Karila var født 1. april 1901 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere kommunale verv. Han var medlem av herredsstyret og varamann til formannskapet, medlem av ligningsnemnda, varamann til kassanemnda og medlem av arbeidsnemnda. Han dro til Russland sammen med sin hustru Josefine Lovise Karila. Josefine L. Karila var født 10. november 1882 i Kiberg i Vardø herred. Hennes daglige virke var husmor. Hennes pikenavn var Olbeksen.

VIII. Henrik Johansen var født 22. november 1905 i Kjelvik. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg. Han dro til Russland sammen med sin kone Hildur Johansen. Hildur Johansen var født 5. februar 1898 i Sandmo i Salten. Hennes daglige virke var husmor og hennes pikenavn var Sandmo.

IX. Otto Marenius Larsen var født 27. juli 1912 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg.

X. Thorleif Utne var født 8. mars 1906 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Han hadde flere kommunale verv i Vardø herred. Han var varamann til herredsstyret, medlem av havnestyret og varamann til kassanemnda.

XI. Harald Utne var født 23. mars 1911 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

XII. Leif Falck Utne var født 22. juli 1923 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg.

XIII. Birgitte Albertine Utne var født 18. mars 1880 i Kramvik i Vardø herred. Hun var enke og hennes pike navn var Olsen. Hennes faste bopel er ikke oppgitt.

XIV. Arnulf Andreas Kristiansen var født 24. september 1920 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin fastebopel i Indre-Kiberg/Kiberg.

XV. Frantz Oskar Jouppari, født 13. mars 1902 i Kiberg i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hans faste bopel var i Kiberg.

Hvorvidt forsvinningen 25.september var godt planlagt eller ikke ser det ut til å være litt uenighet om i litteraturen. Otto Larsen skriver i sin bok at [..] ingenting var særlig godt forberedt. Sant å si var det hele temmelig løst fra begynnelsen av, hvem det egentlig var som tok initiativet vet jeg ikke. Mens Kjell Fjørtoft skriver at Overfarten var nøye planlagt.

Det Otto Larsen sannsynligvis sier er at ikke alle var inkludert i planleggingen helt fra begynnelsen av. Det kan også tolkes slik at det hele har startet med løst snakk før det utviklet seg til noe mer alvorlig og gikk over til handling. Sønn av Hilmar Heikkilæ, Svein Heikkilæ, ble intervjuet av sitt barnebarn for Bladet Vesterålen i 2011. Han fortalte da: Det startet da tyskerne kom til Kiberg høsten 1940. Det første jeg husker var de svarte bilene de kom med. Plutselig var det tyskere overalt. - En gjeng med familiefolk fra bygda begynte å ha hemmelig møter. De var hos oss en gang. De snakket om at de skulle flykte til Russland med familiene sine. Om opptakten forteller Otto Larsen at han fortalte sin søster Gudrun Halvari, som var gift med Håkon Halvari som forsvant på havet 30.august, at han tenkte på å dra til Sovjetunionen. Hun ytret da ønske om å få være med. Hun var overbevist om at hennes mann befant seg i Sovjetunionen. Fra løst snakk skulle det hele utvikle seg i raskt tempo. I følge O. Larsen skulle det kun gå noen dager fra han hadde nevnt det ovenfor sin søster til det var bestemt at de skulle reise. Det hele gikk ifølge han raskt for seg. Ut fra politiets oppsum-mering av passasjerlisten kan vi også se at Otto Larsens søster, Gudrun Halvari, ikke bare var husmor. Hun hadde flere kommunale verv, noe som kan tydet på at hun var en driftig kvinne som sannsynligvis kunne få ting gjort hvis hun gikk inn for det. Kanskje var hun en av drivkreftene bak det hele. Jentoft skriver at Alfred Halvari var en viktig drivkraft for flukten. Politiet drar den samme konklusjonen i sine rapporter. De ser på han som hovedmannen for rømningen. De skriver om Halvari: Denne mannen var ordfører i Kiberg, og det er lite sannsynlig at han har begitt seg med hele sin familie og alle sine eiendeler til Russland, uten på forhånd å ha undersøkt hvorledes forholdene lå an der, selv om han utvilsomt hadde gode grunner for å forlate landet. De mente at Halvari hadde planlagt det hele og at han hadde kontakter i Russland. Familiene i Kiberg visste at det var flere som allerede hadde dratt, så det hele var ikke tatt ut av løse luften.

Men det var ikke alt som gikk på skinner. Det var ikke alle som ønsket å være med, ifølge politiets rapporter. Politiet karakteriserer alle de som dro som utpregede kommunister, med ett unntak, Frantz Heikkilæ. Frantz Heikkilæ var, ifølge politiets rapport, en bra og rolig mann som holdt seg mest mulig borte fra sin kommunistiske familie. Hans bror Hilmar framstår som Frantz rake motsetning ifølge politiets personkarakterstikk. Frantz deltok heller ikke på kommunistiske møter. Hans kone, Halfrid Johanne Heikkilæ, var en rolig og arbeidsom kvinne. Men hun lot seg påvirke av sin søster, Hildur Johansen, som hadde gitt henne sympatier til kommunismen. Personer som politiet hadde snakket med i Kiberg mente at alle hadde reist frivillig, med unntak av Frantz Heikkilæ. Han (sitat:) satt relativt godt i det, og [det var] etter folks mening absolutt ingen grunn til at han skulle forlate Kiberg. Hva de la i dette kan være så mangt. Det kan være mulig at han hadde ordnet seg godt økonomisk, og at han dermed ikke hadde noe å tjene på å dra til Russland.

Politiet mente det var flere grunner til at han ikke hadde reist frivillig. En som var mannskap om bord i båten sammen med Frantz og Hilmar Heikkilæ, hadde fortalt en bekjent om hva som hadde skjedde om bord i båten den dagen Frantz og de andre dro til Russland. Mens de var ut på havet hadde denne personen overhørt Frantz og Hilmar snakke sammen i styrhuset på fiskebåten. Hilmar hadde sagt til sin bror Frantz at han måtte gjøre seg klar for å dra til Russland. Frantz hadde svart at Hilmar måtte holde opp med det tullet. Han sa videre at han var lei gnålet til Hilmar og hans kone om å reise til Russland. Hva de snakket om videre hadde ikke mannskapet fått med seg da resten av samtalen mellom de to brødrene fortsatte på finsk.

En ytterligere indikator på at Frantz ikke dro frivillig, ifølge politiet, var fisket. Hvorfor dro Frantz ute på fiske den samme dagen som de skulle flykte. Var det en avledningsmanøver av hans bror? Før flukten hadde Frantz, broren og en person til vært ute på havet og fisket. De hadde fått store mengder fisk. De hadde fått ca.1 200 kg fisk. De kom inn til Kiberg med fangsten rundt 8-9 tiden på kvelden, dvs. 3-5 timer før de dro mot Russland. Politiet tolket det slik at dette tydet på at Frantz ikke hadde planer om å dra til Russland. Han hadde ikke vært med på å pakke, og han hadde heller ikke vært med på forberedelsene med å føre ting om bord i båtene. Det hele var en gåte for politiet. De mente at Frantz rett og slett var blitt truet til å bli med, da de så det som mulig at hans bror sannsynligvis, ifølge politiet, ville ta båten og seile til Russland sammen med de andre med eller uten Frantz Heikkilæ.

Otto Larsen skriver om Frantz Heikkilæs deltakelse: Et par dager senere ble det i all hast bestemt at vi skulle reise. Det gikk temmelig fort for seg. Frantz Heikkila som førte den ene av fiskebåtene, bestemte seg i siste liten. Han kom rett fra fiske og fikk ikke engang tid til å slenge fisken på land – fikk bare om bord kona og ungene og et par karer til og dro avgårde sammen med oss. Sett ut fra den overstående informasjonen, sammen med det Otto Larsen skrev i 1954, så må det sees som klart at Frantz Heikkilæ ikke hadde til hensikt å rømme, men måtte bestemme seg for å være med der og da. Man skal heller ikke se bort fra at han var blitt ført bak lyset.

Hvordan mente politiet at flukten 25.september organisert?
Politiet mente at flukten 25.spetember måtte sees i samband med noen av de som hadde dratt tidligere. De utelukket at Alf Guttorm Mikkelsens forsvinning 6.-8.mai kunne knyttes til det som skjedde natt til 25.september. De anså heller ikke forsvinningen den 30.august som en del av denne flukten, alt tydet på det. Men de mistenkte at de som forsvant 30.august hadde kommet seg til Russland, og at Håkon Halvari hadde fått gitt beskjed til sin kone, Gudrun, at hun måtte komme. Fordi, de så det ellers som lite sannsynlig at hun hadde dratt til Russland sammen med sine tre barn, uten at hun hadde god grunn til det. Men deres teori skurret litt. Hvorfor var ikke familiene til de andre mennene som forsvant 30.august blitt med? Hverken familiene til Oskar Olsen eller Oskar Johansen var blitt med den 25.september. Politiet konkluderte med at alle mennene var blitt arrestert i Russland, men at Håkon Halvari måtte ha blitt sluppet fri på grunn av sinn innsats for kommunismen i Norge. Således må det ha vært mulig, ifølge politiet, for Håkon Halvari å kontakte sin kone, mente de.

Heller ikke de som dro 15.september blir sett i samband med flukten 25.september. Politiet mistenkte at de som dro 13.august for å være knyttet til de som dro 25.september. De hadde en mistanke om at de utgjorde en «speidertropp» som skulle undersøke forholdene i Russland. De skulle gi tilbakemelding til de andre slik at de kunne komme etter. Politiet mente at båtene ble gjort klar på havne før avreise og ventet kun på signal fra de som hadde dratt 13.august. Varslet hadde, ifølge deres etterretning, kommet 23.september. Da skal Rolf Søderstrøm ha sagt noe som tydet på at det hadde vært kontakt mellom de som dro 13.august og kommunistene i Kiberg. Søderstrøm skal ha sagt til Hilmar Nilsen at han skulle hilse fra hans sønn, Bjarne Nilsen, og si at hans sønn arbeidet med tømmerhogst på grensen i Russland, sammen med de andre som hadde dratt den 13.august. Han hadde også sagt at de hadde det godt i Russland.

Hadde politiet rett i sine antakelser? Hvis man skal tro Otto Larsens framstilling, så ser det ikke ut til at politiet hadde rett i sine påstander om at dette var en planlagt flukt som kunne settes i samband med de som dro 13.august. I følge Otto Larsens framstilling framstår det hele som noe som ble tatt på «sparket», og noe som mange hadde gått og tenkt på. Det kan se ut til at mange gikk og tenkte på det samme, og det hele bare utviklet seg derfra i Kiberg. De som dro var jo nære bekjente og flere var i slekt, så det er ikke så usannsynlig. Men det betyr ikke at man kan utelukke politiets vurderinger.
Hvordan kom de seg ut av havna usett? Som skrevet tidligere var det opprettet en norsk vaktpost på Kibergsneset. Denne hadde til oppgave å holde oppsikt med kysten og registrere skipstrafikken. Otto Larsen skriver om flukten: Det var ved midnattstider vi reiste fra Kiberg, natt til 24.septmber. Det var tett skodde, men ellers stilt og fint på sjøen. Alt gikk som det skulle. - Om bord hos meg hadde jeg fem barn – de satt musestille, sa ikke et ord. Det var sant å si verre med de voksne, i alle fall hørte jeg siden en nordmann som holdt til i en vakthytte oppe i fjellet, hadde hørt stemmer og skjønt hva det var som foregikk. [Han] lot være å rapportere det. Men han tok en sjanse – da alle tre motorene startet på en gang, durte det formelig i fjellene, en kunne høre bråket flere kilometer unna. Fjørtoft skriver at det til vanlig var tre vakter som holdt øye med havna i Kiberg fra vakthuset. Men på grunn av tåke var to av vaktene permittert. Svein Heikkilæ, som var seks år da det skjedde i 1940 forteller at kun en av båtene hadde i gang motoren da de forlot havna i Kiberg. Den slepte de to andre for at tyskerne ikke skulle høre det. Sannheten er vel heller den at det ikke var tyske soldater fast stasjonert i Kiberg i september 1940. Angående båtene med slepetau, så forteller Otto Larsen: Skodden var tett, og verre ble den. For ikke å komme fra hverandre ble vi utpå natta nødt til å sette tau mellom båtene.

De som forsvant 25.september dro inn på russisk side av Fiskerhalvøya, til Zipnavalok. Her ble de beordret i land av russiske soldater og forhørt. Deretter gikk turen til Murmansk. Her ble kvinner og barn ble skilt fra mennene. Mennene ble sendt i varetekt i fengsel, mens kvinner og barn ble sendt til en leir.

Politiet hadde mistanker om at flyktninger fra Kiberg hadde hjulpet russere å rømme

Den femte forsvinningen
I tiden rundt 12.-15.september forsvant ytterligere tre personer fra Kiberg. Det var Sverre Søderstrøm (født 26.september 1903 i Kiberg), Arne Eriksen (født 28.august 1914 i Kiberg) og Frantz Edvin Mathisen (født 25.mars 1903 i Kiberg). Politiet var ikke sikker på når de hadde forlatt Kiberg, men ut fra vitneobservasjoner ble det antatt at de mest sannsynligvis hadde dratt natt til 15.september. De hadde reist med motorkutteren FORTUNA F-29 V.H. Båtens eier var Arne Eriksen. Det var knyttet økonomiske forpliktelser til m/k FORTUNA. Den hadde en kommunegaranti på 2 125,- kr til Fiskeribanken. Den var også pantsatt for et kriselån i Norges bank avdeling Vardø for 1 200,- kr og i Fiskeribanken for kr.1 800,-.

Sverre Søderstrøm var tømmermann av yrke, mens Arne Eriksen og Frantz Edvin Mathisen var fiskere. I tillegg til det å være fiskere hadde Eriksen og Mathisen kommunale verv. Arne Eriksen var varamann i fattigstyret og havnestyret, mens Frantz Edvin Mathisen var varamann i herredstyret. De var alle ugift og hadde alle sin faste bopel i Kiberg. Og de var alle utpregede kommunister, ifølge rapporten.

Forsvinningen ser ikke ut til å ha skjedd plutselig og uventet for de tre. Den var preg av å være planlagt over tid. I følge befolkningen i Kiberg hadde de tre karene gått og slengt i gatene i Kiberg i hele august. De hadde ikke hatt arbeid og den siste tiden hadde de virket nervøse, ifølge folk i bygda. Det var også blitt lagt merke til at båten FORTUNA hadde vært fortøyd andre steder enn der den ellers brukte å ligge. Til vanlig brukte motorkutteren FORTUNA å ligge fortøyd sammen med de andre sjarkene innenfor moloen i Kiberg. Men i tiden før de forsvant hadde befolkningen i Kiberg lagt merke til at FORTUNA hadde ligget et par dager ved Isaksens kai. Isaksens kai lå vest for moloen. Det var sjelden at det lå båter der. Hvis det lå båter ved Isaksens kai var det i forbindelse med lossing og lasting av fartøyer. De siste dagene før forsvinningen hadde FORTUNA ligget i fortøyning ute på bukta. Det var uvanlig at skøytene lå der. I politiets rapport står det at båten lå ankret opp cirka 100 meter fra Sigurd Eriksen Sandsengens hus den siste tiden før den forsvant.

Natt til mandag 15.september mellom midnatt og klokken ett observerte fru Abrahamsen lysene fra en bil i Kiberg. Bilen ble observert ved huset til Sigurd Eriksen Sandsengen. Politiet gjorde undersøkelser, og fant ut at det ikke var blitt observert noen biler som hadde passert Kiberg. De konkluderte dermed med at bilen måtte ha kommet fra Nord-Varanger eller Vadsøområdet, for så å ha returnert den samme veien som den kom.

Ut fra papirene som er tilgjengelig ser det ut til at politiet ikke fant ut så mye i forhold til den mistenkelige bilen. Men det ser ut til at de knyttet forsvinningen fra Kiberg og den mystiske bilen til en annen sak. De skriver i rapporten at rømningen var vel forberedt, og at den uten tvil må sees i sammenheng med russernes forsvinning fra Vadsø fengsel. De skriver videre at kommunisten Hilmar Hansen i Kiberg, utvilsomt har nærmere kjennskap til disse russernes rømning.

Hvilken russisk rømning er det snakk om? Svaret finner vi i Harald Riestos bok Den lille byen og krigen. Ved femtiden om morgenen søndag 14.september klarte fire sovjetiske agenter å flykte fra Vadsø Kretsfengsel. Var Sverre Søderstrøm, Arne Eriksen og Frantz Edvin Mathisen delaktig i dette? Hadde de hjulpet med å få ut de russiske agenter fra fangenskap i Vadsø, for så selv å bli fraktet i bil til Kiberg, før de dro videre til Sovjetunionen? Eller var det kun sammenfallende hendelser og datoer? Dette er selvsagt kun spekulasjoner.

I følge Riesto drev russiske agenter spionasje i Finland og Øst-Finnmark før krigen. Agentene var gjerne av finsk ætt og gled dermed lett inn i de finske miljøene i Øst-Finnmark. Disse agentene skal ha hatt med seg radiosendere. De som flyktet søndag 14.septeber hadde kommet til Norge ved å utgi seg for å være finske flyktninger. De kom til Finnmark i februar eller mars 1940. Etter å ha blitt fengslet fikk de hjelp til å flykte i september av den 36 år gamle Petter Gulmælæ. Han hjalp dem med å rømme over fjorden til Sør-Varanger. De brukte en båt tilhørende Arnt Jankila. Før de kom seg så langt ble de sett i fjæra om morgenen. De ble sett av noen festdeltakere i Kiby. Gulmælæ ble senere arrestert og døde i fangenskap 17.juni 1942 i Hamburg. En av agentene klarte å komme seg til Sovjetunionen. To ble arrestert i Finland, mens den fjerde ble arrestert i Finland 2.juli 1941. Fikk de kun hjelp av Gulmælæ, eller var det flere med? Hvem vet. Det blir som sagt kun spekulasjoner. Politiet virket i alle fall til å være sikker i sin sak.

Flukten til Sovjetunionen og den første aksjonen 1940-41

Sivile nordmenn ble brukt som levende skjold under kampene på Langbunes i oktober 1941

Natt til 9.april 1940 ble Norge angrepet av tyske styrker langs hele kysten, fra Oslo i sørøst til Narvik i nord. To måneder senere, 10.juni 1940, kapitulerte de norske styrkene og landet var fra da av okkupert av den tyske vernemakten.

Det tyske angrepet med påfølgende okkupasjonen førte til at mange flyktet fra Norge. I sørlige deler av Norge reiste flere til Sverige og Storbritannia. Helt i nord-øst, i Øst-Finnmark reiste en rekke personer fra Varangerhalvøya og til Sovjetunionen. Den første som dro, dro allerede i mai 1940, før den tyske okkupasjonen av Norge var et faktum. Andre igjen dro i august. Et større antall mennesker dro fra Kiberg i september, mens en mindre gruppe dro i november 1940. Disse flyktningene ble arrestert ved ankomst til Sovjetunionen. Etter en tid ble de frigitt. Flere av mannfolkene endte opp som russiske agenter og soldater, og mange av disse utførte oppdrag i Norge. De fikk oppdrag som spioner langs kysten eller som los på russiske ubåter. Noen utførte også oppdrag i Finland. Nordmennene ble en viktig ressurs for russerne, spesielt for den sovjetiske Nordflåten og den sovjetiske etterretningstjenesten (NVKD). De var ettertraktet fordi de hadde lokalkunnskaper, de hadde sine bekjentskaper (kontaktnett) i Norge, de kunne språket, de visste hvor det fantes gjemmesteder/tilholdssteder og de kunne bevege seg nokså fritt bak fiendens linjer.

I løpet av krigsårene skulle flere av disse operasjonene som nordmennene deltok i ende tragisk, både for de som direkte tjenestegjorde for russerne og for de sivil personene som hjalp disse radiospionene fra Sovjetunionen. Fortellingen om partisanene har blitt belyst flere ganger tidligere og har blitt beskrevet i en rekke bøker (se litteraturliste). En av de mer omtalte operasjonene er det første oppdrag som ble forsøkt gjennomført noen få måneder etter tyskernes angrepet på Sovjetunionen 22.juni 1941.

Hvorfor skrive om noe som er omtalt flere ganger tidligere?
En hendelse kan belyses fra flere sider og den blir mer utfyllende når flere kilder tas i bruk. Fortellingene om nordmennene som sloss sammen med sovjetiske soldater i Øst-Finnmark, stammer i hovedsak fra noen få personer som deltok aktivt (Ottar Larsen, Rikard Eriksen/ Lind og Osvald Harjo) og fra andre som var med og hjalp til eller som tilfeldig ble dratt inn i dette (Jørgun Sivertsen, Dagny Loe, Alfhild og Andreas Bruvoll). I tillegg til disse fortalte historiene hentet fra minnet, finnes også en rekke dokumenter liggende i militære arkiver i Norge, Russland og Tyskland. Litteraturen om den skjulte krigføringen er altså et produkt med utgangspunkt i de som deltok, de som hjalp til og diverse dokumenter fra arkivene. Altså, hvilke kilder vi bruker avgjør hvilken synsvinkel vi får på en historisk framstilling.

Hva med de som ikke aktivt deltok eller som ikke var en aktiv del av denne skjulte krigføringen, men likevel ufrivillig ble en del av dette? Bruk av andre kildler gjør det mulig å gi en ny synsvinkel. Denne framstillingen har til hensikt å belyse hvordan sivilbefolkningen kunne bli tvunget til å ta del i en krigføring som de sannsynligvis ikke var en aktiv part i. Kildene som vil bli brukt i denne framstillingen er bygget på dokumenter funnet i sivile arkiver. Kildene vil gi ny informasjon og en ny vinkling. Kildene, som her er tatt i bruk, tar i all hovedsak for seg en del av det aller første oppdraget der nordmenn og russere ble satt i land på norsk jord under 2.verdenskrig. Det vil si at ikke hele oppdraget vil bli beskrevet, men deler av det.

Men før vi går inn på det som er nytt må vi se på det store bilde, som vil forklare hendelsene og sette de i en større sammenheng. Her må det nevnes at den opprinnelige planen var å kun gi en framstilling av hendelsene i Langbunes, men på grunn av kilder knyttet til flukten/ forsvinningene fra Kiberg som også gir ny informasjon, vil det også bli redegjort for flukten/ forsvinningene. Framstillingen vil derfor starte med å redegjøre for de som dro til Sovjetunionen høsten 1940.

Hvem flyktet fra Varangerhalvøya til Sovjetunionen?
Som sagt, fra mai til og med november 1940 var det flere personer som forlot Varanger-halvøya til fordel for det kommunistiske Sovjetunionen. Flere av de som dro var ikke ukjent med dette landet i øst og styresettet som ble praktisert der, da de hadde vært på reisefot i dette området flere ganger tidligere. Byen Vardø og tettstedet Kiberg var steder der personer kunne kontakte folk og få skyss over til Sovjetisk side. De som utførte slik skyss kunne motta god betaling. Dette blir beskrevet i boken til Morten Jentoft «Mennesker ved en grense». Heller ikke sosialistiske ideer og kontakten med Bolsjeviker var noe nytt i Øst-Finnmark. Den gamle pomorhandelen hadde gjort det mulig for nordmenn å ha utstrakt kontakt med russerne, noe som også førte til at politiske ideer ble utvekslet over grensen (Norge-Finland-Sovjetunionen). I august 1921 skrev sognepresten i Vardøprestesognsembete sitt avslutningsskrift. Her beklaget han seg over det moralske forfallet i Vardø herred og Vardø by. Han viste blant annet til Bolsjevismen (den russiske kommunismen) som hadde fått grobunn i området. Han skriver: Den bolsjevikiske tankegang har i de senere år funnet en gunstig jordbunn her. Tiltrekningen mot kommunismen kom nok som et resultat av fattigdommen, det harde livet og manglende forutsigbarheten i forhold til inntektene. Dette gjorte, som sagt, at mange i Øst-Finnmark ble tiltrukket den Leninistiske tolkningen av sosialismen utover 1920 og 1930-tallet. Ønsket å gjøre seg uavhengig av de som satt med pengemakten, av de som kontrollerte fiskeoppkjøpet og av andre som de følte gjorde livet vanskelig for dem. De ønsket en stat der arbeiderne selv satt med makten slik at de fikk kontroll over sin egen hverdag.

Den første som dro
Den første som dro over til Sovjetunionen fra Varangerhalvøya var Alf Guttorm Mikkelsen. A. G. Mikkelsen var født 23.februar 1896 i Komagvær i Vardø herred. Han var fisker av yrke og hadde sin faste bopel i Kiberg. Jentoft beskriver han som kommunist og løsarbeider. Politiet, som først ser ut til å ha fått interesse for saken ut på høsten 1940, undersøke forsvinningen for å få klarhet over hva som hadde skjedd. En av de som ble forhørt og som hadde opplysninger av interesse var Hjalmar Salmila. Han kunne opplyse at Mikkelsen hadde dratt 6. eller 8.mai. Hjalmar Salmila, som var rundt 30 år i 1940, kunne også fortelle at Mikkelsen hadde planlagt flukten og at han var godt forberedt på å dra. Hjalmar visste dette fordi han skulle opprinnelig være med Alf G. Mikkelsen over til Sovjetunionen, men han hadde ombestemt seg. Salmila ble igjen i Kiberg. Det blir også opplyst at Mikkelsen hadde ønsket å dra til Sovjetunionen fordi han ikke følte seg trygg i Norge. Noe som kan sees i sammenheng med det tyske angrepet i april 1940.

Alf Guttorm reiste alene til Russland i en treroms færing. Han hadde lastet om bord alle sine eiendeler og tok disse med seg til Sovjetunionen. Senhøsten 1940 anså politiet Mikkelsens reise som en isolert hendelse. De skrev da at forsvinningen ikke kunnen sees i sammenheng med de andre forsvinningene. Politiet skriver videre at de hadde fått opplysninger om at A. G. Mikkelsen hadde fått seg arbeid som sjåfør i Vaidalathi. Hvem som hadde gitt dem disse opplysningene sier rapportene ingenting om. Dette var sannsynligvis kun rykter som gikk på bygda i Kiberg. A. G. Mikkelsens virkelige skjebne skulle ikke bli kjent før mange år senere. Sannheten var mer tragisk enn ryktene om hans sosiale opprykk på rangstigen fra løsarbeider til sjåfør. Det første tegnet på hva som hadde skjedd med A. G. Mikkelsen fikk hans sam-bygdinger ved en tilfeldighet. Otto Larsen forteller si sin bok Jeg var sovjet-spion at han slapp ut av fengslet i Murmansk i slutten av november 1940, mot at han påtok seg oppdrag for den sovjetiske etterretningstjenesten. Her ble han med i en liten gruppe agenter bestående av sin egen bror Olaf Larsen og sambygdingen Åge Halvari. Halvari hadde fått med seg sitt trekk-spillet over til Russland og ville ha det tilbake da han nå var blitt en fri mann. Men trekkspillet han fikk var feil trekkspill. Otto Larsen forteller at det var noe kjent med trekkspillet Halvari fikk. Han kjente det igjen, og identifiserte det som Alf G. Mikkelsens trekkspill. Det var til og med merket med ALF. Otto skriver at slik forsto han at Alf G. Mikkelsen hadde kommet seg velberget over til Sovjet. Det Otto Larsen og hans sambygdinger ikke fikk vite, var at Mikkelsen var blitt arrestert i Russland den 17.mai 1940. Den 19.august samme år ble han dømt til åtte års fengsel. Den første tiden satt Alf G. Mikkelsen i Butyrka-fengslet i Moskva før han ble overført til en leir i nærheten av Kirovks på Kolahalv-øya. Her døde han av sykdom 11.januar 1941. Han hadde fått leddgikt og betennelse i hjerteposen.

Den andre forsvinningen
I august 1940 økte trykket mot kommunistene i Norge, også mot kommunistene i Øst-Finnmark. Kommunisten Gotfred Hølvold skal ha blitt arrestert natt til 1.august og fått huset ransaket. Han skal også ha blitt tatt til forhør. Han ble sluppet fri etter noen timer. Medlemmene av det kommunistiske partiet i Finnmark skal innenfor det samme tidsrom (i begynnelsen av august) ha hatt et møte på Jakobsnes i Sør-Varanger. Man kan ikke se bort at den nye situasjonen ble diskutert her. Den 11.august fikk ordføreren og kommunisten Alfred Halvari, som bodde i Kiberg, besøk av politiet og tyske soldater. Også han skal ha fått huset ransaket med påfølgende forhør. Andre som fikk lignende besøk var Emil Isaksen og Sandra Johansen. Den 16.august ble NKPs partikontor i Oslo stengt av okkupasjonsmyndighetene. Dette og mer til var nok med på å gjøre NKP-medlemmenes bevisst på hva som muligens kom til å skje i tiden framover. Dette var nok utslagsgivende for mange, og flere valgte dermed å forlate sine hjem. Kjell Fjørtoft skriver i sin bok Lille-Moskva at kommunistene begynte å frykte at de snart ville bli utsatt for masse arrestasjoner på grunn av sine kommunistiske sympatier. Han skriver også at tyskerne økte kontrollen med båttrafikken langs kysten, høsten 1940. Fiskerne i Vardø og Kiberg kunne bli utsatt for forhørslignende tilstander når de kom fra fiskefeltene, verst var det i Vardø by. Her kan man tenke seg at frykten og kontrollen var størst fra og med september og utover, da tyskerne var blitt bevisst forsvinningene som hadde skjedd høsten 1940. Rune Rautio skriver i sin artikkel i Varanger årbok 1994 at Tyske SS-soldater ble forlagt i Vardø by i september måned. De hadde til oppgave å overvåke kysttrafikken og havna. Alle skip som anløp Vardø by skulle bli kontrollert. Last, personalia og radiorom ble sjekket. Radiorommet skulle være forseglet. I begynnelsen av oktober 1940 kom SS-soldatene til Kiberg. Her tok de inn på bedehuset og skolen i Kiberg. Det er mulig dette ble gjort da det norske vaktholdet langs kysten ikke var tilfredsstillende. Norsk vaktholdet ble opprettet på Kibergsneset allerede i februar 1940. Det ble gjort som en del av nøytralitetsforsvaret. Kjøpmannen Johan Abrahamsen skal ha hatt ansvaret for organiseringen. Fjørtoft (1983) skriver at som en del av avtalen mellom norske og tyske myndigheter angående grensevakter i Finnmark ble det opprettet poster med væpnede vakter i Makkaur, Kiberg og Ekkerøy. Avtalen ble inngått av fylkesmann Gabrielsen, Forsvarets overkommando og de tyske styrkene i Norge den 12.juni 1940. De norske vaktene skulle holde øye med kysten og varsle fra om mistenkelig fartøy som seilte langs kysten. Dette kan sees på som en videreføring av det vaktholdet som ble etablert under nøytralitetstiden. Det var blant annet disse som skulle ha varslet fra hvis de hadde sett fiskebåtene som dro mot Russland. Men som sagt, ordningen ser ikke ut til å ha fungert, og de ble dermed byttet ut. Fjørtoft skriver: De første dagene av november måned byttes de siste norske grensevaktene ut med tyske soldater.

De neste som dro fra Varangerhalvøya, etter Mikkelsens forsvinning i mai, var Ivar Eriksen (f. 17.fabruar 1919), Gunnar Søderstrøm (f. 30.april 1917) og Bjarne Arnfinn Nilsen (f. 3.oktober 1914). De dro natt til 13.august med motorkutteren ROGNAN F-120 V.H.

Ivar Eriksen var ugift, fisker og hadde vokst opp i et kommunistisk miljø ifølge politiet. Ivar Eriksen mottok ikke forsorgsunderstøte og ble ansett for å være en kar som gjorde opp for seg. Gunnar Søderstrøm fikk samme omtale som Ivar Eriksen. Bjarne Nilsen derimot, som også var fisker og ugift, var ikke kommunist. Bjarne Nilsen blir beskrevet som en person som lett lot seg overtale og en som ikke hadde noen utpregede holdninger, hverken i den eller annen retning. Politiet mistenkte Bjarne for å ha blitt overtalt av sin far, Hilmar Nilsen, og sin bror Oskar Nilsen til å bli med på forsvinningen. Både hans far og bror bodde i Kiberg, og de blir begge karakterisert som utpregede kommunister. Bjarne Nilsens far (Hilmar Nilsen), som var en mann i midten av 50 årene, tatt i forhør hos politiet. Her ble han spurt om hva han visste om sønnen. Hvor var han og hvorfor hadde han dratt? Hadde de dratt på fiske? Hilmar Nilsen kunne ikke med sikkerhet si om sønnen hadde tatt med seg fiskeredskaper. Det han kunne fortelle var at sønnen hadde reist med de andre for å sette line like utenfor Kiberg. De skulle deretter gå på sørsia (strekningen Kirkenes – Grense Jakobselv) for å bedrive kveitefiske der. Her skulle de også benytte anledningen til å ta seg en «ferie». De skulle bo hos en Ole Fagerli i Kirkenes. Hilmar opplyste videre at sønnen hadde tatt med seg alle sine personlige eiendeler, men at han hadde glemt å ta med seg sine lette sko. De hadde også tatt med seg proviant for en uke. Politiet kontaktet Ole Fagerli, men han hadde ikke hatt dem på besøk.

Båten de hadde dratt med var motorkutteren ROGNAN. Den tilhørte en Gothard Eriksen. Han var ikke i slekt med Ivar Eriksen. Gothard var ifølge politiet en utpreget kommunist. Gothard var ikke fisker og brukte derfor heller ikke båten til vanlig. Politiet mente at Gothard hadde lånt bort båten til de tre med viten og vilje for at de skulle forsvinne med den, og slik at han kunne få utbetalt forsikringspenger på båten. Båten blir beskrevet som gammel og dårlig vedlikeholdt.

Hva skjedde så med disse tre Russlandsfarerne? I følge Morten Jentoft ble de tre arrestert ganske så raskt etter at de hadde krysset den russiske grensen.

Også i Sør-Varanger begynte flere sentrale kommunistmedlemmer å dra over grensen. Den 24.august forlot familien Gotfred og Hildur Hølvold Sør-Varanger og Kirkenes til fordel for Sovjetunionen. Andre som ble med var Gunnar Berg og kona. Oscar Nystrøm dro også. De ble fraktet til Vaidaguba i Russland av Aksel Fagervik og Harry Jensen med motorkutteren GUDVAR. I følge Jentoft var ikke flukten i Sør-Varanger organisert i den grad den var det på Varangerhalvøya.

Den tredje forsvinningen
Den tredje gruppen som flyktet og som er nevnt i politiets rapporter, er ikke omtalt i litteraturen. Jentoft refererer kun til navnene i samband med en rekke andre navn. I følge politiet hadde ytterligere tre personer forsvunnet. Politiet antok at de hadde dratt i slutten av august. Det var Ingvald Andreas Mikkelsen (f. 13.oktober i 1908). Det var Reidar Mathias Mikkelsen (f. 15.juni 1915) og det var Erling Thorleif Mikkelsen (f. 13.februar 1917). De var alle tre født i Komagvær. De var fiskere av yrke og hadde sin faste bopel i Komagvær. Politiet hadde svært lite informasjon om saken. På et tidlig tidspunkt i etterforskningen hadde de fått informasjon om at de ettersøkte visstnok oppholdt seg i Sør-Varanger eller muligens et annet sted. Men den 15.november var de nesten sikker på at de mest sannsynligvis hadde dratt til Russland. De hadde forsvunnet med motorkutteren SKREIEN F-117 V.H.

Den fjerde forsvinningen
Den 30.august forsvant motorkutteren PRØVEN F-42 V.H fra Kiberg. De som var om bord var Oskar Olsen, Håkon Halvari, Oskar Johan Johansen og Leonard Viulf Jensen.

Motorkutteren PRØVEN blir beskrevet som et godt fartøy med ny motor. Eieren og kaptein på båten var opprinnelig Ingvald Kristiansen fra Kiberg. Men Ingvald Kristiansen hadde vært borte fra Kiberg en stund. Han hadde ikke vært i bygda siden han han var blitt innkalt til militærtjeneste. Hvilken militærtjeneste det siktes til her er ikke utdypet i politirapporten, men det er sannsynligvis mobiliseringen under den tyske invasjonen i aprildagene 1940 de viser til. I Ingvald Kristiansen fravær var det Oskar Olsen som disponerte båten. Han brukte båten til fiske.

Den 29.august hadde Oskar Olsen planer om å dra ut på fiske. For å sikre seg at han og mannskapet fikk omsatt fisken tok han kontakt med fiskekjøper Abrahamsen i Kiberg. Til Abrahamsen fortalte Oskar Olsen at han hadde tenkt å dra ut på fiske da han hadde en kasse sild til overs. De skulle fiske med line og silda skulle brukes som agn. Han spurte Abrahamsen om han ville kjøpe fangsten hvis de dro ut på havet. Abrahamsen svarte bekreftende på spørsmålet, han ønsket å kjøpe fangsten. Oskar Olsen fortalte da Abrahamsen at han skulle gjøre klar lina for å sette den dagen etter. De skulle dra og fisket på Sørsia (Kirkenes – Grense Jakobselv).

Været skal ikke ha vært det aller beste den 30.august, men ved tretiden på ettermiddagen gjorde karene seg klare for å dra. De hadde spist mat og kledde på seg sine arbeidsklær. Det de tok med seg i tillegg til fiskeutstyret var litt proviant – brød, margarin og kaffe. Slik sett var det ingenting som tydet på at de skulle eller hadde planer om å rømme bygda. De tok kun med seg det som var vanlige å ta med seg når man skulle ut på fiske. Ved firetiden var de klare for å dra, men da hadde vinden økt i styrke. Viden var blitt så sterk at de endret sine planer. De bestemte seg for å sette line utenfor Kiberg, det var nok tryggest. Men slik gikk det ikke. På vei ut fra moloen ble de praiet av en godsbåt som lå utenfor Kiberg. De ble spurt om de var villig til å slepe to prammer for godsbåten. Prammene var lastet med material til Varangerhalvøya Kraftselskap. Karene sa seg villig til dette. Ut på kvelden var de var ferdig med å arbeidet. Vinden hadde da løyet så pass at de kunne dra ut på fiske, men nå i forhold til den opprinnelige planen, dvs. mot Sørsia. Dette var det siste gang innbyggerne i Kiberg så båten PRØVEN og mannskapet.

Hvem var så disse personene som forsvant 30.august?
Oskar Olsen (f. 17.august 1897, i Kiberg) var ugift, men hadde inn til nylig (før forsvinningen) vært samboer med Ragna Pedersen fra Alta. De hadde tre barn sammen. Det var Olaug 13 år, Tormod 10 år og Reidar 6 år. Ragna var ofte syk og trengte nok dermed en del hjelp. Hennes mor, Rikke – 79 år, hadde derfor kommet til Kiberg for å hjelpe til i huset. Rikke hadde kommet til Kiberg 1.august 1939. Oskars samboer, Ragna, døde 20 juli. 1940. Oskar Olsen var ikke politisk aktiv. Han hadde heller ikke vist noen interesse for politikk. I følge de opplysningene politiet hadde fått hadde han ikke deltatt på politiske møter eller valg. Den økonomiske situasjon var heller ikke så bra for familien Olsen. Derfor var han og familien til tider avhengig av forsorgsunderstøttelse. Når han hadde arbeid var han fisker. I følge hans «svigermor» brukte O. Olsen å delta på fisket «på Russland» og hadde god kjennskap til havområdene der.

Oskar Johan Johansen (f. 23.arpil 1912, Borg i Lofoten) var ugift, men han var samboer med Agnes Grøver. De hadde tre barn i lag. Det var Odd 5 år, Karin 3 år og Kurt Aage 1 år. O. Johansen jobbet som fisker når han hadde arbeid. Han hadde ikke god økonomi og var avhengig av forsorgstøtte. O. Johansen var interessert i politikk. Han var ikke kommunist, men han sympatiserte med kommunistene.

Leonard Viulf Jensen (f. 15.november 1912, i Kiberg) var fisker og ugift. Han blir beskrevet som lite arbeidsvillig og lat. Han hadde ingen interesse i politikk. Det han hadde av interesse var tobakk, ifølge politiets rapport.

Håkon Halvari (f. 9.juni 1905, i Kiberg) var gift med Gudrun Halvari (f. 20.september 1907, i Kiberg). Gudrun framstår som politisk aktiv. Hun deltok i alle fall i betydelig grad i offentlig arbeid, mer enn det som var vanlig for kvinner den gang. Hun hadde flere kommunale verv. Hun var medlem av arbeidsnemnda, forsyningsnemnda og hun var varamann i fattigstyre. Til daglig var hun husmor. Hennes pikenavn var Larsen. Håkon og Gudrun hadde tre barn. Det var Åse Gudrun (f. 1928), Rigmor Susanne (f. 1933) og Karen Inger (f.1937). Håkon var fisker av yrke. Håkon blir beskrevet som en person som alltid hadde vært kommunistisk innstilt. Han ble også sett på som en luring. Hva som blir lagt i begrepet luring blir det ikke redegjort for i rapporten. Det er mulig at politiet hadde mistanke om at han hadde lurt de andre med på noe som de ikke visste konsekvensene av.

Hva fortalte så de som satt igjen hjemme?
Rikke, moren til Oskar Olsens avdøde samboer – Ragna Perdersen, fortalte til politiet at Oskar var en bra mann som skaffet alt de trengte til huset. Rikke var overbevist om at Oskar ikke hadde dratt til Russland, i alle fall ikke av fri vilje. Hun mente bestemt at han ikke hadde noe lyst til å bosette seg der, da han han kjente til forholdene Sovjetunionen så alt for godt. Hvis han hadde hatt planer om å dra til Russland ville han ha fortalt det til henne, mente hun. Han hadde aldri snakket til henne om å dra til Russland, og han var alltid vært åpen for henne hvilke planer han hadde for fremtiden og om sitt arbeid. Dessuten var han for glad i sine barn til å levne dem igjen Kiberg. Han hadde heller ikke tatt med seg noen av sine eiendeler utover de arbeidsklærne han hadde på seg.

Oskar Johan Johansens samboer, Agnes Grøver var overbevist om at Oskar J. J. ikke hadde dratt til Russland, i alle fall ikke frivillig. Oskar J. J. hadde fortalt henne at han skulle ut på fiske den dagen han forsvant. Han hadde ikke tatt med seg mer enn det som var vanlig for en slik tur. Han hadde kun reist i sine arbeidsklær. Alle hans personlige eiendeler var igjen hjemme i Kiberg. Til og med hans nye dress hang igjen i skapet. Dessuten ville han ikke ha forlatt sine barn. Hun og Oskar hadde heller ikke kranglet eller noe som kunne ha gjort at han ville forlate henne og barna i sinne. Altså, det var ingenting som tydet på at han hadde forsvunnet av fri vilje.

Leonard Viulf Jensen, som blir beskrevet som lat, trodde man heller ikke ville ha dratt til Russland frivillig. I rapporten står det at [Viulf] neppe [hadde] noe interesse av å reise til Russland [for å] bli satt i arbeid der.

Den eneste som så ut til å ha hatt en dragning mot Russland av de fire om bord i båten var Håkon Halvari.

Hva skjedde så med mannskapet om bord i motorkutteren PRØVEN? De dro på fiske i øst, og mest sannsynligvis ganske nært Russergrensen. Fisketuren endte med at de ble arrestert av russerne for å krysse grensen og for ulovlig fiske på russisk side. Hvordan det kan ha skjedd med et så erfarent mannskap? Været blir omtalt som ruskete, noe som kan ha gjort ferden uoversiktlig. Det kan også hende at Håkon Halvari var så «lur» som politiet mistenkte han for å være. De andre ser ikke ut til å ha hatt interesse av å dra til Russland da de ikke hadde den samme ideologiske overbevisningen som Halvari. Dette er selvsagt kun spekulasjoner. Sannheten er nok heller den at de feilberegnet. De hadde alle for mye å tape ved å dra til Russland uten sine familier og eiendeler som de måtte ha levnet igjen hjemme. I Hans Kristian Eriksens bok Partisanenes død blir det hevdet at båten PRØVEN ble arrestert på utsiden av den Sovjetiske grensen, og ikke innenfor som russerne hevdet. Leonard Viulf Jensen skal ha fortalt: [Vi] hadde antagelig vært innenfor grensen, for mens vi lå og sov, ble vi tatt av russerne og brakt inn til Vaida Guba. [Vi] ble internert i to dager, og [satt] deretter arrestert i tre måneder under stadige forhør, [noe som] skyldtes frykt for at vi var spioner som var sendt til Russland av tyskere.

Den femte, sjette og syvende forsvinningen vil bli lagt til senere. Det samme gjelder sivilpersoners opplevelser av aksjonen på Langbunes 1941.

Artikkel av Tønne Huitfeldt. Partisanene og tiden etterpå.

Jeg vet ikke om medlemmene har lest denne interessante og oversiktlige artikkelen av Tønne Huitfeldt. Jeg forsøkte å lime inn lenken, men fikk den ikke til å virke. Adressen er her, og det går an å kopiere den og lime adressen i adressefeltet øverst oppe på siden til nettleseren: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&frm=1&source=web&cd=1&ved=0CCUQFjAA&url=http%3A%2F%2Fbrage.bibsys.no%2Ffhs%2Fbitstream%2FURN%3ANBN%3Ano-bibsys_brage_20742%2F1%2FINF0397.pdf&ei=k7liT-77JMWm4gSJvpGwCA&usg=AFQjCNGarnftaQfbU_unGhDJ43qyukVMuA&sig2=oVcK-zG7m7ax88VEgWAa_g

Jeg gjør et nytt forsøk på å legge inn lenken. Det er mulig den kan virke hos noen: Partisanene

Krigsarkiv Freiburg

På oppfordring legger jeg en kopi av innlegget mitt også i denne sonen:

Nå i det dårlige været hvor det kanskje ikke er fullt så koselig å dra til Ragnarokk og Bjørneskaret har jeg funnet endel krigshistorisk stoff som jeg forstår medlemmene i denne sonen er svært så interessert i. Det dreier seg om tyske tiltak mot partisanene på Varangerhalvøya hvor jeg skulle tro at “Operation Mitternachtsonne” og endel “Tagesbefehl” er nevnt. Dokumentene befinner seg i krigsarkivet i Freiburg og det går an å reise dit og bestille kopier av disse. De koster ca 0.5 euro pr side og noe mer for bilder og filmer. Det er endel prosedyrer med innmeldingsskjema og tillatelser, men jeg tror det skal gå greitt. Jeg har selv lyst til å reise dit. Jeg legger ved et par skjermdump, også med norsk oversettelse. Denne ser ut til å fungere bedre i Google enn tidligere. Jeg håper at bildene blir lesbare: