Viser arkivet for stikkord tyskere

Drap på russiske fanger

Drap på russefanger
Etter krigen kan det se ut til at norske myndighetene ønsket å registrere krigsforbrytelser i Norge. Hvilke opplysninger de fikk tak i var naturligvis ulike fra sak til sak. De dokumentene som er brukt her ser ikke ut til å kunne knyttes til bestemte personer. Ut fra dokumentene kan registreringen/innsamlingen se ut til at de ble blitt gjort ut fra generell kriterier. Det betyr ikke at de er gjort helt uten kart over terrenget. Sakene som vil bli omtalt her ble nok etterforsket som et forsøk på å finne hendelser/registrere hendelser som senere kunne etterforskers og knyttes til personer eller organisasjoner, som befalingsmenn og militære avdelinger, som hadde hatt sitt virke i Finnmark under krigen. Man jaktet altså ikke på enkeltpersoner, men gikk muligens rundt og spurte om det hadde hendt noe kriminelt i nærområdet.

1.0 Russefangene i Varangerbotn
Underavsnitt Varangerfjord besto av infanteristøttepunktene Skipagurra, Karlebotn, Nyborg og Nesseby. Støttepunktet Skipagurra skal først ha blitt opprettet vår/sommeren 1943. De som var stasjonert i dette området fungerte som reserve soldater for divisjonen ved fronten, noe som gjorde at antall soldater i området var skiftende. Under den russiske offensiven ved Litsa-fronten våren 1942 ble soldater fra dette underavsnittet, tilhørende 193.infanteri regiment, sendt til fronten for å påta seg sikringsoppdrag. Antall soldater ved dette underavsnittet kunne variere fra 850 mann til 1 800 mann. De soldatene som lå ved underavsnittet hadde til oppgave å overvåke sitt ansvarsområdet. De skulle hindre landsetting av fiendtlige styrker i den indre delen av Varangerfjorden og sikre havne- og tankanleggene i Gornitak (Gamst 1984: 76-77).

De tyske styrkene gjorde stadig forbedringer på sin anlegg i Finnmark, spesielt etter at den tyske offensiven frøs fast ved Litsa-fronten høsten 1941. I den første tiden leide tyskerne inn arbeidskraft fra lokalsamfunnene rundt om i Finnmark. Det kom også folk utenfra. De fikk også tak i arbeidskraft gjennom AT-ordning der blant annet fiskere måtte arbeide ved anlegg når det ikke var sesong i fiskeriene. Etter hvert som tyskerne vant fram på øst-fronten tok de fanger. Fangene besto både av til fange tatte sivilpersoner og soldater. Flere av disse ble importert til Finnmark. Her ble de sendt til områder der det ble drevet en eller annen form for anleggsvirksomhet.

Når det kom russefanger til underavsnitt Varangerfjord er usikkert. Men i slutten av 1942 ble det bygget en brakkeleir ved Vesterelvskole innerst i Varangerfjorden. Denne brakkeleiren skulle bli brukt som fangeleir. Det var Organisasjon Todt som sto for realiseringen av brakkeleiren. Noen måneder senere, den 6.februar 1943 kom det det svært mange russiske fanger til Varangerbotn og brakkeleiren ved Vesterelv. Hvor mange de var er det ulike oppfatninger om, i følge ulike tidsvitner. Et vitne oppgir at det var så mange som rundt 1000 fanger, et annet vitne mener det var rundt 800, og et tredje oppgir at det var et sted mellom 500-600 fanger. Der det er fanger er det også fangevoktere. Man vet navnet på noen av disse. Fangevokterne hadde avdelingsnummer 271. De hadde tilhold på internatet i Karlebotn.

I følge samtidsvitne Elisabeth skulle de russiske fangene opprinnelig jobbe med en planlagt jernbane i Varangerområdet. Men da krigslykken snudde for tyskerne i 1943, skal disse planene ha blitt lagt på is. Krigslykken fikk en alvorlig knekk for tyskerne da de tapte slaget om Stalingrad. Slaget om Stalingrad sto fra november 1942 til februar 1943. Dette ble en ut av tyskernes største moralske nederlag (den tyske krigsmoralen), og blir sett på som et vendepunkt i krigen mellom Sovjetunionen og aksemaktene. Aksemaktene er en betegnelse på de landene (regjeringene) som aktivt støttet Tyskland og den nasjonalsosialistiske ideen. Det virkelige tyske nederlaget i øst skulle komme noen måneder senere. Det kom ved Kursk sommeren 1943. I alle fall, den 6.februar kom det russiske fanger til Varangerbotn. Disse ble her i kun kort tid før de ble flyttet til et annet sted i mai måned samme år. Hvorfor de ble flyttet, kan være som Elisabeth forteller, at manglende krigslykken førte til at planer om toglinje ble lagt på is. I den tiden fangene oppholdt seg i Nessebyherred jobbet de blant annet med snørydding av vei og på kaia i Gornitak. På kaia i Gornitak ble det tatt imot forsyninger fra fraktebåter som kom med forsyninger til tyskerne.

Tegningen ovenfor viser den innerste delene av Varangerfjorden, bedre kjent som Varanger-botn. Innerst i Varangerfjorden møtes veien fra Vadsø med veien fra Kirkenes. Veien går så vestover mot Tana og over ifjordfjellet mot Laksefjorden. I Varangerbotn lå det et skole-internat i Karlebotn.

De som «forpaktet» og passet på disse fangene var Todt og eldre soldater i Wehrmacht. Det var ikke bare i Varangerbotn at eldre soldater dominerte. Eldre soldater tjenestegjorde ved festningsanleggene i Finnmark, mens de yngre soldatene tjenestegjorde ved fronten.

1.2 Hva kunne Russefangene i Varangerbotn bli utsatt for?
Russefangene oppholdt seg kun kort tid i Varagnerbotn, fra februar 1943 til mai 1943. Til tross for dette ble innbyggerne her vite til flere hendelser der fangene ble utsatt for brutal behandling. De russiske fangene fikk heller ikke så mye mat.

En kvinne forteller om en gang hun hørte et smell ved sitt hus i Gornitak. Lyden kom fra motsatt siden av huset. Hun ble nysgjerrig og gikk rundt for å se hva det var. Her fikk hun se at en fange var blitt skutt. Han lå blødende på bakken. Mens han lå her fikk han en slags behandling. Han ble etter hvert ført vekk. Flere vitner kunne fortelle kvinnen at årsaken til det hele var at en tysk soldat hadde truet fangene med gevær. Geværet hadde gått av og kula traff fangen som ble skadet av skuddet.

Ved et annet tilfelle hadde et annet vitne sett to fanger som var ille tilberedt. Vitnet jobbet da som dreng hos baker Endresen i Varangerbotn. Bakeriet lå ca.1.5 km fra brakkeleiren ved Vesterelv. En vinter kveld, da fangene var ferdig på jobb, så drengen fangene nærme seg bakeriet mens slepte på to av sine medsoldater langs veien. Den ene så ut til å ha blitt slått i hjel, mens den andre bar preg av å være sterkt såret av et skudd. Den døde var helt stivfrosset, mens den andre så ut til å være døende. Drengen lånte fangene en kjelke slik at de kunne legg de to på og dra de etter seg. Kjelken gjorde det lettere å frakte den døde og den døende etter seg. Da de fortsatte bortover veien var vitnet av den oppfatning at personen som ennå var i livet viste tegn på å ha fått dødskramper og at han deretter døde mens de gikk mot leiren.

Ved et tredje tilfelle holdt en gruppe fanger på med å rydde snø på veien ved Karlabotn. Mens de holdt på kom en finsk lastebil kjørende. Den var lastet med fisk. Like ved Karlabotn klarte finlenderne å kjøre seg fast. To finlenderne i lastebilen måtte få hjelp av fangene for å komme seg løs. Flere hjalp til men benyttet samtidig anledningen til å knabbe litt fisk fra lastebilen. Finlenderne så ikke ut til å bry seg nevneverdig og skal ha smilt at det hele. Men det gjorde ikke en av de tyske vaktene. En tysk soldat, Leo Wilms fra Schneeräumetrupp, ble rasende og ropte at fangene skulle legge fisken tilbake. Da en av de sultene fagene vegret seg ble han skutt i magen av Wilms. Fangen falt sammen. Han ble deretter dratt ut av veien og slengt i grøfta. Her skal fangen ha blitt liggende resten av dagen. I følge vitner skal Wilms ha forsøkt å pynte på ugjerningen ved å gi hardt skadde fangen en sigarett. Fangen døde noen dager senere i leiren ved Vesterelv.

Ved et fjerde tilfelle så et vitne at en underoffiser slo en fange med en tykk stokk. Russeren ble drept på stedet, men det stoppet ikke underoffiseren fra å slute å slå. Han skal ha fortsatt å sparke den døde mannen og skal ha ropt at han skulle stå opp. Russeren skal ha blitt slått fordi han ikke kom da det ble det ble kalt til oppstilling mens de holdt på å måke snø.

Vitner forteller at fangen kunne bli behandlet stygt. De kunne bli slått med stokker og geværkolber. Om dette var regelen eller unntaket er usikkert, men det kan virke som om enkelte vakter var mer brutale enn andre. En østerriksk underoffiser, som var en av lederne, skal ha vært en av de mer brutale. Det blir påstått at han kunne finne på å slå fanger ganske så brutalt, og la de ligge ute og fryse. Fangene i Varangerbotn var der kun noen måneder. I løpet av denne perioden påstås det at 12 russere døde og ble begravet ved Vesterelv. Det vil si at det gjennomsnittlig døde 3 fanger per måned i den tiden de var der. Soldatene som tjenestegjorde i den tyske avdelingen som hadde ansvar for vaktholdet besto av flere nasjonaliteter. I politiavhørene blir nasjonaliteter som østerrikere, tyskere og polakker nevnt.

Etter at fangene forsvant dro også fangevokterne. Flere av de som tjenestegjorde som fangevoktere på leiren skal senere ha tjenestegjort ved Rundvannet ved Elvenes i Sør-Varanger i 1944.

For de som ønsker å lese mer russefangene og den behandlingen de fikk, så ligger det mer ute på min blogg.

Begravelse av en alliert sjømann i Berlevåg

Den 19. mai 1942 skrev lensmannsbetjent Rabbås en rapport til politimesteren i Vardø. Rapporten omhandlet et likfunn i Kongsfjord.

Den 11. mai fikk Rabbås en telefon fra den tyske leutnant Herzugenrath fra enhet 14 021 stasjonert i Kongsfjord. Løytnanten kunne fortelle at de hadde berget i land et lik fra sjøen. Liket så ut til å være en offiser fra handelsmarinen, men den tyske offiseren var ikke sikker på hvilken handelsmarine. Lensmannen ble anmodet om å ta seg av liket og gjøre det som skulle gjøres med den avdøde. Løytnanten meddelte videre at den avdøde ville bli sendt til Berlevåg med i en skøyte som gikk i tysk fart. På kvelden, i 22-tiden ankom den avdøde Berlevåg.

Dagen etter, 12. mai, ble liket undersøkt av Lensmann Rabbås, hans fullmektig Berner Hansen, kirketjener Magnar Myhre og disponent Thor Ulve. De kom fram til følgende:

Den avdøde var en kaptein og han mest sannsynligvis tilhørte de alliertes handelsflåte. Hans klær tydet på det. Av yterklær hadde den avdøde kun på seg uniformsjakke. På armen hadde jakken fire gullsnorer. Tre snorer var plassert nede på jakke armen, mens den siste gikk i en sløyfe ovenpå armen. Ellers hadde liket macco-undertøy, en hvit mansjettskjorte med dobbel, lav og stiv snipp. På benene var det grå ullstrømper og helt nye snøsko. Mansjettskjorten var merket Manhatten – Collar. Snøskoene var i størrelse 44, og underjakken hadde merket Bull-Dog Brand Made in Canada.

Ellers så var personen 175 cm lang. Han var delvis skallet og håret var delvis sort og hvit. Han hadde gebiss i overkjeven og fire gulltenner i den nedre kjeven. Han hadde en glatt gull ring på den venstre hånden. Inn i ringen var det gravert Aagoth. Ringens diameter var 240 millimeter. Ringen ble tatt av liket. Ansiktet var rundt og kraftig. Mannen hadde vært meget korpulent. Han var i cirka 50 års alderen eller noe mer. Hans hender var tykke. Da liket ikke var meget medtatt antok de at den avdøde ikke hadde ligget lenge i sjøen. Huden var blodsprent og det var tydelige blodspor etter rift eller slag på leggene. Høyre hånd syntes å bære merker etter et gammelt sår.

I lommene var det ett lommeur med sølvkasse. På den indre kassen var det merket ½ chronometre Ancre 15 Rubis Balacier Comence Reglage Breguet. På ytter kassen var det inngravert I. H. Det var også en lommekniv med skilpaddeskaft merket: F. M. Stevenson Co. Inc. Awigs – Sail Makers – Coverrs. L. Exington 3667 – 410 – 12. E. Pratt St. For å lette identifikasjonsarbeidet ble to knapper skåret av uniformsjakken.

Etter at liket var undersøkt ble liket overlevert til Berlevåg kommunes fattigforstander Trygve Daldorff. Han skulle ordne med begravelsen.

Den tyske enheten som hadde brakt liket i land, hadde laget en kasse som den avdøde lå i. I Berlevåg ble den avdøde lagt i en kiste som ble lagt på bekostning av Berlevåg kommune. Om dette ble gjort med det samme materiale som kassen var laget av eller om det ble brukt nytt materiale forteller ikke rapporten noe om.

Den siste delen av dokumentet framstår som noe merkelig, da den siste delen har blitt sensurert. Den siste delen starter slik: Den avdøde ble vasket og lagt i svøpe. Begravelsen ble gjennomført den 16. mai i frelsesarmeens lokaler […]. Det som følger er strøket over (sensurert).

Overstrykningen er gjort med svart blekk og er gjort ganske grundig. Det som står under overstrykningen lar seg lese hvis man tar seg tid og setter sammen setningene og ordene bokstav for bokstav. Hvem som har gjort dette kan man kun gjette seg til. Dokumentet er sendt fra Lensmannen i Berlevåg og til Politimesteren i Vardø. På bakgrunn av dette går jeg ut i fra at utstrykningen kan ha blitt gjort ved politikammeret i Vardø, eller av lensmannen i Berlevåg. Det vil være litt rart om lensmannen i Berlevåg hadde gjort dette. Han kunne i så fall bare ha skrevet en ny rapport hvis han angret seg. Men hvem vet. Jeg tror overstrykningen har blitt utført av noen som ikke ønsket at det som sto der skulle bli kjent, og fordi det som sto der ikke var i samsvar med den ønskede nasjonale holdningen. Overstrykningen ser ut for å ha vært gjort for å beskytte befolkningen i Berlevåg og de som deltok i begravelsen, eller for å glatte over og pynte på sannheten i favør av NS og okkupasjonsmakten.

Den siste delen av dokumentet (som er overstrøket) har jeg tolket til å være følgende:

Begravelsen foregikk 16. mai fra frelsesarmeens lokale under enestående stor deltakelse av stedets sivilbefolkning som også hadde gitt en mengde kranser. Båren var helt dekket av både kunstige og levende blomster.

Dette vitner om en sivilbefolkning som sannsynligvis ønsket og viser sin støtte til de allierte og opponerer mot okkupasjonsmakten. Dette kan som sagt ha falt noen personer tung for brystet slik at det har blitt strøket ut av dokumentet. Eller så har det blitt strøket ut slik at det ikke skulle bli kjent utover den som har lest rapporten fra Berlevåg, og kanskje for å beskytte de som deltok i begravelsen. Den avdøde kan man med sikkerhet si var en del av den allierte konvoitrafikken som foregikk i Barentshavet, da han hadde på seg Nordamerikanske klær. Man kan vel med sikkerhet si at de som deltok i denne begravelsen visste hvilken nasjonalitet den avdøde personen hadde. Da det skal litt til for å holde på slik informasjon i en liten og ganske så isolert bygd ute i havgapet.

Teksten ligger også ute på bloggen: haraldkyrrewahl