Viser arkivet for stikkord okkupasjon

Nordmenn må bistå tyskerne i jakten på partisanene på Langbunes

Nordmenn bistår Tyskerne
Karl Gustav Lindseth var 42 år i oktober 1941. Han bodde i Nesseby og var til daglig sjåfør ved Finnmark fylkesveivesen. I vegvesenet kjørte han lastebil på veistrekningen Grasbakken – Kirkenes. Denne jobben hadde han hatt siden oktober 1940. Moltke [sic] Kristoffersen var 25 år. Han bodde fortiden på Grasbakken i Nesseby og var kollega av Karl Gustav Lindseth.

Lørdag 18.oktober ble de to brøytebilsjåførene innkalt til vegvesenets kontor i Vadsø. Her møtte de ingeniør Irgenes som fortalte dem at de måtte stille opp dagen etter, fordi vegvesenet hadde fått et brøyte oppdrag av tyskerne. De skulle brøyte opp veien mellom Vadsø til Kiberg.

Dagen etter, søndag 19.oktober klokken 15.30 startet de fra Vadsø for å kjøre inn mot Kiberg. Bak dem fulgte det to lastebiler med tyske soldater på lasteplanet. Lasteplanet hadde sannsynligvis en slags seilduk over. Planen var at de skulle stanse og overnatte i Komagvær, men her var det ikke mulig å få overnatting så de fortsatte inn mot Indre-Kiberg. I Indre-Kiberg overnattet de. På returen, den påfølgende dagen – mandag 20.oktober, fikk de selskap av vegvokter Jentoftsen [sic], som skulle haike med dem inn mot Komagvær. Anthon Ebeltoft Jentoftsen var 57 år og jobbet som vegvokter for Finnmark fylkes veivesen. Han hadde sitt faste bosted i Indre-Kiberg. Nå skulle han til veivesenets hytte, «Solvang», som lå 13 km fra Indre-Kiberg, eller rundt 3-4 km før man kom til Komagvær. «Solvang» var ei hytte på en etasje. Den hadde et bislag og loft. I første etasje var det et kjøkken og soverom. Anthon brukte å bo her når han var på arbeid på strekningen Vadsø-Svartnes. Det er to områder på denne strekningen som heter Svartnes. Det ene området ligger mellom Kramvik og Lanbunes, mens det andre ligger på fastlandet ved Vardø. I ett-to tiden startet de fra Indre-Kiberg. Anthon ble satt av der han skulle av og brøytebilen med kolonnen var framme i Komagvær kl.15.30.

Etter å ha satt av tingene sine i hytta tok Anthon fatt på sitt arbeid. Han jevne blant annet ut brøytekanter langs veien. Da han var ferdig med dette gikk han å hentet vann i bekken like ved hytta. Mens han sto her suste et fly med tyske kjennemerker rett over hodet på han.

I Komagvær fikk de to brøytebilsjåførene beskjed om at de ikke ville bli permittert som avtalt klokken 17.00. En tyske løytnanten sa at de ikke fikk dra før kl.19.00. Det hadde da gått noen timer siden de hadde spist, så de spurte om det var mulig å få noe mat. Det var det ikke, men de fikk tillatelse av løytnanten om å kjøre til vegvokteren for å se om de kunne få seg mat der. Klokken var da blitt rundt fire. De kjørte til Anthon. Vegvokter Anthon E. Jentoftsen som sto på utsiden av hytta da de kom fram. De gikk ut av lastebilen og ble stående en stund å snakke med Anthon utsiden. Mens de sto her kunne de se at det ble skutt opp signallys i retning Langbunes. En av dem mente også han hørte skudd fra den samme retningen. Det de ikke visst var at tyskerne jaktet på russiske soldater som hadde gått i land på Varangerhalvøya.

Det bryter ut kamper på Langbunes
Det er usikkert om det de hørte var kampene på Langbunes. Men det kan tyde på det, og da er det hensiktsmessig å ta med kamphandlingene på Langbunes her.

Tidlig på ettermiddagen hadde Erling Malin vært i Lagngbunes og oppfordret de 11 gjen-værende i huset om å forlate det til fordel for ei hule på fjellet. Malin forlot gruppa og Lanbunes i 14-tiden. Relativt kort tid etterpå fikk de i huset øye på noen menn som nærmet seg huset. Når de tyske soldatene kom til Langbunes og begynte å omringe huset er usikkert, men ut fra Eriksens framstilling (1969: 87) var det begynt å bli mørkt. Ut fra observasjonene som ble gjort hos vegvokter Jentoftsen, kan det se ut til at det var i firetiden på ettermid-dagen. Mens dette pågikk gikk de tre karene like utenfor Komagvær inn i hytta «Solvang». Hos Jentoftsen kokte de to brøytebilsjåførene seg litt mat.

For de inne i huset var planen å holde seg helt stille i håp om at tyskerne skulle gå forbi. Det gjorde de ikke. En tysk løytnant og en mening var de første til å entre huset. En russer og en tysk soldaten var de første som ble drept. Den tyske løytnanten som kom inn døra ble stukket med kniv flere ganger. Dermed var kampene i gang. En tysk offiser blir drept på utsiden av en håndgranat. Gunnar Berg skal ha drept flere tyskere, mens Kåre Øien skal ha drept minst en. En tysker skal også ha blitt skutt i fjæra. Av de i huset ble Gunnar Berg og den russiske lederen for operasjonen drept av sine egne, da de ble tatt for å være tyskere i kaoset og mørket. Kampene framstår i litteraturen som korte og heftige. Eriksen skriver at flere tyske soldater ble drept. En tysk offiser ble knivstukket. Han skal ha overlevd men hardt såret. Tre soldater i russisk uniform skal ha blitt drept.
Spionene er funnet og tyskerne henter forsterkninger.

Etter å ha spist hos vegvokter Jentoftsen returnerte brøytebilsjåførene til Komagvær. De dro fra Jentoftsen rundt kl.17.30. I Komagvær fikk de vite at tidspunktet for hjemreise igjen var utsatt. Nå måtte de bli i Komagvær og avvente nærmere ordre. De ble antakeligvis sittende i brøytebilen uvitende om hva som hadde skjedd og vente på nærmere beskjed.

Klokken 19.45 kom en tysker og sa at de måtte kjøre til Vadsø. Her skulle de lede an for en ny kolonne som de skulle returnere sammen med til Komagvær. De kjørte mot Vadsø og traff på seks lastebiler med soldater og to motorsykler ved Ekkerøy. Her snudde de og returnerte med disse til Komagvær. Igjen måtte de bli inntil ny ordre ble gitt. Da det nå hadde gått timer siden de sist hadde spist spurte de løytnanten om det var mulig å få mat. Han svarte at det ville han sørge for. Ventetiden ble lang. I påvente av mat og nye ordre valgte de å gå inn til poståpner Gunnar Gundersen for å vente der. Brøytebilen ble stående på utsiden med motoren i gang. Mens de satt hos poståpneren kom det inn to tyske soldater bevæpnet med gevær. Klokken var da nærmere 23 på kvelden. Soldatene ba de to brøytebilsjåførene om å følge med dem. De ble ført til en annen gård i Komagvær. Her ble de møtt av et befal av lavere grad. Dette befalet begynte så å spørre de ut om hva de hadde fortatt seg denne dagen. Han spurte hvorfor de hadde kjørt med lyskasterne på da de ved 16-tiden hadde kjørt ut av Komagvær? Han siktet da til turen de hadde hatt til Jentoftsens hytte. Kristoffersen fortalte senere til politiet i Vadsø, at lyskasteren på bilen ikke var i orden. Ledningene satt ikke ordentlig i. Dette førte til at lysene blinket når de kjørte i humper på veien. Dette gjorde tyskerne mistenksomme. De lurte på om de hadde signalisert med lysene til noen langs veien. De mistenkte sannsynligvis at de to i brøytebilen hadde signalisert til fienden. I Komagvær besvarte Kristoffersen tyskerens spørsmål med at de måtte jo ha lys når de kjørte brøytebilen. Kristoffersen spurte så etter løytnanten som de hadde snakket med tidligere. Han kunne norsk og hjelpe dem å forklare alt. Det tyske befalet var ikke interessert og avbrøt Kristoffersen. De to mennene ble deretter beordret til å sette seg på to stoler som ble satt fram. De skulle ikke røre seg av flekken. Befalet sa at de skulle bli sittende her til neste morgen. De spurte da om de kunne få tillatelse til å gå ut og slå av motoren på brøytebilen. Det fikk de ikke. Her er det helt klart at tyskerne var i alarmberedskap og var mistenksomme ovenfor all aktivitet mot Langbunes.

Et lite stykke utenfor Komagvær bodde urmakeren Aleksander Sjirnov [sic]. Han hadde tatt med seg sin familie og evakuert fra Vardø til ei hytte ved Komagvær. Hytta var hans. Hytta lå rundt 400 meter fra nærmeste hus og 150-200 meter fra hovedveien. Hans nærmeste nabo var en Jolgonen [sic]. Aleksander hadde ikke gjort så mye vesen av seg, og mente selv at det var få som visst at han bodde der. Men med mistanke om russiske spioner i området må en mann som Aleksander Sjirnov ha vært en svært interessant mann å få tak i for tyskerne.

Familien Sjirnov hadde gått og lagt seg da det banket på døren. Hytta var som sagt ifølge Sjirnov godt skjult og ukjent for de fleste. Tyskerne kunne ikke ha visst om den uten å få hjelp, ifølge Aleksander. Aleksander hørte bankingen og sto opp og åpnet døra. Her ble han møtt med lommelykter som lyste han i ansiktet, og Inn kom det to soldater med våpen rettet mot han. Aleksander mente det var flere soldater på utsiden av hytta. Han skjønte lite tysk, men han forsto så mye at det ble gitt ordre om at han skulle kle på seg og komme ut. Han spurte hvor de skulle. Tyskerne sa at det ikke var noe farlig. De gikk opp til hovedveien. Her sto det flere biler og enda flere soldater. Aleksander noterte seg at det var flere tyske soldater som gikk ut og inn av huset til Hagala i Komagvær.

Mens dette pågikk satt Lindseth og Kristoffersen på hver sin stol i et bygg i nærheten. Inn kom det tyskere og ba Kristoffersen om å reise seg og følge med ut. Lindseth måtte ikke bli med ut, han skulle bli sittende. Klokken var da rundt 23.30. Kristoffersen ble så tatt med til soldatene som sto oppstilt ved veien. Her ble han beordret om å stille seg sammen med russeren Aleksander. De kjente ikke hverandre fra før. De ble stående en stund, inntil det kom en offiser bevæpnet med maskinpistol. Han kommanderte sivilistene til å gå i front for hele avdelingen. Kristoffersens anslo i ettertid at antall soldater må ha vært rundt 100 mann. Med de sivile front gjorde den tyske offiseren tegn på at de skulle begynne å gå. Han gjorde også tegn til de to sivile at de ikke fikk lov til å løpe. Hvis de løp ville de bli skutt. Alle gikk i samlet flott langs hovedveien mot Kiberg. To sivile gikk i front med en mengde tyske soldater bak.

Da de hadde gått et stykke ble de pålagt å bære ammunisjon for å lette byrden hos soldatene. Aleksander ble så på pakket ammunisjon at han fikk vansker med å bære det. Han fikk til slutt hjelp av en tysk soldat til å bære. Et kort stykke før de var kommet fram til det som Aleksander omtaler som Mikklhi-hytta [sic] ble de kommandert til å stoppe. Kristoffersen forteller at de stanset ca.100 meter fra hytta der veivokter Jentoftsen holdt til. Det er mulig at de omtaler den samme hytta, men med ulike referanser. En mindre gruppe soldater ble kommandert fram. De ble beordret å legge seg i en halvsirkel rundt hytta. Kristoffersen ble også kommandert fram. Han fikk ordre om å gå bort til hytta og undersøke om det var folk i den. En soldat med maskinpistol fulgte med han ned til hytta. Da de kom fram til hytta stoppet soldaten opp og Kristoffersen ble beordret om å gå inn. Kristoffersen banket på bislagdøra, men det var ingen som åpnet. Han fikk da ordre om å gå inn gjennom vinduet på bislaget. Soldaten gjorde tegn på at han måtte være tilbake innen 3 minutter på seg før han ville begynne å skyte. For å komme seg inn gjennom vinduet måtte Kristoffersen rive ut hele vindusfanget. Mens dette skjedde satt russeren Aleksander ved veien sammen med de tyske soldatene som ikke var med på aksjonen. De oppe på veien kunne ikke se hva som skjedde i mørket nede ved hytta.

Anthon E. Jentoftsen hadde gått og lagt seg rundt 20.30. Anthon mente klokka var rundt ett da han ble vekket av banking på bisalgdøra. Deretter hørte han klirring i glass. Han trodde først det var en innbrudd og sto opp for å se hva som var på ferde. Til hans store over-raskelse traff han på brøytebilsjåfør Kristoffersen. Anthon sto i bare undertøyet og utbrøt: «Hva i all verden. Er du her!». Kristoffersen forklarte i all hast at han var kommandert inn av tyskerne for å få han ut nå med en gang. Jentoften svarte at tyskerne måtte komme inn hvis de ville han noe. Kristoffersen varslet tyskeren at det var en sivilperson inne i hytta. Tyskeren ropte da at de måtte komme seg ut straks. Kristoffersen ba Anthon følge med han før han hoppet ut gjennom vinduet på bislaget. Anthon skulle til å klatre ut han også, og sto ved vinduet da det hele utviklet seg i en mer dramatisk retning. Tyskeren som sto utenfor med maskinpistolen i ferdigstilling fyrte da av en salve mot bislaget. Oppe ved veien hørte de hva som skjedde. Soldatene oppe ved veien sa til Aleksander at det var lyden fra maskinpistol. Inne i bislaget ble Anthon truffet i høyre arm, og satte i et skrik før han falt sammen på jordgulvet. Soldaten kommanderte Kristoffersen til å komme seg unna hytta. Deretter kastet han en håndgranat inn gjennom vinduet på bislaget før han kastet seg i dekning sammen med Kristoffersen. Inne i bislaget gikk granaten av og jordspruten sto rundt Anthon og han svimte av. Da de oppe på veien hørte smellet fra håndgranaten kastet de seg ned. I boka til Eriksen (1969: 85) blir det fortalt at skytingen ble hørt i Kramvik.

Kristoffersen ble så kommandert inn i hytta av soldaten. Her skulle se om det var flere personer inne i hytta. Kristoffersen gikk inn. Det første han så var Anthon som lå urørlig på gulvet i bislaget. Han gikk videre. Han fant ingen andre i hytta. Han gikk ut og fortalte dette til den tyske soldaten. På dette tidspunktet hadde Anthon våknet til bevissthet inne i bislaget, men turte ikke røre seg. Mens han lå her hørte han en stemme på utsiden si: «Ja, nu er en mann død». Kort tide etterpå kom det inn flere tyske soldater. Anthon anslo at det var om lag ti soldater som var inne i hytta og tok den til nærmere ettersyn. Ingen av disse tok seg bryte med å se til vegvokteren som lå ute i bislaget og så livløs ut. Kristoffersen som også var kommet inn ble kommandert opp på en stol for å sjekke om det var noen på loftet. Han åpnet loftslemmen og heiste seg opp og lyste rundt med en lommelykt. Han kunne fortelle tyskerne at loftet var tomt. En av de tyske soldatene gjorde akkurat det samme for å dobbeltsjekke. Soldatene og Kristoffersen gikk så ut av hytta for å sjekke området rundt hytta. Soldatene sto på avstand mens Kristoffersen måtte gå inn og undersøkte to uthus som sto like ved. Han måtte sparke opp dørene på begge uthusene og gå inn. Deretter gikk tyskerne inn for å kontrollere. Da de var ferdig gikk de opp til hovedveien for oppstilling.

Inne i bislaget ventet Anthon til det ble helt stille. Han fryktet at han ville bli skutt hvis tyskerne oppdaget at han ennå var i live. Anthon var kun kledd i undertøyet, det var kaldt og han blødde fra skuddsåret i armen. Da det var blitt helt stilt på utsiden våget han å røre på seg. Han gikk inn i hytta og la seg i senga. Han tente ikke på lys da han var redd noen skulle se det.

Oppe på veien snakket befalet sammen. Det ble så beordret at de skulle fortsette videre utover, mot Langbunes i retning Kiberg. Igjen ble de sivile beordret til å gå foran. De gikk til de kom til brua ved Langbunes. Her ble det beordret stans. Styrken gikk nå av veien og fortsatte ut i terrenget på sjøsiden. Da de var kommet et stykke ned på neset, ble det igjen kommandert holdt. Og styrken ble delt inn i mindre enheter. Tyskerne mente de hadde oppdaget et hus. De to sivilistene ble sammen med en tysker beordret om å undersøke «huset» nærmere. Før de gikk ble det vist med å peke på klokka at de måtte være raskt tilbake, ellers ville det bli skutt. «Huset» viste seg å være ei steinrøys, en varde. Sivilistene gikk tilbake og fortalte dette til den tyske soldaten de var sammen med. Dette ble signalisert med lys opp til hovedveien. Flere soldatene kom til. Det tyske befalet snakket sammen. Hele troppen snudde så om og ble beordret videre nedover skråningen og mot sjøen.

Det ble på ny beordret stans. Kristoffersen ble så bedt om å komme fram. De spurte han hvor de tre husene i Langbunes befant seg. Kristoffersen måtte si som sant var at han visste ikke. Han var ikke kjent i området. Han hadde kun vært på denne strekningen to gang tidligere. Det var en gang da han tok buss til Kiberg, og nå i forbindelse med nåværende brøyteoppdrag. Aleksander brøt så inn og forsøkte å bistå Kristoffersen. På en blanding av norsk og tysk forsøkte han å gjøre det forståelig for tyskerne at Kristoffersen ikke var kjent på stedet. Da henvendte tyskerne seg til han og spurte hvor badstuen var. Aleksander fortalte dem at han heller ikke var kjent i området. Han hadde ikke bodd i området så lenge. Han bodde opprinnelig i Vardø og hadde nå evakuert til Komagvær. Tyskerne ble veldig misfornøyd med svarene de fikk. Det er mulig at de mente at de to sivile løy. En av den trakk fram en pistol og truet dem, mens en annen gjorde klar en håndgranat. Kristoffersen ble spurt flere ganger om husene. Men han prøvde å fortelle dem at han bodde 125 km fra dette stedet, og han til vanlig kjørte lastebil lengre inn i Varangerfjorden, mellom Grasbakken og Nesseby.

Tyskerne måtte gi opp. Styrken ble på ny satt i bevegelse. De gikk ned mot sjøen. De to sivilistene måtte gå foran. Mens de gikk speidet tyskerne og plutselig fikk de øye en bygning. Den sto lengre ned i skråningen. Aleksander opplyser at bakken var dekket med snø, men det var allikevel temmelig mørkt. De gikk et lite stykke til mot bygningene som begynte å avtegne seg i mørket. Her gikk soldatene i stilling. Sivilistene ble nå beordret til å gå fram og undersøke hovedhuset. De skulle se om det var noen inne i huset. De fikk med seg en lommelykt. Lommelykten skulle de henge i et av vinduene i huset, med lyset mot soldatene. De måtte være tilbake innen ti minutter, eller ville det bli kastet håndgranater. Klokken var 01.15 (21.oktober) og det var 300 meter ned til hovedhuset. På vei ned til hovedhuset lå det to døde tyske soldater i snøen. Da de kom fram til hovedhuset lyste Kristoffersen inn i huset og så om det var noen der. Der så han ingen.

Partisanene var forduftet. Under kampene hadde de gjenværende partisanene blitt ytterligere spredt. Ingvald Mikkelsen og Kåre Øien hadde flyktet østover mot Kramvik. Her søkte de tilflukt hos Albert Mikkelsen. Albert hjalp dem og skjulte seg sammen med de andre tre som lå skjult under gulvet. De resterende, Richard Johansen, den russiske lederen og to andre russere ble igjen i huset. Rikard Eriksen hadde tidligere fortalt Richard Johansen om kontakten i Persfjord. Dette var en person som Johansen kunne oppsøke og få hjelp hos hvis det ble nødvendig. Etter kamphandlingene forsøkte Richard og få russerne til å bli med han til Persfjorden, men russerne var innstilt på å bli ved Langbunes, da de fortsatt ønsket å vente på ubåten. Men Richard Johansen klarte til slutt å overtale russerne til å bli med. De snek seg ut av huset om natten, opp på fjellet og mot Persfjord. Om Hilmar Heikkilæ var i huset da dette skjedde sier ikke litteraturen noe om. Men Hilmar skal ha blitt så forbanna på de russiske lederne at han forlot de andre i Langbunes. Han gikk til Kiberg, her han søkte tilflukt hos slektninger på stedet. En som ikke ble med de andre var Ingolf Eriksen. Han fortsatte å skjule seg i huset. Han følte seg nok ikke trygg på å forlate huset, og ønsket nok heller ikke å bli med de andre ut på en ny ferd på fjellet. Han ble igjen i huset og skjulte seg under røste på huset.

Inne i hytta utenfor Komagvær hadde Anthon Ebeltoft Jentoftsen fått så pass varme i seg at han klarte å ta på seg klær. Da han hadde fått på seg klær gikk han ut og opp til hovedveien. Oppe ved hovedveien begynte han å gå innover mot Komagvær. Da han hadde gått rundt 500 meter traff han på tre tyskere. Det var en offiser og to menige soldater. Den ene av soldatene, som kunne litt norsk, spurte hvor han skulle. Fra deres ståsted må det ha vært mistenksom at en såret mann kom gående langs veien, midt under en større militær aksjon. Anthon som bare for en kort stund siden hadde holdt på å bli drept var fortvilet. Gråtende viste dem sitt grenseboerbevis og fortalte dem at han skulle til Komagvær. Han fortalte også hva som hadde skjedd i hytta og at han hadde blitt skadeskutt av tyske soldater. Tyskerne lot han ikke gå. Han var fortsatt under mistanke. De krevde at Anthon måtte bli med dem tilbake hytta og vise dem hva som hadde skjedd. For alt de visste kunne han være en av de ettersøkte som var på flukt. Utenfor hytta viste tyskerne igjen sin mistenksomhet. De ble ikke med inn da Anthon gikk inn i hytta. De kom først etter at Anthon ropte på dem inne i hytta at de kom inn. Inne i hytta viser Anthon de tre tyskerne på nytt sitt grenseboerbevis og forklarer igjen hva som hadde skjedd. Anthon fikk fortsatt ikke dra til Komagvær, men måtte bli med dem videre utover.

Altså, Ingolf Eriksen var fortsatt i huset da Kristoffersen og Aleksander var på utsiden og så inn gjennom vinduet. Utenfor hovedhuset kunne de se frakker, hjelmer og en maskinpistol som lå i snøen. I følge Kristoffersen skal de ha blitt beordret å ta med seg de døde. De tok tak i en av de døde tyskerne og begynte å bære på den drepte. Tyskeren var stivfrossen og så vanskelig å bære at de ikke klarte å bære han helt fram. De ropte til tyskerne at de trengte hjelp. Noen soldater ble beordret fram og hjalp dem med å få likte opp til de andre. Da de kom tilbake spurte de om det lå flere der nede. De svarte at de hadde sett en død person til. De ble dermed beordret til å hente han også. De fikk 10 minutter på seg. Denne personen var lettere og de fikk båret han opp til de andre. De igjen spurt om det var flere der. De svarte nei, men de fortalte at de hadde sett militært utstyr utenfor huset, blant annet et våpen. Igjen ble de beordret ned for også å hente dette. Aleksander nektet. Han ble ikke å gå flere ganger. Kristoffersen ble så sendt nedover alene for å hente tingene som lå igjen utenfor huset.

Da Kristoffersen var ferdig med å bære tingene opp ble det signalisert med lys mellom de tyske soldatene. De satte da i gang å beskyte hovedhuset. Det ble også brukt granater mot huset.

Etter en stund, rundt fem minutter, ble det igjen gitt signal med lys og skytingen opphørte. Soldatene begynte så å gå ned til husene. Først gikk de mot badstua. Her gikk de i stilling og en av tyskerne la seg ned på bakken 10-15 meter fra badstuen med et maskingevær for å skyte på badstua. Men han fikk problemer med geværet. Da han ikke fikk ordnet dette ble en gruppe soldater med rifler beordret fram. De stilte seg på linje og skjøt mot hytta. Det ble beordret stans. Sivilistene og noen tyske soldater ble så beordret til å gå mot hytta. En av de tyske soldatene kastet så en håndgranat inn i badstua, og den gikk av. Deretter ble det kastet granater mot hovedhuset, inn i hovedhuset og inn i våningshuset.

Da de nærmet seg hovedhuset så de at det lå enda en død tysker og to døde i russiske uniformer utenfor huset. Kristoffersen og Aleksander ble så beordret inn i huset for å undersøke det. Inne i huset fant de en døde russer. Sivilistene bar ut russeren. I følge Kristoffersens forklaring var denne personen nokså nettopp blitt drept, da den døde kroppen ennå var varm. Ifølge Eriksen (1969) ble en russer skutt og drept inne i huset under det første angrepet. Men var det slik? Ble han hardt såret og så drept under det andre angrepet? Hvis så var tilfelle, var det derfor russerne var så lite villig til å dra fra Langbunes og over til Persjford? De ønsket ikke å forlate den skadde russeren? Var det derfor Ingolf Eriksen var igjen i huset, for å hjelpe den skadde russeren og bistå han?

Etter at Kristoffersen og Aleksander hadde båret ut den døde russeren måtte de inn igjen og hente ut ting inne i huset. I følge Aleksanders forklaring, som ble gitt 11.mai 1946, hadde noen tyske soldater stilt seg rundt den en av de russiske soldatene så lå på utsiden. Ved siden av soldaten lå det en pistol. De trakk seg så tilbake, og noen av tyskerne løftet sine våpen og på russeren i snøen. Pistolen ble også skutt i stykker. Kristoffersen nevner ike denne hendelsen i sin forklaring. Hvorfor tyskerne skal ha skutt mot russeren i snøen sier Aleksander ingen ting om. Det virker heller ikke som om at han han noen forklaring på det. Etter skyte episoden spurte tyskerne sivilpersonene om de kjente russeren. De sa at det visste de ikke.

Kristoffersen og Aleksander måtte etter hvert frakte lik opp til veien i Langbunes. Først dro de russeren som lå inne i huset opp til veien. Oppe ved veien fikk de låne en skikjelke av tyskerne som sto der. Med kjelke og med hjelp fra et par tyske soldater fikk de dratt opp de to siste likene av russiske soldater.

På dette tidspunktet ser det ut til at Anthon og de tyske soldatene hadde kommet til Langbunes. Her så Anthon at det lå to døde soldater i veikanten. Dokumentet forteller ikke hva Anthon og de tre tyske soldatene gjorde i Langbunes. Men man kan anta at offiseren snakket med andre tyskere her, og at Anthon ble satt utenfor mistanke. Anthon fikk lov til å gå tilbake til hytta. Offiseren lovet Anthon at han skulle bli hentet av en tysk bil ville ta han til sykehuset i Vadsø. Den skulle komme i løpet av formiddagen.

I Komagvær satt den andre brøytesjåføren, Karl Gustav Lindseth. Han satt alene sammen med noen tyske soldater. Midt på natta fikk Lindseth ordre om å gjøre seg klar med brøytebilen. Han skulle kjør utover til Kiberg. Han spurte en av soldatene hvor Kristoffersen var. Soldaten visste ikke. Inne hos poståpner Gundersen treffer han på en fremmed løytnant. Han svarte Lindseth at Kristoffersen var ute ved Kiberg. Utenfor huset til Hagala sto det flere tyske lastebiler i kolonne. Lastebilene skulle følge etter brøytebilen utover til Kiberg. Før de satte i gang fikk Lindseth beskjed om at han ikke skulle kjøre lengre enn til Kramvik. Kolonnen satte i gang og kjørte mot Kramvik. Da de nesten var fremme ved Kramvik ble Lindseth beordret om å stanse. Han skulle ikke kjøre lengre, men returnere til Komagvær. To tyske lastebiler snudde også og fulgte etter brøytebilen på returen. Klokken var da blitt nærmere åtte på morgenkvisten, den 21.oktober.

Etter at de var ferdig med oppdraget i Lanbunes var det oppstilling oppe på hovedveien. De begynte så å marsjere tilbake til Komagvær. Et lite stykke fra Langbunes kom Lindseth i brøytebilen. Han fikk se de tyske soldatene, Kristoffersen og en annen sivilperson som gikk langs veien. Han tok på Kristoffersen. Aleksander fikk også haik med en av bilene. Rundt 9-10 tiden om morgenen ble også Anthon hentet, sannsynligvis av den samme lille kolonnen, da lastebilene stanset ved hytta og tok han på. Anthon er også nevnt i Eriksen (1969: 91). Ifølge Eriksens framstilling ble Jentoftsen neste morgen stuet inn i en tysk lastebil og kjørt til lege i Vadsø. Det lå en haug med tyske lik i bilen, de falne fra Langunes. Russeren Aleksander ble satt av i Komagvær og fikk lov til å gå hjem. Etter et stans på fem minutter fikk Kristoffersen og Lindseth kjøre til Vadsø. Det var blitt lyst ute. Anthon som var skutt i armen ble kjørt til sykehuset i Vadsø. De to brøytebilen var framme i Vadsø rundt klokken 10.30. I Vadsø dro de opp til veikontoret og fortalte hva som hadde skjedd siden sist de hadde vært der og fått i oppdrag å brøyte for tyskerne. Senere den samme dagen, 21.oktober 1941, måtte de også i forhør hos politiet i Vadsø og fortelle hva som hadde skjedd.